havard simensen

Jûrgen Habermas justerte sitt syn på sekularisering etter 11. september 2001. Med ett mente filosofen at ikke-religiøse borgere måtte pålegges en særskilt plikt om å åpne seg for religionenes sannheter. De religiøse, derimot, skulle naturligvis få slippe å pålegges en tilsvarende plikt om å åpne seg for religionløshetens sannheter. Her kan det se ut som om Habermas er på linje med den rødgrønne regjeringen som nå ønsker å forby visse blasfemiske ytringer. Regjeringen skrev i odelstingsproposisjonen:

“Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være ’hellige’. Angrep på trossetninger og livssyn vil derfor kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst ved å påvirke det ’klimaet’ vedkommende møter i samfunnet.”

I likhet med Habermas har regjeringen kommet frem til at religiøse mennesker må sies å ha en slags superevne, en overnaturlig sensitivitet som de ikke-religiøse mangler. Konklusjonen blir at vi skal ta hensyn til denne superevnen ved å gi religiøse følelser fortrinnsrett foran vanlige mennesker følelser. Hvordan rettferdiggjør man ellers at blasfemiske ytringer skal straffes?

De som ikke er religiøse får ikke et tilsvarende vern mot ubehagelig kritikk av – eller harselas med – sitt livssyn. Det har de riktignok aldri krevd! Et slikt krav hadde jo vært et utslag av den mest fantastiske arroganse. Hvilken rett har ateister til å kneble sine kritikere? De har ingen slik rett, og det burde heller ikke de troende ha.

Habermas fikk Holberg-prisen i 2005. Han har antydet at en manglende respekt for religion, troens semantiske kjerne, kunne vanne ut kilden til solidaritet overfor våre medmennesker [Zwischen Naturalismus und Religion, 2005]. Er Habermas også en av de som frykter den grusomme sekulære ekstremismen? De fundamentalistiske ateistene som når som helst kan gå amok i gatene? Frykter Habermas at empati forsvinner dersom samfunnet blir mer sekulært?

Habermas lanserte uttrykket “det post-sekulære samfunn” som en slags modell:

“Sekulære borgere må lære seg å leve i et post-sekulært samfunn.”

I praksis har vi med den norske regjeringens forslag om å forby enkelte blasfemiske ytringer sett et klart eksempel på hva et slikt post-sekulært samfunn kan innebære: Likhet for loven legges til side. De troende skal få introdusert en særskilt beskyttelse for sitt livssyn i en egen blasfemibestemmelse mens de ikke-troende får sin rett til å kritisere religion begrenset. Alle mennesker er like, men noen er likere enn andre.

Er religion bra for solidariteten? I USA er 94 prosent av befolkningen religiøse. 82 prosent av amerikanerne tror de får tildelt et liv i himmelen etter døden. Dette burde gjøre USA til verdens største bistandsyter, og verdens mest sosialt rettferdige samfunn, i følge de som mener solidaritet er avhengig av religion. Skandinaviske stater er blant landene med verdens minst religiøse befolkning [pdf]. Men hvorfor scorer da de skandinaviske statene høyest i målinger av sosial utjevning? Ingen andre moderne samfunn har større grad av sosial utjevning kombinert med et høyt nivå av materiell velferd enn skandinaviske land, i følge FNs utviklingsrapport (human development index, HDI) og det samme resultatet fant man i en undersøkelse om sosial mobilitet i fra London School of Economics i fra 2005. I tillegg ser man at landene med lavest prosentandel troende har den høyeste graden av sosial utjevning. (Uten at man kan hevde at det er en sammenheng mellom ikke-religiøsitet og utjevning, naturligvis. Man kan bare si at Habermas' påstand om det motsatte ikke ser ut til å bli støttet av undersøkelsene.) Det rikeste landet i Vesten, USA, har de største forskjellene mellom fattig og rik. Også hva gjelder bistand finner man ingen sammenheng mellom religion og solidaritet: I en undersøkelse som omfattet både offentlige og private donasjoner kom Centre for Global Development til at stater med færrest andel troende gir mest i bistand til fattige land.

Støtt oppropet mot straff for religionskritikk. Se Twitter for mitt utvalg av de mest leseverdige lenkene i kampen mot regjeringens forslag: Hold ordet fritt.

Oppdatering, postet på The Chronicle Review i dag, 29.01.2009: The least religious nations are also the most healthy and successful, by Phil Zuckerman.

Posted by håvard simensen at 08:15 AM | Permalink

I kontrast til myten om en sekulær ekstremisme på fremmarsj i Norge, ser man tvert i mot en motstand mot å frigjøre staten fra religion. Regjeringens forslag om å straffe blasfemiske ytringer inngår i dette. I Norge holder staten seg med en offisiell folkekirke. I tillegg støtter den alle andre livssynsamfunn økonomisk. Stat og religion er tett infiltrert i hverandre.

Det er som om politikerne tror at staten er en person. En polyteistisk, forvirret, paternalistisk person med stor lommebok. Statens “åndelighet” anser man som et politisk anliggende. I kontrast har vi USA, hvor borgernes religiøsitet lever i beste velgående. Der har man forlengts innsett at staten ikke er et menneske, men en organisasjonsform som skal representere alles interesser. Staten er vårt felles instrument for politikk. I USA er det ikke tillatt med statsstøtte til livssynssamfunn. Kirker, synagoger, moskeer og ateistorganisasjoner blir finansiert av medlemmene selv. De blomstrer.

I Norge mottar alle trossamfunn og livssynsamfunn offentlig støtte. Hvor mye liv er det i den norske åndeligheten?

Selv katolikkene i Norge, som stadig fremhever at kristendommen “skiller mellom tro og politikk,” legger sine prinsipper til side når lommeboka til den norske staten åpnes. Oslo katolske bispedømme sa ja takk til 15 millioner kroner fra staten i 2007. Også Human-Etisk forbund søkte, og mottok, 25 millioner. Human-Etisk forbund har kanskje sitt eget livssyn som de mener staten bør finansiere aktivitetene til, slik som for eksempel navnefest for humanistiske barn. Hva vet jeg. Men det spørs om forbundets statsstøtte tjener de som ønsker et resolutt skille mellom stat og livssyn.

Hva skjer egentlig med Human-Etisk forbund? De siste par årene har det kommet en del rare utspill. I fjor greide flere av Human-Etisk forbunds sentrale medlemmer å støtte forslaget om en egen politihijab. Utgangspunktet for debatten var at en politikvinne lurte på om det var lov å bære hijab som del av uniformen. Det hadde i så fall vært et brudd på dagens uniformsreglement for politiet. Reglementet gjelder gjelder alle politibetjenter, uavhengig av livssyn. Generalsekretær i Human-Etisk forbund, Kristin Mile, sa derimot at “Det er ikke frivillig å gå med hijab for muslimske kvinner.” Politihijab måtte tillates, mente hun. Også en annen HEF-ansatt mente politihijab var OK.

Tidligere generalsekretær i Human-Etisk forbund, Lars Gule, skrev at politireglementet måtte vike. Han hevdet i Bergens Tidende at det hadde vært “et alvorlig og urimelig inngrep i religionsfriheten” å nekte noen å gå med hijab i politiet. Selv om det var i strid med politiets uniformsreglement, måtte religionens krav gå foran. Gule mente politihijab til og med kunne være med på “å øke publikums tiltro til politiet” gjennom en “synlig muslimsk deltagelse.”

Hva med de de norske, muslimske kvinnene i politiet i dag? Er de ikke “synlige” nok? Hva slags forventning er det man har til vanlige polititjenestemenn og -kvinner? Bør de kanskje gå med button for partiene de stemte ved sist valg også? Arbeiderpartiet? Høyre? Fremskrittspartiet? Venstre? Kristelig Folkeparti?

Sarah Azmeh Rasmussen kritiserte Human-Etisk forbund i en debatt på nettstedet document.no: Hun kom med en kritikk av forbundets fokus på “statskirken og kristendomskritikk, og mangel på offentlig kritikk av islam.” Dette fikk Lars Gule til å be henne vurdere å trekke seg som styremedlem av Human-Etisk forbund.

Fritenkeren Walid al-Kubaisi holdt et foredrag om islamisme på Litteraturhuset før jul: “Sivilisasjoner som ikke responderer på trusler og utfordringer vil gå under.” Foredraget fikk Gule til å slå fast at al-Kubaisi hadde oppfylt de tre kriterier for islamofobi: En overdreven og skjev kritikk av islam, en demografisk visjon om muslimsk flertall, en teori om at muslimer konspirerer “bevisst eller ubevisst” om å ta over verden.

Men Gule liker ikke selv å bli kritisert for “islamofobi.” Han bruker likevel begrepet om andre. Jeg brukte selv uttrykkene “islamofobi” og “islamofili” i et innlegg i Ny Tid i 2006. Det var to uttrykk som jeg angrer på i dag. Det er barnslig når man fremstiller motstand mot – eller forkjærlighet for – én eller flere religioner som en slags diagnose. “Islamofobi” er en umulig merkelapp å argumentere mot. En ateist ønsker selvsagt ikke å motarbeide religion ved å hindre andre i å være troende. Men en sunn kritiker eller motstander av religion vil lett kunne bli anklaget for “islamofobi,” i likhet med “kristendomsfobi”, det nye begrepet som FN Menneskerettighetsråd har innført.

Doudou Diène, FNs såkalte Spesialrapportør for ytringsfrihet, mener at kristendomsfobi er et reelt fenomen som må bekjempes, et uttrykk for en intolerant, dogmatisk sekularisme;

“en ideologisk trend, den radikale konsekvens av Nietzsches påstand om at Gud var død”

Da det på nyåret ble søkt om å opprette en ny muslimsk grunnskole i Oslo, skrev Arnfinn Pettersen, den dyktige redaktøren for Human-Etisk forbunds Humanist tidsskrift, at det ikke burde være noe problem å tillate en slik skole. Han la riktignok til at han ikke var “overvettes begeistret” for livssynsgrunnskoler.

Men det finnes noen som forsvarer de sekulære prinsippene: SVs gruppeleder i Oslo bystyre, Knut Even Lindsjørn, snakket rett fra levra om religiøse friskoler:

“Jeg mener det er uakseptabelt å opprette flere religiøse skoler i Oslo. Det forsterker den delte byen og opprettholder en form for skille mellom oss og dem.”

Sarah Azmeh Rasmussen har også et prinsipielt standpunkt i samme sak: Hun skrev følgende for Kommunal Rapport:

“Alle barn, uansett om de tilhører den kristne majoritetsbefolkningen eller religiøse minoriteter, har rett til en skolegang som utstyrer dem med kritisk sans, øver deres refleksjonsevne og gir dem nødvendige kunnskaper om religion, historie og kultur. Barn må ikke styres, men gis redskaper til å treffe sine egne valg og finne sin vei i livet.”

Det er kanskje overraskende at en liberaler som Azmeh Rasmussen og en SV’er som Lindsjørn ser ut til å dele oppfatning her. Men det finnes fortsatt en kulturradikal gnist i SV. Og i blant liberalere finnes det mange som mener at nye religiøse grunnskoler bidrar til segregering. Liberalere er, med rette, skeptiske til staten. Men liberalere skjønner prinsippet om likebehandling. De skjønner at staten må løsrives fra livssynssamfunnene.

Human-Etisk forbund kritiserer sekulære muslimer som Sara Azmeh Rasmussen og Walid al-Kubaisi for sin islamkritikk. Men de støtter de som ønsker politihijab og muslimske grunnskoler. Det er noe som skurrer når dagens muslimske politikvinner greier seg fint uten hijab, mens Human-Etisk forbunds generalsekretær mener at Allah krever det.

I dag er det som kjent fullt ut mulig for trossamfunn å drive alternativ religionsopplæring – eller humanismeopplæring – av barn på kveldstid og i helgene. Det er bare kjøre på. I Oslo skjer dette for eksempel på koranskolen til Central Jamaat-moskeen på Grønland og søndagsskolen til Fagerborg kirke.

Den norske grunnskolen, derimot, burde være livssynsnøytral og obligatorisk for alle barn.

Den viktige kampen står om hva slags stat vi vil ha. Borgernes livssyn er en privatsak. Spørsmålet er om staten skal bli mer nøytral og inkluderende, eller om staten blir et redskap for de som ønsker å gi spesialbehandling på bakgrunn av livssyn, slik vi ser i spørsmålene om politihijab, etableringen av nye livssynsgrunnskoler og initiativet fra regjeringen om å verne religiøse følelser ved å straffe blasfemiske ytringer.

Anbefalt: Oppropet mot regjeringens forslag om å straffe visse blasfemiske ytringer har til nå 2858 underskrifter. Les mer om den massive motstanden mot blasfemiforslaget. Se Twitter-siden Hold ordet fritt! for oppdateringer om kampen mot regjeringens forlag. Se Liberaleren.no om forslaget om å forby blasfemiske ytringer.

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink

Regjeringen bagatelliserer sitt eget forslag. Statssekretær i Justisdepartementet sier til FriTanke.no at det nye forslaget om å forby visse blasfemiske ytringer kun innebærer å overføre en liten del av den gamle blasfemiparagrafen til en ny paragraf. Men den gamle blasfemiparagrafen var jo sovende fordi Høyesterett fant at det hadde vært absurd om staten skulle ta stilling til hva blasfemi er. Da hadde dommeren vært nødt til å studere teologi.

Eller mener regjeringen at dette kun er en rutinemessig overføring av innholdet i dagens “sovende” blasfemiparagraf over i en ny paragraf som også er ment å være “sovende”? Hva er vitsen med det?

Dersom regjeringen mener at staten ikke skal blande seg bort i hva de ulike religionene anser som blasfemi, så kan ikke regjeringen foreslå å forby blasfemiske ytringer i en ny paragraf.

Regjeringen ønsker jo å innføre en ny bestemmelse for å avverge alvorlige konflikter i samfunnet, slik de skriver i pressemeldingen og odelstingsproposisjonen. En sovende paragraf avverger ingen alvorlige konflikter. I hvilke tilfeller skal en sovende paragraf vekkes til live, ettersom regjeringen tydeligvis ønsker å beholde den?

Statssekretæren sier til FriTanke at “ikke er noen grunn til bekymring.” Kanskje ikke for regjeringen, men hva med de personene som risikerer straff for blasfemiske ytringer? Det er snakk om bøter eller betinget fengsel. Hvis du motsetter deg å møte i retten, henter politiet deg i håndjern. Den rødgrønne regjeringen – som jeg stemte på – synes det er rett og rimelig.

Forslaget forblir en gåte: Hvordan kan regjeringen forsvare å straffe noen for blasfemiske ytringer?

Lenker. Oppropet har hatt en del startproblemer. Les et tidligere innlegg med lenker til andre nettsteder og bloggere. Les min gjestekommentar på Liberaleren.no. Se Twitter for innlegg som tilfører kampen mot forslaget noe nytt. - Debatt om religion kan være opprivende, men er nødvendig for demokratiet, Frøland/Aschehoug, db.no.

Se Regjeringens pressemelding fra 19.12.2008.
Regjeringens begrunnelse er utdypet i Odelstingsproposisjon nr. 22 (2008-2009) under overskriften “Departementets vurdering.”

Posted by håvard simensen at 08:20 AM | Permalink

Noe jeg aldri har forstått er hvorfor det ikke er en større entusiasme for en sekulær stat blant de troende. De har jo alt å vinne: Løsrevede trossamfunn slipper at politikere blander seg inn i teologiske spørsmål. De slipper at staten legger føringer for virksomheten gjennom å lokke med offentlig, økonomisk støtte. En sekulær stat hadde skapt en glødende religiøsitet i Norge. En sekulær stat hvor medlemmene selv finansierte sine trossamfunn hadde ledet til en sunn konkurranse om sjelene. Det hadde bidratt til et større alvor i debatten om verdispørsmål, noe annet enn den fargeløse konsensuskulturen vi ser i åndslivet i Norge i dag.

Floraen av trossamfunn burde derfor støtte et brudd mellom stat og religion helhjertet. Ikke minst burde religiøse mennesker riste på hodet over det nye forslaget fra regjeringen om å innføre et eget straffebud som forbyr blasfemiske ytringer. Her skal politikerne i Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet nedfelle i straffeloven hva som er å anse som blasfemi – helt på egen hånd. De skal i praksis overstyre trossamfunnene. Deretter skal politikerne sørge for å få straffet de som de mener driver med “blasfemi,” enten med bøter eller ved å dømme folk til fengsel.

Én person i verdenshistorien som definitivt oppførte seg rebelsk var sønn av en håndverker. Han gikk rundt i sine egne tanker. Han skjelte ut religiøse ledere i full offentlighet. Han var kanskje litt i overkant konfrontativ. I tillegg var det noen som sa at han mente han var guddommelig. Jesus ble anklaget for blasfemi. OK, kanskje Jesus burde fått en bot for hærverk – som følge av at han friket ut i tempelet – men ingen kristne mener vel at det hadde vært rett å straffe Jesus for hans ytringer, etter det som den gang ble regnet for blasfemi?

Det underliggende poenget til Ingrid Elise Wergeland i Aftenposten i dag er et blinkskudd. Hun viser at regjeringens forslag om straff for blasfemiske ytringer også kan ramme opposisjonelle innen hver enkelt religion. Troende mennesker kan selvsagt også anklages for blasfemi, slik Luther ble da han brøt med Pavekirken. Protestanter i dag mener at bruddet med grådigheten og umoralen til Paven – mannen som kalte seg “Jesu stedfortreder på jorden” – var ytterst nødvendig. Det finnes ikke noe mellomledd mellom mennesket og Gud, sa protestantene.

Dermed tok protestantene, i likhet med Jesus selv, i bruk det vi anser som en urokkelig frihet: Friheten til å bruke ordets makt til å kritiserer religiøse autoriteter. Friheten til å ha vårt eget livssyn intakt, uavhengig av hvem som til enhver tid sitter ved makten i samfunnet.

Ingen sann troende er redd for pamfletter, tegninger eller bloggerinnlegg produsert av rivaliserende religioner eller ateister. For den som er på lag med sannheten, har blasfemi ingen effekt. Alt preller av. Sannheten trer frem gjennom uenighet. Vi trenger å eksponere konfliktene mellom ulike verdier for at vi skal kunne fomle oss frem til vår personlige moral, for å se forskjell på rett og galt.

Dersom du forsøker å kneble andres rett til å ytre seg, forhindrer du at ditt eget resonnement får glitre i all sin prakt ved siden av argumentet til din motstander. Hvordan skal de som du forsøker å overbevise ellers se at du har rett? Det er først ved hjelp av kontrast at man ser konturer. Dersom du forsøker å kneble eller true din motstander, vil du derimot fremstå som en bølle. Da har du tapt. Sannheten, derimot, er ikke redd for konkurranse.

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink

Hvorfor bor det så mange mennesker med forskjellig livssyn i Norge? Norge er et demokrati. Norge har en rettsstat. Staten respekterer borgernes rett til å mene det de vil. Hvor enn avsindig ditt livssyn virker på andre, skal ikke staten forfølge deg for det du sier eller tenker. Likhet for loven gjør det godt å bo i Norge.

Det er ikke statens oppgave å definere hva som er et adekvat livssyn. Ytringsfriheten er din. Ingen skal få ta den fra deg. Og like lite som at andre skal få røre ved din rett til å mene det du vil, skal du ha rett til ta fra andre deres rett til å mene det de vil.

Staten skal ta ytringsfrihetens side. Staten skal forsvare de som blir utsatt for vold og trusler som følge av deres ytringer. Staten skal ikke forskjellsbehandle. Staten er vårt felles instrument for politikk. Men den rødgrønne regjeringen legger nå opp til at “blasfemiske ytringer skal kunne straffes.” Her tar ikke regjeringen ytringsfrihetens side. Ytringsfriheten til de ikketroende blir i praksis devaluert til å bli mindre verdt enn de troendes ytringsfrihet.

De troende bør ikke ha rett til å få andre mennesker kneblet for sine meninger. Religionskritikerne har aldri bedt om – eller blitt tilkjennegitt – en tilsvarende rett. Ingen skal ha rett til å kreve mennesker straffet for sine meninger.

Det finnes hundrevis av religioner i verden. Domstolene skal ikke dømme et menneske til straff etter “lovene” formulert i én av disse hundrevis av religionene. Staten skal følge lover vedtatt av norske politikere. Loven skal springe ut av folket.

I Norge er det menneskeskapte lover som skal gjelde.

Støtt oppropet mot straff for religionskritikk. Se Twitter for mitt utvalg av de mest leseverdige lenkene i kampen mot regjeringens forslag: Hold ordet fritt.

Les min gjestekommentar på det anbefalingsverdige nettstedet Liberaleren.no. Les intervju med Per Edgar Kokkvold, 16.01.2009, FriTanke.no. Les også Hans Rustads resonnement på Document.no.

Gode blogginnlegg: Den tvilsomme humanist, Floken i nettet.

Se Regjeringens pressemelding fra 19.12.2008.
Regjeringens begrunnelse er utdypet i Odelstingsproposisjon nr. 22 (2008-2009) under overskriften “Departementets vurdering.”

Posted by håvard simensen at 08:35 AM | Permalink

Det var seminarene til den tjekkiske, politiske flykningen Josef Korbel ved universitetet i Denver som fikk Condoleezza Rice til å spesialisere seg på Sovjet-historien. Korbel, Madeleine Albrights far, var en intellektuell som hadde opplevd både nazismen og kommunismen på kroppen. Senere ble Rice professor i statsvitenskap ved Stanford University. Under Reagan-administrasjonen var hun ett år i Pentagon, hvor hun jobbet med tekniske sider av USAs atomstrategi. Hun var en av president George Bush senoirs eksperter på Sovjetunionen, og ble deretter nasjonal sikkhetsrådgiver for George W. Bush junior fra januar 2001. I 2005 overtok hun som utenriksminister etter Colin Powell. I de siste årene av Bush-administrasjonen har Rice hatt ansvaret for fredsforhandlingene mellom Fatah og Israel i Annapolis, samt stått for innlemmingen av Polen i USAs rakettskjoldplan.

Slik oppsummerer Morten Fyhn utenriksminister Rice sitt arbeid:

“Hun vil bli husket for sin grenseløse lojalitet til presidenten. Hun gjorde som hun ble bedt om, og hun gjorde det elegant og med et smil.”

Aftenpostens journalist antyder like godt at “den ugifte Rice” antakelig er forelsket i George W. Bush:

“Ingen er i tvil om at hun beundrer Bush […] Det har til og med vært antydet at hun er forelsket i ham. I et middagsselskap i 2004 skal den ugifte Rice ha kommet med en avslørende forsnakkelse. ’Som jeg sa til min ektem...’, glapp det angivelig ut av henne før hun raskt rettet seg selv til ’som jeg sa til president Bush’.”

Jeg skulle likt å sett en liknende analyse blitt fremmet om en mann med en kvinnelig sjef. Kan vi se for oss en slik betegnelse av samarbeidet mellom John Major og Margaret Thatcher, eller Jonas Gahr Støre og Gro Harlem Brundtland?

I tillegg til å avfeie den amerikanske utenriksministeren som en nikkedukke, hevder også Fyhn at Rice aldri har beklaget seg over den dårlige etterretningsinformasjonen som ble levert i forkant av Irak-krigen. Dette er beviselig feil. Hun har beklaget etterretningssvikten, slik som i denne artikkelen fra Associated Press i desember.

Atomvåpen?
I tillegg skriver Fyhn at “Hun snakket til og med om faren for at Iraks diktator ville skaffe seg atomvåpen,” som om det skulle være en oppsiktsvekkende påstand. Selv Factcheck.org støtter Rice i at hun kom med en rett gjengivelse av tilgjengelig etterretning om atomtrusselen i 2002. Saddam hadde gjentatte ganger forsøkt å skaffe seg atomvåpen. Det var derfor han bygde sin atomreaktor i Osirak. Reaktoren ble bombet av israelske jagerfly i 1981.

Den internasjonale atomenergbyrået, IAEA, som inspirerte Irak etter den første Gulf-krigen i 1991, ble sjokkert over hvor langt Saddam hadde kommet med å bygge opp sitt atomvåpenprogram på nytt: IAEA-Inspektørene skrev at Irak i 1991 hadde hatt et “kompleks, omfattende atomvåpenprogram.”

En av forskerne i dikratorens atomprogram, Mahdi Obeidi, gravde en atomsentrifuge ned i hagen sin for å gjemme den for inspektørene. Etter krigen i 2003 kom han seg i eksil i USA, hvor han skrev en bok om sitt liv under Saddam.

I den lett paranoide atmosfæren etter terrorangrepene 11. september 2001 ble alle mulige reelle og tenkte trusler tatt ytterst alvorlig av Bush-administrasjonen. Bush-administrasjonen fikk kritikk for sin “manglende fantasikraft” i forhold til terrortrusler. Administrasjonen økte møtehyppigheten med etterretningstjenestene drastisk, de stilte oppfølgningsspørsmål og drøftet alle tenkelige trusselbilder. Frem til mars 2003 ledet dette til en krisemaksimering overfor Irak. Noen uker før Irak-krigen sa Rice til Wolf Blitzer i CNN: “Problemet er at det alltid vil være en viss tvil rundt hvor lenge det kan ta før Saddam kan være i besittelse av et atomvåpen. Men vi kan ikke riskere at beviset dukker opp i form av en soppsky.”

Den omfattende Duelfer-rapporten fra 2004, skrevet etter Saddams fall, konkluderte med at Saddam definitivt hadde ønske om å skaffe seg atomvåpen, selv om han i 2003 ikke drev anrikning av uran. Saddams plan var å restarte masseødeleggelsesvåpenprogrammene etter å ha fått sine venner i Sikkerhetsrådet til å løfte FN-sanksjonene. Saddam planla å restarte atomvåpenprogrammet, bekreftet blant annet tidligere utenriksminister Tariq Aziz (avhør referert i Vol 1 s 24 og 51). Også presidentrådgiver ’Abd Hamid Mahmud Al Khatab Al Nasiri bekreftet overfor Duelfer at Saddam ønsket å skaffe seg atomvåpen. Utad sa Saddam selvsagt at det ikke kom på tale å restarte noen av masseødeleggelsesvåpenprogrammene.

Treg med å prioritere demokrati
I Bush-administrasjonen har det vært gnisninger mellom Rice, visepresident Cheney og tidligere forsvarssjef Rumsfeld. I etterkant av 11. september 2001 var det mange som endret sine standpunkter. For Rice sin del skjedde dette særlig da hun i juni 2002 jobbet med å hamre ut formuleringene i presidentens “Rose Garden tale” om frihet i Midtøsten. Visepresident Cheney protesterte på formuleringene i talen. Rice og Bush mente at USA måtte ha tro på demokrati i Midtøsten. For første gang skulle Bush støtte en demokratisk, palestinsk stat og – om mulig – et fremtidig demokratisk Irak. Cheney var på sin side skeptisk til at Bush i talen skulle støtte etaberingen av en palestinsk stat, i følge Elisabeth Bumiller i Condoleezza Rice: An American Life.

Rice har argumentert for en tostatsløsning, og hun ledet forsøket på fredsforhandlinger i Annapolis i etterkant av Rose Garden-talen. Etter 2002 har hun omfavnet demokratispredningsprosjektet helhjertet, se for eksempel hennes råd til Obama i november 2008 og dette intervjuet i Washington Post i 2005. Rice fremhever at frie valg gir medbestemmelse. Demokrati gjør statsledere ansvarlig for å levere resultater overfor borgerne. Hennes innstilling siden 2002 har vært helt på tvers med den realpolitiske linje som blant annet kom frem i hennes artikkel i Foreign Affairs i fra år 2000. Hun anerkjenner likevel at USA var altfor treg med å sette demokratisering i høysetet i sin utenrikspolitikk overfor Midtøsten, slik hun selv var.

En avgjørelse i forløpet til Irak-krigen som Rice fortjener kritikk for, var da Rice støttet initiativet til Powell og Bush om at forsvarsdepartementet skulle ha hovedansvaret for gjenoppbyggingen av Irak i motsetning til Bosnia/Kosovo/Afghanistan, hvor utenriksdepartementet hadde ansvaret. Dette viste seg å bli en kontroversiell avgjørelse. Rumsfeld var motstander av nasjonsbygging. Forsvarsdepartementet hadde ikke hatt erfaring med nasjonsbygging siden Vest-Tyskland og Japan etter Den andre verdenskrig. General “Spider” Marks leverte i fjor et knusende kritikk av Rumsfelds hurtigkrigsplan.

Tortur
Fyhn skriver i Aftenposen at Rice drev aktiv godkjennelse av bruk av ulike former for tortur mot mistenkte terrorister. Det skal ha skjedd i møter under hennes ledelse med kjente hauker som forsvarsminister Donald Rumsfeld og visepresident Dick Cheney.” Fyhn nevner naturligvis ikke “duen” Colin Powell her. Han deltok også på disse møtene, men Powell blir sjelden kritisert i norske medier, selv om han som hærsjef hadde et betydelig ansvar for at diktatoren fikk beholde makten etter Gulf-krigen i 1991.

Påstandene om at Rice godkjente tortur stammer fra en nyhetsmelding fra Abc News. Abc hevdet i april 2008 at Rice kjente til aggressive avhørsteknikker slik som waterboarding. Dette skal i følge kildene – alle anonyme – ha blitt diskutert i såkalte Principals Meetings som ga president Bush sikkerhetspolitiske anbefalinger. Møtene inkluderte, foruten Rice og Powell, forsvarssjef Rumsfeld, videspresident Cheney, jusisminister Ashcroft og CIA-direktør Tenet. CIA offentliggjorde i fjor hvor hvem de hadde benyttet waterboarding på. De hadde brukt vanntortur på tre al-Qaida-fanger: Abu Zubaydah, Khalid Sheikh Mohammed og Abd al-Rahim al-Nashiri.

Disse tilfellene av tortur kommer naturlig nok for alltid til å bli knyttet til Rice, Powell, Rumsfeld, Tenet, Aschcroft og Cheney.

Rice gjorde imidlertid senere enkelte forsøk på å rette opp USAs renomé etter at fangemishandlingen ble kjent. Hun tok som utenriksminister til ordet for å stenge de hemmelige fengslene i Europa. I august 2006 ble det diskutert hva man skulle gjøre med fengslene som holdt 14 terrorister innesperret i Europa. I et møte i det nasjonale sikkerhetsråd i august 2006 argumenterte Rice for å stenge de, mens Cheney ønsket å beholde de. Presidenten falt 6. september 2006 ned på Rice sitt forslag, følge boken til Bumiller. Fengslene ble stengt og fangene overført til leiren i Guantanamo Bay.

Les også:
- Lett å bomme når man skriver om konservative amerikanske kvinner

- Har Aftenposten vært balansert i sin omtale av Bush-administrasjonen på lederplass?

Posted by håvard simensen at 08:30 AM | Permalink

Aftenpostens journalist fremstiller den amerikanske utenriksministeren som en “ugift” nikkedukke: “Hun gjorde som hun ble bedt om, og hun gjorde det elegant og med et smil.” Republikaneren Condoleezza Rice var nært knyttet til Bush, skriver journalisten:

“Det har til og med vært antydet at hun er forelsket i ham. I et middagsselskap i 2004 skal den ugifte Rice ha kommet med en avslørende forsnakkelse. ’Som jeg sa til min ektem...’, glapp det angivelig ut av henne før hun raskt rettet seg selv til ’som jeg sa til president Bush’.”

Det er kanskje fristende å analysere noen man er uenige med på denne måten. Ordbruken mot den republikanske visepresidentkandidaten Sarah Palin i valgkampen 2008 kunne til tider også være spesiell. Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle skrev for eksempel at Palin hadde sagt at hennes sønn utførte “en oppgave fra Gud” og “Guds plan”:

“I høst vakte det oppsikt og diskusjon da Sarah Palin sendte sin sønn til Irak-tjeneste med et nærmest velsignende utsagn om at han utførte intet mindre enn ’en oppgave fra Gud’ og ’Guds plan’. Slikt er lite annet enn kristen-fundamentalisme i sin mest bisarre form.”

Men Palin hadde holdt forbønn i en kirke, hvor hun oppfordret menigheten til å be for at oppdraget måtte være i tråd med Guds plan, noe som unektelig er noe annet enn å si at krigen var Guds plan. Palin sa:

“Pray for our military. He’s gonna be deployed in September to Iraq. Pray for our military men and women who are striving to do what is right also for this country, that our leaders, our national leaders are sending them out on a task that is from God, that’s what we have to make sure we are praying for, that there is a plan, and that that plan is God’s plan. So, bless them with prayers of protection over our soliders.” (5:53 min ut i videoen.)

Aftenpostens politiske redaktør skrev også om Palin i en annen kommentarartikkel. Stanghelle skrev at kilder i McCain-leiren hadde sagt at Palin var så uvitende at hun ikke engang visste at Afrika var et kontinent. “Hun trodde det var et land” skrev han. [Aftenposten 12.11.2008, “Republikansk forvirring”.]

Men Afrika-påstanden stammet ikke fra noen kilder i McCain-leiren. Den var et stunt fra “mediemanipulatorene” Gorlin & Mirvish. De ønsket å vise hvor ukritiske mediene og bloggerne videreformidlet uverifisert informasjon. Sitatet fra Palin var diktet opp og ble postet på et nettsted med seriøst utseende. Det var kanskje ikke så overraskende at Fox News var den første som bet på. Men mange norske medier videreformidlet også denne nyheten, inkludert Aftenposten.

Mange av oss er interessert i samfunnsdebatten på den andre siden av Atlanteren. For alle som skriver om amerikansk politikk er det en utfordring å dobbeltsjekke kilder og fakta. Det er ett av de store paradoksene med dagens digitale offentlighet: Det har blitt enklere å faktasjekke, men også enklere å manipulere.

Posted by håvard simensen at 08:28 AM | Permalink

Aftenposten anklaget president Bush for etterretningsbløff om Irak. Men avisenes egen faktasjekk kan svikte en gang i blant også. Det gjelder for eksempel når man på lederplass omtaler Bush-administrasjonen og Irak.

Da tidligere visepresident Al Gore fikk Nobels fredspris, skrev Aftenposten på lederplass at han “allerede i 2002” advarte mot Irak-krigen, selv om Gore i 2002 var Demokratenes største tilhenger av regimeskifte. [“Fredsprisen - utfordring til passiv Bush,” Aftenposten, 13.10.2007] Gore sa i sin tale for Commonwealth Club i San Francisco i september 2002 at kongressen måtte gi president Bush autorisasjon for å gå til krig mot Saddam: “Presidenten burde gis fullmakt til å gå til aksjon for å hanskes med Saddam Hussein på bakgrunn av at han bryter vilkårene for våpenhvilen fra 1991, og at han utgjør en vedvarende trussel for regionen.” Gore krevde ikke at president Bush måtte ha godkjenning fra Sikkerhetsrådet. Gore og Clinton gikk til krig uten Sikkerhetsrådet støtte i Kosovo i 1999.

På lederplass har Aftenposten også skrevet at president Bush legitimerte Irak-krigen med “etterretningsbløff” og “løgnaktige påstander.” Men ingen av granskningskommisjonene i etterkant av krigen har konkludert med at Bush bløffet eller at han løy. Bush var overbevist om at etterretningsinformasjonen var korrekt. Presidenten forholdt seg, i likhet med Powell og Rice, til den etterretningen man hadde tilgjengelig. Aftenposten-journalist John Hultgreen tok også litt hardt i da han skrev: “Irak-krigen har helt fra starten vært basert på bedrag.” [papir, 15.09.2007]

Mye av denne etterretningsinformasjonen viste seg selvfølgelig å ha vært feil, noe som stilte Bush-administrasjonen i dyp forlegenhet og undergravde berettigelsen av Irak-krigen i verdens øyne. Noen av påstandene om Saddams regime har imidlertid blitt bekreftet, slik som at han støttet terrorgrupper.

I den såkalte Wilson-saken hevdet Aftenposten på lederplass at offentliggjøringen av Valerie Plames arbeidsplass var en “åpenbar hevnakt” fra Bush-administrasjonen overfor tidligere ambassadør Joseph Wilson. Aftenposten skrev også at den amerikanske visepresidentens kontor har brutt loven om rikets sikkerhet og begått alvorlige forbrytelser etter amerikansk lov. Ingen av disse påstandene stemte, noe også dommen mot Libby viste.

I likhet med de fleste norske medier glattet Aftenposten over kritikken mot FNs skandaløse Olje-mot-mat-program, et program som beriket FN-byråkrater og den irakiske diktatoren selv. Mer informasjon om programmet kunne ha vært av interesse, særlig fordi Norge på et avgjørende tidspunkt hadde formannskapet i Sanksjonskomitéen for Irak. Komitéen skulle overvåke at sanksjonene ble overholdt. Denne “overvåkningen” greide ikke å avdekke den største korrupsjonsskandalen i FNs historie. I stedet skrev Aftenposten på lederplass at “Kofi Annan fortjener nå sterk politisk støtte.”

Posted by håvard simensen at 08:05 AM | Permalink

Iraq holds provincial elections on January 30th. Local candidates are defying threats from terrorists and proxies of theocratic states. The assassinations of some political leaders before the elections do not seem to hinder the Iraqi people’s enthusiasm for taking part in the vote. The situation in the country is still fragile, however. Even though the level of violence has dropped to its lowest since the war to topple the regime of Saddam Hussein in 2003, we will surely see setbacks in he future. Yet, despite the bloodbath of the last few years, the Iraqi people have never strayed from the path of representative government. Our solidarity should be with the people of Iraq, slowly building a democracy in the heart of the Middle East.

Karrar Ali, 28, worker, quoted in a report on the elections from The New York Times:

“I won’t elect any of the religious lists … The lists that think art is forbidden, that sports are forbidden and that freedom of expression is forbidden won’t be elected by me because it ties me up with the chains I’ve always been with, and I want to be free now from those chains.”

Thomas Jefferson, in a letter to John Adams, September 4, 1823:

“The generation which commences a revolution rarely completes it. Habituated from their infancy to passive submission of body fend mind to their kings and priests, they are not qualified, when called on, to think and provide for themselves; and their inexperience, their ignorance and bigotry, make them instruments often, in the hands of the Bonapartes and Iturbides, to defeat their own rights and purposes. This is the present situation of Europe and Spanish America. But it is not desperate. The light which has been shed on mankind by the art of printing, has eminently changed the condition of the world. As yet, that light has dawned on the middling classes only of the men in Europe. The kings and the rabble, of equal ignorance, have not yet received its rays; but it continues to spread, and while printing is preserved, it can no more recede than the sun return on his course.

A first attempt to recover the right of self-government may fail, so may a second, a third, etc. But as a younger and more instructed race comes on, the sentiment becomes more and more intuitive, and a fourth, a fifth, or some subsequent one of the ever-renewed attempts will ultimately succeed. In France, the first effort was defeated by Robespierre, the second by Bonaparte, the third by Louis XVIII., and his holy allies; another is yet to come, and all Europe, Russia excepted, has caught the spirit; and all will attain representative government, more or less perfect.”

Posted by håvard simensen at 06:39 AM | Permalink