General Marks' oppgjør med Rumsfelds hurtigkrig
General James A. “Spider” Marks holdt tidligere i år et foredrag om Operation Iraqi Freedom ved University of Maryland, USA [mp3]. Under invasjonen var Marks en tostjerners general på bakken. Han var militær etterretningsansvarlig for infanteristene. Hans foredrag er et knusende oppgjør med tidligere forsvarssjef Donald Rumsfelds plan om en “hurtigkrig” i Irak.
Arbeidet med å legge planer for en mulig krig begynte for general Marks’ vedkommende sommeren 2002. Men det var først én uke før krigsutbruddet i mars 2003 at han fikk den endelige beskjeden om at USA kom til å gå til aksjon. Et av de største problemene var at de amerikanske styrkene måtte basere seg på teknisk etterretning – det vil si satellittovervåkning og avlytting. USA hadde ingen agenter på innsiden av Irak.
Oppdraget som det amerikanske militæret fikk av Det hvite hus i mars 2003 var enkelt og greit: “Fjern Saddam fra makten og uskadeliggjør hans masseødeleggelsesvåpenskapasitet.” All planlegging sprang ut fra denne målsettingen. General Marks forklarer hvordan krigen hadde sett helt annerledes ut om oppdraget hadde gått ut på “å bytte ut” Saddam med et annet styresett, i stedet for bare å “fjerne” han. Han mener imidlertid ikke at et endret oppdrag (fra hurtigkrig til en større plan om å erstatte diktatur med tålmodig nasjonsbygging) hadde forskjøvet tidspunktet for krigsutbruddet. Planleggingen av rekonstruksjonen av Irak hadde skjedd parallelt med planleggingen av krigen – men med flere aktører og med større kraft.
Oppgaven som USA stod overfor i mars 2003 var uansett utfordrende nok: Irak hadde den fjerde største hæren i verden. Likevel: Tre uker etter at krigen brøt ut, lykkes amerikanske styrker i å nå frem til Baghdad. Det var en stor bragd. Vi husker alle bildene av statuen av Saddam som ble revet ned på torget. Etter hvert som de amerikanske styrkene kom på plass i landet, ble jakten på masseødeleggelsevåpnene intensivert. Men hvor var de? Diktaturets masseødeleggelseskapasitet var jo hovedbegrunnelsen for å gå til krig. Det skapte bekymring da det etter hvert gikk opp for amerikanerne hvor lite de egentlig visste om Iraks våpenprogrammer.
Den militære etterretningen deltok i avhørene av baathisttoppene. General Marks selv avhørte blant annet tidligere utenriksminister Tariq Aziz. Etter hvert satte man sammen et helt annet bilde av det Colin Powell og George W. Bush trodde var sannheten om Iraks masseødeleggelsesvåpen:
Saddam hadde hatt våpen. Han kvittet seg med våpnene på midten av nittitallet, han lot verden tro at han fortsatt hadde masseødeleggelsesvåpen, blant annet for å avskrekke Iran. Saddam beholdt likevel kapasiteten til å gjenoppstarte masseødeleggelsesvåpens-programmene.
Da dette ble klart skjønte general Marks at oppdraget som de hadde blitt gitt av Rumsfeld faktisk var utført. (Noe også underdirektør i forsvarsdepartementet, Douglas Feith, konkluderte med i sin bok.) Saddam var jo styrtet. Masseødeleggelsesvåpnene var ikkeeksisterende. Irak var avvæpnet. Dette var sommeren 2003. Hva nå? General Marks var 6. juni 2003 i møte med forsvarssjefen i Pentagon. Rumsfeld sa at USA skulle trekke alle sine soldater ut i løpet av desember 2003. Alle skulle være hjemme til jul. General Marks var rystet over naiviteten. Det var ting som skjedde i Irak som tydet på at dette var noe optimistisk...
General Marks mener Rumsfelds plan om hurtigkrig ledet til at USA gikk inn med altfor få divisjoner. Han spør: “Hvorfor gikk vi ikke inn med overveldende styrke? Hvorfor fulgte ikke hærens rekonstruksjonsteam i kjølvannet av invasjonsstyrkene?” Rumsfelds plan var ikke bare “hurtigkrig,” men “billigkrig.” Mange amerikanske offiserer med erfaring i fra Bosnia var urolige. De visste at det var like viktig med en klar plan for gjenoppbyggingsfasen som selve kamphandlingene. Hva var årsaken til at planleggingen var så elendig? Først i februar 2003 ble det satt sammen et eget team i Pentagon som skulle planlegge en eller annen form for gjenoppbygging.
General Marks tar et oppgjør med av-baathifiseringspolitikken – hvor tidligere toppledere av partiet til Saddam ikke skulle få lov til å inneha høye stillinger i det nye, frie Irak. (Jeg har tidligere uttrykt meg positivt til av-baathifisering, men Marks sitt vitnesbyrd har omsider fått meg til å endre syn her, av rent praktiske årsaker.) Hundretusener av offiserer og militære som var medlemmer av baath-partiet forente krefter med al-Qaida og det skapte en følelse blant mange irakere av at de nye styresmaktene var “anti-sunni.”
USA burde ha gått inn med overveldende makt, med all tilgjengelig militær kapasitet, mener general Marks. Han kritiserer ikke bare hvordan Bush-administrasjonen tok for lett på oppgaven i Irak, men også hvordan krigen ble solgt på hjemmebane: Den amerikanske befolkningen ble aldri fortalt at dette kom til bli blodig alvor, at USA kom til å gå inn i en kostbar krig, med de oppofrelser det måtte medføre – i døde soldater, i dollar, i mental innstilling... General Marks sier:
“Vår nasjon er fortsatt ikke i krig, selv om vi faktisk er i krig. Oppofrelsene blir ikke betalt av samfunnet som helhet. La oss gjøre krigen til hele vårt samfunns krig. Det skal ikke være en liten gruppe som betaler prisen, i form av menneskelige tap eller i form av politisk mot.”
På bakgrunn av general Marks foredrag får man inntrykk av at det i praksis var to Irak-kriger. Den første var Rumsfelds hurtigkrig som tok til i mars 2003. Den andre Irak-krigen begynte med troppeoppbygningen som Bush beordret i januar 2007. I ettertid kan vi se at den avgjørende diskusjonen fant sted i Washington D.C. i årsskiftet 2006-2007. Det er vanskelig å sette ord på hvor viktig den debatten var. Hvordan hadde verden sett ut dersom Irak hadde ligget i grus, og USA hadde lidd et ydmykende nederlag i hjertet av Midtøsten?
Det var mange som mente krigen i Irak var tapt. Demokratene Joe Biden og Barack Obama gikk imot planene om “the surge.” De krevde i januar 2007 i stedet at USA måtte forlate Irak. Fatalismen ble også delt av mange republikanere. James A. Baker og de andre republikanerne i Iraq Study Group mente at nedtrapping og “mer diplomati” var svaret. Tidligere utenriksminister Colin Powell sa Irak var tapt og at troppeoppbygningen kom til å mislykkes.
General Marks er en militær tenker. Han mener diktatoren Saddam måtte fjernes, men han er ikke spesielt opptatt demokratispredningsargumentet, selv om han mener nasjonsbygging burde ha vært en del av oppdraget som president Bush ga det amerikanske militæret helt fra starten av. På slutten av sitt foredrag sier General Marks:
“Vi skulle ha hatt troppeoppbygningen – the surge – i mars 2003. Hvorfor ventet vi til 2007?”
Storbritannias tidligere statsminister Winston Churchill sa en gang: “Amerika gjør alltid det rette – etter først å ha utprøvd alle andre alternativer.”
Relatert:
- Les hvordan fredsprisvinner Al Gore argumenterte for Irak-krigen.
- USAs vaklende demokratispredning.
- Nye dokumenter fra Irak viser at Saddam støttet terroristorganisasjoner.
- Hvem planla egentlig kaoset i Irak?
- Hva mente norske politikere om Irak-krigen?
