Håndjern på Jesus?
Noe jeg aldri har forstått er hvorfor det ikke er en større entusiasme for en sekulær stat blant de troende. De har jo alt å vinne: Løsrevede trossamfunn slipper at politikere blander seg inn i teologiske spørsmål. De slipper at staten legger føringer for virksomheten gjennom å lokke med offentlig, økonomisk støtte. En sekulær stat hadde skapt en glødende religiøsitet i Norge. En sekulær stat hvor medlemmene selv finansierte sine trossamfunn hadde ledet til en sunn konkurranse om sjelene. Det hadde bidratt til et større alvor i debatten om verdispørsmål, noe annet enn den fargeløse konsensuskulturen vi ser i åndslivet i Norge i dag.
Floraen av trossamfunn burde derfor støtte et brudd mellom stat og religion helhjertet. Ikke minst burde religiøse mennesker riste på hodet over det nye forslaget fra regjeringen om å innføre et eget straffebud som forbyr blasfemiske ytringer. Her skal politikerne i Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet nedfelle i straffeloven hva som er å anse som blasfemi – helt på egen hånd. De skal i praksis overstyre trossamfunnene. Deretter skal politikerne sørge for å få straffet de som de mener driver med “blasfemi,” enten med bøter eller ved å dømme folk til fengsel.
Én person i verdenshistorien som definitivt oppførte seg rebelsk var sønn av en håndverker. Han gikk rundt i sine egne tanker. Han skjelte ut religiøse ledere i full offentlighet. Han var kanskje litt i overkant konfrontativ. I tillegg var det noen som sa at han mente han var guddommelig. Jesus ble anklaget for blasfemi. OK, kanskje Jesus burde fått en bot for hærverk – som følge av at han friket ut i tempelet – men ingen kristne mener vel at det hadde vært rett å straffe Jesus for hans ytringer, etter det som den gang ble regnet for blasfemi?
Det underliggende poenget til Ingrid Elise Wergeland i Aftenposten i dag er et blinkskudd. Hun viser at regjeringens forslag om straff for blasfemiske ytringer også kan ramme opposisjonelle innen hver enkelt religion. Troende mennesker kan selvsagt også anklages for blasfemi, slik Luther ble da han brøt med Pavekirken. Protestanter i dag mener at bruddet med grådigheten og umoralen til Paven – mannen som kalte seg “Jesu stedfortreder på jorden” – var ytterst nødvendig. Det finnes ikke noe mellomledd mellom mennesket og Gud, sa protestantene.
Dermed tok protestantene, i likhet med Jesus selv, i bruk det vi anser som en urokkelig frihet: Friheten til å bruke ordets makt til å kritiserer religiøse autoriteter. Friheten til å ha vårt eget livssyn intakt, uavhengig av hvem som til enhver tid sitter ved makten i samfunnet.
Ingen sann troende er redd for pamfletter, tegninger eller bloggerinnlegg produsert av rivaliserende religioner eller ateister. For den som er på lag med sannheten, har blasfemi ingen effekt. Alt preller av. Sannheten trer frem gjennom uenighet. Vi trenger å eksponere konfliktene mellom ulike verdier for at vi skal kunne fomle oss frem til vår personlige moral, for å se forskjell på rett og galt.
Dersom du forsøker å kneble andres rett til å ytre seg, forhindrer du at ditt eget resonnement får glitre i all sin prakt ved siden av argumentet til din motstander. Hvordan skal de som du forsøker å overbevise ellers se at du har rett? Det er først ved hjelp av kontrast at man ser konturer. Dersom du forsøker å kneble eller true din motstander, vil du derimot fremstå som en bølle. Da har du tapt. Sannheten, derimot, er ikke redd for konkurranse.
