Paven vet hva som skjer etter døden
I fjor innrømmet Pave Benedikt XVI at læren om limbo var en skrøne. Den katolske kirke konstruerer mange interessante læresetninger om ting den umulig kan ha kunnskap om. Kirken hevder den vet hva som skjer med oss etter at vi dør. Katolske prester har tidligere hevdet at spedbarn som døde før de rakk å bli døpt ikke kom til himmelen, men havnet i “limbo.” Det var Augustin som diktet opp limboteorien. Teorien ble medtatt i kirkens teologiske fundament ved kirkemøtet i Kartago i 418. Senere ble den kodifisert nærmere i Lyon i 1274 og Firenze i 1438-1445. Limbotilstanden i dødsriket ble fremstilt som et sted mellom himmelen og helvete.
Det er selvfølgelig like tullete for en prest å si at alle udøpte spedbarn kommer til Gud i himmelen etter døden som å si at alle udøpte spedbarn haver i limbo. Vi kan ikke vite noe om dette. De som hevder at de vet, snakker ikke sant. Pave Benedikt XVI sier at han er Jesu Kristi vikar på jorden, autorisert forhandler av Guds frelse. Han er en av de mest uærlige religiøse lederne i verden i dag. På Pavens reise til Brasil i fjor skapte han trøbbel for kirken. Utad, på folkemøtene, sa han at kristendommen overhodet ikke var misjonerende overfor urbefolkningen i Latin-Amerika. Kristendommen medførte kun en renselse av indianernes kultur, sa han. Kristendommen var visstnok noe som indianerne i det stille hadde “lengtet etter, uten å vite det selv,” som han formulerte det.
Men innad i kirken, på private møter med brasilianske ungdommer og biskoper, kom han med formaninger om at katolikkene måtte gå ut og omvende alle folkeslag, frelse de: “Jeg sender dere ut for den store misjonen om å omvende unge menn og kvinner som har latt seg forlede, som sauer uten en hyrde.” Paven gjentok det kristne budskapet om å gå ut og gjøre disipler av alle nasjoner. Biskopene måtte “instruere folk i troen og i kristen moral.” Paven spurte: “Følger dere Guds påbud? Har dere oppdaget at dette er den eneste veien til lykke?”
Paven hevder kristendommen er overlegen andre religioner fordi den skiller mellom tro og politikk. Men det som gjør den katolske kirke spesielt problematisk i dagens Europa er jo nettopp at Pavens trosfeller ikke skiller mellom stat og politikk. Paven er statsleder for sin egen stat, Vatikanstaten. Vatikanet har reell, folkerettslig status. Som følge av Paven har sin egen stat, kan han skjule ettersøkte kriminelle. Kardinal Bernard Law fra Boston, som flyttet pedofilie, katolske prester fra den ene stillingen til den andre uten å varsle myndighetene, unnslapp amerikansk politi og lever nå i Vatikanstaten, under Pavens beskyttelse mot rettslig forfølgelse.
Videre blander Paven seg direkte inn i politikk. I 2006 kritiserte han Den europeiske union for å ha utelatt kristendommen fra konstitusjonsforslaget. Men dersom religion og politikk er ment å være atskilt, kan selvsagt ikke én religion ha en spesiell status i en grunnlovstraktat? Problemet kjenner vi så altfor godt fra den norske, luthersk-evangeliske statskirken.
Norske katolikker tapper for øvrig statskassen for millioner av kroner hvert år. Oslo Katolske Bispedømme fikk for eksempel utbetalt 12.550.818 kroner av staten i 2006. Om katolikkene hadde støttet et skille mellom stat og religion hadde katolikkene selvsagt avvist statstilskudd. Å avvise økonomiske gaver fra staten er vanlig praksis for trossamfunn som ønsker å være uavhengig av offentlig innblanding.
Tidligere i år leste jeg en sørafrikansk gangsterroman, Acid Alex av Al Lovejoy. Fortelleren, Alex, opplever en brutal oppvekst i et dysfunksjonelt fosterhjem. Han vokser opp og blir en hardbarket narkosmugler. Livet til Alex går en dag på en smell. I en blanding av sorg og rus innser han plutselig at han ikke er hatet av alt og alle, slik han har trodd. Han er ikke uten verdi. Han blir overbevist om at han blir elsket betingelsesløst av Gud. Dette må ha vært det sentrale budskapet til Jesus, innser Alex. “Alle kommer til himmelen.” Selv de mest usle mennesker som lever i fattigdom og desperasjon vil finne trøst i å bli kjent med Alex’ Gud, i motsetning til den Gud som den sørafrikanske kirken messet om. Alex ender opp som en frilans misjonær i townshipene.
Som ateist er jeg vel diskvalifisert til å vurdere alle de fantastiske teoriene om hva som skjer med oss etter at vi dør. Men dersom man først tror på en kjærlighetens Gud, synes jeg det er merkelig å hevde at bare noen utvalgte mennesker kvalifiserer for å slippe inn i Guds rike. Enten må Guds kjærlighet være betingelsesløs, eller så opererer man i mine øyne med et gudsbilde som grenser mot sadisme. Det er derfor ikke vanskelig for meg å sympatisere med Einar Gelius og andre som i dag taler på vegne av de marginaliserte, i opposisjon til den katolske kirkes paternalistiske hierarki og Pavens rigide dogmer. Pavekirkens makt er maskert som guddommelig, selv om den åpenbart er menneskeskapt.
I en situasjon av uutholdelig smerte og fortvilelse, burde det ikke overraske at noen tar sitt liv. Men denne uken fikk vi beskjed om at en person vi kjente hadde gjort slutt på livet etter en tung tid. Nyheten etterlot oss i sjokk. Mitt livssyn gir ingen trøst i en slik situasjon. Mennesker kommer til verden og faller bort i et rasende tempo. Vår korte tilværelse finner sted i det som minner om et metallisk hulrom. Naturen virker nådeløs. På bakgrunn av mitt livssyn hadde jeg allikevel ikke diktet opp en teori om et slikt desillusjonert univers og hevdet at myten var sann. Kunnskap handler ikke om hvordan jeg tror eller skulle ønske at verden var, men hva vi kan vite om verden.
La oss forestille oss en ateistisk lege ved en fødestue på et sykehus. Et foreldrepar mister sin nyfødte, på tross av desperate bønner til Gud og på tross av at de har levd fromme liv. Legen vil ikke kunne gi et meningsfullt svar på hvorfor barnet døde, annet enn å vise til de naturlige årsakene. En ateist vil heller ikke hevde at det hjelper å be til Gud for barnet sjel. Selv om vi liker å si at vi lever i et sekulært samfunn, er et slikt svar fra en offentlig lege ikke nødvendigvis standarden.
Nylig ble jeg tipset om et svar som ble gitt av en prest til en 13-årig jente på et offentlig støttet nettfora for ungdom. Jenta lurte på om det var sant at hennes mor ikke kom til Gud etter døden, ettersom hun ikke var troende. Presten svarte:
“Alle mennesker vil få sin mulighet, og i enkelte kirkesamfunn tror de at Gud ikke har hjerte til å la mennesker gå fortapt, slik at alle som ønsker å ta imot hans invitasjon til å være med i himmelriket vil komme inn. De som da er for onde til å kunne være i Guds nærvær og derfor ikke ønsker å komme inn, de vil Gud utslette. Jeg vet ikke om dette var ok eller ikke for deg å høre, men det du kan gjøre er jo å be for din mor, Gud hører våre bønner, det kan du i alle fall være trygg på!”
En kristen prest vil kanskje måtte hoste opp noe slikt. Men denne jenta ble ikke akkurat kvitt sin tvil. Hun tror jo fortsatt at himmel og helvete eksisterer. Hun tror at det hjelper å be til Gud! Vi kan være rimelig sikker på at foreldrene som før i tiden mistet sine spedbarn også ba til Gud da barnet var sykt. Du kan selv tenke deg den angst som de måtte hanskes med når deres nyfødte døde før de rakk å bli døpt. De trodde jo faktisk på prestene da de påstod at de kjente Guds vilje på jorden. I tillegg til sorgen over å ha mistet et barn, måtte de hanskes med prestenes løgn om at barnas sjel var atskilt fra Guds kjærlighet.
Ateistiske leger og psykologer vil neppe dikte opp slike fabler, verken for å oppnå makt eller for å gi trøst. De burde heller ikke gi andre svar på verdens gåter enn de vitenskapen kan antyde. Vi er i det hele tatt kommet nærmere naturen selv, hvor enn vakker eller grusom vi synes at den er.
Relatert: Paven har tilsynelatende dyptpløyende kunnskap om himmel og helvete. Overfor Santa Feliciia-menigheten ved Fidene i Roma sa han i mars 2007 at helvete eksisterte og varer evig for de som lukker sitt hjerte for Gud.
