havard simensen

De siste ukers debatt har vært nokså opphetet. Det er trist å høre at noen av deltakerne har mottatt trusler. Jeg håper det ikke forhindrer de i fra å delta i offentligheten neste gang. Det er viktig at hele spekteret av synspunkter blir presentert når viktige tema diskuteres. Vi bør alle være takknemlige for at noen våger å stå frem med standpunkter som vi selv er uenige i.

Det er uhyggelig å motta telefonoppringninger eller eposter fra anonyme utskjellere. (Jeg har kun blitt truet ved én anledning. For mange år siden fikk jeg en trusseltelefon etter å ha skrevet et innlegg om nasjonalisme i det gamle Arbeiderbladet. I fjor fikk jeg riktignok en invitasjon om å delta på en konferanse om religion i Iran. Det var kanskje en ekte konferanse, men med tanke på hva jeg har skrevet om det styresettet, valgte jeg å ikke sette meg på flyet…)

Ytringsfrihetens søteste privilegium er friheten til selv å endre sitt standpunkt. Mange av de som stod på hver sin side i denne debatten, kan finne sammen på et senere tidspunkt. Det er ingen skam å snu. Og når du snur, trenger du ikke foreta operasjonen i skjul: Du kan gjerne blottlegge den. Verdsett debatten for debattens skyld! Ikke tenk på ditt eget, innbilte gode navn og rykte, men møt ethvert spørsmål med et åpent sinn.

Debattklimaet i Norge er mer konfrontativt enn i andre land. Mange som slipper til ordet her, hadde neppe sluppet til i Sverige, for eksempel. I et annet land, USA, er den juridiske ytringsfriheten mer omfattende enn i Europa. I USA kan du trykke de mest utrolige, krenkende, truende ytringer uten å bli dømt. Men den faktiske ytringsfriheten er mye snevrere. De store kommersielle kanalene har nulltoleranse mot nedsettende utsagn, enten det gjelder kjønn, tro eller etnisitet [se for eksempel Don Imus-saken]. Amerikanske, kommersielle medier sladder også bort nakenhet og sensurerer bort skjellsord, selv om de ikke hadde trengt å gjøre det i forhold til lovverket.

Språkbruken på amerikanske nærradioer er riktignok rett fra levra, og ekstremistiske nettsider og pamfletter florerer, men lista er som sagt lagt høyt for å komme til ordet i de store mediehusene. For å bruke en kontrast til norske medier, hadde neppe to av fjorårets debattføljetonger i Aftenposten sluppet gjennom nåløyet i en viktig amerikansk avis: Debatten om sekulær ekstremisme og debatten om rase. Jeg tviler også sterkt på om de store avisene i Sverige hadde sluppet til tilsvarende innlegg som de som ble trykket i Aftenposten. Men jeg er glad for at norske medier har rommet de mest kontroversielle debattene. Jeg tror det kan gi gevinst på lang sikt.

Når jeg leser omtale av 'forhatte' personer, er jeg ikke så interessert i lese hva andre mener om de. Jeg er interessert i å finne ut av hva disse personene faktisk mener. Da må man lese og se de kontroversielle ordene for å gjøre seg opp en mening. Aviser, bøker og pamfletter med ordene og de 'støtende' bildene må gjøres tilgjengelige for oss, på ett eller annet vis. Mange ganger har jeg lest ytringene til en person og tenkt: 'Jeg hadde aldri trodd at han/hun stod for disse holdningene om ikke jeg hadde lest det med mine egne øyne.'

Det kan være ubehagelig å følge debattene og se dype motsetninger komme til uttrykk. Men det eneste som hadde vært verre, er å én dag våkne opp og oppdage at makthavere hadde mistet tilliten til borgernes sunne fornuft og innskrenket debatten. Dersom makten dysser ned kontroversielle debatter på folkets vegne, vil det også innebære en umyndiggjøring av borgerne. Det hadde redusert fellesskapets sunne forvarsmekanismer mot autoritær tankegang.

De som de siste par ukene har forsvart de troendes interesser, har etter mitt skjønn gjort det med de beste hensikter. De har all grunn til å være på vakt mot storsamfunnets konformitetskrav. På tilsvarende vis har deres motstandere slått ring om det de mener har vært nøytraliteten til lovens håndhevere. Det vi alle burde spørre oss, er hvordan ordskiftet hadde forløpt dersom bare 'ekspertene' hadde sluppet til i debattspaltene og i studio. Det er ikke urealistisk å tro at motsetninger hadde blitt glattet over. Vi kunne ha fått et sprik mellom medienes versjon av virkeligheten og samfunnets reelle motsetninger. Hvordan skulle vi da ha kunnet overkomme de?

På kort sikt hadde det vært behageligere med mindre bråk i debatten. Spørsmålet er hvordan samfunnet hadde sett ut på lang sikt.

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink

Det finnes flere politimenn- og kvinner med minoritetsbakgrunn i Norge i dag. De har alle slags livssyn: Noen er muslimer, andre er kristne, flere er ateister. Det finnes også tjenestemenn med samisk, hinduistisk og buddhistisk bakgrunn. Felles har de at de alle har vist at de duger som politifolk. De har ikke krevd annet enn å bli behandlet på lik linje med alle andre. Gjennom hardt arbeid har de vunnet sine kollegaers respekt. De fortjener befolkningens tillit.

Privat har alle polititjenestemenn full frihet til å leve sine liv i tråd med sine verdier og sitt livssyn. Men når de er på jobb er de en del av et større fellesskap: De representerer staten Norge – de håndhever våre felles lover. Ingen polititjenestemenn med minoritetsbakgrunn har krevd at deres personlige livssyn skulle ha rett til å gå foran uniformsreglementet. Hvorfor skulle ikke de følge det samme uniformsreglementet som alle andre politimenn- og kvinner? De er stolte over å bære uniformen. Dersom noen insisterer på å bære personlige, kulturelle plagg sammen med uniformen, kan de selvsagt ikke jobbe som uniformert politi. Felles uniform er avgjørende for publikums respekt for politiet og for loven.

Hva innebærer kravet om å få gå med hijab sammen med politiuniformen? Det betyr at noen mener uniformsreglementet må vike for deres personlige preferanser. Ved å kreve at nettopp deres verdier skal ha fortrinnsrett, saboterer tilhengerne av politihijab fellesskapets behov for en nøytral ordensmakt. De setter sine kleskoder foran kravet til uniformering som alle andre politibetjenter med minoritetsbakgrunn har respektert.

Hvilken rett har de til å bryte reglementet? De som krever å bruke hijab som uniformerte politi har ingen fornuftige svar. Hvorfor skal akkurat denne grupperingen få bryte uniformsreglementet som er felles for alle andre? Når de blir spurt hvorfor det skal gjelde spesialregler for de, svarer de:

“Fordi min gud krever at jeg går med hijab.”

Dette er antakelig en helt ufarlig forestilling å ha, ellers i livet. En slik overbevisning fungerer greit på studiestedene og i arbeidslivet. Men som uniformert politi har man ikke som oppdrag å håndheve “guds lov,” men norsk lov. Hvis regjeringen tillater politihijab, utelukkende på bakgrunn av denne irrasjonelle påstanden, vil de i realiteten innta et teologisk standpunkt. Norske politikvinner med hijab kan umulig fremstå på et livssynsnøytralt vis. Politi med religiøs uniform vil ikke lenger representere oss alle. Politihijab blir en synlig uniformering for “Allah.”

Ved å jobbe for å splitte opp uniformsreglementet i forskjellige religiøse uniformer vil man sette religionenes påbud foran respekten for norsk lov. Regjeringen bør lære av den ydmykhet og vilje til oppofrelse som dagens polititjenestemenn med minoritetsbakgrunn utviser.

Relatert: Er det diskriminerende å kreve at alle politibetjenter skal følge det samme uniformsreglementet?

“Jens Stoltenberg og en indre kjerne ønsker hijab i politiet, og trolig andre offentlige etater… Bak utsettelsen av hijab-saken ser vi ikke ubesluttsomhet, vi ser heller en vilje til å trumfe vedtaket igjennom.” - Hans Rustad

“Muslimske kvinner bør primært ikke pågripe menn, og de bør ha en heldekkende hijab.” - Imam Ahmed Esmaili, Imamfaglig komité i Islamsk Råd Norge (IRN).

Arbeiderpartiets Saera Khan gjorde en heltemodig innsats for å forsvare politiets verdinøytralitet på NRK RedaksjonEn.

Bli varslet om nye innlegg på denne nettsiden via Twitter eller RSS.

Posted by håvard simensen at 08:10 AM | Permalink

Hvorfor blir kvinner som går med hijab i Norge undervurdert? Gang på gang hører vi fornuftige, velutdannede unge kvinner fortelle om hvorfor de har valgt å gå med hodetørkle. Det er et bevisst valg. De ønsker å vurderes på lik linje med alle andre borgere i det norske samfunnet.

Å undervurdere deres evne til å ta selvstendige valg – som voksne individer – har vært med å gjøre livene deres vanskeligere. De er myndige. De kan tenke selv. Når de er innen husets fire vegger går de uten hijab. De sover selvsagt ikke med hijab. De står opp om morgenen, og før de går ut døren tar de på seg hodeplagget – av egen fri vilje.

Muslimske nordmenn skal ha de samme rettigheter og plikter som alle andre borgere. Og dersom de søker seg inn i politiet, må de følge det samme uniformsreglementet som alle andre. De tar på seg hijab av fri vilje: Dersom de ønsker å jobbe som uniformerte politikvinner kan de ta den av seg mens de er i tjenesten.

Noe annet hadde ledet galt av sted. Vi kan ikke ha én ulik politiuniform for hver gruppe i samfunnet. Det hadde brutt med prinsippet om likhet for loven. Dersom hver gruppe hadde hatt sin egen politiuniform hadde det økt tendensene til parallellsamfunn, hemmet integreringen, redusert respekten for loven og sabotert politiets evne til å gjøre jobben på uhildet vis.

Muslimske nordmenn i politiet i dag gjør en eksepsjonell jobb. Når de i garderoben tar på seg sin uniform, gjør de det med vissheten om at de representerer og forsvarer samfunnet vårt. De risikerer ofte liv og lemmer i tjenesten. De som velger å gå inn i politiet gjør større oppofrelser i sitt daglige virke enn de fleste av oss.

Nordmenn som velger å gå med hijab skal ikke forskjellsbehandles. De kan ikke kreve en spesiell rett til å bryte uniformsreglementet.

Politihijab hadde ikke vært et tegn på likebehandling. Det hadde blitt et symbol på en økende segregasjon og uvilje mot å stille samme krav til muslimske nordmenn som til alle andre i samfunnet.

Relatert:
Foto: Faksimile fra Aftenposten. Pakistansk politi arresterer menneskerettighetsaktivist som demonstrerer mot unntakstilstand innført av president Musharraf. [Aftenposten 05.11.2007 s 14.]

Arbeiderpartiets Marit Nybakk spør hvor de gode argumentene for politihijab er å finne.

Bli varslet om nye innlegg på denne nettsiden via Twitter eller RSS.

Posted by håvard simensen at 07:32 AM | Permalink

Stortingspresident Thorbjørn Jagland skrev en oppsiktsvekkende kommentar i Dagsavisen i går. Han gikk rett til kjernen i debatten om FN og ytringsfrihet. Han bidrar med refleksjoner som jeg ikke kan huske å ha lest fra noen annen sosialdemokrat. Hans kritikk av FNs Menneskerettighetsråd ser ut til å gå på tvers av hele den norske venstresidens syn på FN. Jagland utfordrer vår klokketro på dialog.

Sosialdemokrater søker kompromisser som følge av arbeiderbevegelsens historie. Forhandlingsvilje ligger til grunn for samarbeidet mellom fagforeninger og arbeidsgivere. Velferdstaten har løftet marginaliserte grupper inn i storsamfunnet. Sosialdemokratenes store styrke er også sosialdemokratenes store svakhet. En overdreven kompromissvilje kan skape reservasjoner mot å sette hardt mot hardt når man møter krefter som avviser demokratiet. Thomas Paine skrev: “Moderasjon i lynne er alltid en dyd, men moderasjon i prinsipper leder galt av sted.”

Hvilken form for kompromiss skulle for eksempel Norge ha inngått med kravet fra Hamas-utenriksminister Mahmoud Zahar og Hizbollah-leder Sayyed Hassan Nasrallah? De mente begge at danske og norske borgere burde ha blitt drept for å ha publisert tegninger av Muhammed. Vi kunne heller ikke ha møtt Ayatolla Khomeini på halvveien ved å utlevere forlagsdirektør Willam Nygaard til Iran. Nygaard publiserte Salman Rushdies roman Sataniske Vers.

Selvsagt kan samfunnet gjøre sitt ytterste for å hjelpe personer som har vært del av en ekstremistisk organisasjon til å tre ut av folden og legge fortiden bak seg, men i den prinsipielle striden mellom frihet og tyranni er det enten-eller. Et samfunn som sikrer frihet for alle er vesensforskjellig fra et system som krever underkastelse for én autoritær vilje.

Autoritære stater har alliert seg med statene sammensluttet i Den islamske konferanse (OIC) i FNs Menneskerettighetsråd. De har blitt enige om at ytringer som utfordrer makten bør bekjempes. Den kubanske despoten Castro sørget for at Cuba stemte sammen med OIC for å forby ærekrenkelse av religion. Karibiske kommunister bryr seg ikke det fnugg om Muhammed, men Castro er hundre prosent enig i at dissenter må knebles. Putin skjønner konseptet. Pampene i det kinesiske kommunistpartiet skjønner konseptet. Autoritære stater vet å samarbeide: De oppdiktede religiøse fablene og ideologiene som brukes for å holde folk nede kan være ulike, men prinsippet er det samme.

Dersom et samfunn er fritt og tillater ytringer som kritiserer makten, vil folket avsløre bløffmakerne. Et samfunn kan ikke foreta en klokere investering enn å deponere ytringsfriheten i folkets varetekt. I et demokrati vil borgernes sunne fornuft før eller siden generere de riktige politiske valgene. Sannheten er ikke redd for debatt og konkurranse. Det er løgnen som må spres ved tvang. Det er løgnen som har behov for bøllenes beskyttelse.

Dersom de autoritære herskerne tillot alle borgere å uttrykke seg fritt, ville regimene deres falle sammen som korthus. Når de arresterer demokratiforkjempere og menneskerettighetsaktivister, kjemper de ikke mot quislinger, men mot at sannheten om deres eget maktmisbruk skal komme frem i lyset.

Relatert:

Referat fra et møte i PEN-klubben i november 2008. Jagland: “Fra å være en garanti for enkeltmenneskets rett til å ytre seg, ønsker disse landene å bruke menneskerettighetene til å legitimere statens rett til å kontrollere sine borgere.”

Hans Rustad, document.no: Det finnes en kobling mellom manglende menneskelig utvikling og ønsket om sensur. “Striden om yringsfrihet handler derfor om hva slags fremtid vi ser for oss i Midtøsten.”

Even Gran, FriTanke: “Vi kan ikke tillate at land dominert av konservativt islam, og andre nasjoner med et dypt problematisk forhold til menneskerettigheter og grunnleggende sivile og politiske rettigheter, greier å omdanne FN til et verktøy for å fremme sine reaksjonære verdier og høyst kontroversielle politiske mål.”

Under sesjonen til FNs Menneskerettighetsråd i mars 2008 fant man ingen grunn til å kritisere Kinas forfølgning av kinesiske opposisjonelle. Undertrykkingen i Tibet ble ikke nevnt med ett eneste ord. Men “menneskerettighetsbruddene” i Danmark og Norge var grove nok til å gjøre seg fortjent til to resolusjoner. Norge risikerer å gi legitimitet et FN-organ som fremmer interessene til autoritære og despotiske regimer.

Referat fra FNs Menneskerettighetsråds 'Universal Periodic Review' av forholden i Kina: Egypt hyllet Kinas tiltak for å fremme menneskerettighetene, og oppfordret samtidig Kina til å holde fast på sin bruk av dødsstraff – en bruk som ifølge ledende menneskerettighetsaktivister koster opptil 8000 menneskeliv i året. Iran oppfordret Kina til å stramme inn på internettsensuren. Cuba omtalte Kina som et 'eksemplarisk land', og rådet den gamle kommuniststaten til å 'forhindre at folk forkledd som menneskerettighetsaktivister får forsøke å ødelegge staten'. - Kristoffer Rønneberg

Bli varslet om nye innlegg på denne nettsiden via Twitter eller RSS.

Posted by håvard simensen at 07:48 AM | Permalink

Det hersker en myte om at muslimske amerikanere er langt bedre integrert enn sine europeiske trosfeller. Men en serie undersøkelser nyanserer bildet. Muslimske franskmenn kommer bedre ut i forhold til flere kriterier. Hva slags innstilling har muslimer i Frankrike og USA til de fundamentale prinsippene som samfunnet er bygget på?

En stor undersøkelse fra PEW Research viste i 2007 at Frankrike kom bedre ut i forhold til flere mål for integrasjon. For eksempel sier 42 prosent av muslimer i Frankrike at de ser seg som franske først, mens 46 prosent sier muslimske først. I USA er tallene annerledes: Bare 28 prosent av muslimene anser seg som amerikaner først, mens 81 prosent ser på seg selv som muslimske først. Den samme undersøkelsen viste at muslimer i Frankrike har et mer positivt syn på jøder enn det muslimske amerikanere har.

Det er også interessant at 68 prosent av franske muslimer oppgir at de støtter et skarpt skille mellom stat og religion, noe som er en grunnleggende prinsipp for det franske samfunnet. (CSA, 2004.) Hvordan greier Frankrike å skape en slik oppslutning om en av samfunnets grunnpilarer?

En annen statistikk som kun omhandler muslimske kvinner med algerisk opphav i Frankrike, viste at 20-30 prosent av kvinnene valgte å gifte seg med en etnisk fransk mann (Emmanuel Todd, 1994). I en undersøkelse fra nittitallet fant man at halvparten av muslimske menn født og oppvokst i Frankrike giftet seg med en fransk kvinne. (Definisjonen på fransk kvinne i den undersøkelsen var en kvinne født i Frankrike av foreldre som begge er født i Frankrike, Les Oubliés de l’égalité des chances, Yazid Sabeg, Institut Montaigne, 2004, side 25-45, 63-64.)

Denne trenden med blandingsekteskap mellom borgere av forskjellig livssyn i Frankrike, gjelder for øvrig også mellom innvandrere og franskmenn. Generelt i Frankrike utgjør blandingsekteskap mellom franskmenn og innvandrere 40 prosent. Halvparten av innvandrermenn og 25 prosent av innvandrerkvinner i Frankrike gifter seg med en fransk borger. (Sixty Million Frenchmen Can’t Be Wrong, Jean-Benoît Nadeau og Julie Barlow.)

Relatert:
- Skal religion gå foran loven?

I dag: Islamsk Råd mener politihijab er et påbud fra Gud.

Foto: Kvinnelig politi med hijab arresterer menneskerettighetsaktivist i Islamabad under en demonstrasjon mot Musharrafs unntakstilstand i november 2007.

Bli varslet om nye innlegg på denne nettsiden via Twitter.

Posted by håvard simensen at 08:46 AM | Permalink

USA har langt på vei løsrevet stat fra religion i forhold til offentlige institusjoner. Amerikansk høyesterett har opprettholdt skille mellom stat og religion i flere viktige dommer. I den amerikanske konstitusjonens første tilleggsprotokoll ligger det innbakt et forbud mot en favorisering av religion gjennom lovgivning eller økonomisk støtte, The Establishment Clause of the First Amendment (1791).

[Den følgende teksten inneholder beskrivelser som kan virke forstyrrende for enkelte.]

Statsstøtte til religiøse organisasjoner og menigheter er med andre ord forbudt i USA. Det er ikke en gang lov å utsmykke offentlige bygninger med religiøse symboler. Unntaket her er “In God we trust” på dollarsedler og i nasjonalsangen, samt standardfrasen som æresvaktene i Høyesterett proklamerer når retten settes: “God save the United States and this honorable court.”

Hva gjelder amerikanske troendes forsøk på å forby blasfemiske ytringer, så har Høyesterett avfeid enhver innskrenking av ytringsfriheten på dette området. I dommen Joseph Burstyn, Inc v. Wilson (1952) fant domstolen at det ikke var statens oppgave ta på seg å beskytte én eller flere religioner fra oppfatninger som de troende anser som usmakelige. Myndighetene skal naturligvis ikke undertrykke angrep på religiøse trosretninger. Da hadde skillet mellom stat og religion blitt opphevet, slik det er nedfelt i den første tilleggsprotokollen til den amerikanske konstitusjonen.

Det pågår også en levende diskusjon om den amerikanske troskapseden. Denne eden blir lest unisont på starten av skoledagen: Barna lover lojalitet til én nasjon “under Gud.” Eden er i bruk i flere delstater. Sekulære foreldre krever nå at “under Gud” må sløyfes fra troskapseden, eventuelt at troskapseden må forbys på amerikanske, offentlige skoler. Troskapseden har ennå til gode å bli realitetsbehandlet i amerikansk Høyesterett.

Men religion tar en stor plass i den amerikanske offentligheten. Denne respekten skaper problemer. Noen ganger settes religiøse rettigheter over loven. I Europa kjenner vi problemstillingen fra debatten rundt sharia-domstoler. I fjor skapte den britiske erkebiskopen Rowan Williams en liten skandale. Han mente at man i Storbritannia burde godta at muslimske briter forskanset seg i egne bydeler hvor familiekonflikter ble løst etter islamsk sharia i stedet for britisk familierett. Uttalelsene til Williams ble sterkt kritisert. (I Norge ønsker kun 14 % av muslimske nordmenn å leve etter sharia.)

I USA står religiøse grupperinger mer fritt til å lage egne gettoer og leve etter sin guds lov. Forutsetningen er at de religiøse lovene ikke strider mot konstitusjonen. USAs toleranse for religion leder til at en religiøs gruppe som amiskene, for eksempel, kan bryte med storsamfunnet. Gruppen gis fullmakter til å oppdra sine barn på tvers av reglene som gjelder for alle andre.

Den amerikanske delstaten Wisconsin pålegger barn obligatorisk skolegang til elevene er 16 år gamle, det vil si til og med sophomore-året på high school. Men i dommen Wisconsin v. Yoder kom Høyesterett i 1972 frem til at den amiske sekten fikk dispensasjon for å kunne trekke barna ut av skolen etter amerikansk åttende klasse, dvs etter at barna fylte 14 år. De fikk med andre ord trekke barn ut av skolen etter junior high.

Dette krevde amiske foreldrene fordi de hevdet at videre skolegang for barn over 14 år hadde vært i strid med deres religion. Barn av amiskene burde i stedet lære seg å strikke, snekre og stå på kjøkkenet. De hadde ikke behov for å anvende datamaskiner eller regne trigonometri, mente foreldrene. Amerikansk Høyesterett sa at det gikk under amiskenes “religionsfrihet” nedfelt i den amerikanske konstitusjonen å kunne trekke barna ut av skolen i strid med delstatens pålegg.

Men domstolen nevnte samtidig at dersom en annen kulturell gruppe ønsket å gjøre det samme så hadde det ikke blitt tillatt. Om kinesiskamerikanere eller norskamerikanere hadde villet trekke sine barn fra skolen, ville det ha vært ulovlig. Det er nemlig ikke nok å vise til kultur, sier Høyesterett: Det å trekke barn ut av skolen må være en del av den aktuelle gruppens religion.

Wisconsin v. Yoder er en problematisk dom. Dersom alle religiøse grupper i USA hadde trukket barna ut av grunnskolen med den samme begrunnelse hadde det bidratt til samfunnets oppløsning. Hvorfor har man i USA gitt religiøse grupper særstilling fremfor andre kulturelle eller politiske grupperinger?

Skal man kunne bryte prinsippet om likhet for loven ved å henvise til en eller annen gud som beveggrunn? Allerede den dag i dag kan man se enkelte kulturrelativister i Storbritannia vise til Wisconsin v. Yoder. I deres øyne er dommen en veileder for hvordan britiske myndigheter kommer til å bli nødt til å godta etableringen av avsondrede sharia-gettoer for muslimske briter.

Også i en annen bredt omtalt sak fra de siste årene kom det amerikanske systemet frem til at betenkelige, religiøse praksiser måtte gå foran vanlige lover og regler. I 2006 ble de hasidiske jødene i New York gransket for sitt metzitzah b’peh rituale. Noen kalte dette omskjæringsritualet for guttebarn en slags religiøs festdag. Andre kritiserte hasidikernes praksis som forkastelig. Hva gikk ritualet ut på?

Rabbineren som er seremonimester skjærer av en del av forhuden på guttens penis. For å stanse blodet “renser” rabbineren penis ved å suge blod fra såret med sin egen munn. Helsemyndighetene i New York rapporterte at én av rabbinerne som utførte ritualet hadde smittet tre spedbarn med neonatal herpes. Det ene spedbarnet døde som resultat. Et annet barn fikk hjerneskade. Hvert år blir flere tusen slike omskjæringer foretatt i New York. Rabbiner David Niederman forsvarte praksisen:

“Det ortodokse jødiske samfunnet vil forsette med vår tradisjon som har blitt ivaretatt i fem tusen år. Vi nekter å forandre oss.”

Spørsmålet er om staten burde beskytte spedbarn fra slik religiøs tradisjon. Bør man tillate slike uttrykk for religion? I europeiske stater ville dette originale ritualet neppe ha blitt tillatt. Men i USA blir lukkede, religiøse grupper ofte vernet for kritikk. Helsemyndighetene i New York nøyde seg i herpes-saken med å be jødiske foreldre vurdere andre alternativer. De ville ikke forby ritualet.

Gjennom The Establishment Clause ryddet amerikanerne seg et midlertidig pusterom hvor man helbredet staten for religion. Likevel viser historien at religiøse grupperinger kan forsøke å sette seg over loven. Eksemplene fra USA viser at dersom de troende får det som de vil, kan resultatet noen ganger bli mer segregasjon og reduserte rettigheter for barn.

Posted by håvard simensen at 08:07 AM | Permalink

Da statsminister Stoltenberg tirsdag holdt pressekonferanse for å forsvare forslaget om å forby visse blasfemiske ytringer, satt regjeringsmedlem Liv Signe Navarsete samtidig i et møte hvor hun kom frem til at Sp skulle trekke forslaget. Da hadde blasfemiforslaget allerede blitt innlagt i en Odelstingsproposisjon overfor Stortinget før jul, det hadde blitt sendt ut en pressemelding fra justisministeren og regjeringsmedlemmer hadde i flere uker måttet opptre lojalt mot et forslag som det tilsynelatende bare var Senterpartiet som var villig til å forsvare.

Hvem husker saken om statsråd Manuela Ramin-Osmundsen og hennes avgang? Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen mente den gang at statsråd Ramin-Osmundsen hadde begått en politisk dødssynd:

“Ramin-Osmundsen begikk en politisk dødssynd: Hun har løyet, eller ikke fortalt hele sannheten, til sjefen sin. Jeg tror Jens Stoltenberg føler seg sveket og er forbanna i dag. Det er bare et døgn siden han satt og støttet henne.”

Statsråd Ramin-Osmundsen begitt en feil da hun innstilte Ida Hjort Kraby som ny barneombud. Barneministeren burde ha erklært seg inhabil i ansettelsessaken. Reaksjonene mot Ramin-Osmundsen for denne glippen var uvanlig sterke, mens mot minister Navarsete er det ingen som kommer med tilsvarende fordømmelser.

Statsråd Navarsete ble i stedet rost av politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, for hennes lederegenskaper! Hun endret syn og trakk sitt eget forslag. Fikk statsråd Ramin-Osmundsen ros da hun valgte å trekke seg?

Var blasfemiforslaget mindre alvorlig enn inhabilitetssaken til Ramin-Osmundsen? Regjeringens forslag om å forby visse blasfemiske ytringer stod i fare for å innsnevre ytringsfriheten, gi et håndslag til krefter som lenge har forsøkt å kneble den offensive religionskritikken, samt at saken hadde blitt en internasjonal flause for Norge – en sak som jeg føler meg hundre prosent sikker på at hadde blitt plukket opp av betydningsfulle kommentatorer i Storbritannia og USA.

“Det var først i dag, når hun leste avisene, at hun forsto at dette ikke simpelthen ville gå over.”

“Hun har dessuten begått en statsråds dødssynd, hun har stilt sjefen i forlegenhet. Jens Stoltenberg må ha vært mangelfullt informert da han gikk hardt ut mot hennes kritikere tirsdag kveld.”

Dette mente altså Dagbladets politiske kommentator om Ramin-Osmundsen. Jeg er som sagt enig i at Ramin-Osmundsen må ha vært inhabil. Men styrken i kritikken av Ramin-Osmundsen, særlig fra Dagbladets kommentatorer, var urettferdig. Mediene hadde selv hauset opp Ramin-Osmundsen som en innvandrerstatsråd. Selv smykket hun seg sjelden med sin etniske bakgrunn.

Da Ramin-Osmundsen begikk en feil, ble mediene nødt til å rive i filler glansbildet de selv hadde skapt. Det ble rettet urettferdige anklager mot henne og hennes ektemann. Hun ble fra ulike hold beskyldt for å ikke ha “snakket sant til det norske folk”, hun hadde vært en dårlig “rollemodell” for innvandrere og hun hadde begått en “politisk dødssynd.” I tillegg ble ektemannen beskyldt for å “antyde rasisme”.

Ingen kan være i tvil om at konsekvensene for Norge hadde blitt langt mer dramatiske med en innskrenket ytringsfrihet enn med Ida Hjort Kraby som barneombud. Likevel slipper statsråd Navarsete å bli utsatt for en tilsvarende heksejakt som Ramin-Osmundsen ble.

Det er jeg glad for.

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink