havard simensen

Slik oppsummerer Morten Fyhn utenriksminister Rice sitt arbeid:

“Hun vil bli husket for sin grenseløse lojalitet til presidenten. Hun gjorde som hun ble bedt om, og hun gjorde det elegant og med et smil.”

Aftenpostens journalist antyder like godt at “den ugifte Rice” antakelig er forelsket i George W. Bush:

“Ingen er i tvil om at hun beundrer Bush […] Det har til og med vært antydet at hun er forelsket i ham. I et middagsselskap i 2004 skal den ugifte Rice ha kommet med en avslørende forsnakkelse. ’Som jeg sa til min ektem...’, glapp det angivelig ut av henne før hun raskt rettet seg selv til ’som jeg sa til president Bush’.”

Jeg skulle likt å sett en liknende analyse blitt fremmet om en mann med en kvinnelig sjef. Kan vi se for oss en slik betegnelse av samarbeidet mellom John Major og Margaret Thatcher, eller Jonas Gahr Støre og Gro Harlem Brundtland?

I tillegg til å avfeie den amerikanske utenriksministeren som en nikkedukke, hevder også Fyhn at Rice aldri har beklaget seg over den dårlige etterretningsinformasjonen som ble levert i forkant av Irak-krigen. Dette er beviselig feil. Hun har beklaget etterretningssvikten, slik som i denne artikkelen fra Associated Press i desember.

Atomvåpen?
I tillegg skriver Fyhn at “Hun snakket til og med om faren for at Iraks diktator ville skaffe seg atomvåpen,” som om det skulle være en oppsiktsvekkende påstand. Selv Factcheck.org støtter Rice i at hun kom med en rett gjengivelse av tilgjengelig etterretning om atomtrusselen i 2002. Saddam hadde gjentatte ganger forsøkt å skaffe seg atomvåpen. Det var derfor han bygde sin atomreaktor i Osirak. Reaktoren ble bombet av israelske jagerfly i 1981.

Den internasjonale atomenergbyrået, IAEA, som inspirerte Irak etter den første Gulf-krigen i 1991, ble sjokkert over hvor langt Saddam hadde kommet med å bygge opp sitt atomvåpenprogram på nytt: IAEA-Inspektørene skrev at Irak i 1991 hadde hatt et “kompleks, omfattende atomvåpenprogram.”

En av forskerne i dikratorens atomprogram, Mahdi Obeidi, gravde en atomsentrifuge ned i hagen sin for å gjemme den for inspektørene. Etter krigen i 2003 kom han seg i eksil i USA, hvor han skrev en bok om sitt liv under Saddam.

I den lett paranoide atmosfæren etter terrorangrepene 11. september 2001 ble alle mulige reelle og tenkte trusler tatt ytterst alvorlig av Bush-administrasjonen. Bush-administrasjonen fikk kritikk for sin “manglende fantasikraft” i forhold til terrortrusler. Administrasjonen økte møtehyppigheten med etterretningstjenestene drastisk, de stilte oppfølgningsspørsmål og drøftet alle tenkelige trusselbilder. Frem til mars 2003 ledet dette til en krisemaksimering overfor Irak. Noen uker før Irak-krigen sa Rice til Wolf Blitzer i CNN: “Problemet er at det alltid vil være en viss tvil rundt hvor lenge det kan ta før Saddam kan være i besittelse av et atomvåpen. Men vi kan ikke riskere at beviset dukker opp i form av en soppsky.”

Den omfattende Duelfer-rapporten fra 2004, skrevet etter Saddams fall, konkluderte med at Saddam definitivt hadde ønske om å skaffe seg atomvåpen, selv om han i 2003 ikke drev anrikning av uran. Saddams plan var å restarte masseødeleggelsesvåpenprogrammene etter å ha fått sine venner i Sikkerhetsrådet til å løfte FN-sanksjonene. Saddam planla å restarte atomvåpenprogrammet, bekreftet blant annet tidligere utenriksminister Tariq Aziz (avhør referert i Vol 1 s 24 og 51). Også presidentrådgiver ’Abd Hamid Mahmud Al Khatab Al Nasiri bekreftet overfor Duelfer at Saddam ønsket å skaffe seg atomvåpen. Utad sa Saddam selvsagt at det ikke kom på tale å restarte noen av masseødeleggelsesvåpenprogrammene.

Treg med å prioritere demokrati
I Bush-administrasjonen har det vært gnisninger mellom Rice, visepresident Cheney og tidligere forsvarssjef Rumsfeld. I etterkant av 11. september 2001 var det mange som endret sine standpunkter. For Rice sin del skjedde dette særlig da hun i juni 2002 jobbet med å hamre ut formuleringene i presidentens “Rose Garden tale” om frihet i Midtøsten. Visepresident Cheney protesterte på formuleringene i talen. Rice og Bush mente at USA måtte ha tro på demokrati i Midtøsten. For første gang skulle Bush støtte en demokratisk, palestinsk stat og – om mulig – et fremtidig demokratisk Irak. Cheney var på sin side skeptisk til at Bush i talen skulle støtte etaberingen av en palestinsk stat, i følge Elisabeth Bumiller i Condoleezza Rice: An American Life.

Rice har argumentert for en tostatsløsning, og hun ledet forsøket på fredsforhandlinger i Annapolis i etterkant av Rose Garden-talen. Etter 2002 har hun omfavnet demokratispredningsprosjektet helhjertet, se for eksempel hennes råd til Obama i november 2008 og dette intervjuet i Washington Post i 2005. Rice fremhever at frie valg gir medbestemmelse. Demokrati gjør statsledere ansvarlig for å levere resultater overfor borgerne. Hennes innstilling siden 2002 har vært helt på tvers med den realpolitiske linje som blant annet kom frem i hennes artikkel i Foreign Affairs i fra år 2000. Hun anerkjenner likevel at USA var altfor treg med å sette demokratisering i høysetet i sin utenrikspolitikk overfor Midtøsten, slik hun selv var.

En avgjørelse i forløpet til Irak-krigen som Rice fortjener kritikk for, var da Rice støttet initiativet til Powell og Bush om at forsvarsdepartementet skulle ha hovedansvaret for gjenoppbyggingen av Irak i motsetning til Bosnia/Kosovo/Afghanistan, hvor utenriksdepartementet hadde ansvaret. Dette viste seg å bli en kontroversiell avgjørelse. Rumsfeld var motstander av nasjonsbygging. Forsvarsdepartementet hadde ikke hatt erfaring med nasjonsbygging siden Vest-Tyskland og Japan etter Den andre verdenskrig. General “Spider” Marks leverte i fjor et knusende kritikk av Rumsfelds hurtigkrigsplan.

Tortur
Fyhn skriver i Aftenposen at Rice drev aktiv godkjennelse av bruk av ulike former for tortur mot mistenkte terrorister. Det skal ha skjedd i møter under hennes ledelse med kjente hauker som forsvarsminister Donald Rumsfeld og visepresident Dick Cheney.” Fyhn nevner naturligvis ikke “duen” Colin Powell her. Han deltok også på disse møtene, men Powell blir sjelden kritisert i norske medier, selv om han som hærsjef hadde et betydelig ansvar for at diktatoren fikk beholde makten etter Gulf-krigen i 1991.

Påstandene om at Rice godkjente tortur stammer fra en nyhetsmelding fra Abc News. Abc hevdet i april 2008 at Rice kjente til aggressive avhørsteknikker slik som waterboarding. Dette skal i følge kildene – alle anonyme – ha blitt diskutert i såkalte Principals Meetings som ga president Bush sikkerhetspolitiske anbefalinger. Møtene inkluderte, foruten Rice og Powell, forsvarssjef Rumsfeld, videspresident Cheney, jusisminister Ashcroft og CIA-direktør Tenet. CIA offentliggjorde i fjor hvor hvem de hadde benyttet waterboarding på. De hadde brukt vanntortur på tre al-Qaida-fanger: Abu Zubaydah, Khalid Sheikh Mohammed og Abd al-Rahim al-Nashiri.

Disse tilfellene av tortur kommer naturlig nok for alltid til å bli knyttet til Rice, Powell, Rumsfeld, Tenet, Aschcroft og Cheney.

Rice gjorde imidlertid senere enkelte forsøk på å rette opp USAs renomé etter at fangemishandlingen ble kjent. Hun tok som utenriksminister til ordet for å stenge de hemmelige fengslene i Europa. I august 2006 ble det diskutert hva man skulle gjøre med fengslene som holdt 14 terrorister innesperret i Europa. I et møte i det nasjonale sikkerhetsråd i august 2006 argumenterte Rice for å stenge de, mens Cheney ønsket å beholde de. Presidenten falt 6. september 2006 ned på Rice sitt forslag, følge boken til Bumiller. Fengslene ble stengt og fangene overført til leiren i Guantanamo Bay.

Les også:
- Lett å bomme når man skriver om konservative amerikanske kvinner

- Har Aftenposten vært balansert i sin omtale av Bush-administrasjonen på lederplass?