havard simensen

På søndag ga republikaneren Colin Powell sin støtte til demokratenes presidentkandidat Barack Obama. Powell har vært en sentral aktør i USAs forhold til Irak. Diktatoren Saddam Hussein gikk til krig mot Iran i september 1980, med katastrofale følger. Hundretusener av iranere og irakere døde på slagmarken. På slutten av krigen bombet Saddam mål i Teheran ene og alene for å maksimere sivile, iranske tap. I 1990 invaderte Saddam like godt Kuwait, også denne gang uten noen form for provokasjon. Saddam var vant med å få det som han ville. Ingen hadde stanset han på hans vei mot makten i baath-partiet; Ingen hadde stanset han som president; Ingen stanset han da han gikk til angrep på Iran. Han hadde gode grunner til å anta at okkupasjonen av Kuwait ikke kom til å få konsekvenser.

Colin Powell var på dette tidspunkt militær øverstkommanderende i USA. Han advarte George Bush senior mot å skyve Saddam ut av Kuwait: Er det verdt prisen å gå til krig for å frigjøre Kuwait? spurte han. - The Rise of the Vulcans, James Mann. Da Bush senior endelig bestemte seg for å gå til krig, jobbet general Powell for å få på plass en kjappest mulig våpenhvile. Diktatoren skulle få beholde makten i Irak. Det skulle ikke bli noen innblanding i irakernes interne forhold. Man måtte respektere Iraks nasjonale suverenitet, het det den gang. Verden gikk glipp av muligheten til å frigjøre Irak allerede i 1991. Som et ledd i våpenhvileavtalen mellom koalisjonen og Saddam, fikk irakerne rett til å fly sine helikoptre over irakisk territorium. Dette ble en katastrofal klausul.

Kurdiske irakere og shia-irakere gjorde opprør for frigjøre seg fra diktatoren. Saddam brukte den irakiske hærens helikoptre til å massakrere opprørerne. Luftstyrken ga despoten overtaket. I USA vokste fortvilelsen blant enkelte i Bush-administrajonen. Paul Wolfowitz og Dennis Ross argumenterte innad for USA måtte stoppe irakernes helikopterangrep med makt. Men dette hadde ledet til nye konfrontasjoner mellom amerikanske styrker og Saddams soldater. General Colin Powell og forsvarssjef Dick Cheney satte ned foten: USA skulle ikke støtte opprøret. Irakerne spurte seg: Hadde det bare vært tom retorikk, da George Bush senior før krigen hadde oppfordret irakerne til å gjøre opprør mot tyrannen? Ville ikke USA stille opp for det irakiske folket likevel? Det var visst i strid med folkeretten at tyrannen slaktet kuwaitere. Men da tyrannen slaktet irakere, vendte koalisjonen irakerne ryggen.

Saddam knuste motstanden. Irakerne gjorde alt det de kunne for å unnslippe Saddams hær. 1,3 millioner flyktninger tok seg inn i Iran. En halv million gjemte seg i fjellene mot grensen til Tyrkia. Det var en alvorlig flyktningkrise. Omsider ble presset fra det internasjonale samfunnet for stort for USA. President Bush igangsatte 16. april 1991 det som ble kalt Operation Provide Comfort i Nord-Irak. Koalisjonsstyrkene opprettet en flyforbudssone i over de kurdiske områdene, etablerte flyktningleire og sendte inn humanitær hjelp. Effekten av flyforbudet gjorde at den irakiske hæren måtte gjøre retrett. Dette ledet i praksis til at de kurdiske områdene fikk selvstendighet, inne i Irak. Sør for flyforbudssonen var irakerne imidlertid forsatt i tyrannens grep.

De amerikanske soldatene som i forbindelse med flyktningkrisen hadde gått inn i Nord-Irak, trakk seg raskt ut. FNs Høykommisær for flyktninger, Sadako Ogata, dro til i juni 1991 til Det hvite hus og tryglet om at de amerikanske styrkene måtte bli værende i Nord-Irak. Til stede på møtet var også Cheney og Powell. I sine memoarer skrev Ogata: “Presidenten forstod min bekymring, men han sa at amerikanske soldater måtte forlate Irak for å unngå anklagen om at USA hadde imperialistiske hensikter.” [The Turbulent Decade].

Powell skrev senere i boken sin: “Presidentens ord om at irakerne måtte kaste Saddam fra makten, kan ha oppmuntret opprøret. Men vår målsetting var å etterlate Saddam med nok makt til å overleve som et bolverk mot et Iran som forble fiendtlig innstilt mot Amerika.” [My American Journey] Powell skrev ikke noe om hans tanker om sivilbefolkningen som fortsatt måtte leve under Saddam. Her var det realpolitiske målsettinger for USA som gjaldt. Men hva med irakerne som slåss for sin frihet? Burde de ikke få anledning til å velge sine egne ledere? Og hva med det iranske folket som fortsatt måtte leve i frykt for hva deres blodtørstige nabo kunne finne på?

I valgkampen i 1992 ble beslutningen til Bush senior om å la Saddam sitte ved makten for øvrig sterkt kritisert av demokratenes visepresidentkandidat, Al Gore. Han sa at USA burde ha fjernet Saddam og latt irakerne selv velge sine ledere i frie valg. Gore var en av de få som allerede på slutten av 1980-tallet slo alarm om hvilket monster Saddam var. Gore holdt tett kontakt med irakiske demokrater helt frem til han gikk av som visepresident i år 2000. Mange internasjonalister stemte Clinton-Gore i 1992, nettopp som følge av at Bush hadde etterlatt Saddam ved makten. De mente at det bare var et spørsmål om tid før man igjen måtte konfrontere despoten.

Noen år etter den første Gulf-krigen, da president Bill Clinton vurderte muligheten for å stanse de serbiske nasjonalistene i Bosnia med amerikansk militærmakt, jobbet general Colin Powell med å overbevise administrasjonen om det motsatte. I boken til Clintons tidligere utenriksminister Madeleine Albright skrev hun om Powells standpunkt: Vi ønsket å gripe inn for å stanse folkemordet av muslimske bosniere, “men Powell ville ikke at det amerikanske militæret skulle ta på seg jobben.” Albright utbrøt: “Hva er det du sparer din fantastiske hær til, Colin, dersom du ikke vil vi skal anvende den?” Hun skrev: “Det var et akutt behov for å gå til aksjon i Bosnia, men Powell ville ikke at det amerikanske militæret skulle ta på seg oppgaven.” [Madam Secretary]

Da Powell ble intervjuet av Meet the Press, slapp han kritiske spørsmål om sine militære vurderinger på nittitallet. Han ble likevel spurt om sitt syn på Irak i dag. Som utenriksminister i forkant av krigen i 2003 hadde han argumentert hardt for at Irak utgjorde en trussel mot verdenssamfunnet, og han støttet beslutningen til Bush junior om å gå til krig. Powell sa på Meet the Press at den eneste, legitime begrunnelsen for å gå til krig i Irak i 2003 var masseødeleggelsesvåpnene. Han har alltid vært skeptisk til regimeskifte. I sin gjennomgang av Saddams brudd på FN-resolusjoner foran Sikkerhetsrådet i februar 2003, nevnte Powell riktignok at Irak var en brutal “politistat” og at Saddam “viste forakt for menneskets verd.” Men hans fremstilling konsentrerte seg om masseødeleggelsesvåpnene, ikke frigjøringen av Irak. To-og-tyve sider om masseødeleggelsesvåpen og terror, men bare tre avsnitt om tragedien irakerne hadde gjennomgått.

Ordene “demokrati” og “diktatur” ble faktisk ikke nevnt av Powell. Overfor FN burde Powell ha lagt mer vekt på at undertrykkingen av irakerne faktisk også utgjorde brudd på FN-resolusjonene. Det var som om han mente at det ikke spilte noen rolle om Irak var et tyranni eller et folkestyre. Sikkerhetsrådet hadde etter Gulf-krigen pålagt Irak å respektere minoriteter og frigi opposisjonelle gjennom FN-resolusjon 686, 687, 688 og Sikkerhetsrådets resolusjon 1373. Men Saddam ga blaffen i disse. Bare i løpet av året 1997 henrettet diktatoren 1.500 politiske fanger, i følge FNs spesialrapportør Van der Stoel.

Den amerikanske politikeren som Powell står nærmest i sin tenkning hva gjelder Irak er antakelig demokraten Joe Biden. Barack Obama har utpekt Biden til sin visepresidentkandidat. Biden mente i 2002 at USA burde la Saddam få beholde makten etter at USA hadde avvæpnet han. Biden var i likhet med Powell motstander av troppeoppbygningen i Irak ('the surge'). Også her viste Powell dårlig dømmekraft.

Irakerne gikk gjennom et helvete etter at Saddam Hussein kom til makten i 1979. Alt som skjedde siden den gang hadde diktaturet som selve “roten” til konfliktene. Jo tidligere man hadde innsett det, jo bedre i stand hadde man blitt til å komme frem til rett motgift: Regimeskifte.

Relatert:
Se sjefsoversetter ved Nürenberg, Richard Sonnenfeldt, drøfte tyranni og fascisme.

Det var Madeleine Albright som på nittitallet lanserte forslaget om et Forbund av demokratier, a League of Democracies. Les Madeleine Albright fra New York Times, juni 2008: “At the heart of the debate is the question of what the international system is. Is it just a collection of legal nuts and bolts cobbled together by governments to protect governments? Or is it a living framework of rules intended to make the world a more humane place? We know how the government of Myanmar would answer that question, but what we need to listen to is the voice — and cry — of the Burmese people.”

Sidehenvisninger:
Madeleine Albright: Madam Secretary, s 181-182
James Mann: The Rise of the Vulcans, s 184-186, 193-194
Sadako Ogata: The Turbulent Decade, 41-43

Se også min samleside om Irak.