Forsvar folkestyret og vinn folket tilbake
Verdidebatter er viktige for folk. Men noen på venstresiden protesterer. De er inspirert av oppfinnsomme tenkere som den amerikanske forfatteren Thomas Frank og den leninistiske filosofen Slavoj Zizek. Verdidebatter fjerner fokus fra den virkelige “nyliberale utnyttingen av arbeiderne” som skjer i det skjulte, påstår de.
Fremskrittspartiets fremgang – og Arbeiderpartiets tilbakegang – de siste ukene kunne lett ha vært unngått. Denne vinteren har tre forslag knyttet til religion blitt heftig debattert. Det gjelder blasfemiforslaget, politihijabforslaget og forsøket på å tillate en egen muslimsk grunnskole i Oslo. Disse forslagene handlet i aller høyeste grad om verdier. De to første forslagene ble fremmet av regjeringen, det siste forslaget kom fra byrådet i Oslo.
Forslagene kom fra makten, men ble torpedert av folkelig motstand. Kvinner og menn organisert i politiets fagforbund var massivt i mot forslaget om å tillate politihijab. Venstresidens regjeringsmedlemmer ignorerte fagforbundet. De foreslo politihijab likevel. Fremskrittspartiet markerte seg som en helhjertet motstander av religiøse politiuniformer, og de kunne innkassere velgernes gunst i etterkant. Det hadde ikke en gang oppstått en diskusjon om dette i offentligheten om ikke regjeringen selv hadde kommet med forslaget.
Politihijabforslaget hadde riktignok støtte fra Aftenposten, Morgenbladet, samt diverse forskere på Høgskolen i Oslo og Universitetet i Oslo. Men hvordan hadde det sett ut, den dagen patruljerende norske politikvinner hadde gått rundt i gatene ikledd et religiøst hodeplagg? Hvordan kunne man tro at dette var et uproblematisk forslag, med den symbolverdien hijab har? Regjeringens medlemmer burde ha lyttet mer til sin egen, sunne fornuft, og mindre til politihijabens intellektuelle forsvarere.
Hva gjelder forslaget om å forby blasfemiske ytringer, så var det et komplett unødvendig forslag fra den rødgrønne regjeringen. Forslaget var som hentet fra den mørkeste middelalder. Nå skulle religionskritikken dempes med trusler om straff “for å avverge alvorlige konflikter i samfunnet,” som regjeringen skrev i Odelstingsproposisjonen. Et slikt straffebud hadde ikke styrket demokratiet, men hadde kommet religiøse autoriteter i møte – deriblant radikal islam. Du kan tenke deg hvor mange politianmeldelser Sara Azmeh Rasmussen hadde fått for et tilsvarende stunt som det hun holdt på kvinnedagen.
Også i blasfemisaken virket det som om regjeringsmedlemmene fra Arbeiderpartiet hadde lagt sunn fornuft til side. Hvorfor? Fremskrittspartiet kunne kjøre hardt mot regjeringen. Ingen statsråder var en gang villige til å heve stemmen i forsvar av sitt eget forslag. Fremskrittspartiet gikk frem på meningsmålingene. Arbeiderpartiet kunne ha beholdt alle disse velgerne – og vunnet flere til – ved å stå hardere på ytringsfrihetens side.
Og Arbeiderpartiet har fortsatt muligheten! Men se hva som skjer: Denne uken kom Fremskrittspartiet med en velbegrunnet motstand mot den rødgrønne regjeringens søknad om norsk medlemskap i FNs Menneskerettighetsråd. Dette “Menneskerettighetsrådet” har vedtatt resolusjoner som forsøker å kneble ytringsfriheten i land som Danmark og Norge. Autoritære stater og statene organisert i Den islamske konferanse har flertall. Rådet er en skam for FN. Fremskrittspartiets Morten Høglund sendte ut en pressemelding hvor han advarte mot å gi rådet legitimitet.
FNs Menneskerettighetsråd skal avholde sin rasismekonferanse (Durban II) i Geneve i april. Der er det ventet at man kommer til å sette likhetstegn mellom rasisme og ærekrenkelse av religion. Israel kommer også til å bli møtt med kraftig fordømmelse, mens andre, autoritære land kommer til å slippe kritikk. Flere demokratiske stater har allerede meldt avbud. Leder i Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten, skrev en god kronikk om temaet i DagenMagazinet. Høybråten mener Norge må trekke seg fra Durban II om ikke kursen legges om, slik USA, Canada og Italia har gjort.
Med unntak av Thorbjørn Jagland har ikke Arbeiderpartiets sentrale tillitsvalgte vært villig til å se problemene med FNs Menneskerettighetsråd. Hvordan skal man forholde seg til en klubb hvor flertallet er mer opptatt av å beskytte despotrettigheter og profetrettigheter enn menneskerettigheter?
Regjeringene i disse autoritære statene er jo ikke valgt. De har utpekt seg selv til å “representere” folket de hersker over. Når man møter de dresskledde byråkratene fra Libya, Cuba og Kina i FN-bygningen i New York ser de kanskje ut som alle andre, men de står for noe helt annet. De representerer urett.
Lenker:
Odelstingsproposisjonens blasfemibegrunnelse om avverging av alvorlige konflikter. Pressemelding fra Fremskrittspartiets Morten Høglund. Leder i Kristelig Folkeparti Dagfinn Høybråten i DagenMagazinet. Thorbjørn Jagland advarer mot utviklingen i FNs Menneskerettighetsråd. FNs Menneskerettighetsråd skal bekjempe kristendomsfobi. Referat fra FNs Menneskerettighetsråds 'Universal Periodic Review' av forholdene i Kina: Egypt hyllet Kinas tiltak for å fremme menneskerettighetene, og oppfordret samtidig Kina til å holde fast på sin bruk av dødsstraff. Iran oppfordret Kina til å øke sensuren av internett enda mer. Cuba omtalte Kina som et 'eksemplarisk land'. - Kristoffer Rønneberg Ny Tids redaktør spør om man i stedet bør boikotte norske ytringsfrihetsdebatter. Les Aftenpostens forsvar for politihijab på lederplass. Les Morgenbladet argumentere for politihijab på lederplass. Bli varslet om nye innlegg på denne nettsiden via Twitter eller RSS.
