Sean Penn: Hvordan flørte med despoten
I løpet av en syvtimes samtale med despoten Raúl Castro greide den amerikanske skuespilleren Sean Penn bare å smette inn ett eneste spørsmål om overgrepene som blir begått mot demokratene og menneskerettighetsaktivistene i Cuba. Castro svarte: “Ingen land i verden er 100 prosent fri for menneskerettighetsovergrep. Amerikanske rapporter i mediene er overdrevne og hypotetiske.”
Onsdag er det seks år siden det kubanske politiet i en aksjon arresterte 75 personer for kritikk av myndighetene. I Cuba kalles hendelsen Den sorte våren. Etter ad hoc rettssaker ble demokratene dømt til fengsel for å ha gitt uttrykk for sine meninger om kommuniststaten. Kvinner som er slektninger av fangene har gått sammen i en fredelig gruppe kalt Kvinner i hvitt, Damas de Blanco. I dagene før kvinnedagen 8. mars i år ble tre medlemmer av gruppen arrestert, deriblant Ivonne Mallesa. Andre kvinner ble holdt i husarrest.
Kvinnedagen skulle selvsagt ikke brukes til kritikk av regimet.
I Cuba kan hvem som helst arresteres for ytringer som kritiserer “objektivene til den sosialistiske staten eller det kubanske folkets beslutning om å etablere sosialisme og kommunisme,” se konstitusjonens artikkel 62. Privateide aviser, tv-kanaler og radiostasjoner er forbudt. Det er også forbudt å vise forakt for den kubanske statens autoriteter. Viser du forakt for Fidel Castro, havner du i fengsel. Orlando Zapata Tamayo soner en dom på 25 års fengsel for en slik uforskammet provokasjon (brudd på den kubanske straffelovens art. 144).
Men å kneble ytringsfriheten i Cuba er tydeligvis ikke nok for despoten Castro. Sammen med land som Russland og Libya forsøker Cuba nå å få vedtatt en ny resolusjon i FNs notoriske “Menneskerettighetsråd” for å få innskrenket ytringsfriheten i land som Danmark og Norge. Votering over resolusjonsforslaget skal skje 27. mars 2009. Det er talende for Cubas linje at de under Menneskerettighetsrådets Universal Periodic Review i vinter kom med en hyllest til Kina: Kina var et “eksemplarisk land.” Cuba rådet de kinesiske lederne til å være på vakt mot forsøkene på å gi kineserne mer frihet. Kubanerne i FN sa at det var viktig at Kina forhindret at “folk forkledd som menneskerettighetsaktivister får forsøke å ødelegge staten”.
Det vakte en viss oppmerksomhet i fjor da den russisk-ortodokse katedralen i sentrum av Havana ble ferdigstilt. Er ikke kommunistene “sekulære ekstremister” som ønsker å kneble all religion? Tvert i mot dyrker de russiske prestene og de kubanske partipampene en gjensidig beundring. Etter at Putin kom til makten, har forholdet mellom Russland og Cuba blomstret. Katedralen i Havana var en “praktfull manifestasjon av russisk-kubanske relasjoner,” sa den russiske patriarken Alexei under åpningen.
Stalin, som en kort periode selv studerte for å bli prest, gjenopptok samarbeidet med den ortodokse kirken under den andre verdenskrig. I George Orwells kommunistsatire Kamerat Napoleon (Animal Farm, 1945) er alliansen med kirken parodiert slik: Moses, en forvist ravn som alltid messet om et nytt liv bortenfor himmelen, får tillatelse til å komme tilbake til gården og preke til de forskrekkede dyrene etter at Napoleon (Stalin) hadde ryddet Snowball (Trotskij) av banen. Orwell så på religion som en passiviserende kraft.
De paranoide, konspirative anklagene som ble anvendt for å rydde Stalins konkurrenter av banen under Moskva-prosessene på slutten av 1930-tallet, ledet til at russiske jøder igjen ble uglesett og motarbeidet. Noe Stalin gjorde med stor iver.
I Oliver Stones dokumentarfilm El Commandante, snakker Fidel Castro om hvor urettferdig det føles å bli kalt en diktator. “Jeg er da vel ingen diktator. Jeg er bare folkets ydmyke tjener!” Dette er den nøyaktig de samme ordene som Stalin brukte. Begrunnelsen var: Landet er i en unntakstilstand… Min ledelse er kun midlertidig… Folk er fattige… De har annet å tenke på enn menneskerettigheter…
Så hvordan bør en despot gå frem for å sikre sin posisjon som folkets “ydmyke tjener”? Ved å holde folket nede. Ved å holde landet i en permanent unntakstilstand.
Da kan man fortsatt spørre, slik SVs Hallgeir Langeland gjorde i Dagbladet da Castros bror Raúl overtok makten:
“Demokrati – hva er det er for noe? Er det demokrati å sulte i rennesteinen og ha stemmerett?”
Kubanerne har hatt god tid til å tenke på andre ting enn demokrati siden 1959. For eksempel kan de gruble over hvorfor den karibiske naboøya Puerto Rico har tredve prosent høyere BNP per innbygger enn Cuba. Og de kan gruble over hvorfor tusenvis av kubanere hvert år risikerer livet i et forsøk på å rømme over Floridastredet.
Relatert:
Norge har søkt om medlemskap i FN Menneskerettighetsråd.
Bli varslet om nye innlegg på denne nettsiden via Twitter eller RSS.
