Derfor gikk Obama mot Irak-krigen
Under sin kampanje for å bli USAs neste president har Barack Obama signalisert at også han under gitte omstendigheter hadde vært villig til å sende nasjonen i krig. Obama har for eksempel under primærvalgkampen sagt at han, dersom det hadde vært nødvendig, hadde vært villig til å sende amerikanske soldater inn i Pakistan, på tross av at han hadde manglet samtykke fra Pakistans regjering eller FNs Sikkerhetsråd. Han er også tilhenger av militær intervensjon når det trengs, og han mener at USA noen ganger må gå til aksjon på egen hånd uten folkerettslig godkjenning fra FN – slik president Bill Clinton gjorde for å stanse etnisk rensning av kosovoalbanere i 1999. Så hva var grunnen til at Obama i 2003 ikke ønsket å støtte krigen for å frigjøre Irak? Hvorfor ville ikke Obama bidra til å fjerne diktatoren Saddam Hussein fra makten? Svaret på det spørsmålet ligger i en kort tale Obama holdt på Federal Plaza i Chicago den 2. oktober 2002, en tale du garantert aldri har lest.
Talen ble holdt samme dag som den amerikanske kongressen vedtok resolusjonen som autoriserte president Bush i å gå til krig for å avvæpne og fjerne den irakiske diktatoren. Obama var på dette tidspunkt medlem av delstatssenatet til Illinois. Han snakket foran et lokalt antikrigsmøte arrangert av Chicagoans Against War in Iraq. Obama startet talen ved med å vise til hans bestefar som hadde kjempet i Europa mot Hitler-Tyskland. Krigen mot Hitler var riktig, mente Obama. Hans bestefar slåss “i den større frihetens navn, i en kamp hvor demokrati vant over ondskap, og han slåss ikke forgjeves.” Obama, som er glad i alt som har med familie å gjøre, presiserte med denne historien at han ikke var krigsmotstander, men at han var motstander av denne krigen.
Obama sa i talen at han var motstander av
“det kyniske forsøket fra Richard Perle og Paul Wolfowitz og andre sofakrigere i denne administrasjonen til å tvangsfore oss med sine egne ideologiske agendaer, uavhengig av de menneskelige kostnadene og de oppofrelsene som vil måtte komme. Det som jeg er motstander av er avledningsforsøk fra politiske guruer som Karl Rove som forsøker å fjerne fokus fra de som mangler helseforsikring, fra fattigdomsøkningen, fra fallet i medianinntekten – fra bedriftsskandaler og børsen som nettopp har hatt sin verste måned siden depresjonen. Det er det jeg er imot. En dum krig. En forhastet krig. En krig grunnet i følelser, ikke fornuft, på politikk, ikke prinsipper.”
Saddam var en grusom mann, men han ville uansett falle fra makten hvert, mente Obama. Irak utgjorde ingen umiddelbar og direkte trussel mot USA eller landets naboer. I stedet for konfrontasjon burde USA jobbe for oppdemning av Saddam. Obama advarte mot at en eventuell krig kom til å bli kostbar og langvarig. Krigen ville skape mer terrorisme og fanatisme i Midtøsten, mente han. Det ville øke rekrutteringen til al-Qaida. Den avsluttende delen av talen var utformet mer retorisk, som en direkte appell til president Bush. Obama stilte fire ganger på rad det samme spørsmålet: “Vil du slåss, president Bush?” Obama svarte: OK, la oss i stedet bekjempe bin Laden og al-Qaida... OK, la oss la FN-inspektørene få gjøre sin jobb i fred... OK, la oss stoppe spredningen av atomvåpen… OK, la oss stanse amerikansk våpeneksport til krigssoner… OK, la oss slåss for å stanse undertrykkelsen av befolkningen i Egypt og Saudi-Arabia… OK, la oss gå til kamp for å frigjøre oss fra vår avhengig av olje fra Midtøsten...
Denne talen eksponerer dessverre noen av Obama svakheter. For det første ser han ut til å legge overdreven vekt på to personer langt nede i Bush-administrasjonens hierarki, Richard Perle og Paul Wolfowitz. Hva er det som gjør nettopp disse to personene spesielt skumle? Obama blander kritikken av disse med en bisarr henvisning til stabssjefen i Det hvite hus, Karl Rove: Obama påstår at krigen var en avledningsmanøver for å fjerne fokus fra sosiale problemer i USA. Det lukter konspirasjonsteori lang vei. Det minner om de oppfinnsomme teoriene som Obamas pastor Wright var notorisk kjent for. I tillegg var det overraskende at Obama brukte uttrykket “sofakrigere” om Wolfowitz og Perle. Obama selv støttet jo krigen i Afghanistan året før. Var Obama også en “sofakriger”? En person som Wolfowitz har for øvrig arbeidet konsekvent for at USA må støtte demokratene i Midtøsten. Innad i den første Bush-administrasjonen i 1991 argumenterte han for at USA måtte støtte det irakiske opprøret mot Saddam militært – forgjeves. Hadde Wolfowitz greid å overbevise presidenten, kunne diktaturet ha blitt styrtet allerede da. Krigen i 2003 hadde aldri funnet sted.
Det som er oppsiktsvekkende er at Obama i talen i fra 2002 sa seg villig til å “slåss” for at USA skulle stanse undertrykkelsen som pågikk i Egypt og Saudi-Arabia, men undertrykkelsen i Irak – som tross alt var atskillig mer prekær, og i tillegg ble utført av et regime som utøvde statsterrorisme – ønsker han ikke å gjøre noe med. Det var en “dum” krig, i følge Obama. Hvorfor skulle Saddam slippe unna med oppdemning, mens USA måtte “slåss for” å stanse overgrep mot opposisjonelle i Egypt og Saudi-Arabia? I 2002 hadde man jo en gylden mulighet til å begrave diktaturet i Irak for godt. Da virker det underlig å skulle rasjonalisere bort konflikten ved å rette pekefingeren mot de mange andre autoritære statene i nabolaget.
I tillegg til dette oppfordret Obama i sin tale USA om å “slåss” for å slippe å måtte kjøpe oljen fra Midtøsten. Men å kjøpe olje fra et demokratisk Irak må vel være bedre enn å kjøpe olje fra en annen, autoritær stat i regionen? Det historien i fra 1991 og frem til 2003 viste, var jo nettopp at den endeløse karusellen av våpeninspeksjoner, FN-resolusjoner og sanksjoner ikke var i stand til å velte Saddams regime. Saddam beriket seg selv og sine medsammensvorne. Gjennom korrupsjonen av FNs olje-mot-mat-program sikret diktatoren seg viktige støttespillere i Sikkerhetsrådet. Saddam eksporterte sine mafiøse forvaltningsskikker inn til hjertet av verdensorganisasjonen, mens FN ikke en gang fikk gjennomslag for kravet om at irakiske samvittighetsfanger måtte frigis! Saddams innflytelse over verden ble styrket. Verdens innflytelse over Irak ble svekket.
Obama skrev også om sitt standpunkt til Irak i boken sin, The Audacity of Hope (2006). Her blir Obamas reservasjoner i fra 2002 utfylt med en mer prinsipiell motstand mot demokratispredning gjennom militær intervensjon. Obama skrev:
“Men når vi forsøker å plante demokrati i et land ved hjelp av våpenmakt, når vi kanaliserer penger til grupper som vi anser som er vennligere innstilt overfor Washingtons økonomiske interesser, eller når vi lar oss forføre av eksilledere som Chalabi uten lokal støtte, så er vi ikke bare i ferd med å sikre vårt eget nederlag: Vi hjelper autoritære regimer i deres bestrebelser med å stemple demokratiforkjempere som redskaper for fremmede makter, og vi legger hindringer for at et genuint, grasrotsdemokrati skal kunne vokse frem.” [s 374]
Men er det ikke selvmotsigende å skulle vente tålmodig på fremveksten av grasrotdemokrati i Midtøsten i stedet for å støtte de demokratiforkjemperne som faktisk finnes? Da man diskuterte militær aksjon mot Irak høsten 2002, var det overgrepene mot opposisjonelle i Egypt og Saudi-Arabia som Obama ønsket å rette fokus mot. Mens krigen pågikk i Irak, fra 2003 og frem til i år, mente han at kampene “fjernet fokus fra den virkelige kampen” i Afghanistan. Han var motstander av troppeoppbygningen i 2007 og støttet i stedet en plan for tilbaketrekning av alle kampstyrker innen mars 2008. Det er tilsynelatende alltid en konflikt et eller annet sted i verden som fortjener vår oppmerksomhet mer enn konflikten i Irak.
Relatert:
Colin Powells dømmekraft.
Joe Biden: Et skuffende visepresidentvalg.
Se også min samleside om Irak.
