Shashi Tharoor fordreier historien om Muhammed-tegningene
Hvorfor trykket Jyllands-Posten karikaturtegninger av Muhammed? Publiseringen av tegningene var en test av dansk selvsensur. September 2005 hadde forfatteren Kåre Bluitgen vansker med å finne en tegner som var villig til å illustrere hans barnebok om Muhammed. Tre danske tegnere sa nei av frykt. Drapet på Theo van Gogh levde friskt i minne. Bluitgen fant til slutt en tegner, men tegneren insisterte på å forbli anonym. Dette ledet til en debatt i Danmark om man hadde etablert en form for selvsensur overfor islam. Hvorfor vegret danske kunstnere seg for å komme i kontakt med islam, men ikke andre religioner?
Én av avisene som dekket denne debatten var Jyllands-Posten. Kulturredaktør Flemming Rose skrev et brev til tegnerne i Danske Bladtegnere med en invitasjon:
“Vi skriver til dig i forlængelse af sidste uges offentlige debat om afbildingen af profeten Mohammed og ytringsfriheden i forbindelse med en børnebog af Kåre Bluitgen, hvor flere tegnere angiveligt har sagt nej tak til at tegne Mohammed af frygt for konsekvenserne. Morgenavisen Jyllands-Posten står på ytringsfrihedens side. Vi vil derfor gerne invitere dig til at tegne Mohammed, som du ser ham. Resultatet vil blive offentliggjort i avisen den kommende weekend.”
Jyllands-Posten ville teste om var etablert en selvsensur, og om ytringsfriheten dermed var truet. Av de 44 medlemmene av Danske Bladtegnere var 5 tegnere ikke lenger aktive tegnere, 6 mottok aldri brevet, 1 kunne ikke, 15 personer ønsket ikke å ta oppfordringen, enten fordi de mente idéen var feil eller fordi de mente at honoraret var for lavt, 2 ønsket ikke å uttale seg, 3 kom man ikke i kontakt med, mens 12 sa ja til oppfordringen. De sistnevntes tegninger ble offentliggjort i Jyllands-Posten noen dager senere.
Tre av de tolv tegningene som avisen mottok, var tegnernes harselering over Jyllands-Posten selv: Tegnerne snudde det samme spørsmålet mot redaksjonen: “Er dere lammet av selvsensur? Vil dere trykke tegninger som gjør narr av Jyllands-Posten?” Men alle innsendte tegninger kom på trykk.
Shashi Tharoor var generalsekretær Kofi Annans høyre hånd i FN under perioden fra 1997 til 2007. I en debatt under den britiske litteraturfestivalen Hay snakket Shashi Tharoor om de danske tegningene. Han kom med sin egenkomponerte versjon om hvorfor Jyllands-Posten publiserte tegninger av Muhammed.
Shashi Tharoor sa:
“Jeg tviler overhodet ikke på at tegningene var ment å være opphissende. Redaktørene etterlyste karikaturtegninger av Muhammed, de skrev til den danske karikaturtegningforeningen. Flesteparten av tegnerne som ble spurt svarte nei. Én av de tolv som svarte, gjorde det ved å tegne en karikaturtegning, ikke av profeten Muhammed, men av en skolegutt ved navn Muhammed som skrev på tavla i klasserommet at ’redaktørene av Jyllands-Posten er reaksjonære provokatører.’ Ja, én av de tolv karikaturtegningene sa faktisk dette. Og da tegningene ble publisert, skrev redaktørene under denne karikaturtegningen at ’denne tegneren er en feiging som ikke forstår faren som muslimske fundamentalister utgjør for samfunnet vårt.’ Med andre ord: Redaktørene av Jyllands-Posten visste utmerket godt hva de gjorde. Men, som tidligere nevnt, dette unnskylder ikke handlingene til de som angrep mennesker, eiendom og alt det der, men det illustrerer at når du går inn for å hisse opp til bråk, så burde du spørre deg selv: Hvorfor?”
[Se 1 minutt inn i klippet].
Ut i fra fremstilingen til Tharoor får man inntrykk av at trykkingen av tegningene var et bevisst forsøk på å hisse opp muslimer. Men det stemmer ikke. Tegningene var en test av dansk selvsensur. Kulturredaktør Flemming Rose sa i ettertid at de mange bidragene var et “positivt statement for ytringsfriheden.”
Dessuten bestilte ikke Jyllands-Posten “karikaturtegninger,” men “tegninger” av Muhammed. Det er heller ikke riktig når Tharoor sier at det ble påført en undertekst som kalte den ene tegneren en “feiging.” [Se her] Hvor har han fått den påstanden fra? (Kan det være at Tharoor rett og slett ikke har sett oppslaget i Jyllands-Posten? Det er ikke usannsynlig. Mange aviser lot være å trykke faksimiler av oppslaget, dermed er det mange som ikke vet hva de snakker om.)
Tharoor spør videre hvorfor Jyllands-Posten ønsket å “hisse opp til bråk.” Men Jyllands-Posten testet dansk selvsensur. Det var de danske imamene på turné i Midtøsten som distribuerte tegningene og oppfordret til en kampanje for å straffe tegnerne og redaktørene i Danmark og Norge.
Tharoor forsøker å fremstille det som om begge sider har skyld i karikaturbråket. Men er det slik? En liknende episode et par år senere ledet ikke til bråk: Under krigen mellom Israel og Hizbollah august 2006, trykket Morgenbladet en karikaturstripe hvor en ortodoks-utseende jøde med pengesedler stikkene opp av lommene plaffet ned personer med kjortel og hijab. Stripen var smakløs, men hva så? Jøder gikk ikke amok i gatene etter trykkingen. Ingen norske ambassader ble brent til grunne. Morgenbladets redaktør mottok ingen drapstrusler. Og om disse tingene faktisk hadde skjedd så hadde ikke Morgenbladet hatt ansvaret for annet enn følgende: De trykket en karikaturstripe.
Ansvarsforholdet i karikaturstriden er viktig. De som angrep og brente ned danske og norske ambassader i Damaskus, Beirut og Teheran har ansvaret for å ha angrepet og brent ned ambassader i Damaskus, Beirut og Teheran. De som kom med drapstrusler mot skandinaviske redaktører og tegnere har ansvaret for å ha kommet med drapstrusler mot skandinaviske redaktører og tegnere. Det er disse som er skyld i “bråket.” Hva har Jyllands-Posten ansvaret for? Jyllands-Posten har ansvaret for å ha trykket tolv tegninger.
Konklusjonene i Flemming Roses tekst som ble publisert sammen med tegningene i Jyllands-Posten 30. september 2005 var følgende:
“Det moderne, sekulære samfund afvises af nogle muslimer. De gør krav på en særstilling, når de insisterer på særlig hensyntagen til egne religiøse følelser. Det er uforeneligt med et verdslig demokrati og ytringsfrihed, hvor man må være rede til at finde sig i hån, spot og latterliggørelse. Det er bestemt ikke altid lige sympatisk og pænt at se på, og det betyder ikke, at religiøse følelser for enhver pris skal gøres til grin, men det er underordnet i sammenhængen. Det er således ikke tilfældigt, at folk i totalitære samfund ryger i fængsel for at fortælle vittigheder eller afbilde diktatorer kritisk. Det sker som regel med henvisning til, at det krænker folkets følelser. I Danmark er det ikke kommet så vidt, men de anførte eksempler viser, at vi er på vej ind på en glidebane, hvor ingen kan forudsige, hvad selvcensuren vil ende med. Derfor har Morgenavisen Jyllands-Posten opfordret medlemmer af danske bladtegneres forening til at tegne Muhammed, som de ser ham.”
