“Skal man kvele ekstreme holdninger må man få dem frem i lyset, utfordre innehaverne til å forklare, begrunne og dokumentere påstander og holdninger, samtidig som resten av samfunnet får mulighet til å si sin mening. Da først får man vite hva som finnes og ikke finnes av holdninger og sympatier.”

I kommentarfeltet under Pleym Christensens tekst skriver en person som utgir seg for å være Ali Chishti at han burde fått svart for seg på dialogmøtet. Han skriver at hans holdninger også ble delt av “over 200” personer som ropte de samme ordene om jødene under de voldelige opptøyene i Oslo i januar.

Det er merkelig hvordan det knapt finnes en offensiv og prinsipiell kritikk av religion i Norge, mens de troende som åpent forsvarer sitt ståsted ofte må finne seg i sleipe triks. Av en eller annen grunn så ser det ut som om mange kvier seg for å kritisere religiøs ideologi, mens det å komme med vanvittige personangrep mot mennesker man er uenige med anses som legitimt.

Da islamisten Mulla Krekar lanserte sin bok Med egne ord på utstedet Smuget, burde man kanskje ha vært takknemlig for at tankene hans om religion fant veien ut til et bredere publikum. Aschehoug forlag fortjente ros for å ha trykket boken. I stedet ble Krekar fysisk trakassert under boklanseringen. Mange applauderte stuntet og mente at dette var noe Krekar måtte finne seg i.

Da Mohammad Usman Rana vant kronikkonkurransen i Aftenposten i fjor, ble han møtt med saftige personangrep. Han mottok også trusler for det han skrev. Selv om jeg er uenig med omtrent ethvert standpunkt Usman Rana tar, leverte han et forsvar for sitt syn med innlevelse og med stil.

Det må kunne gå an å verdsette debatten for debattens skyld uten å bruke feige knep eller true sin motstander?

Ufin behandling ble også den kristne visepresidentkandidaten Sarah Palin utsatt for. Den kjente ateisten Sam Harris gikk helt av skaftet i sin fordømmelse av Palin, mens i Norge skrev Aftenpostens politiske redaktør at Palins utsagn om Irak var kristenfundamentalisme i sin mest bisarre form. Men Stanghelle forvrengte utsagnet til Palin slik at det fremstod som om hun mente Irak-krigen var Guds plan. Og senere la han et utsagn om Afrika i hennes munn. Utsagnet viste seg å være diktet opp.

Islamsynet til Norges mest omstridte partileder Siv Jensen kan man selvsagt kritisere, men noen ganger virker det som om man gjør narr av henne. I Dagsavisen kommenterte Anders Heger klærne hennes: Han så for seg at Aps partisekretær hadde stjålet Jensens “småtrashy sølvlamékjoler, omtrentlige sminke og perlekjeder”.

Etter hijabbrenningen sendte Kvinnefronten, Oslo SU, Rødt og Blitz ut en pressemelding hvor de skrev at Siv Jensen drev en rasistisk kampanje mot muslimer: “Vi kan ikke gi Frp-rasismen innpass i kvinnebevegelsen som skal være en frigjøringsbevegelse.” (Dette skjedde for øvrig samme dag som Siv Jensen innførte nulltoleranse mot rasistiske kommentarer på hennes Facebook-side: '- Rasistiske innlegg tolereres ikke'.)

Med én gang religion blir en del av ordskiftet, ser det ut til at følgende to dyder fordufter:

- Du skal ikke lyve.

- Du skal behandle andre slik du selv ønsker å bli behandlet.

Bli varslet om nye innlegg på denne nettsiden via Twitter eller RSS.

Hvorfor lytte til paven?

De færreste av oss kamuflerer våre personlige verdier ved å hevde at de representerer Guds vilje. Ettersom vi ikke presser våre verdier på andre, får vi sjelden kritikk for de. Men for den katolske kirkes overhode er det annerledes. Pavens autoritet er nøkkelen. Problemet er ikke hva paven sier, men religion. Hvis du tilfeldigvis havnet i flysetet ved siden av en eldre tysk mann i hvit kjole på vei til Afrika som sa at han representerte Gud og hadde svaret på hvordan du burde leve livet ditt – ikke minst hva slags sex-liv du burde ha – så tviler jeg på at du hadde tatt denne mannen alvorlig. Hvorfor i all verden skulle du lytte mer til paven i spørsmålet om hva som er god moral, enn til alle andre du møter? Ingen hadde sett på paven som en autoritet i spørsmålet om aids, hadde det ikke vært for at kirken hevdet at paven er forvalteren av Guds vilje for menneskeheten.

Den katolske kirke sier at de vet at Gud eksisterer. De mener Jesus Kristus var hans sønn. De påstår at vi gjennom å akseptere Jesus som vår frelser kan vinne evig liv. Paven hevder at han er stedfortreder for Jesus på jorda, arvtakeren til rollen som skal ha blitt gitt apostelen Peter. (Paven refererte til dette i sin første tale da han landet i Kamerun.) Paven kommer stadig vekk med kreative utsagn om ting kan umulig kan vite noen ting om, slik som hans læresetninger om hva som skjer med udøpte spedbarn etter døden, eller hans syn på helvete.

Store ord

Når katolske ledere sier de sitter inne med slik dyptpløyende kunnskap om universet, så snakker de naturligvis ikke sant. De kan umulig vite om Gud eksisterer, om Jesus var Guds sønn eller hva som skjer etter døden. Hadde paven sagt at han ikke visste, hadde kirkens innflytelse blitt devaluert på flekken. Hvorfor skulle millioner av mennesker følge prestenes dogmer, dersom de hadde innrømmet at det var de selv og ikke Gud som hadde utarbeidet de?

Dersom du synes det er helt greit at paven kommer med slike påstander om seg selv, så kan du heller ikke protestere når andre kommer med tilsvarende utsagn. La oss ta en respektert person som Nelson Mandela som et eksempel. Sett at Mandela plutselig hadde hevdet at han var Messias? Mange mennesker hadde kanskje kjøpt den påstanden uten noen som helst bevis, slik mange mennesker i dag tror på det paven sier uten noen som helst bevis. Mandela kunne ha sagt at det var Guds vilje at alle måtte bruke kondom utenfor ekteskapet. Det hadde vel redusert spredningen av aids. Men dette fusket hadde ikke kommet uten visse bieffekter.

Outsourcing

For det første hadde Mandela gjort seg selv til en sjarlatan. De fleste føler instinktivt at det er galt å bløffe på denne måten. Han hadde følt seg ussel. For det andre hadde de av oss som hadde valgt å følge Mandela overført en del av vårt ansvar for våre egne handlinger over på han. Ved å gjøre Mandela til en religiøs autoritet hadde vi outsourcet en del vår egen myndighet over oss selv til han, så å si. Det hadde sikkert føltes godt å slippe å måtte ta stilling til en del vanskelige dilemmaer i hverdagen… men hadde vi ikke innerst inne følt en uro over at Mandela kanskje tok feil noen ganger? Kanskje han ikke var Messias likevel?

Mange grøsser over tanken på å tre ut av et slikt samliv med troen. Man må i så fall ta steget inn i det ukjente. Man har plutselig ingen å lene seg på lenger. Man føler samtidig en sorg over brutte illusjoner. Så står man der, og er nødt til å gruble over hva som er rett og galt på egen hånd. Men er det grunn til å få angst av den grunn? Sola står atter opp. Verden ligger der foran oss, slik den er. For å hengi seg til religion kreves det kraftanstrengelse for å overdøve stemmen til vår egen, sunne fornuft. Og når denne stemmen en dag ikke lenger lar seg fortrenge, faller religionen bort. Joda, det finnes et element av frigjøring i det hele.

Ja, det er tidevannet, det er ikke bare ett tegn.

Riktig. Før så trodde jeg i det minste at jeg kunne gjøre en forskjell. Slik er det ikke lenger.

Noe senere pensjonerer sheriffen seg. En morgen ved frokostbordet med sin kone, forteller Bell om en drøm.

Det var som om min far og jeg var sammen, i gamledager en gang. Vi var til hest, langt til fjells. Det snødde. En natt red vi gjennom et pass. Det var krevende ridning. Min far red forbi meg, stum. Han fortsatte i forveien. Han hadde pleddet tullet omkring seg. Hodet hang. Da han red forbi meg så jeg han bar en ild i et horn, slik de gjorde i gamledager. Jeg så glørne på innsiden av hornet, et måne-aktig lys. I drømmen visste jeg at han kom til å ri i forveien, at han kom til å tenne et bål langt der fremme, i mørket og i kulden. Jeg visste at han kom til å vente på meg der.

No Country for Old Men (2007), regissert av Joel og Ethan Coen, basert på Cormac McCarthys roman ved samme navn.

*

Thomas Jefferson:

Vår posisjon i verden er hederlig, men forferdelig. Vi har ansvaret for denne isolerte republikken, menneskerettighetenes eneste monument, det eneste hvelvet for friheten og folkestyret. Fra oss kommer flammen til å tennes i andre deler av verden, hvis andre deler av verden noensinne kommer til å bli mottakelig for dens godartede innflytelse. Menneskeheten burde i sannhet sympatisere med skjebnen til vår republikk. Den bærer i seg alt vi holder kjært. Denne innsikten burde bevege oss til de største oppofrelser. For å verne denne dyrebare ark av håp og lykke fra alle farer, må vi stå sammen…

Hvis vi lar oss bli oppslukt av våre egne utfordringer, virker de store. Men sammenliknet med de som europeerne står overfor, er våre problemer trivielle. Vår tid er preget av de største omveltninger og opprør. Alle stater i Europa, med unntak av én, er i hendene på erobreren Napoleon, en plyndrer, en pirat som sprer død og forferdelse hvor enn han seiler. I sammenlikning er vår tilværelse som en dans på roser. Vårt system, folkestyret, skal holde oss flytende i samme sjø som vrakene av de andre statene. Vår modell skal bli stående, innskrevet i historien for all tid. Dette på tross av våre krangler og våre nedturer. Djevelen kan ikke nå oss.

Thomas Jefferson, i brev til borgerne av Washington, 1809, og til Dr Jones, 1810.

Forslagene kom fra makten, men ble torpedert av folkelig motstand. Kvinner og menn organisert i politiets fagforbund var massivt i mot forslaget om å tillate politihijab. Venstresidens regjeringsmedlemmer ignorerte fagforbundet. De foreslo politihijab likevel. Fremskrittspartiet markerte seg som en helhjertet motstander av religiøse politiuniformer, og de kunne innkassere velgernes gunst i etterkant. Det hadde ikke en gang oppstått en diskusjon om dette i offentligheten om ikke regjeringen selv hadde kommet med forslaget.

Politihijabforslaget hadde riktignok støtte fra Aftenposten, Morgenbladet, samt diverse forskere på Høgskolen i Oslo og Universitetet i Oslo. Men hvordan hadde det sett ut, den dagen patruljerende norske politikvinner hadde gått rundt i gatene ikledd et religiøst hodeplagg? Hvordan kunne man tro at dette var et uproblematisk forslag, med den symbolverdien hijab har? Regjeringens medlemmer burde ha lyttet mer til sin egen, sunne fornuft, og mindre til politihijabens intellektuelle forsvarere.

Hva gjelder forslaget om å forby blasfemiske ytringer, så var det et komplett unødvendig forslag fra den rødgrønne regjeringen. Forslaget var som hentet fra den mørkeste middelalder. Nå skulle religionskritikken dempes med trusler om straff “for å avverge alvorlige konflikter i samfunnet,” som regjeringen skrev i Odelstingsproposisjonen. Et slikt straffebud hadde ikke styrket demokratiet, men hadde kommet religiøse autoriteter i møte – deriblant radikal islam. Du kan tenke deg hvor mange politianmeldelser Sara Azmeh Rasmussen hadde fått for et tilsvarende stunt som det hun holdt på kvinnedagen.

Også i blasfemisaken virket det som om regjeringsmedlemmene fra Arbeiderpartiet hadde lagt sunn fornuft til side. Hvorfor? Fremskrittspartiet kunne kjøre hardt mot regjeringen. Ingen statsråder var en gang villige til å heve stemmen i forsvar av sitt eget forslag. Fremskrittspartiet gikk frem på meningsmålingene. Arbeiderpartiet kunne ha beholdt alle disse velgerne – og vunnet flere til – ved å stå hardere på ytringsfrihetens side.

Og Arbeiderpartiet har fortsatt muligheten! Men se hva som skjer: Denne uken kom Fremskrittspartiet med en velbegrunnet motstand mot den rødgrønne regjeringens søknad om norsk medlemskap i FNs Menneskerettighetsråd. Dette “Menneskerettighetsrådet” har vedtatt resolusjoner som forsøker å kneble ytringsfriheten i land som Danmark og Norge. Autoritære stater og statene organisert i Den islamske konferanse har flertall. Rådet er en skam for FN. Fremskrittspartiets Morten Høglund sendte ut en pressemelding hvor han advarte mot å gi rådet legitimitet.

FNs Menneskerettighetsråd skal avholde sin rasismekonferanse (Durban II) i Geneve i april. Der er det ventet at man kommer til å sette likhetstegn mellom rasisme og ærekrenkelse av religion. Israel kommer også til å bli møtt med kraftig fordømmelse, mens andre, autoritære land kommer til å slippe kritikk. Flere demokratiske stater har allerede meldt avbud. Leder i Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten, skrev en god kronikk om temaet i DagenMagazinet. Høybråten mener Norge må trekke seg fra Durban II om ikke kursen legges om, slik USA, Canada og Italia har gjort.

Med unntak av Thorbjørn Jagland har ikke Arbeiderpartiets sentrale tillitsvalgte vært villig til å se problemene med FNs Menneskerettighetsråd. Hvordan skal man forholde seg til en klubb hvor flertallet er mer opptatt av å beskytte despotrettigheter og profetrettigheter enn menneskerettigheter?

Regjeringene i disse autoritære statene er jo ikke valgt. De har utpekt seg selv til å “representere” folket de hersker over. Når man møter de dresskledde byråkratene fra Libya, Cuba og Kina i FN-bygningen i New York ser de kanskje ut som alle andre, men de står for noe helt annet. De representerer urett.

Lenker:

Odelstingsproposisjonens blasfemibegrunnelse om avverging av alvorlige konflikter.

Pressemelding fra Fremskrittspartiets Morten Høglund.

Leder i Kristelig Folkeparti Dagfinn Høybråten i DagenMagazinet.

Thorbjørn Jagland advarer mot utviklingen i FNs Menneskerettighetsråd.

FNs Menneskerettighetsråd skal bekjempe kristendomsfobi.

Referat fra FNs Menneskerettighetsråds 'Universal Periodic Review' av forholdene i Kina: Egypt hyllet Kinas tiltak for å fremme menneskerettighetene, og oppfordret samtidig Kina til å holde fast på sin bruk av dødsstraff. Iran oppfordret Kina til å øke sensuren av internett enda mer. Cuba omtalte Kina som et 'eksemplarisk land'. - Kristoffer Rønneberg

Ny Tids redaktør spør om man i stedet bør boikotte norske ytringsfrihetsdebatter. Les Aftenpostens forsvar for politihijab på lederplass. Les Morgenbladet argumentere for politihijab på lederplass.

Bli varslet om nye innlegg på denne nettsiden via Twitter eller RSS.

Kvinnedagen skulle selvsagt ikke brukes til kritikk av regimet.

I Cuba kan hvem som helst arresteres for ytringer som kritiserer “objektivene til den sosialistiske staten eller det kubanske folkets beslutning om å etablere sosialisme og kommunisme,” se konstitusjonens artikkel 62. Privateide aviser, tv-kanaler og radiostasjoner er forbudt. Det er også forbudt å vise forakt for den kubanske statens autoriteter. Viser du forakt for Fidel Castro, havner du i fengsel. Orlando Zapata Tamayo soner en dom på 25 års fengsel for en slik uforskammet provokasjon (brudd på den kubanske straffelovens art. 144).

Men å kneble ytringsfriheten i Cuba er tydeligvis ikke nok for despoten Castro. Sammen med land som Russland og Libya forsøker Cuba nå å få vedtatt en ny resolusjon i FNs notoriske “Menneskerettighetsråd” for å få innskrenket ytringsfriheten i land som Danmark og Norge. Votering over resolusjonsforslaget skal skje 27. mars 2009. Det er talende for Cubas linje at de under Menneskerettighetsrådets Universal Periodic Review i vinter kom med en hyllest til Kina: Kina var et “eksemplarisk land.” Cuba rådet de kinesiske lederne til å være på vakt mot forsøkene på å gi kineserne mer frihet. Kubanerne i FN sa at det var viktig at Kina forhindret at “folk forkledd som menneskerettighetsaktivister får forsøke å ødelegge staten”.

Det vakte en viss oppmerksomhet i fjor da den russisk-ortodokse katedralen i sentrum av Havana ble ferdigstilt. Er ikke kommunistene “sekulære ekstremister” som ønsker å kneble all religion? Tvert i mot dyrker de russiske prestene og de kubanske partipampene en gjensidig beundring. Etter at Putin kom til makten, har forholdet mellom Russland og Cuba blomstret. Katedralen i Havana var en “praktfull manifestasjon av russisk-kubanske relasjoner,” sa den russiske patriarken Alexei under åpningen.

Stalin, som en kort periode selv studerte for å bli prest, gjenopptok samarbeidet med den ortodokse kirken under den andre verdenskrig. I George Orwells kommunistsatire Kamerat Napoleon (Animal Farm, 1945) er alliansen med kirken parodiert slik: Moses, en forvist ravn som alltid messet om et nytt liv bortenfor himmelen, får tillatelse til å komme tilbake til gården og preke til de forskrekkede dyrene etter at Napoleon (Stalin) hadde ryddet Snowball (Trotskij) av banen. Orwell så på religion som en passiviserende kraft.

De paranoide, konspirative anklagene som ble anvendt for å rydde Stalins konkurrenter av banen under Moskva-prosessene på slutten av 1930-tallet, ledet til at russiske jøder igjen ble uglesett og motarbeidet. Noe Stalin gjorde med stor iver.

I Oliver Stones dokumentarfilm El Commandante, snakker Fidel Castro om hvor urettferdig det føles å bli kalt en diktator. “Jeg er da vel ingen diktator. Jeg er bare folkets ydmyke tjener!” Dette er den nøyaktig de samme ordene som Stalin brukte. Begrunnelsen var: Landet er i en unntakstilstand… Min ledelse er kun midlertidig… Folk er fattige… De har annet å tenke på enn menneskerettigheter…

Så hvordan bør en despot gå frem for å sikre sin posisjon som folkets “ydmyke tjener”? Ved å holde folket nede. Ved å holde landet i en permanent unntakstilstand.

Da kan man fortsatt spørre, slik SVs Hallgeir Langeland gjorde i Dagbladet da Castros bror Raúl overtok makten:

“Demokrati – hva er det er for noe? Er det demokrati å sulte i rennesteinen og ha stemmerett?”

Kubanerne har hatt god tid til å tenke på andre ting enn demokrati siden 1959. For eksempel kan de gruble over hvorfor den karibiske naboøya Puerto Rico har tredve prosent høyere BNP per innbygger enn Cuba. Og de kan gruble over hvorfor tusenvis av kubanere hvert år risikerer livet i et forsøk på å rømme over Floridastredet.

Relatert:
Norge har søkt om medlemskap i FN Menneskerettighetsråd.

Bli varslet om nye innlegg på denne nettsiden via Twitter eller RSS.

“Vi skriver til dig i forlængelse af sidste uges offentlige debat om afbildingen af profeten Mohammed og ytringsfriheden i forbindelse med en børnebog af Kåre Bluitgen, hvor flere tegnere angiveligt har sagt nej tak til at tegne Mohammed af frygt for konsekvenserne. Morgenavisen Jyllands-Posten står på ytringsfrihedens side. Vi vil derfor gerne invitere dig til at tegne Mohammed, som du ser ham. Resultatet vil blive offentliggjort i avisen den kommende weekend.”

Jyllands-Posten ville teste om var etablert en selvsensur, og om ytringsfriheten dermed var truet. Av de 44 medlemmene av Danske Bladtegnere var 5 tegnere ikke lenger aktive tegnere, 6 mottok aldri brevet, 1 kunne ikke, 15 personer ønsket ikke å ta oppfordringen, enten fordi de mente idéen var feil eller fordi de mente at honoraret var for lavt, 2 ønsket ikke å uttale seg, 3 kom man ikke i kontakt med, mens 12 sa ja til oppfordringen. De sistnevntes tegninger ble offentliggjort i Jyllands-Posten noen dager senere.

Tre av de tolv tegningene som avisen mottok, var tegnernes harselering over Jyllands-Posten selv: Tegnerne snudde det samme spørsmålet mot redaksjonen: “Er dere lammet av selvsensur? Vil dere trykke tegninger som gjør narr av Jyllands-Posten?” Men alle innsendte tegninger kom på trykk.

Shashi Tharoor var generalsekretær Kofi Annans høyre hånd i FN under perioden fra 1997 til 2007. I en debatt under den britiske litteraturfestivalen Hay snakket Shashi Tharoor om de danske tegningene. Han kom med sin egenkomponerte versjon om hvorfor Jyllands-Posten publiserte tegninger av Muhammed.

Shashi Tharoor sa:

“Jeg tviler overhodet ikke på at tegningene var ment å være opphissende. Redaktørene etterlyste karikaturtegninger av Muhammed, de skrev til den danske karikaturtegningforeningen. Flesteparten av tegnerne som ble spurt svarte nei. Én av de tolv som svarte, gjorde det ved å tegne en karikaturtegning, ikke av profeten Muhammed, men av en skolegutt ved navn Muhammed som skrev på tavla i klasserommet at ’redaktørene av Jyllands-Posten er reaksjonære provokatører.’ Ja, én av de tolv karikaturtegningene sa faktisk dette. Og da tegningene ble publisert, skrev redaktørene under denne karikaturtegningen at ’denne tegneren er en feiging som ikke forstår faren som muslimske fundamentalister utgjør for samfunnet vårt.’ Med andre ord: Redaktørene av Jyllands-Posten visste utmerket godt hva de gjorde. Men, som tidligere nevnt, dette unnskylder ikke handlingene til de som angrep mennesker, eiendom og alt det der, men det illustrerer at når du går inn for å hisse opp til bråk, så burde du spørre deg selv: Hvorfor?”

[Se 1 minutt inn i klippet].

Ut i fra fremstilingen til Tharoor får man inntrykk av at trykkingen av tegningene var et bevisst forsøk på å hisse opp muslimer. Men det stemmer ikke. Tegningene var en test av dansk selvsensur. Kulturredaktør Flemming Rose sa i ettertid at de mange bidragene var et “positivt statement for ytringsfriheden.”

Dessuten bestilte ikke Jyllands-Posten “karikaturtegninger,” men “tegninger” av Muhammed. Det er heller ikke riktig når Tharoor sier at det ble påført en undertekst som kalte den ene tegneren en “feiging.” [Se her] Hvor har han fått den påstanden fra? (Kan det være at Tharoor rett og slett ikke har sett oppslaget i Jyllands-Posten? Det er ikke usannsynlig. Mange aviser lot være å trykke faksimiler av oppslaget, dermed er det mange som ikke vet hva de snakker om.)

Tharoor spør videre hvorfor Jyllands-Posten ønsket å “hisse opp til bråk.” Men Jyllands-Posten testet dansk selvsensur. Det var de danske imamene på turné i Midtøsten som distribuerte tegningene og oppfordret til en kampanje for å straffe tegnerne og redaktørene i Danmark og Norge.

Tharoor forsøker å fremstille det som om begge sider har skyld i karikaturbråket. Men er det slik? En liknende episode et par år senere ledet ikke til bråk: Under krigen mellom Israel og Hizbollah august 2006, trykket Morgenbladet en karikaturstripe hvor en ortodoks-utseende jøde med pengesedler stikkene opp av lommene plaffet ned personer med kjortel og hijab. Stripen var smakløs, men hva så? Jøder gikk ikke amok i gatene etter trykkingen. Ingen norske ambassader ble brent til grunne. Morgenbladets redaktør mottok ingen drapstrusler. Og om disse tingene faktisk hadde skjedd så hadde ikke Morgenbladet hatt ansvaret for annet enn følgende: De trykket en karikaturstripe.

Ansvarsforholdet i karikaturstriden er viktig. De som angrep og brente ned danske og norske ambassader i Damaskus, Beirut og Teheran har ansvaret for å ha angrepet og brent ned ambassader i Damaskus, Beirut og Teheran. De som kom med drapstrusler mot skandinaviske redaktører og tegnere har ansvaret for å ha kommet med drapstrusler mot skandinaviske redaktører og tegnere. Det er disse som er skyld i “bråket.” Hva har Jyllands-Posten ansvaret for? Jyllands-Posten har ansvaret for å ha trykket tolv tegninger.

Konklusjonene i Flemming Roses tekst som ble publisert sammen med tegningene i Jyllands-Posten 30. september 2005 var følgende:

“Det moderne, sekulære samfund afvises af nogle muslimer. De gør krav på en særstilling, når de insisterer på særlig hensyntagen til egne religiøse følelser. Det er uforeneligt med et verdslig demokrati og ytringsfrihed, hvor man må være rede til at finde sig i hån, spot og latterliggørelse. Det er bestemt ikke altid lige sympatisk og pænt at se på, og det betyder ikke, at religiøse følelser for enhver pris skal gøres til grin, men det er underordnet i sammenhængen. Det er således ikke tilfældigt, at folk i totalitære samfund ryger i fængsel for at fortælle vittigheder eller afbilde diktatorer kritisk. Det sker som regel med henvisning til, at det krænker folkets følelser. I Danmark er det ikke kommet så vidt, men de anførte eksempler viser, at vi er på vej ind på en glidebane, hvor ingen kan forudsige, hvad selvcensuren vil ende med. Derfor har Morgenavisen Jyllands-Posten opfordret medlemmer af danske bladtegneres forening til at tegne Muhammed, som de ser ham.”

“… En av de eldste og ærverdigste indiske avisene, The Statesman, mente min kommentarartikkel var i tråd med Indias sekulære tradisjon. De gjenopptrykket teksten min. Samme natt ble det opptøyer foran avisens lokaler. Fire tusen islamske fundamentalister krevde at redaktøren og jeg måtte arresteres. De stoppet opp trafikken. En av deltakerne i demonstrasjonen sa at han var ‘forberedt på å ofre livet, om nødvendig, for å beskytte profetens ære.’ Han mente at jeg burde bli ‘sendt til helvete hvis han ikke respekterte religioner eller religiøse symboler? Han har ingen rett til å fornedre eller ærekrenke en religion eller et religiøst ikon på bakgrunn av ytringsfrihet.’

To dager senere ble redaktøren og utgiveren av The Statesman arrestert. Dette skjer i et land med en sekulær konstitusjon som visstnok sikrer ytringsfriheten. De har blitt tiltalt for å ha ‘med vilje gått inn for å ærekrenke religiøse følelser.’ Jeg har blitt fortalt at jeg også kommer til å bli arrestert om jeg drar til Calcutta.

…La oss for all del ta de opprørske fundamentalistenes argumenter på alvor. Deres anførsler vil dukke opp igjen og igjen i dette århundret etter hvert som sekularismen blir utsatt for kritikk: Opprørerne mente at jeg hadde ødelagt ‘freden’ i India. Denne freden kunne bare gjenopprettes med å arrestere meg, tydeligvis. Men denne visjonen av ‘fred’ er mildt sagt enveis. Religiøse fanatikere står fritt til å si hva enn de vil – mens vi andre blir pent nødt til å holde kjeft og si oss enige med dem.

Opprørerne mente at jeg med vilje gikk inn for å ‘fornærme’ dem. Jeg skal liksom hevde at det ikke var meningen. Men sannheten er mer sammensatt. Dersom krenking av de troende er en bieffekt av å skrive en artikkel som forsvarer menneskerettighetene, så greit nok.

Det er også nyttig å gå gjennom argumentene til opprørernes hjemlige forsvarere, her i Vesten. Jeg har lest eposter og bloggerinnlegg hvor det hevdes at jeg ‘fikk som fortjent.’ Jeg hadde skrevet en ‘unødvendig provoserende kommentarartikkel’ mente de. Når det oppstår en disputt, og den ene siden bruker makt og trusler, er det sikkert betryggende å på retorisk vis slå seg til ro med at begge sider tar litt feil. Men er dette sant? Jeg skrev en artikkel som forsvarte menneskerettigheter. Fanatikerne krever at jeg blir arrestert eller drept. Det er en viss forskjell.

…Hvis vi tillater fanatikere å kneble kritiske spørsmål, vil ofrene i første rekke bli muslimske kvinner, muslimske homofile, og de mange, gode muslimske borgerne som går foran for å forsvare disses rettigheter. Kan du se for deg hvordan Storbritannia hadde sett ut, dersom alle som kritiserte kristendommen fra 1600-tallet og frem til i dag hadde blitt truet til taushet av mobben og herskere som ville holde fast ved de mest bokstavtro og fanatiske tolkningene av Bibelen? Kan du se for deg hvordan livet hadde sett ut for kvinner og homofile i vårt samfunn i dag?

- Johann Hari: Despite these riots, I stand by what I wrote, Friday, 13 February 2009, The Independent. Dette er min oversettelse av deler av Haris tekst. Korreksjoner mottas med takk.

Ytringsfrihetens søteste privilegium er friheten til selv å endre sitt standpunkt. Mange av de som stod på hver sin side i denne debatten, kan finne sammen på et senere tidspunkt. Det er ingen skam å snu. Og når du snur, trenger du ikke foreta operasjonen i skjul: Du kan gjerne blottlegge den. Verdsett debatten for debattens skyld! Ikke tenk på ditt eget, innbilte gode navn og rykte, men møt ethvert spørsmål med et åpent sinn.

Debattklimaet i Norge er mer konfrontativt enn i andre land. Mange som slipper til ordet her, hadde neppe sluppet til i Sverige, for eksempel. I et annet land, USA, er den juridiske ytringsfriheten mer omfattende enn i Europa. I USA kan du trykke de mest utrolige, krenkende, truende ytringer uten å bli dømt. Men den faktiske ytringsfriheten er mye snevrere. De store kommersielle kanalene har nulltoleranse mot nedsettende utsagn, enten det gjelder kjønn, tro eller etnisitet [se for eksempel Don Imus-saken]. Amerikanske, kommersielle medier sladder også bort nakenhet og sensurerer bort skjellsord, selv om de ikke hadde trengt å gjøre det i forhold til lovverket.

Språkbruken på amerikanske nærradioer er riktignok rett fra levra, og ekstremistiske nettsider og pamfletter florerer, men lista er som sagt lagt høyt for å komme til ordet i de store mediehusene. For å bruke en kontrast til norske medier, hadde neppe to av fjorårets debattføljetonger i Aftenposten sluppet gjennom nåløyet i en viktig amerikansk avis: Debatten om sekulær ekstremisme og debatten om rase. Jeg tviler også sterkt på om de store avisene i Sverige hadde sluppet til tilsvarende innlegg som de som ble trykket i Aftenposten. Men jeg er glad for at norske medier har rommet de mest kontroversielle debattene. Jeg tror det kan gi gevinst på lang sikt.

Når jeg leser omtale av 'forhatte' personer, er jeg ikke så interessert i lese hva andre mener om de. Jeg er interessert i å finne ut av hva disse personene faktisk mener. Da må man lese og se de kontroversielle ordene for å gjøre seg opp en mening. Aviser, bøker og pamfletter med ordene og de 'støtende' bildene må gjøres tilgjengelige for oss, på ett eller annet vis. Mange ganger har jeg lest ytringene til en person og tenkt: 'Jeg hadde aldri trodd at han/hun stod for disse holdningene om ikke jeg hadde lest det med mine egne øyne.'

Det kan være ubehagelig å følge debattene og se dype motsetninger komme til uttrykk. Men det eneste som hadde vært verre, er å én dag våkne opp og oppdage at makthavere hadde mistet tilliten til borgernes sunne fornuft og innskrenket debatten. Dersom makten dysser ned kontroversielle debatter på folkets vegne, vil det også innebære en umyndiggjøring av borgerne. Det hadde redusert fellesskapets sunne forvarsmekanismer mot autoritær tankegang.

De som de siste par ukene har forsvart de troendes interesser, har etter mitt skjønn gjort det med de beste hensikter. De har all grunn til å være på vakt mot storsamfunnets konformitetskrav. På tilsvarende vis har deres motstandere slått ring om det de mener har vært nøytraliteten til lovens håndhevere. Det vi alle burde spørre oss, er hvordan ordskiftet hadde forløpt dersom bare 'ekspertene' hadde sluppet til i debattspaltene og i studio. Det er ikke urealistisk å tro at motsetninger hadde blitt glattet over. Vi kunne ha fått et sprik mellom medienes versjon av virkeligheten og samfunnets reelle motsetninger. Hvordan skulle vi da ha kunnet overkomme de?

På kort sikt hadde det vært behageligere med mindre bråk i debatten. Spørsmålet er hvordan samfunnet hadde sett ut på lang sikt.

Hva innebærer kravet om å få gå med hijab sammen med politiuniformen? Det betyr at noen mener uniformsreglementet må vike for deres personlige preferanser. Ved å kreve at nettopp deres verdier skal ha fortrinnsrett, saboterer tilhengerne av politihijab fellesskapets behov for en nøytral ordensmakt. De setter sine kleskoder foran kravet til uniformering som alle andre politibetjenter med minoritetsbakgrunn har respektert.

Hvilken rett har de til å bryte reglementet? De som krever å bruke hijab som uniformerte politi har ingen fornuftige svar. Hvorfor skal akkurat denne grupperingen få bryte uniformsreglementet som er felles for alle andre? Når de blir spurt hvorfor det skal gjelde spesialregler for de, svarer de:

“Fordi min gud krever at jeg går med hijab.”

Dette er antakelig en helt ufarlig forestilling å ha, ellers i livet. En slik overbevisning fungerer greit på studiestedene og i arbeidslivet. Men som uniformert politi har man ikke som oppdrag å håndheve “guds lov,” men norsk lov. Hvis regjeringen tillater politihijab, utelukkende på bakgrunn av denne irrasjonelle påstanden, vil de i realiteten innta et teologisk standpunkt. Norske politikvinner med hijab kan umulig fremstå på et livssynsnøytralt vis. Politi med religiøs uniform vil ikke lenger representere oss alle. Politihijab blir en synlig uniformering for “Allah.”

Ved å jobbe for å splitte opp uniformsreglementet i forskjellige religiøse uniformer vil man sette religionenes påbud foran respekten for norsk lov. Regjeringen bør lære av den ydmykhet og vilje til oppofrelse som dagens polititjenestemenn med minoritetsbakgrunn utviser.

Relatert: Er det diskriminerende å kreve at alle politibetjenter skal følge det samme uniformsreglementet?

“Jens Stoltenberg og en indre kjerne ønsker hijab i politiet, og trolig andre offentlige etater… Bak utsettelsen av hijab-saken ser vi ikke ubesluttsomhet, vi ser heller en vilje til å trumfe vedtaket igjennom.” - Hans Rustad

“Muslimske kvinner bør primært ikke pågripe menn, og de bør ha en heldekkende hijab.” - Imam Ahmed Esmaili, Imamfaglig komité i Islamsk Råd Norge (IRN).

Arbeiderpartiets Saera Khan gjorde en heltemodig innsats for å forsvare politiets verdinøytralitet på NRK RedaksjonEn.

Bli varslet om nye innlegg på denne nettsiden via Twitter eller RSS.

Muslimske nordmenn skal ha de samme rettigheter og plikter som alle andre borgere. Og dersom de søker seg inn i politiet, må de følge det samme uniformsreglementet som alle andre. De tar på seg hijab av fri vilje: Dersom de ønsker å jobbe som uniformerte politikvinner kan de ta den av seg mens de er i tjenesten.

Noe annet hadde ledet galt av sted. Vi kan ikke ha én ulik politiuniform for hver gruppe i samfunnet. Det hadde brutt med prinsippet om likhet for loven. Dersom hver gruppe hadde hatt sin egen politiuniform hadde det økt tendensene til parallellsamfunn, hemmet integreringen, redusert respekten for loven og sabotert politiets evne til å gjøre jobben på uhildet vis.

Muslimske nordmenn i politiet i dag gjør en eksepsjonell jobb. Når de i garderoben tar på seg sin uniform, gjør de det med vissheten om at de representerer og forsvarer samfunnet vårt. De risikerer ofte liv og lemmer i tjenesten. De som velger å gå inn i politiet gjør større oppofrelser i sitt daglige virke enn de fleste av oss.

Nordmenn som velger å gå med hijab skal ikke forskjellsbehandles. De kan ikke kreve en spesiell rett til å bryte uniformsreglementet.

Politihijab hadde ikke vært et tegn på likebehandling. Det hadde blitt et symbol på en økende segregasjon og uvilje mot å stille samme krav til muslimske nordmenn som til alle andre i samfunnet.

Relatert:
Foto: Faksimile fra Aftenposten. Pakistansk politi arresterer menneskerettighetsaktivist som demonstrerer mot unntakstilstand innført av president Musharraf. [Aftenposten 05.11.2007 s 14.]

Arbeiderpartiets Marit Nybakk spør hvor de gode argumentene for politihijab er å finne.

Bli varslet om nye innlegg på denne nettsiden via Twitter eller RSS.

Hvilken form for kompromiss skulle for eksempel Norge ha inngått med kravet fra Hamas-utenriksminister Mahmoud Zahar og Hizbollah-leder Sayyed Hassan Nasrallah? De mente begge at danske og norske borgere burde ha blitt drept for å ha publisert tegninger av Muhammed. Vi kunne heller ikke ha møtt Ayatolla Khomeini på halvveien ved å utlevere forlagsdirektør Willam Nygaard til Iran. Nygaard publiserte Salman Rushdies roman Sataniske Vers.

Selvsagt kan samfunnet gjøre sitt ytterste for å hjelpe personer som har vært del av en ekstremistisk organisasjon til å tre ut av folden og legge fortiden bak seg, men i den prinsipielle striden mellom frihet og tyranni er det enten-eller. Et samfunn som sikrer frihet for alle er vesensforskjellig fra et system som krever underkastelse for én autoritær vilje.

Autoritære stater har alliert seg med statene sammensluttet i Den islamske konferanse (OIC) i FNs Menneskerettighetsråd. De har blitt enige om at ytringer som utfordrer makten bør bekjempes. Den kubanske despoten Castro sørget for at Cuba stemte sammen med OIC for å forby ærekrenkelse av religion. Karibiske kommunister bryr seg ikke det fnugg om Muhammed, men Castro er hundre prosent enig i at dissenter må knebles. Putin skjønner konseptet. Pampene i det kinesiske kommunistpartiet skjønner konseptet. Autoritære stater vet å samarbeide: De oppdiktede religiøse fablene og ideologiene som brukes for å holde folk nede kan være ulike, men prinsippet er det samme.

Dersom et samfunn er fritt og tillater ytringer som kritiserer makten, vil folket avsløre bløffmakerne. Et samfunn kan ikke foreta en klokere investering enn å deponere ytringsfriheten i folkets varetekt. I et demokrati vil borgernes sunne fornuft før eller siden generere de riktige politiske valgene. Sannheten er ikke redd for debatt og konkurranse. Det er løgnen som må spres ved tvang. Det er løgnen som har behov for bøllenes beskyttelse.

Dersom de autoritære herskerne tillot alle borgere å uttrykke seg fritt, ville regimene deres falle sammen som korthus. Når de arresterer demokratiforkjempere og menneskerettighetsaktivister, kjemper de ikke mot quislinger, men mot at sannheten om deres eget maktmisbruk skal komme frem i lyset.

Relatert:

Referat fra et møte i PEN-klubben i november 2008. Jagland: “Fra å være en garanti for enkeltmenneskets rett til å ytre seg, ønsker disse landene å bruke menneskerettighetene til å legitimere statens rett til å kontrollere sine borgere.”

Hans Rustad, document.no: Det finnes en kobling mellom manglende menneskelig utvikling og ønsket om sensur. “Striden om yringsfrihet handler derfor om hva slags fremtid vi ser for oss i Midtøsten.”

Even Gran, FriTanke: “Vi kan ikke tillate at land dominert av konservativt islam, og andre nasjoner med et dypt problematisk forhold til menneskerettigheter og grunnleggende sivile og politiske rettigheter, greier å omdanne FN til et verktøy for å fremme sine reaksjonære verdier og høyst kontroversielle politiske mål.”

Under sesjonen til FNs Menneskerettighetsråd i mars 2008 fant man ingen grunn til å kritisere Kinas forfølgning av kinesiske opposisjonelle. Undertrykkingen i Tibet ble ikke nevnt med ett eneste ord. Men “menneskerettighetsbruddene” i Danmark og Norge var grove nok til å gjøre seg fortjent til to resolusjoner. Norge risikerer å gi legitimitet et FN-organ som fremmer interessene til autoritære og despotiske regimer.

Referat fra FNs Menneskerettighetsråds 'Universal Periodic Review' av forholden i Kina: Egypt hyllet Kinas tiltak for å fremme menneskerettighetene, og oppfordret samtidig Kina til å holde fast på sin bruk av dødsstraff – en bruk som ifølge ledende menneskerettighetsaktivister koster opptil 8000 menneskeliv i året. Iran oppfordret Kina til å stramme inn på internettsensuren. Cuba omtalte Kina som et 'eksemplarisk land', og rådet den gamle kommuniststaten til å 'forhindre at folk forkledd som menneskerettighetsaktivister får forsøke å ødelegge staten'. - Kristoffer Rønneberg

Bli varslet om nye innlegg på denne nettsiden via Twitter eller RSS.

Det er også interessant at 68 prosent av franske muslimer oppgir at de støtter et skarpt skille mellom stat og religion, noe som er en grunnleggende prinsipp for det franske samfunnet. (CSA, 2004.) Hvordan greier Frankrike å skape en slik oppslutning om en av samfunnets grunnpilarer?

En annen statistikk som kun omhandler muslimske kvinner med algerisk opphav i Frankrike, viste at 20-30 prosent av kvinnene valgte å gifte seg med en etnisk fransk mann (Emmanuel Todd, 1994). I en undersøkelse fra nittitallet fant man at halvparten av muslimske menn født og oppvokst i Frankrike giftet seg med en fransk kvinne. (Definisjonen på fransk kvinne i den undersøkelsen var en kvinne født i Frankrike av foreldre som begge er født i Frankrike, Les Oubliés de l’égalité des chances, Yazid Sabeg, Institut Montaigne, 2004, side 25-45, 63-64.)

Denne trenden med blandingsekteskap mellom borgere av forskjellig livssyn i Frankrike, gjelder for øvrig også mellom innvandrere og franskmenn. Generelt i Frankrike utgjør blandingsekteskap mellom franskmenn og innvandrere 40 prosent. Halvparten av innvandrermenn og 25 prosent av innvandrerkvinner i Frankrike gifter seg med en fransk borger. (Sixty Million Frenchmen Can’t Be Wrong, Jean-Benoît Nadeau og Julie Barlow.)

Relatert:
- Skal religion gå foran loven?

I dag: Islamsk Råd mener politihijab er et påbud fra Gud.

Foto: Kvinnelig politi med hijab arresterer menneskerettighetsaktivist i Islamabad under en demonstrasjon mot Musharrafs unntakstilstand i november 2007.

Bli varslet om nye innlegg på denne nettsiden via Twitter.