Biden om Irak-krigen i 2003
Dersom Biden hadde fått viljen sin, hadde USA og Storbritannia gått inn i Irak, beseiret den irakiske hæren, saumfart landet etter kjemiske og biologiske våpen, og deretter trukket seg ut igjen, fornøyd med at nye FN-inspektører nå var på plass. Du spør deg kanskje om ikke det var et element som manglet i denne likningen? Hva var egentlig forskjellen på Bidens plan og den første Gulf-krigen i 1991? Den gang ble også Irak beseiret, inngikk våpenhvile, ble avvæpnet, og diktatoren fikk fortsette ved makten? Hvor lenge varte den idyllen? Joe Biden mente at målet med en militær intervensjon i Irak måtte være å stanse Iraks masseødeleggelsesprogram, ikke et regimeskifte for å velte diktaturet.

I Bidens støtte til Irak-krigen i 2003 var demokratiargumentet fraværende. For han var det bare Amerikas egeninteresse som gjaldt. Det irakiske folket fikk seile sin egen sjø.

Biden var motstander av regimeskifte, noe han fortsatt er. Da han i den første primærvalgkampdebatten i april 2007 snakket om sikkerhetspolitikk, sa Biden: “Vi må skrinlegge forkjøpskrig som en strategi, og vi må skrinlegge kravet om regimeskifte. I stedet må vi snakke om forebygging, vi må lytte og snakke sammen før kriser utvikler seg, og dessuten: Vi må bevege oss i en retning hvor vi snakker om forandring, ikke regimeskifte.” I boken Promises to Keep fra 2007 [s 354] skrev Biden at han i 2004 ønsket å stoppe arbeidet med å “bygge demokratiske institusjoner i Irak.” Han mente dette var “vidløftige målsettinger som vi ikke hadde rett til å tre ned over dette skjøre landet.” Hvor god dømmekraft i utenrikspolitikken har Biden, dersom han tror at det ikke spiller noen rolle om et land er et tyranni eller et demokrati, så lenge staten ikke truer USA?

Biden og “the Surge”
Etter hvert som sikkerhetsvakuumet etter intervensjonen i 2003 ledet til terrorangrep og militser som drev etnisk rensning i Irak, foreslo McCain og flere av de nykonservative at man måtte støtte general Petraeus sin plan om en troppeoppbygning i Irak. Denne diskusjonen pågikk i årsskifte 2006-2007, og i ettertid kan dette tenkes å bli sett på som den avgjørende fasen av krigen i Irak. Joe Biden gikk hardt ut mot troppeoppbygningen: Han fikk i januar 2007 fremmet en resolusjon i Senatet som sa at “det er ikke i USAs interesse å trappe opp vårt militære engasjement i Irak”. Troppeoppbygningen var feil strategi, sa Biden. Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved Bidens dømmekraft hva gjaldt hans motstand mot troppeoppbygningen.

Men den hendelsen som gir mest grunn til bekymring var feiden knyttet til den såkalte Biden-Brownback-resolusjonen. Dette var et initiativ fra Joe Biden og akademikeren Leslie H. Gelb. Etter at det ble holdt frie valg i Irak, fremmet de irakiske folkevalgte formelt en invitasjon til koalisjonsstyrkene hvor de ba om deres tilstedeværelse inntil sikkerhetssituasjonen var stabilisert. Dette var nødvendig for at FN kunne godkjenne de utenlandske styrkenes nærvær (det er forlengelsen av denne avtalen mellom USA og Irak som har vært i nyhetene den siste uken). En konsekvens av invitasjonen har selvsagt vært at dersom de folkevalgte i Irak ber USA om å forlate landet øyeblikkelig, vil ikke USA ha noe annet valg enn å gjøre retrett.

Bidens "oppdelingsplan"
Dette er et helt sentralt poeng: Det utgjør forskjellen på en lovlig militær tilstedeværelse og en illegal okkupasjon. President Bush har gjentatte ganger sagt at USA vil følge en eventuell henstilling om tilbaketrekning fra irakiske styresmakter. Slike forsikringer er på sin plass. Irakerne er følsomme overfor innblanding i politiske forhold. Frykten for å bli overstyrt fra Washington D.C. er stor. I tillegg hersker det i Midtøsten en underliggende mistanke om at USAs egentlig bedriver et slags korstog mot islam (en teori som også blir spredt av europeiske venstrepopulister). Vi husker irakernes sterke protester mot forslaget om å endre det irakiske flagget.

Det er her resolusjonen til Biden og Gelb kommer inn i bildet. Resolusjonen ba om en tilbaketrekning av de fleste amerikanske styrker i løpet av 2008; en større diplomatisk innsats rettet mot Iraks despotiske naboer og en plan om å dele opp Irak i autonome soner etter etniske skillelinjer. Den ikkebindende resolusjonen ble mer eller mindre ignorert da den ble lagt frem i 2006, men i Irak-krigens mørkeste periode, sensommeren 2007, ble den utrolig nok vedtatt av Senatet med 75 mot 23 stemmer.

Overstyring
Reaksjonene fra irakerne lot ikke vente på seg. Hvilken rett hadde vel amerikanske politikere til å dele opp Irak etter eget forgodtbefinnende? Hva med å spørre de irakiske politikerne om sitt syn på saken? Dersom Biden hadde spurt, hadde han funnet ut av viljen til å holde Irak samlet er overveldende, både blant sunnier og shiaer. Noen dager senere ble det holdt en stor pressekonferanse i Baghdad med ni politiske grupper til stede hvor resolusjonen ble fordømt. Det ble til og med satt i verk et lovinitiativ for å forhindre en oppdeling av landet. Flott arbeid, Biden!

Meningsmålinger viser at amerikanske velgere anser den svake økonomien som det viktigste temaet i valgkampen, og her har Obama større troverdighet enn McCain. Men ved at Obama valgte Biden som visepresidentkandidat, vil demokratenes standpunkter til Irak-krigen igjen havne i søkelyset. Etter hvert som situasjonen forbedres i Irak, vil det bli stilt spørsmålstegn ved dømmekraften til Obama-Biden. Visepresidentvalget var ment å gi Obamas kampanje vind i seilene. I stedet kommer Irak tilbake og hjemsøker demokratene. Hva skjer dersom utenrikspolitikk igjen blir valgkampens viktigste tema?

Relatert: McCain undergraver Amerikas storhet. Samlesiden om Irak.

Da Biden 10.10.2002 stemte for resolusjonen som godkjente Irak-krigen, sa han: "...But this resolution does not make Saddam's removal its explicit goal. To have done so, in my view, would run the risk of alienating other countries who do not share that goal and whose support we need to disarm Iraq and possibly to rebuild it. And it would significantly weaken our hand at the United Nations."

Men sitatene fra Saddleback tyder på at McCain fortsatt anser USA som en kristen nasjon, og at han til og med bruker kristendom som et argument i hans utenrikspolitiske håndtering av Georgia-konflikten. McCain appellerer til en slags kristen solidaritet med Georgia. Dersom McCain blir president kan denne ordbruken på sikt bidra til å undergrave hele hans forsøk på å skape et tettere samarbeid mellom verdens demokratier.

For det første er også Russland, Georgias nemesis, et av de første landene i verden til å ta til seg kristendommen som sin offisielle religion. Hva godt har kommet ut av det? Har den russisk-ortodokse kirke bidratt til å gjøre Russland mindre autoritært eller mindre militaristisk? For det andre er det motbydelig å skulle argumentere for kristen solidaritet mellom stater. Det er realpolitisk – egoistisk. Tanken er helt i tråd med Samuel Huntingtons spådom om at fremtiden kommer til å være preget av “krig” mellom sivilisasjoner.

Jeg har hatt sansen for McCain nettopp som følge av at han bryter med denne tanken: Han har vektlagt at frihet er en universell lengsel. Han ser for seg ikkevestlige stater som Japan, India og Brasil som viktige medlemmer i et fremtidig Forbund av demokratier. Han har sagt at han ønsker å sparke ut autoritære Russland fra G8 og i stedet inkludere demokratiske Brasil og India. Alle antydninger om kristen solidaritet vil undergrave slike forsøk, for ikke å snakke om hvilke negative følger det vil få for krigen mot terror: De som hevder USAs demokratispredning er et skjult korstog vil kunne ta McCains utsagn til inntekt for sin konspirasjonsteori.

For det tredje er McCains tolkning av den amerikanske Konstitusjonen historisk feil. Det står ingen ting om kristendom i konstitusjonen. I stedet for å fremheve at USAs storhet ligger i at den amerikanske staten er frigjort i fra religion og én bestemt etnisitet, saboterer McCain det mangfoldige bildet av Amerika. Hva var fordelene med å etablere et ugjennomtrengelig skille mellom religion og stat? Jo, alle borgere slapp statlig innblanding i deres livssyn; Etiske føringer fra “Gud” ble ignorert; All lovgivning måtte begrunnes rasjonelt og ikke med basis i “hellige” bøker eller såkalte profeter; Staten fikk ikke lov til å favorisere visse trossamfunn over andre; Staten sparte økonomiske utgifter til trossamfunn; Den politiske innflytelsen til overtroiske sekter som ikke spredde kunnskap, men som i stedet forfektet falske påstander om universet, engler, guder og mirakler ble så og si annullert over natten.

Logikken i avsnittet over lar seg også overføre til etnisitet. Amerika ble etablert av utvandrere av forskjellig nasjonalitet. De flyktet fra et kontinent hvor etnisk rene samfunn var idealet, noe som hadde kastet Europa inn i krig etter krig. USA har ikke noe mål om kulturell ensartethet. Det finnes ingen amerikansk “kulturkanon.” For de som flytter til USA holder det å lære seg språket, respektere andres frihet, jobbe hardt og være lovlydig. Hva slags kulturelle preferanser man foretrekker forblir en privatsak. Stater etablert med basis i én etnisitet – slik som for eksempel nasjonalstater – skaper på sin side en rekke problemer: Minoriteter utsettes for krav om kulturell assimilering; Proteksjonisme og mistenksomhet legger hindringer for samarbeid med nabostater med en rivaliserende etnisk sammensetning; Integrasjon av innvandrere blir gjort unødig vanskelig; Venstre- og høyrepopulister kan alltid spille på nasjonalisme for å styrke sin oppslutning.

Er det ikke mer sannsynlig at konflikten i Kaukasus bunner i at Georgia har skapt en stat som representerer det motsatte av USA? Georgia er et ferskt demokrati, men landet har de siste årene blitt forbundet med en sterk nasjonalisme. Denne nasjonalismen er en form for prinsippløs stammelojalitet. Dersom en stat er nøytral hva gjelder kultur og tro, oppstår det sjelden separatisme. Unntaket er når separatistene nettopp ønsker seg en ny, religiøs stat eller en ny, etnisk ren stat. Den beste garantien for et fritt samfunn er derfor en stat som er nøytral hva gjelder kultur og religion.

En slikt sekulær og kulturløs stat får selvsagt ingen ting å si for den reelt, levende kulturen og åndeligheten som borgerne dyrker. Saddleback Church er i så måte et levende bevis på at religiøsiteten blomstrer utmerket i sekulære samfunn. Uten én eneste dollar i økonomisk støtte fra staten har kirken vokst fra å være en liten sekt grunnlagt av 25-åringen Rick Warren i 1979, til å bli et megakompleks med over 20.000 medlemmer i 2008. McCain fridde til Warrens menighet ved å fremstille USA som en kristen nasjon. I prosessen kan han ha svekket sin internasjonal stilling, gitt ammunisjon til de som ser USA som en sjåvinistisk korsfarerstat og åpnet opp for at Obama i sin landsmøtetale førstkommende torsdag kan fremstå som det mangfoldige USAs sanne representant.

Ingen er flinkere enn McCain til å sabotere McCain presidentkampanje.

Les også De som misforstod Amerika og Staten trenger ingen kultur.

De humanitære forholdene i Irak ble forverret. For å lette på sanksjonene, ble derfor i 1996 innført en ordning kalt Olje-mot-mat-programmet. FN ga Irak lov til å selge en viss mengde olje mot at inntektene skulle settes til side for å importere medisin og mat. Det hele skulle overvåkes av FN. Men både selskapene som skulle selge irakisk olje, og selskapene som Irak importerte humanitære varer ved hjelp av, ble det overlatt til Saddam å plukke ut. Dette åpnet for korrupsjon.

Firmaene som fikk i oppdrag å selge oljekvoter på vegne av Iraks oljedepartement, betalte penger under bordet tilbake til diktaturet. Regimet krevde også oppfinnsomme “avgifter” fra selskapene som skulle levere medisin og mat til Irak. Volcker-granskningen fra 2005 fant at rundt 1,8 milliarder dollar ble ført tilbake til Irak på denne måten [PDF]. Saddam brukte bestikkelsene på megalomaniske prosjekter. Han bygget nye, luksuriøse palasser. Hans sadistiske sønn, Uday, fikk cash til å finansiere sitt playboyliv. Saddam fengslet og torturerte opposisjonelle i ly av oppmerksomheten rettet mot våpeninspeksjonene. Sanksjonene var ment å stanse Saddam, og Olje-mot-mat-programmet var ment å lette sanksjonene. Men diktaturet bestod. Saddam skjønte at viljen i det internasjonale samfunnet til å kaste han fra makten ble svekket, dag for dag.

I tillegg skaffet Saddam seg internasjonal støtte ved å dele ut verdipapirer med rett til å selge irakisk olje til vennligsinnede individer, blant annet i FN. Volcker-granskningen avdekket for første gang hvem Irak tilgodeså med sine kontrakter og gaver. Hundrevis av firmaer og enkeltpersoner var involvert. Rundt en tredel av oljeeksporten under Olje-mot-mat-programmet gikk til russiske selskaper. Saddam ga den franske innenriksministeren Charles Pasqua rettigheter til å omsette 12 millioner fat olje, noe som raskt kunne gi en profitt på et par millioner dollar.

Tidligere FN-ambassadør og Frankrikes representant i Sikkerhetsrådet Jean-Bernard Merimee var også involvert i svindelen. Fra 2001 av var han spesialrådgiver for Kofi Annan. 11 millioner fat var hans pris. Saddam brukte disse gavene som en måte å sikre diktaturets overlevelse på. I mars 2003 var Russland og Frankrike med på å torpedere en ny FN-resolusjon som hadde fastslått at Irak hadde forspilt sin “siste sjanse” til å rette seg etter FN.

Den kjente, britiske fredsaktivisten George Galloway mottok verdipapirer fra Irak som ga han rett til å selge olje via FN-programmet. Verdipapirene overførte han til den jordanske forretningsmannen Fawwaz Zureiqat. Zureiqat solgte rettighetene videre til ulike oljeselskaper, mot at de betalte bestikkelser tilbake. Disse pengene satte Zureiqat inn på konto til Galloways kone, Galloways talsmann og til Galloways britiske stiftelse ved navn Mariam Appeal. Denne stiftelsen ble opprettet for å skaffe medisinsk behandling til en irakisk jente, Mariam Hamza. Men bare én tiendedel av de innsamlede pengene gikk til henne. Resten brukte Galloway på kampanjevirksomhet for å heve sanksjonene. I praksis drev Galloway lobbyvirksomhet for Saddam.

Det sveitsiske firmaet Cotecna fikk en viktig FN-kontrakt gjennom Olje-mot-mat-programmet. Firmaet skulle overvåke at alt gikk riktig for seg hva gjaldt importen av de humanitære varene. Hvorfor fikk firmaet jobben? Vel, kan én av grunnene ha vært at Kofi Annans sønn, Kojo, jobbet for firmaet? Den 28. november 1998 møttes Kofi og Kojo på Hotel de Crillon i Paris. Kojo var i Paris på oppdrag fra Cotecna, og fra firmaets egne papirer kommer det frem at det ble avholdt et møte med generalsekretæren om en mulig kontrakt på samme tid og sted. Kojo og Kofi nekter begge for at Cotecna ble diskutert. Kofi hevdet at han ikke en gang visste hva sønnen jobbet med.

Rett etter Paris-møtet ga FN kontrakten til Cotecna. Før møtet i Paris hadde Kojo kjøpt seg en splitter ny Mercedes etter å ha mottatt deler av beløpet fra en Cotecna-direktør. Var bilen et insentiv for å få avtalen i havn? Kojo registrerte kjøpet i sin fars navn. Generalsekretæren hevdet at han ikke godkjente dette, og at han ikke kjente til at Cotecna betalte depositumet for bilen. Men i FN fant Volcker-granskningen et notat til Kofi skrevet av hans personlige assistent, Wagaye Assebe [PDF s 230]. Hun spurte generalsekretæren om hun skulle klarere at bilen til Kojo ble anskaffet i Kofis navn, slik Mercedes-forhandleren krevde? Og det ble den. Ved å bruke Kofis navn fikk Kojo kjøpt bilen til diplomatrabatt, og den kunne shippes til Ghana tollfritt. Kojo sparte 20.644 dollar.

Flere FN-topper har blitt tiltalt eller dømt i USA og Frankrike som følge av Olje-mot-mat-skandalen. Volcker-granskningen fant at både Benon Sevan og Alexander Yakovlev mottok bestikkelser fra Saddams regime. Sevan var FNs sjef for Olje-mot-mat-programmet under Annans tid som generalsekretær. Han sørget for at kontrakter for salg av irakisk olje ble gitt til et firma drevet av Fakhry Abdelnour, en egyptisk fetter av tidligere FN-generalsekretær Boutros Boutros Ghali. Penger ble betalt under bordet tilbake til Sevan via Boutros Boutros Ghalis svigerbror, Efraim “Fred” Nadler. Sevan cashet inn 160.000 dollar. Dette var penger som skulle ha gått til mat og medisiner for irakerne.

Bestikkelsene som Saddam fikk gjennom Olje-mot-mat-programmet, brukte han ikke bare på luksus, men på opprustning. I følge Duelfer-rapporten fra 2004, greide Irak å smugle inn gigantiske rakettmotorer uten at FN reagerte [PDF s. 11]. Irak anskaffet aluminiumsrør til kortdistanseraketter i strid med Sikkerhetsrådets resolusjoner, såkalte Al-Samoud og Al-Fat’h raketter. (Amerikansk og britisk etterretning feiltolket aluminiumsrørene som et ledd i en plan for urananrikning.)

Hadde det ikke vært for at USA og Storbritannia til slutt stablet på beina en koalisjon for å fjerne Saddam med makt, er det tvilsomt om Olje-mot-mat-korrupsjonen hadde blitt avdekket i det hele tatt. Volcker- og Duelfer-granskningene kunne bruke det falne, irakiske regimets dokumenter som kilde.

En versjon av denne teksten stod i Bergens Tidende den 04.08.2008. Tegn et abonnement på BT her.

Charles Duelfer i Iraq Survey Group skrev: "Strategien til det irakiske regimet var så vellykket, at sittende medlemmer av Sikkerhetsrådet aktivt tok del i virksomhet som undergravde Sikkerhetsådets egne resolusjoner." [s. 11] Medlem av det irakiske presidentrådet, tidligere utenriksminister, Tariq Aziz, sa følgende til amerikanske avhørere i fangenskap: "Frankrike og Russland hadde sikret seg kontrakter verdt millioner av dollar i Irak, med en gjensidig forståelse om at deres standpunkt hva gjaldt sanksjoner mot Irak ville være til Iraks fordel. I tillegg hadde franskmennene interesse av å oppheve sanksjonene for å beskytte sine [eksisterende] handels- og tjenesteavtaler i Irak. Franskmennene ønsket å styrke sin internasjonale stilling som medlem av Sikkerhetsrådet, de ønsket å kunne bruke sitt veto for å vise at de fortsatt hadde makt." [Iraqi Perspectives Project, PDF, s. 28]

Da Kofi Annan gikk av som generalsekretær i FN sa han til BBC at Irak-krigen for å fjerne Saddam var ulovlig. Den irakiske ambassadøren til Canada kom med en krass respons. Kofi Annan igangsatte FNs granskning av korrupsjonsanklagene først ett år etter at Saddam Hussein hadde blitt fjernet fra makten. Norge kjente til misbruk av Olje-mot-mat-programmet, men holdt kjeft. Se også samlesiden om Irak.

Diktatoren ville ikke gi FN rett til å sette en stopper for hans militære ambisjoner. FN innså på sin side at sanksjonsregimet på nittitallet ledet til store lidelser for sivilbefolkningen i Irak. I stedet for å spille med åpne kort overfor Sikkerhetsrådets krav om avvæpning, særlig resolusjon 687, valgte diktatoren å satse på konfrontasjon og eksponering av de inhumane FN-sanksjonene. Saddam brukte den irakiske befolkningens humanitære situasjon som en brekkstang for å få på plass Olje-mot-mat-programmet i 1996. Han antok at sanksjonene før eller siden ville bli opphevet.

Funnet av nervegass på raketter i 1998 og bombingen av irakiske militæranlegg under Operation Desert Fox, ledet til at FNs våpeninspektører (UNSCOM) ble trukket ut i all hast. Uten våpeninspektører på bakken mistet verden oversikten over hva som skjedde inne i Irak. Dette skapte både spekulasjoner om våpenprogram som viste seg å være fiktive, samtidig som at andre aktiviteter ikke ble oppdaget. FN-sanksjonene bestod. Diktatoren skulle forhindres fra å skaffe seg hard valuta til å ruste opp slik at han igjen kunne gå til krig. Hadde det ikke vært for misbruket av Olje-mot-mat-programmet, ville ikke Saddam ha kunnet importere nye våpen. Duelfer-rapporten fra 2004 beskriver effekten av Olje-mot-mat-programmet slik: “Saddam investerte sine voksende valutareserver i gjenoppbyggingen av sitt militærindustrielle kompleks. Irak anskaffet nye flerbruksvarer og materialer [for våpenproduksjon], og etablerte en rekke nye militære forsknings- og utviklingsprosjekter.” [Duelfer, s. 57, PDF]

I desember 2001 fryktet amerikanske myndigheter at “De siste irakiske våpeninnkjøp … antyder mulige forberedelser for et anrikningsprogram for uran.” En rapport fra CIA i august 2002 konkluderte med at Iraks siste aktiviteter pekte mot at atomvåpenprogrammet var startet opp på ny. Et viktig element var irakisk import av aluminiumsrør som CIA trodde skulle brukes til urananrikning. Det amerikanske etterretningsapparatet antok at dersom Irak ønsket å restarte sitt atomvåpenprogram, ville de være i stand til å produsere nok kjernefysiske materiale for atomvåpen i løpet av fem til syv år. Om Irak skulle være i stand til å smugle inn slikt materiale fra utlandet, ville de kunne produserer atomvåpen i løpet av ett år.

Misforståelsen ble belyst i en rapport i fra den amerikanske Senatkommisjonen for etterretning [PDF]. Militærets etterretningstjeneste støttet opp under analysen fra CIA, men det amerikanske energidepartementet bestred vurderingen: Aluminiumsrørene som Irak hadde skaffet seg var ikke for urananrikning, men for våpenraketter. Duelfer-rapporten konkluderte i ettertid med at energidepartementet hadde rett: Irak utviklet kortdistanseraketter, såkalte Al-Samoud II og Al-Fat’h raketter. Irak rakk å produsere 76 Al Samud II raketter før krigen i mars 2003. Det er viktig å få frem at Saddam uansett ikke hadde rett til å skaffe seg nye raketter under Olje-mot-mat-programmet. Hva skulle han med raketter med en rekkevidde på over 185 km? Duelfer-rapporten fortalte at Irak lykkes med å smugle inn rakettmotorene uten å bli oppdaget.

På den ene siden ønsket Saddam at omverdenen og irakerne skulle frykte han. Man kan kanskje si at hele hans makt var basert på frykt. Han ønsket derfor ikke å spille med åpne kort overfor FN-inspektørene. På den andre siden jobbet Saddam for å få FN-sanksjonene opphevet, slik at han igjen kunne bygge opp sitt militærapparat. Men sanksjonene ville jo ikke bli opphevet før Saddam la alle kortene på bordet. Situasjonen var fastlåst. Operation Desert Fox i 1998 jaget ut FN-inspektørene. Olje-mot-mat-programmet var en bastardløsning som åpnet opp en luke for Saddam til å ruste opp og øke sin innflytelse i Sikkerhetsrådet. Men diktatoren undervurderte klimaskiftet etter terrorangrepene i New York og Washington D.C. 11. september 2001. Den fornyede fokus på mulige trusler fra Midtøsten og Irak gjorde at Saddam i september 2002 motvillig måtte godta nye våpeninspektører fra FN (UNMOVIC). Da var det for sent. Tålmodigheten til USA og Storbritannia var i ferd med å ta slutt.

Videre lesning: Les om Norges rolle i Olje-mot-mat-skandalen. Se også samlesiden om Irak.

Gruppen av FN-overvåkere som fastsatte oljeprisen var sammensatt av fire personer: Én nordmann, én amerikaner, én franskmann og én russer. Overvåkernes oppdrag tok slutt, én etter én. Russland blokkerte utnevnelsen av nye medlemmer av gruppen. Oljeprisen ble etter hvert bestemt av én person alene: Den russiske FN-overvåkeren Alexandre Kramar. Han satt med ansvaret fra juni 1999 til august 2000.

Mysteriet om hvorfor oljeprisen var satt så lavt er nå oppklart. Avhopperen Sergei Tretyakov avslørte i mars i år at Alexandre Kramar var en skjult agent for den russiske etterretningsorganisasjonen SVR. Prisen ble konsekvent satt for lavt av Kramar, noe som ga en umiddelbar gevinst for alle som diktatoren Saddam Hussein tilgodeså med sine oljekontrakter. Saddam ga russiske presidentrådgivere og medlemmer av presidentrådet kontrakter for salg av 85 millioner fat olje. Slik sikret diktatoren seg støttespillere i FNs sikkerhetsråd, støttespillere som skulle hindre militær intervensjon og jobbe for opphevingen av saksjonene.

Svindelen var så vellykket for russerne at Putin-regjeringen ga Kramar en æresutnevning som takk for sin rolle i operasjonen, i følge London Times. Olje-mot-mat-programmet var ment å lette situasjonen for sivilbefolkningen i Irak. Kramar satte oljeprisen for lavt, noe som gjorde at Irak fikk mindre penger til å kjøpe mat og medisiner. Som i de andre korrupsjonssakene i FN i tilknytning til Olje-mot-mat-programmet, var det den irakiske befolkningen som måtte betale prisen i form av økte lidelser. Da det ble tale om militær intervensjon i 2003, signaliserte Russland og Frankrike at de ville legge ned veto i Sikkerhetsrådet.

Videre lesning: Les om Norges rolle i Olje-mot-mat-skandalen. Saddams presidentsekretær fortalte: "For å skaffe seg internasjonal støtte, ga regimet andre aktører en økonomisk interesse i regimets overlevelse. Et eksempel er utdelingen av kontanter til en høytstående offiser i den russiske etterretningstjenesten. I følge ‘Abd Hamid Mahmud Al Khatab Al Nasiri (Saddams presidentsekretær) fikk Tariq ‘Aziz (visestatsminister, tidligere utenriksminister) og ‘Abbas Al Kunfadhi (ambassadør til Russland) i stand en utbetaling av 15-20 millioner dollar til en kvinnelig offiser i den russiske etterretningstjenesten. Hun ønsket på sin side at ’Aziz favoriserte russiske firmaer foreslått av den russiske etterretningstjenesten." [Duelfer-rapporten s. 35]

Regjeringen skrev tvert i mot at Norge hadde høstet “lovord for effektiv leiing av sanksjonskomiteen for Irak og for leiinga av heile Tryggingsrådet sitt arbeid under presidentskapsmånaden vår i mars 2002.” I ettertid kan man stille seg spørsmål om det var grunn til å være fornøyd med innsatsen. Det virker unektelig noe underlig at Norge skulle ha bidratt til “bedre oversyn,” når situasjonen var verre enn noen sinne. Irakernes lidelser fortsatte. Saddam Hussein rustet opp. Amerikanerne begynte å se krig som siste utvei.

Volcker-granskningen konkluderte med en formulering av et litt annen kaliber: “Generalsekretærens sekretariat, Sikkerhetsrådet og FNs kontraktsparter mislykkes grovt med å overvåke programmets integritet.” Norge kjente til misbruket, men tidde, i følge et hemmeligstemplet notat fra den svenske FN-delegasjonen i januar 2000. Hva hadde skjedd dersom Norge hadde varslet? Hva om Norge hadde krevd en forklaring fra Saddams venner i Sikkerhetsrådet?

Inntektene for salg av irakisk olje under Olje-mot-mat-programmet (1996-2003) ble satt inn på en FN-overvåket konto. Pengene ble avsatt til import av mat og medisiner til Irak. Dette skulle skje under FNs oppsyn. Men programmet ble misbrukt som følge av at FN overlot til Irak å bestemme hvem som skulle få kontraktene. På importsiden sikret Saddam seg bestikkelser fra firmaene som han ga kontrakter for å importere mat og medisiner til Irak. Disse pengene kom naturligvis ikke sivilbefolkningen til gode, men ble brukt på Saddams megalomaniske prosjekter. På eksportsiden ga Saddam oljekontrakter til firmaer og nøkkelpersoner fra “vennligsinnede" land som var villig til å benytte sin påvirkning i FN for å få hevet sanksjonene mot Irak. Mange bedrifter betalte i skjul ekstrabeløp til Saddam for å vinne oljekontraktene, såkalte “surcharges.”

Penger som Saddam på illegalt vis tilegnet seg gjennom Olje-mot-mat-programmet ble brukt til militær opprustning i strid med FN-resolusjonene etter Gulfkrigen i 1991. Irak hadde inngått avtale om å stoppe opprustning, stoppe forfølgelsen av politiske opposisjonelle, ta hensyn til minoriteter og skrinlegge sin støtte til terrorister. Men vilkårene for våpenhvilken ble brutt av Irak. I 2002 produserte Irak for eksempel 75 nye Al Samud II-raketter som innebar brudd på FN-restriksjonene. Rakettene hadde en rekkevidde på over 185 km. Saddam fortsatte å finansiere terrorgrupper i de palestinske områdene, Egypt og Pakistan. Saddam Husseins spesialutsending for atomspørsmål reiste til Niger i 1999 i et forsøk på å skaffe uran, i følge britiske myndigheter.

FN-byråkratene som overvåket Olje-mot-mat-programmet, slik som Benon Sevan og Alexander Yakovlev, stakk store summer i egen lomme. Sevan var – utrolig nok – sjefen for hele programmet. Generalsekretær Kofi Annan ga for øvrig en viktig kontrakt for overvåkning av Olje-mot-mat-programmet til et firma som hans sønn, Kojo, jobbet for. Annan har hele tiden hevdet at han ikke visste at sønnen jobbet for Cotecna. Volcker-granskningen fant ikke konkrete bevis mot Annan, selv om det har blitt klart at far og sønn hadde et møte i Paris rett før firmaet fikk kontrakten.

I 1998 oppstod det en krise da FN oppdaget at Saddam hadde utstyrt raketthoder med nervegass, stikk i strid med FN-resolusjonene etter Gulf-krigen. Bruddet mellom FNs våpeninspektører (UNSCOM) og Irak ledet til at USA og Storbritannia bombet strategiske mål i Irak over fire dager i 1998. Inspektørene ble trukket ut av Irak i all hast. Men bombeaksjonen virket mot sin hensikt. Saddam hadde blitt kvitt våpeninspektørene fra FN. Hvordan skulle man nå vite om FN-resolusjonene ble overholdt? Inspektørene ble ikke sluppet inn igjen før presset mot Irak ble trappet opp i tiden etter 11. september 2001.

Olje-mot-mat-programmet forbedret heldigvis situasjonen for sivilbefolkningen, men korrupsjonen undergravde sanksjonene. Fra 1998 og frem mot 2003 kunne Saddam fritt importere nye våpen. Pengene fikk han fra FNs Olje-mot-mat-program. Sentrale personer i Russland og Frankrike hadde heller ingen interesse av å styrte Saddam, i og med at de tjente gode penger på diktatoren. FN var ute av stand til å holde Saddam i sjakk. Sanksjonene hadde blitt meningsløse. Uroen for hva Saddam kunne finne på var den viktigste begrunnelsen for USA og Storbritannia gikk krig i 2003.

Kofi Annan mener irakerne har det verre nå enn under Saddam. Jan Egeland, i FNs sentrale ledelse, bagatelliserte skandalen: "I forhold til størrelsen på de midler som er håndtert og de programmer som er gjennomført, er trolig FN mindre korrupt enn norske kommuner eller norske politiske partiers lokalorganisasjoner." Se også samlesiden om Irak.

Hadde Bush gjort slik Obama ønsket, hadde Irak-krigen sannsynligvis vært en komplett fiasko. De sekteriske oppgjørene hadde eskalert, terroristene hadde vunnet større og større makt, den folkevalgte regjeringen hadde vært ute av stand til å stoppe blodbadet. Begrunnelsen for intervensjonen i Irak var å avvæpne en farlig diktator og erstatte redselsregimet med et stabilt demokrati i hjertet av Midtøsten. Om man skrinla ambisjonene og overlot Irak til terrorister og etniske militser, hadde ikke alt vært forgjeves?

Troppeoppbygningen var en suksess. Obama har den siste uken kommet med gjentatte lovprisninger av troppeoppbygningen, og det var naturlig (slik jeg gjorde her) å anta at han hadde endret sitt standpunkt. Men da Obama fikk flere spørsmål om dette på CBS Evening News tirsdag, holdt han fast ved at han fortsatt mente troppeoppbygningen var feil: “Dersom resultatet av de enorme og vedvarende investeringene i Irak har blitt at vi har fjernet fokus fra den sentrale kampen mot terroristene, så er det et dårlig strategisk valg.” Til Washington Post sa Obama at han fortsatt hadde vært motstander av troppeoppbygningen dersom han den gang hadde visst det han visste i dag.

Men under sin reise i Irak fortsatte Obama likevel å lovprise troppeoppbygningen, en strategi han altså hevder han er motstander av... Dette skaper forvirring. Mer urovekkende er det at Obama ikke ser ut til å anse demokratiet i Irak som verneverdig. Verken i sine intervjuer i Irak, eller i sine taler før og etter reisen til Midtøsten, ser han ut til å sette demokrati i Irak som et vilkår for å trekke amerikanske styrker ut. Hvorfor nevnte han ikke dette i sin store tale om “frihet” i Berlin. Er dette en tilfeldighet? Er Obama villig til å verne demokratiprosjektet i Irak?

Der var Abbas selvsagt velkommen. Diktatoren Saddam Hussein beskyttet han mot kravet om utlevering til Italia. Saddam ga til og med Abbas et eget diplomatpass for Irak. Han ble en viktig kontakt mellom Irak og de palestinske terroristene i Hamas, i følge irakiske dokumenter som har blitt funnet i Saddams gamle arkiver (offentliggjort tidligere i sommer av Institue for Defense Analysis.)

I et referat fra et møte mellom Abu Abbas og irakerne, skrøt Abbas av hva PLF hadde bidratt med under den første Gulf-krigen i 1991: Brannangrep mot den japanske ambassaden i Manila, brannangrep mot American Airlines kontor i Filippinene, plassering av bombe ved amerikansk base i Izmir, plassering av bombe på en oljeledning til en amerikansk base i Spania, etablering av en terrorgruppe som skulle utføre aksjoner i Saudi-Arabia. Under frigjøringen av Irak i 2003, forsøkte PLF-lederen å flykte. Abbas ble arrestert av amerikanske styrker i et forsøk på å komme seg over grensen til Syria. Noen måneder senere døde han i fangenskap i Irak.

I ettertid av Irak-krigen i 2003 har man i norske aviser stadig vekk kunnet lese at Saddam Husseins bånd til terrororganisasjoner var en “bløff” som angivelig var diktet opp av president Bush og skruppelløse hauker i det republikanske partiet. Men en jevn strøm av rapporter basert på diktaturets egne arkiver viser at Saddam støttet terror i et omfang som hittil har vært ukjent. Saddams fall innebar irakernes frigjøring, slik Bush spådde i sin tale om rikets tilstand i januar 2003. I tillegg ble verden kvitt en tyrannisk stat som beskyttet Samir Kuntars sjef og finansierte død og fordervelse i hele Midtøsten.

Saddam støttet terrorgrupper over hele Midtøsten. Se også min samleside om Irak.

Obamas plan for Irak var den stikk motsatte av en troppeoppbygning for å tette sikkerhetsvakuumet: “Bare ved å trekke troppene ut kan vi få irakerne til å samles politisk og ta ansvar for sitt eget lands sikkerhet,” sa han i det samme intervjuet. Men nå som troppeoppbygningen til McCain og de nykonservative viser seg å være en suksess, må han skrinlegge sin motstand. I sin store utenrikpolitiske tale i Washington D.C: i går sa Obama: “Alle amerikanere ser positivt på resultatet av troppeoppbygningen.”

Men samtidig kritiserte Obama “vår nåværende strategi.” Det må han nødvendigvis gjøre, ettersom han fortsatt argumenterer for å “avslutte krigen i Irak” i løpet av 16 måneder. Det er naturligvis uhyre komplisert for Obama å anerkjenne at troppeoppbygningen har tettet sikkerhetsvakuumet samtidig som han argumenterer for en tilbaketrekning. Obama la derfor til at prisen hadde vært høy for amerikanske skattebetalere. Irakiske politikere hadde ikke gjort nødvendig fremskritt. Obama mente at “vår nåværende strategi” også forverret situasjonen i Afghanistan og styrket al-Qaida i Pakistan.

Obamas linje frem til mandag denne uken var at intervensjonen i Irak var meningsløs og at den flyttet fokus fra den virkelige krigen i Afghanistan. Men når han nå kritiserer “vår nåværende strategi” – og henviser til både Irak, Afghanistan og Pakistan – skaper det problemer for han. Det var økningen av amerikanske soldater i Irak som skapte fremgangen, noe Obama var motstander av. Kanskje flere soldater også ville ledet til fremgang i Afghanistan? Den republikanske presidentkandidaten McCain ser ut til å mene dette. Han ønsker å overføre de dyrekjøpte lærdommene fra felttoget i Irak til kampen mot Taliban.

Det er verdt å merke seg at Obama i gårsdagens tale i Washington D.C. ikke satte noe krav om at demokratiet i Irak må være sikret før en amerikansk tilbaketrekning. Obama sa: “Virkelig suksess i Irak vil skje når vi overlater Irak til en regjering som tar ansvar for fremtiden – en regjering som forhindrer sekteriske konflikter, og sikrer at al-Qaida ikke blomstrer igjen.” Ikke et ord om demokrati i Irak.

Demokrati har hele tiden vært et sentralt argument i president Bush’ forsvar for Irak-krigen. Han fokuserte på dette i talen om rikets tilstand i 2004, og nevnte det senest i mai i år, hvor Bush sa: “Suksess vil være oppnådd når Irak er et selvstendig demokrati som regjerer effektivt på vegne av dets folk.” John McCain ser også på demokrati i Irak som et suksesskriterium, noe han spesifiserte i sin store utenrikspolitiske tale i mars: “Suksess i Irak og Afghanistan er etableringen av fredelige, stabile, demokratiske stater som ikke utgjør noen trussel mot sine naboer, og som bidrar i kampen mot terroristene.”

I ukene som kommer skal Obama reise til Midtøsten, hvor han blant annet skal besøke Irak. Kanskje han der vil komme på andre tanker? Det hadde vært et fremskritt om han kunne ytre noen ord av støtte til den irakiske regjeringen. Selv om Obama ikke anerkjenner det, så har al-Malaki-regjeringen hatt betydelig suksess med sine fremstøt mot sjiamilitser i både Basra og Baghdad. En rekke irakiske soldater har ofret sine liv i kampene. Når Obama først er i stand til å anerkjenne troppeoppbygningens suksess, vil han kanskje også kunne se verdien av å bistå den demokratisk valgte regjeringen i Irak. Fremskrittene i Irak er skjøre. De irakiske demokratene trenger all den støtte de kan få.

Oppdatering 27.07.2008: Obama sier han fortsatt er motstander av troppeoppbygningen. Forandring vi kan tro på: Forandringen av Obama. Noen sitater fra demokratene i Irak.

Obama utkonkurrerte Clinton som Demokratenes kandidat, og nå har han trukket tilbake kravet om å reforhandle Nafta-avtalen. “Noen ganger under en valgkamp blir retorikken overopphetet og forenklet,” forklarte Obama i et intervju med Fortune Magazine nylig. Ja, det var valgflesk. Meksikanerne og kanadierne kan puste lettet ut. Obama har også snudd i forhold til sin tidligere pastor Wright, en mann som han først sa at han ikke kunne støte fra seg, “like lite som jeg kan støte fra meg min hvite bestemor”. Noen uker senere støtet han likevel pastoren fra seg, og meldte seg ut av kirken han hadde tilhørt i 20 år.

I valgkampen har Obama holdt fast ved at USA må trekke sine styrker ut av Irak i løpet av 16 måneder etter at han blir president. Men dette hadde ledet til en katastrofe for Irak. Sikkerheten hadde raknet. Terroristene hadde blitt styrket. De etniske konfliktene hadde eskalert. Tilbaketrekningsplanen til Obama er simpelthen uansvarlig. Selv hans tidligere utenrikspolitiske rådgiver Samantha Power sier at dette er et standpunkt som Obama ikke nødvendigvis vil føle seg forpliktet av som president.

Obama var en sterk motstander av den amerikanske troppeoppbygningen i Irak (the Surge). Troppeoppbygningen har redusert volden dramatisk. Det var John McCain og de nykonservative som presset president Bush til å starte det som i realiteten var en ny krig for å tette sikkerhetsvakuumet. Men usikkerheten er fortsatt stor. I sommer skal Obama etter planen reise til Irak. Der skal han snakke med amerikanske generaler og irakiske politikere. Det finnes ingen vei utenom for Obama: Han blir nødt til å forandre sitt standpunkt. Vil han innrømme at han tok feil i sin motstand mot troppeoppbygningen?

Men hva vil Obama si om sin opprinnelig motstand i 2003 mot å fjerne Saddam Hussein? Vil han si til irakerne at han mener prisen var for høy? Var det galt av USA å styrte diktaturet og la irakerne velge sine egne ledere gjennom frie valg? Den positive utviklingen i Irak må gjøre inntrykk på Obama. Mest sannsynlig vil han igjen måtte forlate noen av sine mest isolasjonistiske standpunkter. Dette er forandring som vi kan tro på: Forandringen av Obama.

Se også min samleside om Irak.

Prestediktaturet finansierer terrorisme. Iran støtter Hizbollah i Libanon, Islamsk Jihad i Israel og sjia-militser i Irak. Det britiske forsvaret fortalte denne uken til The Observer at Iran bistår Taliban militært i Afghanistan. Iran stod bak terroraksjonen mot et jødisk senter i Buenos Aires i 1994. Hundre mennesker døde, alle sivile. En av hovedmennene bak aksjonen var Hizbollah-lederen Imad Mugniyah. Han ble tiltalt for aksjonen i Argentina, men han kom seg tilbake til Midtøsten, hvor han rakk å gjennomføre flere terroraksjoner på oppdrag for Hizbollah og Iran. Mugniyah ble drept i et attentat i februar i år. Gjett hvem som var til stede på begravelsen til denne massemorderen? Irans utenriksminister Manouchehr Mottaki! Men de iranske prestene har også stått bak en aksjon i Norge. Aschehoug utga Salman Rushdies roman Sataniske Vers. Forlagsredaktør William Nygaard ble skutt i ryggen av iranske agenter i Oslo i 1993. Nygaard overlevde. Det var den daværende ayatolla Khomeini som ga ordre om at de som trykket boka måtte drepes.

Det internasjonale atomenergibyrået publiserte 22. februar i år en rapport [PDF] hvor det kom frem at Iran har gjennomført en serie forsøk på bruk av Polonium-210, et materiale som brukes for å utvikle atomvåpen. Iran har også fortsatt sin anrikning av uran. Utenriksansvarlig for Den europeiske union, Javier Solana, overleverte i forrige uke et tilbud om at Iran skulle få kjøpe alt det de trengte av anriket uran i fra Russland mot at de stoppet sitt eget anrikningsprogram. Denne avtalepakken ville sikret at Iran fikk nok uran for sine atomkraftverk, og det ville ha forhindret prestediktaturet fra å skaffe seg atomvåpen – om Iran skrinla sin egen anrikning. Iran takket nei. Irans ledere insisterte samtidig på at de ikke jakter på atomvåpen. Verdenssamfunnet stoler ikke på Iran.

Da Ayatolla Khamenei tidligere denne måneden gjentok sin forsikring om at Iran bare ønsket atomkraft, ikke atomvåpen, la han samtidig til at det hadde vært uheldig om terrorister en dag skulle få tak i en atombombe. “Før eller siden vil internasjonale terrorister få lagt sine hender på atomvåpen og da vil sikkerheten til Verdensarrogansen [Vesten] og alle andre nasjoner bli smadret.” Khameneis advarsel hørtes litt tvetydig ut. Den kom tross alt fra lederen av et regime som har beordret og finansiert terroraksjoner verden rundt, fra Argentina via Norge til Afghanistan. Var det en advarsel, eller en ønskedrøm?

Les flere tekster om Iran.

Hun sier i praksis: Hvorfor har du dette syke behovet for å tiltale deg selv? Hvorfor kan du ikke lære deg kunsten av å praktisere litt sunt hykleri, slik alle andre gjør? Hva trenger man en spesialaktor for, når du selv er en eneste stor påtalemyndighet mot deg selv? Du produserer jo til og med dine egne bevis! Du burde brenne disse opptakene! sier hun. Begrav din egen påtalemyndighet! Brenn din gudfryktighet. Bli gjenfødt som et feilbarlig menneske, et menneske av kjøtt og blod. Ikke lukk deg inne. Jeg vil ha deg tilbake.

Filmen avsluttes med at Nixon undertegner sitt avskjedssøknad. Han står foran portrettet av John F. Kennedy i Det hvite hus. “I deg så de den de ønsket at de var. I meg ser de hvem de er…” (Da Barack Obama for en tid tilbake ble spurt om hvordan han så på den elektriske stemningen på massemøtene – entusiasmen, gløden – sa han: “Det er som om jeg bare er en unnskyldning.”) All makt bygger på projeksjon. Ingen mennesker besitter i realiteten makt over andre. Selv en fascistisk tyrann lever på massens nåde. Tyrannen misbruker andre menneskers håp og angst. Man kan spørre seg: Hvor trygt sitter egentlig en diktator? Kan ikke massen når som helst kreve tilbake drømmene de har besjelet han med?

I Inger Østenstad og Hawdan Salih Jafs bok fra Irak etter Saddams fall, gjengir de en samtale mellom sekulære sjiaer i Baghdad. Noen av de tar diktatoren i forsvar: De sier at Saddam umulig kunne ha visst om grusomhetene som ble begått mot kurderne under al-Anfal felttoget. Nei! sier andre: Saddam visste jo alt som pågikk. Men om han visste alt, hvordan har det seg at han plutselig tapte krigen og ble sveket av sine egne soldater? En kvinne mimrer: “Mens Saddam var sterk, applauderte alle han. Nå som han er svak, sviker de han, alle som én.” Hvilken skyld hadde irakerne selv i den makt som Saddam hadde over de? Diskusjonen fortsetter, opphetet. En mann kommer med følgende utbrudd: “Det fantes ingen Saddam! Vi visste ikke hvem han var! Vi oppfant han!” Vi kan kanskje kalle denne mannen en ateist.

I filmen tynges Nixon av makten. En natt ber han om å bli kjørt til Lincoln Memorial, hvor noen studentdemonstranter sover. Bare dager tidligere hadde fire studenter blitt drept ved Ken State i gatekamper med politiet. Noen av studentene spør Nixon hvorfor han ikke bare stopper Vietnam-krigen. Han er jo president! Nixon forsøker å beskrive maktsystemet som et slags vesen, et mørke med en egen bevissthet. Det beste man kan gjøre er å forsøke å “temme” det, mumler han. Ingen er særlig overbevist. At Nixon hadde denne samtalen med demonstrantene klokken fire om natten er en bisarr historisk hendelse, men den fremviser samtidig en genuin kvalitet ved Nixon. Bill Clinton hadde aldri gjort det samme. Nixon hadde malt seg selv inn i et hjørne, og han begynte å bli klar over det selv. På tross av den makten han hadde, følte han seg maktesløs. Hans avgang var frigjørende for Amerika, men også for Nixon selv.

“Jeg respekterer at andre mener annet enn meg og at de mener jeg lever i synd. Vi kan være enige om å være uenige! Det jeg derimot ikke respekterer, er å bli møtt med hat, sjikane, hets, drapstrusler, utestenging og diskriminering.”

Det er kloke ord. Når Nordbø kritiserer Norsk Luthersk Misjonssamband, gjør han det på en måte som i praksis er det motsatte av misjon: Han aksepterer at han ikke har makt til å endre andre menneskers holdninger, og han har heller ingen interesse av å bruke resten av livet sitt på et slikt prosjekt. Folk må bruke sin egen fornuft.

De som hetset og truet Nordbø da han stod frem som homofil hadde nøyaktig den motsatte innstillingen: Nordbø har vendt seg bort fra Gud... Han havner i helvete... Den som forholder seg likegyldig til andre menneskers skjebne kan like gjerne slå følge med synderen til helvete! Derfor må vi omvende Nordbø... Vi må sørge for at han blir hetero og finner Jesus igjen!

Terroriseringen av Nordbø vitner i praksis om en klam form for nestekjærlighet. Hvorfor kunne ikke de kristne homofobene bare ha latt Nordbø få leve sitt liv i fred? Her rører vi ved en av de mest urovekkende aspektene ved religion. Det er homofobenes nestekjærlighet som har skapt problemene for Nordbø, ikke deres likegyldighet.

Motivasjonen for det hatet som Nordbø har blitt utsatt for, ligger ikke i en djevelsk sadisme, men i en misforstått kjærlighet. Hvor enn sykt det høres ut for oss ateister, er det mange religiøse som faktisk tror at de tjener sin Gud ved å hetse og true andre mennesker.

For noen år siden var jeg ansatt i et multinasjonalt selskap i Oslo. En kveld hvor jeg jobbet overtid kom jeg i prat med en av mine kolleger. Hun fortalte at samboeren hennes ønsket at de skulle gifte seg. Men hun var i tvil. Hvorfor, spurte jeg? Vel, problemet var at han ikke hadde møtt Jesus ennå, og hun ville ikke være alene i himmelen, mens han brant i helvete.

Jeg ble målløs. Hva kan vel jeg gjøre med personer som faktisk har slike forestillinger om livet etter døden? Når jeg møter troende pleier jeg å stille spørsmål som begynner med “hva” og “hvorfor.” Jeg kritiserte ikke min kollega, men lyttet og lot meg fascinere. Jeg har ingen interesse av å omvende noen. De troende danner seg sine holdninger og gjør seg opp sine meninger på samme måte som meg: Ved å lytte, lese, tenke. De bruker sin fornuft. Når de endrer syn, gjør de det på eget initiativ.

Motargumentet er dette: Hvorfor bruker ateister tid på å kritiserer religion, hvis de ikke ønsker å vende folk bort fra religion? Jeg kan bare snakke for meg selv: Jeg er religionsmotstander, men om nitti prosent av befolkningen i dette landet hadde vært religiøse, til forskjell fra de 29 prosent som er det i dag, hva så? Det betyr ingen ting for meg. Jeg er ikke interessert i å endre livssynet deres.

Alle har rett til å ha sitt syn på universet. Jeg har mitt syn på universet. Folk kan kritisere mitt livssyn så mye de vil. Jeg holder bare fast ved den samme retten: Retten til å kritisere deres livssyn. Retten til å kritisere religion. Men jeg ønsker meg en stat som er nøytral hva gjelder livssyn. Jeg ønsker meg en sekulær stat.

Relatert: Helbred staten for religion [2007]. Jeg har gjort små forsøk på å belyse emnet under fanen Stop the love hype.

De fleste samfunn askyr brutalitet og vold. Da Taliban hadde makten henrettet de opposisjonelle og homser i pausene på fotballkampene i Kabul. Tyver fikk hendene sine amputert. Ledelsen i Taliban mente tydeligvis det var et eller annet fengslende med slike groteske avstraffelser. Hva slags kick fikk talibanerne av dette? Men også etter Talibans nederlag i 2001, har “skyggeregjeringen” holdt på sine tradisjoner. Afghanske soldater og politimenn, samt utenlandske bistandsarbeidere, har blitt tatt til fange og drept av Taliban. Selve slakten skjer som regel ved halshugging. Det hele blir tatt opp med videokamera. Filmene brukes deretter for å rekruttere flere til Talibans “hellige” krig. Men hva slags personer forventer Taliban å tiltrekke seg gjennom å lage slik propaganda? Taliban bør utvide målgruppen. Sadomasochistiske psykopater utgjør en forsvinnende liten andel av den afghanske befolkningen.

I det hele tatt bør Taliban foreta en grundig gjennomgang av sin kommunikasjonsstrategi. Det handler om dialog og tilgang. Det gjelder å få frem budskapet sitt på en måte som skaper forståelse. Andre jihadister har hatt større suksess med å formidle sitt syn. Mulla Krekar ble for eksempel intervjuet av en dyktig journalist i Dagbladet. Uansett om man er enig eller uenig med Krekar, må man innrømme at han ved å snakke med pressen fikk frem sitt misjonsbudskap. Alle og enhver kunne lese intervjuet og forstå hva han står for. Men i Afghanistan er det vanskeligere å forstå hva de “hellige” krigerne vil oppnå. La oss ta et eksempel: Talibans utsendte delegasjon til Hotel Serena, hvor flere vestlige journalister og diplomater oppholdt seg, var ordknapp. En av de norske gjestene som var på hotellet var den samme journalisten som intervjuet Krekar.

Talibans budskap har en tendens til å bli misforstått når de isteden for å snakke med journalister, skyter de.

Omverdenens sympati med Talibans svekkes. Snart er det bare religiøse mørkemenn og mindretallet i SV som har forståelse for Taliban. Heller ikke Talibans søsterorganisasjon, al-Qaida, lykkes med å øke sin appell. Den siste meningsmålingen utført av Pew Research Center, viser at støtten til al-Qaida i Midtøsten er svekket, særlig i Libanon, Jordan og Pakistan.

Tallene kommer kanskje overraskende på Mulla Omar og Osama bin Laden. Har ikke al-Qaida jobbet hardt for å vinne muslimenes oppmerksomhet? Hva med selvmordsbomberne som ble sendt til bryllupsfesten ved SAS-Raddison-hotellet i Amman? Hva med attentatet mot den pakistanske presidentkandidaten? Hva med angrepet på den danske ambassaden i Islamabad? Og viktigst av alt: Al-Qaida har gjort sitt ytterste for å styrke bilbombeindustrien i Irak. Dette er al-Qaidas suksessliste. Verdens muslimer er likevel ikke imponert. Hva har gått galt?

Giverlandskonferansen for Afghanistan ble avholdt denne helgen. Talibans fiender skal donere millioner av dollar til afghanerne. Taliban ligger dårlig an i forhold til å oppdrive tilsvarende summer til sivilbefolkningen. Taliban taper i konkurransen om å vinne afghanernes hearts and minds. I desember 2007 sa bare 13% av afghanerne at de støtter Taliban. Det lukter for mye av en “oss/dem”-tankegang. Taliban bør afghanisere innsatsen sin.