For hardt debattklima?
De siste ukers debatt har vært nokså opphetet. Det er trist å høre at noen av deltakerne har mottatt trusler. Jeg håper det ikke forhindrer de i fra å delta i offentligheten neste gang. Det er viktig at hele spekteret av synspunkter blir presentert når viktige tema diskuteres. Vi bør alle være takknemlige for at noen våger å stå frem med standpunkter som vi selv er uenige i.
Det er uhyggelig å motta telefonoppringninger eller eposter fra anonyme utskjellere. (Jeg har kun blitt truet ved én anledning. For mange år siden fikk jeg en trusseltelefon etter å ha skrevet et innlegg om nasjonalisme i det gamle Arbeiderbladet. I fjor fikk jeg riktignok en invitasjon om å delta på en konferanse om religion i Iran. Det var kanskje en ekte konferanse, men med tanke på hva jeg har skrevet om det styresettet, valgte jeg å ikke sette meg på flyet…)
Ytringsfrihetens søteste privilegium er friheten til selv å endre sitt standpunkt. Mange av de som stod på hver sin side i denne debatten, kan finne sammen på et senere tidspunkt. Det er ingen skam å snu. Og når du snur, trenger du ikke foreta operasjonen i skjul: Du kan gjerne blottlegge den. Verdsett debatten for debattens skyld! Ikke tenk på ditt eget, innbilte gode navn og rykte, men møt ethvert spørsmål med et åpent sinn.
Debattklimaet i Norge er mer konfrontativt enn i andre land. Mange som slipper til ordet her, hadde neppe sluppet til i Sverige, for eksempel. I et annet land, USA, er den juridiske ytringsfriheten mer omfattende enn i Europa. I USA kan du trykke de mest utrolige, krenkende, truende ytringer uten å bli dømt. Men den faktiske ytringsfriheten er mye snevrere. De store kommersielle kanalene har nulltoleranse mot nedsettende utsagn, enten det gjelder kjønn, tro eller etnisitet [se for eksempel Don Imus-saken]. Amerikanske, kommersielle medier sladder også bort nakenhet og sensurerer bort skjellsord, selv om de ikke hadde trengt å gjøre det i forhold til lovverket.
Språkbruken på amerikanske nærradioer er riktignok rett fra levra, og ekstremistiske nettsider og pamfletter florerer, men lista er som sagt lagt høyt for å komme til ordet i de store mediehusene. For å bruke en kontrast til norske medier, hadde neppe to av fjorårets debattføljetonger i Aftenposten sluppet gjennom nåløyet i en viktig amerikansk avis: Debatten om sekulær ekstremisme og debatten om rase. Jeg tviler også sterkt på om de store avisene i Sverige hadde sluppet til tilsvarende innlegg som de som ble trykket i Aftenposten. Men jeg er glad for at norske medier har rommet de mest kontroversielle debattene. Jeg tror det kan gi gevinst på lang sikt.
Når jeg leser omtale av 'forhatte' personer, er jeg ikke så interessert i lese hva andre mener om de. Jeg er interessert i å finne ut av hva disse personene faktisk mener. Da må man lese og se de kontroversielle ordene for å gjøre seg opp en mening. Aviser, bøker og pamfletter med ordene og de 'støtende' bildene må gjøres tilgjengelige for oss, på ett eller annet vis. Mange ganger har jeg lest ytringene til en person og tenkt: 'Jeg hadde aldri trodd at han/hun stod for disse holdningene om ikke jeg hadde lest det med mine egne øyne.'
Det kan være ubehagelig å følge debattene og se dype motsetninger komme til uttrykk. Men det eneste som hadde vært verre, er å én dag våkne opp og oppdage at makthavere hadde mistet tilliten til borgernes sunne fornuft og innskrenket debatten. Dersom makten dysser ned kontroversielle debatter på folkets vegne, vil det også innebære en umyndiggjøring av borgerne. Det hadde redusert fellesskapets sunne forvarsmekanismer mot autoritær tankegang.
De som de siste par ukene har forsvart de troendes interesser, har etter mitt skjønn gjort det med de beste hensikter. De har all grunn til å være på vakt mot storsamfunnets konformitetskrav. På tilsvarende vis har deres motstandere slått ring om det de mener har vært nøytraliteten til lovens håndhevere. Det vi alle burde spørre oss, er hvordan ordskiftet hadde forløpt dersom bare 'ekspertene' hadde sluppet til i debattspaltene og i studio. Det er ikke urealistisk å tro at motsetninger hadde blitt glattet over. Vi kunne ha fått et sprik mellom medienes versjon av virkeligheten og samfunnets reelle motsetninger. Hvordan skulle vi da ha kunnet overkomme de?
På kort sikt hadde det vært behageligere med mindre bråk i debatten. Spørsmålet er hvordan samfunnet hadde sett ut på lang sikt.
