Begikk Navarsete “en politisk dødssynd”?
Da statsminister Stoltenberg tirsdag holdt pressekonferanse for å forsvare forslaget om å forby visse blasfemiske ytringer, satt regjeringsmedlem Liv Signe Navarsete samtidig i et møte hvor hun kom frem til at Sp skulle trekke forslaget. Da hadde blasfemiforslaget allerede blitt innlagt i en Odelstingsproposisjon overfor Stortinget før jul, det hadde blitt sendt ut en pressemelding fra justisministeren og regjeringsmedlemmer hadde i flere uker måttet opptre lojalt mot et forslag som det tilsynelatende bare var Senterpartiet som var villig til å forsvare.
Hvem husker saken om statsråd Manuela Ramin-Osmundsen og hennes avgang? Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen mente den gang at statsråd Ramin-Osmundsen hadde begått en politisk dødssynd:
“Ramin-Osmundsen begikk en politisk dødssynd: Hun har løyet, eller ikke fortalt hele sannheten, til sjefen sin. Jeg tror Jens Stoltenberg føler seg sveket og er forbanna i dag. Det er bare et døgn siden han satt og støttet henne.”
Statsråd Ramin-Osmundsen begitt en feil da hun innstilte Ida Hjort Kraby som ny barneombud. Barneministeren burde ha erklært seg inhabil i ansettelsessaken. Reaksjonene mot Ramin-Osmundsen for denne glippen var uvanlig sterke, mens mot minister Navarsete er det ingen som kommer med tilsvarende fordømmelser.
Statsråd Navarsete ble i stedet rost av politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, for hennes lederegenskaper! Hun endret syn og trakk sitt eget forslag. Fikk statsråd Ramin-Osmundsen ros da hun valgte å trekke seg?
Var blasfemiforslaget mindre alvorlig enn inhabilitetssaken til Ramin-Osmundsen? Regjeringens forslag om å forby visse blasfemiske ytringer stod i fare for å innsnevre ytringsfriheten, gi et håndslag til krefter som lenge har forsøkt å kneble den offensive religionskritikken, samt at saken hadde blitt en internasjonal flause for Norge – en sak som jeg føler meg hundre prosent sikker på at hadde blitt plukket opp av betydningsfulle kommentatorer i Storbritannia og USA.
“Det var først i dag, når hun leste avisene, at hun forsto at dette ikke simpelthen ville gå over.”
“Hun har dessuten begått en statsråds dødssynd, hun har stilt sjefen i forlegenhet. Jens Stoltenberg må ha vært mangelfullt informert da han gikk hardt ut mot hennes kritikere tirsdag kveld.”
Dette mente altså Dagbladets politiske kommentator om Ramin-Osmundsen. Jeg er som sagt enig i at Ramin-Osmundsen må ha vært inhabil. Men styrken i kritikken av Ramin-Osmundsen, særlig fra Dagbladets kommentatorer, var urettferdig. Mediene hadde selv hauset opp Ramin-Osmundsen som en innvandrerstatsråd. Selv smykket hun seg sjelden med sin etniske bakgrunn.
Da Ramin-Osmundsen begikk en feil, ble mediene nødt til å rive i filler glansbildet de selv hadde skapt. Det ble rettet urettferdige anklager mot henne og hennes ektemann. Hun ble fra ulike hold beskyldt for å ikke ha “snakket sant til det norske folk”, hun hadde vært en dårlig “rollemodell” for innvandrere og hun hadde begått en “politisk dødssynd.” I tillegg ble ektemannen beskyldt for å “antyde rasisme”.
Ingen kan være i tvil om at konsekvensene for Norge hadde blitt langt mer dramatiske med en innskrenket ytringsfrihet enn med Ida Hjort Kraby som barneombud. Likevel slipper statsråd Navarsete å bli utsatt for en tilsvarende heksejakt som Ramin-Osmundsen ble.
Det er jeg glad for.
