havard simensen

Legg merke til hvor elegant Per Aage Pleym Christensen forsvarer Muhammed Ali Chishtis ytringsfrihet på nettstedet Liberaleren.no. Dialogmøtet på Litteraturhuset hadde Ali Chishti som en av innlederne. Han mente at det var jødenes skyld at muslimer ble angrepet, tråkket på og stigmatisert verden over. Etter innlegget fikk Ali Chishti kritikk av flere av paneldeltakerne, men i løpet av resten av møtet fikk han aldri ordet igjen. Han fikk ikke svart for seg.

Nå står selvsagt en arrangør alltid fritt til å legge opp reglene for et møte etter eget forgodtbefinnende. Dersom man ikke liker reglene, kan man arrangere sitt eget debattmøte. Men behandlingen Ali Chishti fikk virker urettferdig. Pleym Christensen er en av de få som alltid ser verdien av ytringsfriheten, også i forhold til de kontroversielle holdningene til Ali Chishti:

“Skal man kvele ekstreme holdninger må man få dem frem i lyset, utfordre innehaverne til å forklare, begrunne og dokumentere påstander og holdninger, samtidig som resten av samfunnet får mulighet til å si sin mening. Da først får man vite hva som finnes og ikke finnes av holdninger og sympatier.”

I kommentarfeltet under Pleym Christensens tekst skriver en person som utgir seg for å være Ali Chishti at han burde fått svart for seg på dialogmøtet. Han skriver at hans holdninger også ble delt av “over 200” personer som ropte de samme ordene om jødene under de voldelige opptøyene i Oslo i januar.

Det er merkelig hvordan det knapt finnes en offensiv og prinsipiell kritikk av religion i Norge, mens de troende som åpent forsvarer sitt ståsted ofte må finne seg i sleipe triks. Av en eller annen grunn så ser det ut som om mange kvier seg for å kritisere religiøs ideologi, mens det å komme med vanvittige personangrep mot mennesker man er uenige med anses som legitimt.

Da islamisten Mulla Krekar lanserte sin bok Med egne ord på utstedet Smuget, burde man kanskje ha vært takknemlig for at tankene hans om religion fant veien ut til et bredere publikum. Aschehoug forlag fortjente ros for å ha trykket boken. I stedet ble Krekar fysisk trakassert under boklanseringen. Mange applauderte stuntet og mente at dette var noe Krekar måtte finne seg i.

Da Mohammad Usman Rana vant kronikkonkurransen i Aftenposten i fjor, ble han møtt med saftige personangrep. Han mottok også trusler for det han skrev. Selv om jeg er uenig med omtrent ethvert standpunkt Usman Rana tar, leverte han et forsvar for sitt syn med innlevelse og med stil.

Det må kunne gå an å verdsette debatten for debattens skyld uten å bruke feige knep eller true sin motstander?

Ufin behandling ble også den kristne visepresidentkandidaten Sarah Palin utsatt for. Den kjente ateisten Sam Harris gikk helt av skaftet i sin fordømmelse av Palin, mens i Norge skrev Aftenpostens politiske redaktør at Palins utsagn om Irak var kristenfundamentalisme i sin mest bisarre form. Men Stanghelle forvrengte utsagnet til Palin slik at det fremstod som om hun mente Irak-krigen var Guds plan. Og senere la han et utsagn om Afrika i hennes munn. Utsagnet viste seg å være diktet opp.

Islamsynet til Norges mest omstridte partileder Siv Jensen kan man selvsagt kritisere, men noen ganger virker det som om man gjør narr av henne. I Dagsavisen kommenterte Anders Heger klærne hennes: Han så for seg at Aps partisekretær hadde stjålet Jensens “småtrashy sølvlamékjoler, omtrentlige sminke og perlekjeder”.

Etter hijabbrenningen sendte Kvinnefronten, Oslo SU, Rødt og Blitz ut en pressemelding hvor de skrev at Siv Jensen drev en rasistisk kampanje mot muslimer: “Vi kan ikke gi Frp-rasismen innpass i kvinnebevegelsen som skal være en frigjøringsbevegelse.” (Dette skjedde for øvrig samme dag som Siv Jensen innførte nulltoleranse mot rasistiske kommentarer på hennes Facebook-side: '- Rasistiske innlegg tolereres ikke'.)

Med én gang religion blir en del av ordskiftet, ser det ut til at følgende to dyder fordufter:

- Du skal ikke lyve.

- Du skal behandle andre slik du selv ønsker å bli behandlet.

Bli varslet om nye innlegg på denne nettsiden via Twitter eller RSS.

Posted by håvard simensen at 08:45 AM | Permalink

Hvorfor alt dette oppstyret om hva Joseph Ratzinger sa til en gruppe journalister på en flytur til Kamerun? Det pave Benedikt XVI sa var ikke noe nytt, men en forlengelse av hva kirken alltid har ment: Kirken mener den ideelle rammen for seksualitet er ekteskap mellom mann og kvinne. Dersom begge parter avstår fra sex før ekteskapet, og ikke er utro i ekteskapet, så vil de ikke pådra seg aids. Dette er ikke oppsiktsvekkende, men en kjensgjerning. Verden hadde ikke sett spredning av aids gjennom sex dersom alle mennesker siden tidenes morgen hadde gått rett inn i kirkens modell for samliv. En annen sak er at dette idealet om totalavholdenhet før ekteskapet og trofasthet under ekteskapet har vist seg urealistisk. Mennesket synes å være skapt langt mer elskovssykt og bedragersk enn det kirken tør innrømme.

Se for eksempel hvor lite vellykket kyskhetsløfte til de katolske prestene har vært. Bare som et resultat av katolske presters seksuelle overgrep mot barn i Boston, ble det i 2003 utbetalt erstatning til 552 ofre i USA. Kardinal Bernard Law flyttet pedofile, katolske prester fra den ene stillingen til den andre uten å varsle myndighetene. (Law unnslapp for øvrig amerikansk politi og lever nå i Vatikanstaten, under pavens beskyttelse mot rettslig forfølgelse.) Kyskhetløftet for prestene er håpløst naivt, i likhet med den katolske kirkes motstand mot kondom. Kirken kunne ha bidratt til kampen mot hiv ved å markedsføre en slags Plan B: Hva med å anbefale bruk av kondom til alle de som ikke greier å leve opp til moralkodene som kirken står for? Men paven ser det ikke som sin jobb å drive den type opplysningsarbeid, og hvilken rett har vi til å be han om å endre sin misjon?

Hvorfor lytte til paven?

De færreste av oss kamuflerer våre personlige verdier ved å hevde at de representerer Guds vilje. Ettersom vi ikke presser våre verdier på andre, får vi sjelden kritikk for de. Men for den katolske kirkes overhode er det annerledes. Pavens autoritet er nøkkelen. Problemet er ikke hva paven sier, men religion. Hvis du tilfeldigvis havnet i flysetet ved siden av en eldre tysk mann i hvit kjole på vei til Afrika som sa at han representerte Gud og hadde svaret på hvordan du burde leve livet ditt – ikke minst hva slags sex-liv du burde ha – så tviler jeg på at du hadde tatt denne mannen alvorlig. Hvorfor i all verden skulle du lytte mer til paven i spørsmålet om hva som er god moral, enn til alle andre du møter? Ingen hadde sett på paven som en autoritet i spørsmålet om aids, hadde det ikke vært for at kirken hevdet at paven er forvalteren av Guds vilje for menneskeheten.

Den katolske kirke sier at de vet at Gud eksisterer. De mener Jesus Kristus var hans sønn. De påstår at vi gjennom å akseptere Jesus som vår frelser kan vinne evig liv. Paven hevder at han er stedfortreder for Jesus på jorda, arvtakeren til rollen som skal ha blitt gitt apostelen Peter. (Paven refererte til dette i sin første tale da han landet i Kamerun.) Paven kommer stadig vekk med kreative utsagn om ting kan umulig kan vite noen ting om, slik som hans læresetninger om hva som skjer med udøpte spedbarn etter døden, eller hans syn på helvete.

Store ord

Når katolske ledere sier de sitter inne med slik dyptpløyende kunnskap om universet, så snakker de naturligvis ikke sant. De kan umulig vite om Gud eksisterer, om Jesus var Guds sønn eller hva som skjer etter døden. Hadde paven sagt at han ikke visste, hadde kirkens innflytelse blitt devaluert på flekken. Hvorfor skulle millioner av mennesker følge prestenes dogmer, dersom de hadde innrømmet at det var de selv og ikke Gud som hadde utarbeidet de?

Dersom du synes det er helt greit at paven kommer med slike påstander om seg selv, så kan du heller ikke protestere når andre kommer med tilsvarende utsagn. La oss ta en respektert person som Nelson Mandela som et eksempel. Sett at Mandela plutselig hadde hevdet at han var Messias? Mange mennesker hadde kanskje kjøpt den påstanden uten noen som helst bevis, slik mange mennesker i dag tror på det paven sier uten noen som helst bevis. Mandela kunne ha sagt at det var Guds vilje at alle måtte bruke kondom utenfor ekteskapet. Det hadde vel redusert spredningen av aids. Men dette fusket hadde ikke kommet uten visse bieffekter.

Outsourcing

For det første hadde Mandela gjort seg selv til en sjarlatan. De fleste føler instinktivt at det er galt å bløffe på denne måten. Han hadde følt seg ussel. For det andre hadde de av oss som hadde valgt å følge Mandela overført en del av vårt ansvar for våre egne handlinger over på han. Ved å gjøre Mandela til en religiøs autoritet hadde vi outsourcet en del vår egen myndighet over oss selv til han, så å si. Det hadde sikkert føltes godt å slippe å måtte ta stilling til en del vanskelige dilemmaer i hverdagen… men hadde vi ikke innerst inne følt en uro over at Mandela kanskje tok feil noen ganger? Kanskje han ikke var Messias likevel?

Mange grøsser over tanken på å tre ut av et slikt samliv med troen. Man må i så fall ta steget inn i det ukjente. Man har plutselig ingen å lene seg på lenger. Man føler samtidig en sorg over brutte illusjoner. Så står man der, og er nødt til å gruble over hva som er rett og galt på egen hånd. Men er det grunn til å få angst av den grunn? Sola står atter opp. Verden ligger der foran oss, slik den er. For å hengi seg til religion kreves det kraftanstrengelse for å overdøve stemmen til vår egen, sunne fornuft. Og når denne stemmen en dag ikke lenger lar seg fortrenge, faller religionen bort. Joda, det finnes et element av frigjøring i det hele.

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink

I filmen No Country for Old Men, mislykkes sheriff Bell med å stanse den driftige massemorderen. Narkokarteller terroriserer lokalsamfunnet. Det er som om selve mørket omfavner tilværelsen i grenselandet mellom Mexico og Texas. I samtale med en politikollega mimrer sheriffen om moralkoder som er i ferd med å forsvinne.

Tegn i tiden. Når du slutter å høre sir og madam, er forfallet i gang.

Ja, det er tidevannet, det er ikke bare ett tegn.

Riktig. Før så trodde jeg i det minste at jeg kunne gjøre en forskjell. Slik er det ikke lenger.

Noe senere pensjonerer sheriffen seg. En morgen ved frokostbordet med sin kone, forteller Bell om en drøm.

Det var som om min far og jeg var sammen, i gamledager en gang. Vi var til hest, langt til fjells. Det snødde. En natt red vi gjennom et pass. Det var krevende ridning. Min far red forbi meg, stum. Han fortsatte i forveien. Han hadde pleddet tullet omkring seg. Hodet hang. Da han red forbi meg så jeg han bar en ild i et horn, slik de gjorde i gamledager. Jeg så glørne på innsiden av hornet, et måne-aktig lys. I drømmen visste jeg at han kom til å ri i forveien, at han kom til å tenne et bål langt der fremme, i mørket og i kulden. Jeg visste at han kom til å vente på meg der.

No Country for Old Men (2007), regissert av Joel og Ethan Coen, basert på Cormac McCarthys roman ved samme navn.

*

Thomas Jefferson:

Vår posisjon i verden er hederlig, men forferdelig. Vi har ansvaret for denne isolerte republikken, menneskerettighetenes eneste monument, det eneste hvelvet for friheten og folkestyret. Fra oss kommer flammen til å tennes i andre deler av verden, hvis andre deler av verden noensinne kommer til å bli mottakelig for dens godartede innflytelse. Menneskeheten burde i sannhet sympatisere med skjebnen til vår republikk. Den bærer i seg alt vi holder kjært. Denne innsikten burde bevege oss til de største oppofrelser. For å verne denne dyrebare ark av håp og lykke fra alle farer, må vi stå sammen…

Hvis vi lar oss bli oppslukt av våre egne utfordringer, virker de store. Men sammenliknet med de som europeerne står overfor, er våre problemer trivielle. Vår tid er preget av de største omveltninger og opprør. Alle stater i Europa, med unntak av én, er i hendene på erobreren Napoleon, en plyndrer, en pirat som sprer død og forferdelse hvor enn han seiler. I sammenlikning er vår tilværelse som en dans på roser. Vårt system, folkestyret, skal holde oss flytende i samme sjø som vrakene av de andre statene. Vår modell skal bli stående, innskrevet i historien for all tid. Dette på tross av våre krangler og våre nedturer. Djevelen kan ikke nå oss.

Thomas Jefferson, i brev til borgerne av Washington, 1809, og til Dr Jones, 1810.

Posted by håvard simensen at 09:04 AM | Permalink

Verdidebatter er viktige for folk. Men noen på venstresiden protesterer. De er inspirert av oppfinnsomme tenkere som den amerikanske forfatteren Thomas Frank og den leninistiske filosofen Slavoj Zizek. Verdidebatter fjerner fokus fra den virkelige “nyliberale utnyttingen av arbeiderne” som skjer i det skjulte, påstår de.

Fremskrittspartiets fremgang – og Arbeiderpartiets tilbakegang – de siste ukene kunne lett ha vært unngått. Denne vinteren har tre forslag knyttet til religion blitt heftig debattert. Det gjelder blasfemiforslaget, politihijabforslaget og forsøket på å tillate en egen muslimsk grunnskole i Oslo. Disse forslagene handlet i aller høyeste grad om verdier. De to første forslagene ble fremmet av regjeringen, det siste forslaget kom fra byrådet i Oslo.

Forslagene kom fra makten, men ble torpedert av folkelig motstand. Kvinner og menn organisert i politiets fagforbund var massivt i mot forslaget om å tillate politihijab. Venstresidens regjeringsmedlemmer ignorerte fagforbundet. De foreslo politihijab likevel. Fremskrittspartiet markerte seg som en helhjertet motstander av religiøse politiuniformer, og de kunne innkassere velgernes gunst i etterkant. Det hadde ikke en gang oppstått en diskusjon om dette i offentligheten om ikke regjeringen selv hadde kommet med forslaget.

Politihijabforslaget hadde riktignok støtte fra Aftenposten, Morgenbladet, samt diverse forskere på Høgskolen i Oslo og Universitetet i Oslo. Men hvordan hadde det sett ut, den dagen patruljerende norske politikvinner hadde gått rundt i gatene ikledd et religiøst hodeplagg? Hvordan kunne man tro at dette var et uproblematisk forslag, med den symbolverdien hijab har? Regjeringens medlemmer burde ha lyttet mer til sin egen, sunne fornuft, og mindre til politihijabens intellektuelle forsvarere.

Hva gjelder forslaget om å forby blasfemiske ytringer, så var det et komplett unødvendig forslag fra den rødgrønne regjeringen. Forslaget var som hentet fra den mørkeste middelalder. Nå skulle religionskritikken dempes med trusler om straff “for å avverge alvorlige konflikter i samfunnet,” som regjeringen skrev i Odelstingsproposisjonen. Et slikt straffebud hadde ikke styrket demokratiet, men hadde kommet religiøse autoriteter i møte – deriblant radikal islam. Du kan tenke deg hvor mange politianmeldelser Sara Azmeh Rasmussen hadde fått for et tilsvarende stunt som det hun holdt på kvinnedagen.

Også i blasfemisaken virket det som om regjeringsmedlemmene fra Arbeiderpartiet hadde lagt sunn fornuft til side. Hvorfor? Fremskrittspartiet kunne kjøre hardt mot regjeringen. Ingen statsråder var en gang villige til å heve stemmen i forsvar av sitt eget forslag. Fremskrittspartiet gikk frem på meningsmålingene. Arbeiderpartiet kunne ha beholdt alle disse velgerne – og vunnet flere til – ved å stå hardere på ytringsfrihetens side.

Og Arbeiderpartiet har fortsatt muligheten! Men se hva som skjer: Denne uken kom Fremskrittspartiet med en velbegrunnet motstand mot den rødgrønne regjeringens søknad om norsk medlemskap i FNs Menneskerettighetsråd. Dette “Menneskerettighetsrådet” har vedtatt resolusjoner som forsøker å kneble ytringsfriheten i land som Danmark og Norge. Autoritære stater og statene organisert i Den islamske konferanse har flertall. Rådet er en skam for FN. Fremskrittspartiets Morten Høglund sendte ut en pressemelding hvor han advarte mot å gi rådet legitimitet.

FNs Menneskerettighetsråd skal avholde sin rasismekonferanse (Durban II) i Geneve i april. Der er det ventet at man kommer til å sette likhetstegn mellom rasisme og ærekrenkelse av religion. Israel kommer også til å bli møtt med kraftig fordømmelse, mens andre, autoritære land kommer til å slippe kritikk. Flere demokratiske stater har allerede meldt avbud. Leder i Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten, skrev en god kronikk om temaet i DagenMagazinet. Høybråten mener Norge må trekke seg fra Durban II om ikke kursen legges om, slik USA, Canada og Italia har gjort.

Med unntak av Thorbjørn Jagland har ikke Arbeiderpartiets sentrale tillitsvalgte vært villig til å se problemene med FNs Menneskerettighetsråd. Hvordan skal man forholde seg til en klubb hvor flertallet er mer opptatt av å beskytte despotrettigheter og profetrettigheter enn menneskerettigheter?

Regjeringene i disse autoritære statene er jo ikke valgt. De har utpekt seg selv til å “representere” folket de hersker over. Når man møter de dresskledde byråkratene fra Libya, Cuba og Kina i FN-bygningen i New York ser de kanskje ut som alle andre, men de står for noe helt annet. De representerer urett.

Lenker:

Odelstingsproposisjonens blasfemibegrunnelse om avverging av alvorlige konflikter.

Pressemelding fra Fremskrittspartiets Morten Høglund.

Leder i Kristelig Folkeparti Dagfinn Høybråten i DagenMagazinet.

Thorbjørn Jagland advarer mot utviklingen i FNs Menneskerettighetsråd.

FNs Menneskerettighetsråd skal bekjempe kristendomsfobi.

Referat fra FNs Menneskerettighetsråds 'Universal Periodic Review' av forholdene i Kina: Egypt hyllet Kinas tiltak for å fremme menneskerettighetene, og oppfordret samtidig Kina til å holde fast på sin bruk av dødsstraff. Iran oppfordret Kina til å øke sensuren av internett enda mer. Cuba omtalte Kina som et 'eksemplarisk land'. - Kristoffer Rønneberg

Ny Tids redaktør spør om man i stedet bør boikotte norske ytringsfrihetsdebatter. Les Aftenpostens forsvar for politihijab på lederplass. Les Morgenbladet argumentere for politihijab på lederplass.

Bli varslet om nye innlegg på denne nettsiden via Twitter eller RSS.

Posted by håvard simensen at 08:25 AM | Permalink

I løpet av en syvtimes samtale med despoten Raúl Castro greide den amerikanske skuespilleren Sean Penn bare å smette inn ett eneste spørsmål om overgrepene som blir begått mot demokratene og menneskerettighetsaktivistene i Cuba. Castro svarte: “Ingen land i verden er 100 prosent fri for menneskerettighetsovergrep. Amerikanske rapporter i mediene er overdrevne og hypotetiske.”

Onsdag er det seks år siden det kubanske politiet i en aksjon arresterte 75 personer for kritikk av myndighetene. I Cuba kalles hendelsen Den sorte våren. Etter ad hoc rettssaker ble demokratene dømt til fengsel for å ha gitt uttrykk for sine meninger om kommuniststaten. Kvinner som er slektninger av fangene har gått sammen i en fredelig gruppe kalt Kvinner i hvitt, Damas de Blanco. I dagene før kvinnedagen 8. mars i år ble tre medlemmer av gruppen arrestert, deriblant Ivonne Mallesa. Andre kvinner ble holdt i husarrest.

Kvinnedagen skulle selvsagt ikke brukes til kritikk av regimet.

I Cuba kan hvem som helst arresteres for ytringer som kritiserer “objektivene til den sosialistiske staten eller det kubanske folkets beslutning om å etablere sosialisme og kommunisme,” se konstitusjonens artikkel 62. Privateide aviser, tv-kanaler og radiostasjoner er forbudt. Det er også forbudt å vise forakt for den kubanske statens autoriteter. Viser du forakt for Fidel Castro, havner du i fengsel. Orlando Zapata Tamayo soner en dom på 25 års fengsel for en slik uforskammet provokasjon (brudd på den kubanske straffelovens art. 144).

Men å kneble ytringsfriheten i Cuba er tydeligvis ikke nok for despoten Castro. Sammen med land som Russland og Libya forsøker Cuba nå å få vedtatt en ny resolusjon i FNs notoriske “Menneskerettighetsråd” for å få innskrenket ytringsfriheten i land som Danmark og Norge. Votering over resolusjonsforslaget skal skje 27. mars 2009. Det er talende for Cubas linje at de under Menneskerettighetsrådets Universal Periodic Review i vinter kom med en hyllest til Kina: Kina var et “eksemplarisk land.” Cuba rådet de kinesiske lederne til å være på vakt mot forsøkene på å gi kineserne mer frihet. Kubanerne i FN sa at det var viktig at Kina forhindret at “folk forkledd som menneskerettighetsaktivister får forsøke å ødelegge staten”.

Det vakte en viss oppmerksomhet i fjor da den russisk-ortodokse katedralen i sentrum av Havana ble ferdigstilt. Er ikke kommunistene “sekulære ekstremister” som ønsker å kneble all religion? Tvert i mot dyrker de russiske prestene og de kubanske partipampene en gjensidig beundring. Etter at Putin kom til makten, har forholdet mellom Russland og Cuba blomstret. Katedralen i Havana var en “praktfull manifestasjon av russisk-kubanske relasjoner,” sa den russiske patriarken Alexei under åpningen.

Stalin, som en kort periode selv studerte for å bli prest, gjenopptok samarbeidet med den ortodokse kirken under den andre verdenskrig. I George Orwells kommunistsatire Kamerat Napoleon (Animal Farm, 1945) er alliansen med kirken parodiert slik: Moses, en forvist ravn som alltid messet om et nytt liv bortenfor himmelen, får tillatelse til å komme tilbake til gården og preke til de forskrekkede dyrene etter at Napoleon (Stalin) hadde ryddet Snowball (Trotskij) av banen. Orwell så på religion som en passiviserende kraft.

De paranoide, konspirative anklagene som ble anvendt for å rydde Stalins konkurrenter av banen under Moskva-prosessene på slutten av 1930-tallet, ledet til at russiske jøder igjen ble uglesett og motarbeidet. Noe Stalin gjorde med stor iver.

I Oliver Stones dokumentarfilm El Commandante, snakker Fidel Castro om hvor urettferdig det føles å bli kalt en diktator. “Jeg er da vel ingen diktator. Jeg er bare folkets ydmyke tjener!” Dette er den nøyaktig de samme ordene som Stalin brukte. Begrunnelsen var: Landet er i en unntakstilstand… Min ledelse er kun midlertidig… Folk er fattige… De har annet å tenke på enn menneskerettigheter…

Så hvordan bør en despot gå frem for å sikre sin posisjon som folkets “ydmyke tjener”? Ved å holde folket nede. Ved å holde landet i en permanent unntakstilstand.

Da kan man fortsatt spørre, slik SVs Hallgeir Langeland gjorde i Dagbladet da Castros bror Raúl overtok makten:

“Demokrati – hva er det er for noe? Er det demokrati å sulte i rennesteinen og ha stemmerett?”

Kubanerne har hatt god tid til å tenke på andre ting enn demokrati siden 1959. For eksempel kan de gruble over hvorfor den karibiske naboøya Puerto Rico har tredve prosent høyere BNP per innbygger enn Cuba. Og de kan gruble over hvorfor tusenvis av kubanere hvert år risikerer livet i et forsøk på å rømme over Floridastredet.

Relatert:
Norge har søkt om medlemskap i FN Menneskerettighetsråd.

Bli varslet om nye innlegg på denne nettsiden via Twitter eller RSS.

Posted by håvard simensen at 08:15 AM | Permalink

Hvorfor trykket Jyllands-Posten karikaturtegninger av Muhammed? Publiseringen av tegningene var en test av dansk selvsensur. September 2005 hadde forfatteren Kåre Bluitgen vansker med å finne en tegner som var villig til å illustrere hans barnebok om Muhammed. Tre danske tegnere sa nei av frykt. Drapet på Theo van Gogh levde friskt i minne. Bluitgen fant til slutt en tegner, men tegneren insisterte på å forbli anonym. Dette ledet til en debatt i Danmark om man hadde etablert en form for selvsensur overfor islam. Hvorfor vegret danske kunstnere seg for å komme i kontakt med islam, men ikke andre religioner?

Én av avisene som dekket denne debatten var Jyllands-Posten. Kulturredaktør Flemming Rose skrev et brev til tegnerne i Danske Bladtegnere med en invitasjon:

“Vi skriver til dig i forlængelse af sidste uges offentlige debat om afbildingen af profeten Mohammed og ytringsfriheden i forbindelse med en børnebog af Kåre Bluitgen, hvor flere tegnere angiveligt har sagt nej tak til at tegne Mohammed af frygt for konsekvenserne. Morgenavisen Jyllands-Posten står på ytringsfrihedens side. Vi vil derfor gerne invitere dig til at tegne Mohammed, som du ser ham. Resultatet vil blive offentliggjort i avisen den kommende weekend.”

Jyllands-Posten ville teste om var etablert en selvsensur, og om ytringsfriheten dermed var truet. Av de 44 medlemmene av Danske Bladtegnere var 5 tegnere ikke lenger aktive tegnere, 6 mottok aldri brevet, 1 kunne ikke, 15 personer ønsket ikke å ta oppfordringen, enten fordi de mente idéen var feil eller fordi de mente at honoraret var for lavt, 2 ønsket ikke å uttale seg, 3 kom man ikke i kontakt med, mens 12 sa ja til oppfordringen. De sistnevntes tegninger ble offentliggjort i Jyllands-Posten noen dager senere.

Tre av de tolv tegningene som avisen mottok, var tegnernes harselering over Jyllands-Posten selv: Tegnerne snudde det samme spørsmålet mot redaksjonen: “Er dere lammet av selvsensur? Vil dere trykke tegninger som gjør narr av Jyllands-Posten?” Men alle innsendte tegninger kom på trykk.

Shashi Tharoor var generalsekretær Kofi Annans høyre hånd i FN under perioden fra 1997 til 2007. I en debatt under den britiske litteraturfestivalen Hay snakket Shashi Tharoor om de danske tegningene. Han kom med sin egenkomponerte versjon om hvorfor Jyllands-Posten publiserte tegninger av Muhammed.

Shashi Tharoor sa:

“Jeg tviler overhodet ikke på at tegningene var ment å være opphissende. Redaktørene etterlyste karikaturtegninger av Muhammed, de skrev til den danske karikaturtegningforeningen. Flesteparten av tegnerne som ble spurt svarte nei. Én av de tolv som svarte, gjorde det ved å tegne en karikaturtegning, ikke av profeten Muhammed, men av en skolegutt ved navn Muhammed som skrev på tavla i klasserommet at ’redaktørene av Jyllands-Posten er reaksjonære provokatører.’ Ja, én av de tolv karikaturtegningene sa faktisk dette. Og da tegningene ble publisert, skrev redaktørene under denne karikaturtegningen at ’denne tegneren er en feiging som ikke forstår faren som muslimske fundamentalister utgjør for samfunnet vårt.’ Med andre ord: Redaktørene av Jyllands-Posten visste utmerket godt hva de gjorde. Men, som tidligere nevnt, dette unnskylder ikke handlingene til de som angrep mennesker, eiendom og alt det der, men det illustrerer at når du går inn for å hisse opp til bråk, så burde du spørre deg selv: Hvorfor?”

[Se 1 minutt inn i klippet].

Ut i fra fremstilingen til Tharoor får man inntrykk av at trykkingen av tegningene var et bevisst forsøk på å hisse opp muslimer. Men det stemmer ikke. Tegningene var en test av dansk selvsensur. Kulturredaktør Flemming Rose sa i ettertid at de mange bidragene var et “positivt statement for ytringsfriheden.”

Dessuten bestilte ikke Jyllands-Posten “karikaturtegninger,” men “tegninger” av Muhammed. Det er heller ikke riktig når Tharoor sier at det ble påført en undertekst som kalte den ene tegneren en “feiging.” [Se her] Hvor har han fått den påstanden fra? (Kan det være at Tharoor rett og slett ikke har sett oppslaget i Jyllands-Posten? Det er ikke usannsynlig. Mange aviser lot være å trykke faksimiler av oppslaget, dermed er det mange som ikke vet hva de snakker om.)

Tharoor spør videre hvorfor Jyllands-Posten ønsket å “hisse opp til bråk.” Men Jyllands-Posten testet dansk selvsensur. Det var de danske imamene på turné i Midtøsten som distribuerte tegningene og oppfordret til en kampanje for å straffe tegnerne og redaktørene i Danmark og Norge.

Tharoor forsøker å fremstille det som om begge sider har skyld i karikaturbråket. Men er det slik? En liknende episode et par år senere ledet ikke til bråk: Under krigen mellom Israel og Hizbollah august 2006, trykket Morgenbladet en karikaturstripe hvor en ortodoks-utseende jøde med pengesedler stikkene opp av lommene plaffet ned personer med kjortel og hijab. Stripen var smakløs, men hva så? Jøder gikk ikke amok i gatene etter trykkingen. Ingen norske ambassader ble brent til grunne. Morgenbladets redaktør mottok ingen drapstrusler. Og om disse tingene faktisk hadde skjedd så hadde ikke Morgenbladet hatt ansvaret for annet enn følgende: De trykket en karikaturstripe.

Ansvarsforholdet i karikaturstriden er viktig. De som angrep og brente ned danske og norske ambassader i Damaskus, Beirut og Teheran har ansvaret for å ha angrepet og brent ned ambassader i Damaskus, Beirut og Teheran. De som kom med drapstrusler mot skandinaviske redaktører og tegnere har ansvaret for å ha kommet med drapstrusler mot skandinaviske redaktører og tegnere. Det er disse som er skyld i “bråket.” Hva har Jyllands-Posten ansvaret for? Jyllands-Posten har ansvaret for å ha trykket tolv tegninger.

Konklusjonene i Flemming Roses tekst som ble publisert sammen med tegningene i Jyllands-Posten 30. september 2005 var følgende:

“Det moderne, sekulære samfund afvises af nogle muslimer. De gør krav på en særstilling, når de insisterer på særlig hensyntagen til egne religiøse følelser. Det er uforeneligt med et verdslig demokrati og ytringsfrihed, hvor man må være rede til at finde sig i hån, spot og latterliggørelse. Det er bestemt ikke altid lige sympatisk og pænt at se på, og det betyder ikke, at religiøse følelser for enhver pris skal gøres til grin, men det er underordnet i sammenhængen. Det er således ikke tilfældigt, at folk i totalitære samfund ryger i fængsel for at fortælle vittigheder eller afbilde diktatorer kritisk. Det sker som regel med henvisning til, at det krænker folkets følelser. I Danmark er det ikke kommet så vidt, men de anførte eksempler viser, at vi er på vej ind på en glidebane, hvor ingen kan forudsige, hvad selvcensuren vil ende med. Derfor har Morgenavisen Jyllands-Posten opfordret medlemmer af danske bladtegneres forening til at tegne Muhammed, som de ser ham.”

Posted by håvard simensen at 08:10 AM | Permalink

Human-Etisk forbund ser ut til å støtte en ny religiøs grunnskole. Generalsekretær i Human-Etisk forbund, Kristin Mile, mener at Oslo kommune bør godkjenne en ny, muslimsk grunnskole. I VG er hun sitert slik:

“Det ligger føringer om dette i menneskerettighetene som Norge ikke kan ignorere. Menneskerettighetene sier at foreldrene skal bestemme hva slags undervisning barnet skal få. Når vi har frikirkeskoler, katolske skoler og Steinerskoler, så blir det helt galt å ikke tillate muslimene å ha sine skoler. Det er usedvanlig prinsippløst av Frp at de er for privatskoler, men mot muslimske skoler.”

Human-Etisk forbunds generalsekretær mente også at religiøse politiuniformer i form av politihijab burde godtas. Til FriTanke sa Kristin Mile: “Det er ikke frivillig å gå med hijab for muslimske kvinner.” Hun mente at et forbud mot hijab i politiuniformen var diskriminerende.

Den norske befolkningen er sammensatt. Her bor det mennesker med alle slags livssyn. Nordmenn kan også ha ulike kulturelle verdier. Skal enhver gruppe i Norge ha rett på sin egen grunnskole og sin egen politiuniform? Hva vil da skje med staten? Hva skjer med fellesskapet?

Ønsker Human-Etisk forbund en sekulær stat – et brudd mellom stat og religion? Eller ønsker de en “multireligiøs” stat – en stat hvor alle religioner får egne, separate grunnskoler og hvor alle livssynsamfunn får økonomisk støtte i fra staten?

Er én statsreligion ille, mens en multireligiøs stat er OK?

Varsel:
Bli varslet om nye innlegg på denne nettsiden via Twitter eller RSS.

Posted by håvard simensen at 08:35 AM | Permalink

Skribenten Johann Hari skrev en kommentarartikkel om religion i den britiske avisen The Independent i slutten av januar. Teksten ble gjenopptrykket av en indisk avis i Calcutta. Samme kveld samlet det seg rundt fire tusen opprørte demonstranter foran lokalene til avisen. Noen dager senere ble redaktøren av The Statesman arrestert av indisk politi, tiltalt for å ha ærekrenket religion ved å trykke kommentaren til Hari.

I en ny kommentar i The Independent skriver Johann Hari blant annet følgende:

“… En av de eldste og ærverdigste indiske avisene, The Statesman, mente min kommentarartikkel var i tråd med Indias sekulære tradisjon. De gjenopptrykket teksten min. Samme natt ble det opptøyer foran avisens lokaler. Fire tusen islamske fundamentalister krevde at redaktøren og jeg måtte arresteres. De stoppet opp trafikken. En av deltakerne i demonstrasjonen sa at han var ‘forberedt på å ofre livet, om nødvendig, for å beskytte profetens ære.’ Han mente at jeg burde bli ‘sendt til helvete hvis han ikke respekterte religioner eller religiøse symboler? Han har ingen rett til å fornedre eller ærekrenke en religion eller et religiøst ikon på bakgrunn av ytringsfrihet.’

To dager senere ble redaktøren og utgiveren av The Statesman arrestert. Dette skjer i et land med en sekulær konstitusjon som visstnok sikrer ytringsfriheten. De har blitt tiltalt for å ha ‘med vilje gått inn for å ærekrenke religiøse følelser.’ Jeg har blitt fortalt at jeg også kommer til å bli arrestert om jeg drar til Calcutta.

…La oss for all del ta de opprørske fundamentalistenes argumenter på alvor. Deres anførsler vil dukke opp igjen og igjen i dette århundret etter hvert som sekularismen blir utsatt for kritikk: Opprørerne mente at jeg hadde ødelagt ‘freden’ i India. Denne freden kunne bare gjenopprettes med å arrestere meg, tydeligvis. Men denne visjonen av ‘fred’ er mildt sagt enveis. Religiøse fanatikere står fritt til å si hva enn de vil – mens vi andre blir pent nødt til å holde kjeft og si oss enige med dem.

Opprørerne mente at jeg med vilje gikk inn for å ‘fornærme’ dem. Jeg skal liksom hevde at det ikke var meningen. Men sannheten er mer sammensatt. Dersom krenking av de troende er en bieffekt av å skrive en artikkel som forsvarer menneskerettighetene, så greit nok.

Det er også nyttig å gå gjennom argumentene til opprørernes hjemlige forsvarere, her i Vesten. Jeg har lest eposter og bloggerinnlegg hvor det hevdes at jeg ‘fikk som fortjent.’ Jeg hadde skrevet en ‘unødvendig provoserende kommentarartikkel’ mente de. Når det oppstår en disputt, og den ene siden bruker makt og trusler, er det sikkert betryggende å på retorisk vis slå seg til ro med at begge sider tar litt feil. Men er dette sant? Jeg skrev en artikkel som forsvarte menneskerettigheter. Fanatikerne krever at jeg blir arrestert eller drept. Det er en viss forskjell.

…Hvis vi tillater fanatikere å kneble kritiske spørsmål, vil ofrene i første rekke bli muslimske kvinner, muslimske homofile, og de mange, gode muslimske borgerne som går foran for å forsvare disses rettigheter. Kan du se for deg hvordan Storbritannia hadde sett ut, dersom alle som kritiserte kristendommen fra 1600-tallet og frem til i dag hadde blitt truet til taushet av mobben og herskere som ville holde fast ved de mest bokstavtro og fanatiske tolkningene av Bibelen? Kan du se for deg hvordan livet hadde sett ut for kvinner og homofile i vårt samfunn i dag?

- Johann Hari: Despite these riots, I stand by what I wrote, Friday, 13 February 2009, The Independent. Dette er min oversettelse av deler av Haris tekst. Korreksjoner mottas med takk.

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink

FNs generalforsamling har vedtatt at de ønsker å bekjempe ærekrenkelse av religion i resolusjonen ved navn Combating Defamation of Religion i fra desember 2008. Denne resolusjonen er foreløpig ikkebindende, men iherdige byråkrater i FN jobber nå for at generalforsamlingen skal få vedtatt en bindende resolusjon i løpet av våren.

Combating Defamation of Religion oppfordret i punkt nummer 12 medlemsstatene til å vedta tilstrekkelig juridisk vern

“mot handlinger, diskriminering, intimidering og trusler som stammer fra ærekrenkelse av religion” og “ta alle tenkelige skritt for å spre toleranse og respekt for all religion og tro, og øke forståelsen av deres verdisystemer, samt sette opp juridiske systemer med intellektuelle og moralske strategier for å bekjempe religiøst hat og intoleranse” [PDF].

Kristendomskritikk er et spesifikt problem som nå har blitt løftet opp på FNs agenda. FNs Menneskerettighetsråd er FNs viktigste organ for menneskerettigheter. Rådet har fått i oppgave å bekjempe “diskriminering” av religion, og det inkluderer også ærekrenkelser av kristendommen.

Menneskerettighetsrådets Spesialrapportør for rasisme, Doudou Diène, leverte i september 2008 en rapport med en utførlig analyse av problemet. FN mener at det eksisterer en sykelig motvilje mot å akseptere kristendom. De kaller dette “kristendomsfobi” (Christianophobia). Diène skriver følgende om den urovekkende trenden med at kristendommen stadig vekk blir kritisert:

“I Europa er kristendomsfobi, som islamofobi, koblet tett opp mot en betydningsfull kulturell strømning av dogmatisk sekularisme som dyrker religionsskepsis med referanse til skillet mellom stat og religion. Denne sterke kulturelle og ideologiske trenden er et radikalt uttrykk for Nietzsches påstand om at ‘Gud er død’. Dette har ledet til fremveksten av en anti-religiøs kultur og en økende intoleranse mot alle former for religiøse uttrykk og symboler. Denne intoleransen manifesterer seg til og med i en nekting av borgerens rett til å praktisere sin religionsfrihet i politiske spørsmål eller i store sosiale spørsmål og kriser. Kristendomsfobi er uttrykk for en feil balanse mellom det legitime forsvaret av sekularisme og respekten for religionsfriheten.”

Relatert:

"From a legal perspective, the 'defamation of religions' concept is deeply problematic. Under existing human rights law, individuals – not religions, ideologies, or beliefs – are the holders of human rights and are protected by the law. However, the concept of 'defamation of religions' seeks to convey the idea that a religion itself can be a subject of protection under human rights law, thereby potentially undermining protections for individuals."
- The United States of America

Norge ønsker å bli medlem av FNs Menneskerettighetsråd.

Bli varslet om nye innlegg på denne nettsiden via Twitter eller RSS.

Posted by håvard simensen at 07:00 AM | Permalink

Dette er min omskriving av en delstatslov for Virginia utarbeidet av Thomas Jefferson i 1779, vedtatt i 1786. Disse ordene må leses i lys av middelalderforslagene fremmet av den norske regjeringen og byrådet i Oslo.

Noen omskrivinger fra delstaten Viginias lov om etablering av livssynsfrihet

Denne loven er vedtatt i full visshet om at Den Allmektige Gud har skapt våre sinn frie. Alle forsøk fra maktens side på å manipulere vår tankefrihet gjennom straff, umyndiggjøring eller trusler, leder kun til hykleri og mobbing fra makten. Slike forsøk utgjør et avvik fra oppsettet til Den Hellige Forfatter av vår Religion, Forfatteren av vår Kropp og vårt Sinn. Gud avsto fra å skape menneskene med uniformerte meninger, noe han lett kunne ha gjort…

… Våre herskere, som alle har vært mennesker av kjøtt og blod, har opp gjennom historien forsøkt å opprette ulike livssynsmonopol. De har opphøyet sin egne meninger og tankegang til den eneste sanne, ufeilbarlige tro. Gjennom denne arrogansen har de forsøkt å tre deres egne meninger ned over hodene på alle andre. Dette har skapt falske religioner over mesteparten av verden, til alle tider.

… Borgerne skal naturligvis stå fritt til å velge hvilke livssynsamfunn eller partier de gir penger til. Det er tyrannisk og uetisk å pålegge borgere at de skal være nødt til å finansiere meninger som de selv er uenige med – enten det skjer gjennom skatt krevd av staten eller av kirken. Selv dersom en person står registrert som tilhørende én religion, skal vedkommende naturligvis ikke være forpliktet til å støtte den aktuelle religionens offisielle ledere.

… Våre rettigheter som borgere, som enkeltindivid, skal verken styrkes eller svekkes av våre meninger om livssyn og religion, like lite som de skal styrkes eller svekkes av våre standpunkter om fysikk eller geometri. En person bør verken hindres i å stemme eller stille til valg på bakgrunn av livssyn.

… Hvor arrogant er det vel ikke å avkreve en livslang trofasthet til den ene eller den andre trosretningen? Er det ikke på grensen til blasfemisk å forsøke å lokke mennesker til en religion gjennom trusler eller bestikkelser?

… Hvor farlig er det vel ikke å tvinge statens dommere og tjenestemenn til å ta stilling til teologiske spørsmål, som om de skulle vite hva Gud tenker. Dersom de skulle ha gjort det, hadde de i realiteten blitt tvunget til å kamuflere sine egne standpunkter som Guds.

… Håndheverne av lov og rett skal ikke være et tankepoliti, de skal nøye seg med å gripe inn når stridigheter leder til vold eller forstyrring av den offentlige ro og orden.

… Sannheten er stor og vil vinne frem av seg selv. Sannheten har ikke noe å frykte fra uenighet, så lenge menneskene ikke har frarøvet sannheten dens naturlige våpen: Ytringsfrihet og fri debatt. Feiloppfatninger er ikke farlige, så lenge de fritt kan bli utsatt for kritikk.

Original:
The Virginia Act For Establishing Religious Freedom, Thomas Jefferson, 1786

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink