havard simensen

Det er som om politikerne tror at staten er en person. En polyteistisk, forvirret, paternalistisk person med stor lommebok. Statens “åndelighet” anser man som et politisk anliggende. I kontrast har vi USA, hvor borgernes religiøsitet lever i beste velgående. Der har man forlengts innsett at staten ikke er et menneske, men en organisasjonsform som skal representere alles interesser. Staten er vårt felles instrument for politikk. I USA er det ikke tillatt med statsstøtte til livssynssamfunn. Kirker, synagoger, moskeer og ateistorganisasjoner blir finansiert av medlemmene selv. De blomstrer.

I Norge mottar alle trossamfunn og livssynsamfunn offentlig støtte. Hvor mye liv er det i den norske åndeligheten?

Selv katolikkene i Norge, som stadig fremhever at kristendommen “skiller mellom tro og politikk,” legger sine prinsipper til side når lommeboka til den norske staten åpnes. Oslo katolske bispedømme sa ja takk til 15 millioner kroner fra staten i 2007. Også Human-Etisk forbund søkte, og mottok, 25 millioner. Human-Etisk forbund har kanskje sitt eget livssyn som de mener staten bør finansiere aktivitetene til, slik som for eksempel navnefest for humanistiske barn. Hva vet jeg. Men det spørs om forbundets statsstøtte tjener de som ønsker et resolutt skille mellom stat og livssyn.

Hva skjer egentlig med Human-Etisk forbund? De siste par årene har det kommet en del rare utspill. I fjor greide flere av Human-Etisk forbunds sentrale medlemmer å støtte forslaget om en egen politihijab. Utgangspunktet for debatten var at en politikvinne lurte på om det var lov å bære hijab som del av uniformen. Det hadde i så fall vært et brudd på dagens uniformsreglement for politiet. Reglementet gjelder gjelder alle politibetjenter, uavhengig av livssyn. Generalsekretær i Human-Etisk forbund, Kristin Mile, sa derimot at “Det er ikke frivillig å gå med hijab for muslimske kvinner.” Politihijab måtte tillates, mente hun. Også en annen HEF-ansatt mente politihijab var OK.

Tidligere generalsekretær i Human-Etisk forbund, Lars Gule, skrev at politireglementet måtte vike. Han hevdet i Bergens Tidende at det hadde vært “et alvorlig og urimelig inngrep i religionsfriheten” å nekte noen å gå med hijab i politiet. Selv om det var i strid med politiets uniformsreglement, måtte religionens krav gå foran. Gule mente politihijab til og med kunne være med på “å øke publikums tiltro til politiet” gjennom en “synlig muslimsk deltagelse.”

Hva med de de norske, muslimske kvinnene i politiet i dag? Er de ikke “synlige” nok? Hva slags forventning er det man har til vanlige polititjenestemenn og -kvinner? Bør de kanskje gå med button for partiene de stemte ved sist valg også? Arbeiderpartiet? Høyre? Fremskrittspartiet? Venstre? Kristelig Folkeparti?

Sarah Azmeh Rasmussen kritiserte Human-Etisk forbund i en debatt på nettstedet document.no: Hun kom med en kritikk av forbundets fokus på “statskirken og kristendomskritikk, og mangel på offentlig kritikk av islam.” Dette fikk Lars Gule til å be henne vurdere å trekke seg som styremedlem av Human-Etisk forbund.

Fritenkeren Walid al-Kubaisi holdt et foredrag om islamisme på Litteraturhuset før jul: “Sivilisasjoner som ikke responderer på trusler og utfordringer vil gå under.” Foredraget fikk Gule til å slå fast at al-Kubaisi hadde oppfylt de tre kriterier for islamofobi: En overdreven og skjev kritikk av islam, en demografisk visjon om muslimsk flertall, en teori om at muslimer konspirerer “bevisst eller ubevisst” om å ta over verden.

Men Gule liker ikke selv å bli kritisert for “islamofobi.” Han bruker likevel begrepet om andre. Jeg brukte selv uttrykkene “islamofobi” og “islamofili” i et innlegg i Ny Tid i 2006. Det var to uttrykk som jeg angrer på i dag. Det er barnslig når man fremstiller motstand mot – eller forkjærlighet for – én eller flere religioner som en slags diagnose. “Islamofobi” er en umulig merkelapp å argumentere mot. En ateist ønsker selvsagt ikke å motarbeide religion ved å hindre andre i å være troende. Men en sunn kritiker eller motstander av religion vil lett kunne bli anklaget for “islamofobi,” i likhet med “kristendomsfobi”, det nye begrepet som FN Menneskerettighetsråd har innført.

Doudou Diène, FNs såkalte Spesialrapportør for ytringsfrihet, mener at kristendomsfobi er et reelt fenomen som må bekjempes, et uttrykk for en intolerant, dogmatisk sekularisme;

“en ideologisk trend, den radikale konsekvens av Nietzsches påstand om at Gud var død”

Da det på nyåret ble søkt om å opprette en ny muslimsk grunnskole i Oslo, skrev Arnfinn Pettersen, den dyktige redaktøren for Human-Etisk forbunds Humanist tidsskrift, at det ikke burde være noe problem å tillate en slik skole. Han la riktignok til at han ikke var “overvettes begeistret” for livssynsgrunnskoler.

Men det finnes noen som forsvarer de sekulære prinsippene: SVs gruppeleder i Oslo bystyre, Knut Even Lindsjørn, snakket rett fra levra om religiøse friskoler:

“Jeg mener det er uakseptabelt å opprette flere religiøse skoler i Oslo. Det forsterker den delte byen og opprettholder en form for skille mellom oss og dem.”

Sarah Azmeh Rasmussen har også et prinsipielt standpunkt i samme sak: Hun skrev følgende for Kommunal Rapport:

“Alle barn, uansett om de tilhører den kristne majoritetsbefolkningen eller religiøse minoriteter, har rett til en skolegang som utstyrer dem med kritisk sans, øver deres refleksjonsevne og gir dem nødvendige kunnskaper om religion, historie og kultur. Barn må ikke styres, men gis redskaper til å treffe sine egne valg og finne sin vei i livet.”

Det er kanskje overraskende at en liberaler som Azmeh Rasmussen og en SV’er som Lindsjørn ser ut til å dele oppfatning her. Men det finnes fortsatt en kulturradikal gnist i SV. Og i blant liberalere finnes det mange som mener at nye religiøse grunnskoler bidrar til segregering. Liberalere er, med rette, skeptiske til staten. Men liberalere skjønner prinsippet om likebehandling. De skjønner at staten må løsrives fra livssynssamfunnene.

Human-Etisk forbund kritiserer sekulære muslimer som Sara Azmeh Rasmussen og Walid al-Kubaisi for sin islamkritikk. Men de støtter de som ønsker politihijab og muslimske grunnskoler. Det er noe som skurrer når dagens muslimske politikvinner greier seg fint uten hijab, mens Human-Etisk forbunds generalsekretær mener at Allah krever det.

I dag er det som kjent fullt ut mulig for trossamfunn å drive alternativ religionsopplæring – eller humanismeopplæring – av barn på kveldstid og i helgene. Det er bare kjøre på. I Oslo skjer dette for eksempel på koranskolen til Central Jamaat-moskeen på Grønland og søndagsskolen til Fagerborg kirke.

Den norske grunnskolen, derimot, burde være livssynsnøytral og obligatorisk for alle barn.

Den viktige kampen står om hva slags stat vi vil ha. Borgernes livssyn er en privatsak. Spørsmålet er om staten skal bli mer nøytral og inkluderende, eller om staten blir et redskap for de som ønsker å gi spesialbehandling på bakgrunn av livssyn, slik vi ser i spørsmålene om politihijab, etableringen av nye livssynsgrunnskoler og initiativet fra regjeringen om å verne religiøse følelser ved å straffe blasfemiske ytringer.

Anbefalt: Oppropet mot regjeringens forslag om å straffe visse blasfemiske ytringer har til nå 2858 underskrifter. Les mer om den massive motstanden mot blasfemiforslaget. Se Twitter-siden Hold ordet fritt! for oppdateringer om kampen mot regjeringens forlag. Se Liberaleren.no om forslaget om å forby blasfemiske ytringer.