havard simensen

Den amerikanske presidentkandidaten Barack Obama har lykkes godt med å snikinnføre sosialdemokratisk tankegods i sin kampanje. De færreste amerikanere ser ut til å innse hvor langt ute på venstresiden han er. Han er en av de får amerikanske politikere som har jobbet tett på mennesker som mislykkes i jakten på den amerikanske drømmen, da han jobbet som frivillighetsarbeider i Chicago. Årsaken til at det ikke har gått opp for amerikanerne hvor radikal Obama er, er at han har brukt andre vendinger enn det amerikanske politikere har pleid å bruke. I boken til Obama, The Audacity of Hope, ser man hvordan Obama systematisk jobber for å omformulerer venstresidens prinsipper til et moderat språk som er appetittlig for verdikonservative velgere. I tillegg hjelper det selvsagt at Obama er verdikonservativ, selv om han er medlem av Demokratene.

Obama har vinglet i forhold til mange spørsmål i sin kampanje, særlig i utenrikspolitikken, men hva gjelder sitt sosiale program har han vært resolutt. Han har aldri veket tilbake på at han som president kommer til å heve skattene for de personer som tjener mest. I tillegg ønsker han større beskatning av kapitalinntekter og for bedrifter. Når Obama har snakket om at de som har mest bør bidra mer, har han gjort det på avslappet vis, på en måte som er avvæpnende, ikke ved å fremstå som en truende kommunist. Som et ledd i hans dyktige negative kampanje mot McCain har han kjørt reklamefilmer som påpekte at McCain-ekteparet eier sju hus, og at McCain mener middelklassen omfatter alle som tjener under fem millioner dollar i året (selv om det var en spøk fra McCain).

Det står respekt av den jobben Obama har gjort for å skape forståelse av at amerikanerne må stå sammen. De bør dele på godene. Da Rørlegger-Joe oppsøkte Obama på et folkemøtet og uttrykte sinne over hans skatteplan, sa Obama rolig at amerikanere burde lære seg “å spre velstanden” [spread the wealth around.] Han kunne glatt ha rodd seg unna. Obama holdt fast på at han kom til å skattlegge Joe. Rørlegger-Joe har blitt helten til McCain fordi han symboliserer sosialpopulismen til de konservative: Her har man en hardarbeidende, selvstendig næringsdrivende som Obama har lyst til å frarane penger for å gi de til noen andre slappfisker. “Det høres ut som sosialisme,” sa Rørlegger-Joe.

Og det høres fint ut! Obama er vel den amerikaneren, som ved siden av Michael Moore, har gjort mest for å formidle hvor bra offentlige velferdsordninger kan være. Uten offentlige velferdsordninger er det ikke mulig å oppnå den grad av sosial mobilitet som vi har i nordiske land, en sosial mobilitet som er høyere enn i USA og Storbritannia. Da jeg i fjor var på en seksukers roadtrip i USA, var det påfallende hvor mange arbeidstakere som jobbet mens de var syke. På en Starbucks-kafé i Amarillo jobbet det til og med en ung mann med armen i fatle. Han svettet fælt. At så mange syke går på jobb tyder på at det ikke finnes særlig gode sykelønnsordninger. Det er irrasjonelt for et rikt samfunn som USA at man ikke har fått slike ordninger på plass. Offentlig finansierte eller delfinansierte sykedager gjør at arbeidstakerne blir raskere friske fordi de kan være hjemme og hvile ut. Det skaper dessuten mer fornøyde arbeidere, og servicen for kundene blir bedre. Prøv å håndtere en espressomaskin med én arm!

Arbeiderpartistatsråd Dag Terje Andersen skrev i sommer et innlegg på bloggen sin. Han hadde besøkt en ertebonde på Nøtterøy som benytter seg av latviske arbeidere. Hvordan står det til med lønns- og arbeidsforholdene for latvierne, undret Andersen seg? Han skrev at bonden tjente gode penger:

“Å sørge for ordna forhold for arbeidstokken har ikke tatt knekken på gårdsdrifta. Johansen er tvert i mot bevis på at de som ikke klarer å betale norske lønninger i Norge driver butikken for dårlig. Eller som [bonden] selv sier det: 'Vi har kanskje Norges største sukkerertproduksjon.'”

Dag Terje Andersen skapte min øyne en fin balanse mellom ordene “penger”, “lønninger”, “produksjon” i hans lille blogginnlegg – alt var koblet opp mot en omtanke for arbeidstakernes kår.

Sosialdemokrati er god business. Dersom du ikke har råd til å tilby arbeidstakerne en skikkelig lønn og gode arbeidsforhold, slik loven og fagforeningene krever, så er det bedre at du legger ned sjappa. De som ønsker utjevning bør omfavne næringslivet, og tale på bedriftenes vegne. Industribedriftene ble opprettet som resultat av profittjag og kapitalisme. Arbeiderklassen hadde aldri eksistert om ikke det var for innovative sjeler som våget å bygge fabrikker, som eksperimenterte med ny teknologi og som hadde samlet opp nok kapital til å gamble med investeringer. Når industribedriftene blir nedlagt, må man akseptere nedleggelsen med samme mentalitet som man aksepterte bedriftsetableringen. Sosialdemokrati bygger på kapitalismens brutale kraft. Det er de sterkeste bedriftenes rett som bør gjelde. For å ha noe å dele, og for å gi muligheter til alle, må vi ha velstand og stor økonomisk vekst.

Obama er kanskje ikke dyktig nok til å hylle markedsøkonomien. Da han drev sin primærkampanje i industritunge områder i Midtvesten, kritiserte han frihandel, og ønsket reforhandling av frihandelsavtalen Nafta. (Etter å ha vunnet delstaten fra Hillary Clinton, trakk han imidlertid tilbake kravet.) Gjentatte ganger har Obama kritisert president Bush for hans skattelette for “de rike.” Det må sies at Obama i boken sin, The Audacity of Hope, er mer reflektert. Der understreker han at han ikke ønsker å provosere frem klassemisunnelse. I noen fornuftige små setninger (med en effektiv referanse til familieverdier) setter Obama ord på utjevningsargumentet, som om han henvender seg direkte til konservative velgere:

“Kanskje har jeg arvet en slags Midtvesten-følsomhet fra min mor og hennes familie ... På et gitt tidspunkt har man ervervet seg nok velstand, man får like mye ut av et Picasso-maleri på et museum som hjemme på stueveggen, man kan få seg et godt måltid på en restaurant for tjue dollar, og når garderoben din koster mer enn en amerikansk gjennomsnittlig årsinntekt, så har du råd til å betale litt høyere skatt. Det vi ikke har råd til å miste, er innsikten om at vi – på tross av store forskjeller i levestandard – står og faller sammen.”

Posted by håvard simensen at 08:26 AM | Permalink

Under sin kampanje for å bli USAs neste president har Barack Obama signalisert at også han under gitte omstendigheter hadde vært villig til å sende nasjonen i krig. Obama har for eksempel under primærvalgkampen sagt at han, dersom det hadde vært nødvendig, hadde vært villig til å sende amerikanske soldater inn i Pakistan, på tross av at han hadde manglet samtykke fra Pakistans regjering eller FNs Sikkerhetsråd. Han er også tilhenger av militær intervensjon når det trengs, og han mener at USA noen ganger må gå til aksjon på egen hånd uten folkerettslig godkjenning fra FN – slik president Bill Clinton gjorde for å stanse etnisk rensning av kosovoalbanere i 1999. Så hva var grunnen til at Obama i 2003 ikke ønsket å støtte krigen for å frigjøre Irak? Hvorfor ville ikke Obama bidra til å fjerne diktatoren Saddam Hussein fra makten? Svaret på det spørsmålet ligger i en kort tale Obama holdt på Federal Plaza i Chicago den 2. oktober 2002, en tale du garantert aldri har lest.

Talen ble holdt samme dag som den amerikanske kongressen vedtok resolusjonen som autoriserte president Bush i å gå til krig for å avvæpne og fjerne den irakiske diktatoren. Obama var på dette tidspunkt medlem av delstatssenatet til Illinois. Han snakket foran et lokalt antikrigsmøte arrangert av Chicagoans Against War in Iraq. Obama startet talen ved med å vise til hans bestefar som hadde kjempet i Europa mot Hitler-Tyskland. Krigen mot Hitler var riktig, mente Obama. Hans bestefar slåss “i den større frihetens navn, i en kamp hvor demokrati vant over ondskap, og han slåss ikke forgjeves.” Obama, som er glad i alt som har med familie å gjøre, presiserte med denne historien at han ikke var krigsmotstander, men at han var motstander av denne krigen.

Obama sa i talen at han var motstander av

“det kyniske forsøket fra Richard Perle og Paul Wolfowitz og andre sofakrigere i denne administrasjonen til å tvangsfore oss med sine egne ideologiske agendaer, uavhengig av de menneskelige kostnadene og de oppofrelsene som vil måtte komme. Det som jeg er motstander av er avledningsforsøk fra politiske guruer som Karl Rove som forsøker å fjerne fokus fra de som mangler helseforsikring, fra fattigdomsøkningen, fra fallet i medianinntekten – fra bedriftsskandaler og børsen som nettopp har hatt sin verste måned siden depresjonen. Det er det jeg er imot. En dum krig. En forhastet krig. En krig grunnet i følelser, ikke fornuft, på politikk, ikke prinsipper.”

Saddam var en grusom mann, men han ville uansett falle fra makten hvert, mente Obama. Irak utgjorde ingen umiddelbar og direkte trussel mot USA eller landets naboer. I stedet for konfrontasjon burde USA jobbe for oppdemning av Saddam. Obama advarte mot at en eventuell krig kom til å bli kostbar og langvarig. Krigen ville skape mer terrorisme og fanatisme i Midtøsten, mente han. Det ville øke rekrutteringen til al-Qaida. Den avsluttende delen av talen var utformet mer retorisk, som en direkte appell til president Bush. Obama stilte fire ganger på rad det samme spørsmålet: “Vil du slåss, president Bush?” Obama svarte: OK, la oss i stedet bekjempe bin Laden og al-Qaida... OK, la oss la FN-inspektørene få gjøre sin jobb i fred... OK, la oss stoppe spredningen av atomvåpen… OK, la oss stanse amerikansk våpeneksport til krigssoner… OK, la oss slåss for å stanse undertrykkelsen av befolkningen i Egypt og Saudi-Arabia… OK, la oss gå til kamp for å frigjøre oss fra vår avhengig av olje fra Midtøsten...

Denne talen eksponerer dessverre noen av Obama svakheter. For det første ser han ut til å legge overdreven vekt på to personer langt nede i Bush-administrasjonens hierarki, Richard Perle og Paul Wolfowitz. Hva er det som gjør nettopp disse to personene spesielt skumle? Obama blander kritikken av disse med en bisarr henvisning til stabssjefen i Det hvite hus, Karl Rove: Obama påstår at krigen var en avledningsmanøver for å fjerne fokus fra sosiale problemer i USA. Det lukter konspirasjonsteori lang vei. Det minner om de oppfinnsomme teoriene som Obamas pastor Wright var notorisk kjent for. I tillegg var det overraskende at Obama brukte uttrykket “sofakrigere” om Wolfowitz og Perle. Obama selv støttet jo krigen i Afghanistan året før. Var Obama også en “sofakriger”? En person som Wolfowitz har for øvrig arbeidet konsekvent for at USA må støtte demokratene i Midtøsten. Innad i den første Bush-administrasjonen i 1991 argumenterte han for at USA måtte støtte det irakiske opprøret mot Saddam militært – forgjeves. Hadde Wolfowitz greid å overbevise presidenten, kunne diktaturet ha blitt styrtet allerede da. Krigen i 2003 hadde aldri funnet sted.

Det som er oppsiktsvekkende er at Obama i talen i fra 2002 sa seg villig til å “slåss” for at USA skulle stanse undertrykkelsen som pågikk i Egypt og Saudi-Arabia, men undertrykkelsen i Irak – som tross alt var atskillig mer prekær, og i tillegg ble utført av et regime som utøvde statsterrorisme – ønsker han ikke å gjøre noe med. Det var en “dum” krig, i følge Obama. Hvorfor skulle Saddam slippe unna med oppdemning, mens USA måtte “slåss for” å stanse overgrep mot opposisjonelle i Egypt og Saudi-Arabia? I 2002 hadde man jo en gylden mulighet til å begrave diktaturet i Irak for godt. Da virker det underlig å skulle rasjonalisere bort konflikten ved å rette pekefingeren mot de mange andre autoritære statene i nabolaget.

I tillegg til dette oppfordret Obama i sin tale USA om å “slåss” for å slippe å måtte kjøpe oljen fra Midtøsten. Men å kjøpe olje fra et demokratisk Irak må vel være bedre enn å kjøpe olje fra en annen, autoritær stat i regionen? Det historien i fra 1991 og frem til 2003 viste, var jo nettopp at den endeløse karusellen av våpeninspeksjoner, FN-resolusjoner og sanksjoner ikke var i stand til å velte Saddams regime. Saddam beriket seg selv og sine medsammensvorne. Gjennom korrupsjonen av FNs olje-mot-mat-program sikret diktatoren seg viktige støttespillere i Sikkerhetsrådet. Saddam eksporterte sine mafiøse forvaltningsskikker inn til hjertet av verdensorganisasjonen, mens FN ikke en gang fikk gjennomslag for kravet om at irakiske samvittighetsfanger måtte frigis! Saddams innflytelse over verden ble styrket. Verdens innflytelse over Irak ble svekket.

Obama skrev også om sitt standpunkt til Irak i boken sin, The Audacity of Hope (2006). Her blir Obamas reservasjoner i fra 2002 utfylt med en mer prinsipiell motstand mot demokratispredning gjennom militær intervensjon. Obama skrev:

“Men når vi forsøker å plante demokrati i et land ved hjelp av våpenmakt, når vi kanaliserer penger til grupper som vi anser som er vennligere innstilt overfor Washingtons økonomiske interesser, eller når vi lar oss forføre av eksilledere som Chalabi uten lokal støtte, så er vi ikke bare i ferd med å sikre vårt eget nederlag: Vi hjelper autoritære regimer i deres bestrebelser med å stemple demokratiforkjempere som redskaper for fremmede makter, og vi legger hindringer for at et genuint, grasrotsdemokrati skal kunne vokse frem.” [s 374]

Men er det ikke selvmotsigende å skulle vente tålmodig på fremveksten av grasrotdemokrati i Midtøsten i stedet for å støtte de demokratiforkjemperne som faktisk finnes? Da man diskuterte militær aksjon mot Irak høsten 2002, var det overgrepene mot opposisjonelle i Egypt og Saudi-Arabia som Obama ønsket å rette fokus mot. Mens krigen pågikk i Irak, fra 2003 og frem til i år, mente han at kampene “fjernet fokus fra den virkelige kampen” i Afghanistan. Han var motstander av troppeoppbygningen i 2007 og støttet i stedet en plan for tilbaketrekning av alle kampstyrker innen mars 2008. Det er tilsynelatende alltid en konflikt et eller annet sted i verden som fortjener vår oppmerksomhet mer enn konflikten i Irak.

Relatert:
Colin Powells dømmekraft.

Joe Biden: Et skuffende visepresidentvalg.

Se også min samleside om Irak.

Posted by håvard simensen at 09:38 AM | Permalink

Er vi i stand til å forestille oss hvordan verden hadde sett ut i dag, dersom verdenssamfunnet hadde fjernet Saddam fra makten i 1991? Da Osama bin Laden utstedte sin fatwa mot Amerika i 1998, la han stor vekt på irakernes lidelser under FN-sanksjonene. “Nå forsetter de å utslette det som er igjen av det irakiske folket og ydmyke Iraks muslimske naboer.” Dette var det “beste beviset” på USAs korsfarer-sionistiske hensikter – deres “iver etter å ødelegge Irak” – i følge bin Laden. “Disse lovbruddene og syndene utført av amerikanerne er en krigserklæring mot Gud, hans budbringer, og muslimer.” Al-Qaida brukte irakernes skjebne som en begrunnelse for å lansere sin “hellige” krig mot USA, en krig som omsider ville føre USA tilbake til Irak for å rette opp feilen i fra 1991.

På søndag ga republikaneren Colin Powell sin støtte til demokratenes presidentkandidat Barack Obama. Powell har vært en sentral aktør i USAs forhold til Irak. Diktatoren Saddam Hussein gikk til krig mot Iran i september 1980, med katastrofale følger. Hundretusener av iranere og irakere døde på slagmarken. På slutten av krigen bombet Saddam mål i Teheran ene og alene for å maksimere sivile, iranske tap. I 1990 invaderte Saddam like godt Kuwait, også denne gang uten noen form for provokasjon. Saddam var vant med å få det som han ville. Ingen hadde stanset han på hans vei mot makten i baath-partiet; Ingen hadde stanset han som president; Ingen stanset han da han gikk til angrep på Iran. Han hadde gode grunner til å anta at okkupasjonen av Kuwait ikke kom til å få konsekvenser.

Colin Powell var på dette tidspunkt militær øverstkommanderende i USA. Han advarte George Bush senior mot å skyve Saddam ut av Kuwait: Er det verdt prisen å gå til krig for å frigjøre Kuwait? spurte han. - The Rise of the Vulcans, James Mann. Da Bush senior endelig bestemte seg for å gå til krig, jobbet general Powell for å få på plass en kjappest mulig våpenhvile. Diktatoren skulle få beholde makten i Irak. Det skulle ikke bli noen innblanding i irakernes interne forhold. Man måtte respektere Iraks nasjonale suverenitet, het det den gang. Verden gikk glipp av muligheten til å frigjøre Irak allerede i 1991. Som et ledd i våpenhvileavtalen mellom koalisjonen og Saddam, fikk irakerne rett til å fly sine helikoptre over irakisk territorium. Dette ble en katastrofal klausul.

Kurdiske irakere og shia-irakere gjorde opprør for frigjøre seg fra diktatoren. Saddam brukte den irakiske hærens helikoptre til å massakrere opprørerne. Luftstyrken ga despoten overtaket. I USA vokste fortvilelsen blant enkelte i Bush-administrajonen. Paul Wolfowitz og Dennis Ross argumenterte innad for USA måtte stoppe irakernes helikopterangrep med makt. Men dette hadde ledet til nye konfrontasjoner mellom amerikanske styrker og Saddams soldater. General Colin Powell og forsvarssjef Dick Cheney satte ned foten: USA skulle ikke støtte opprøret. Irakerne spurte seg: Hadde det bare vært tom retorikk, da George Bush senior før krigen hadde oppfordret irakerne til å gjøre opprør mot tyrannen? Ville ikke USA stille opp for det irakiske folket likevel? Det var visst i strid med folkeretten at tyrannen slaktet kuwaitere. Men da tyrannen slaktet irakere, vendte koalisjonen irakerne ryggen.

Saddam knuste motstanden. Irakerne gjorde alt det de kunne for å unnslippe Saddams hær. 1,3 millioner flyktninger tok seg inn i Iran. En halv million gjemte seg i fjellene mot grensen til Tyrkia. Det var en alvorlig flyktningkrise. Omsider ble presset fra det internasjonale samfunnet for stort for USA. President Bush igangsatte 16. april 1991 det som ble kalt Operation Provide Comfort i Nord-Irak. Koalisjonsstyrkene opprettet en flyforbudssone i over de kurdiske områdene, etablerte flyktningleire og sendte inn humanitær hjelp. Effekten av flyforbudet gjorde at den irakiske hæren måtte gjøre retrett. Dette ledet i praksis til at de kurdiske områdene fikk selvstendighet, inne i Irak. Sør for flyforbudssonen var irakerne imidlertid forsatt i tyrannens grep.

De amerikanske soldatene som i forbindelse med flyktningkrisen hadde gått inn i Nord-Irak, trakk seg raskt ut. FNs Høykommisær for flyktninger, Sadako Ogata, dro til i juni 1991 til Det hvite hus og tryglet om at de amerikanske styrkene måtte bli værende i Nord-Irak. Til stede på møtet var også Cheney og Powell. I sine memoarer skrev Ogata: “Presidenten forstod min bekymring, men han sa at amerikanske soldater måtte forlate Irak for å unngå anklagen om at USA hadde imperialistiske hensikter.” [The Turbulent Decade].

Powell skrev senere i boken sin: “Presidentens ord om at irakerne måtte kaste Saddam fra makten, kan ha oppmuntret opprøret. Men vår målsetting var å etterlate Saddam med nok makt til å overleve som et bolverk mot et Iran som forble fiendtlig innstilt mot Amerika.” [My American Journey] Powell skrev ikke noe om hans tanker om sivilbefolkningen som fortsatt måtte leve under Saddam. Her var det realpolitiske målsettinger for USA som gjaldt. Men hva med irakerne som slåss for sin frihet? Burde de ikke få anledning til å velge sine egne ledere? Og hva med det iranske folket som fortsatt måtte leve i frykt for hva deres blodtørstige nabo kunne finne på?

I valgkampen i 1992 ble beslutningen til Bush senior om å la Saddam sitte ved makten for øvrig sterkt kritisert av demokratenes visepresidentkandidat, Al Gore. Han sa at USA burde ha fjernet Saddam og latt irakerne selv velge sine ledere i frie valg. Gore var en av de få som allerede på slutten av 1980-tallet slo alarm om hvilket monster Saddam var. Gore holdt tett kontakt med irakiske demokrater helt frem til han gikk av som visepresident i år 2000. Mange internasjonalister stemte Clinton-Gore i 1992, nettopp som følge av at Bush hadde etterlatt Saddam ved makten. De mente at det bare var et spørsmål om tid før man igjen måtte konfrontere despoten.

Noen år etter den første Gulf-krigen, da president Bill Clinton vurderte muligheten for å stanse de serbiske nasjonalistene i Bosnia med amerikansk militærmakt, jobbet general Colin Powell med å overbevise administrasjonen om det motsatte. I boken til Clintons tidligere utenriksminister Madeleine Albright skrev hun om Powells standpunkt: Vi ønsket å gripe inn for å stanse folkemordet av muslimske bosniere, “men Powell ville ikke at det amerikanske militæret skulle ta på seg jobben.” Albright utbrøt: “Hva er det du sparer din fantastiske hær til, Colin, dersom du ikke vil vi skal anvende den?” Hun skrev: “Det var et akutt behov for å gå til aksjon i Bosnia, men Powell ville ikke at det amerikanske militæret skulle ta på seg oppgaven.” [Madam Secretary]

Da Powell ble intervjuet av Meet the Press, slapp han kritiske spørsmål om sine militære vurderinger på nittitallet. Han ble likevel spurt om sitt syn på Irak i dag. Som utenriksminister i forkant av krigen i 2003 hadde han argumentert hardt for at Irak utgjorde en trussel mot verdenssamfunnet, og han støttet beslutningen til Bush junior om å gå til krig. Powell sa på Meet the Press at den eneste, legitime begrunnelsen for å gå til krig i Irak i 2003 var masseødeleggelsesvåpnene. Han har alltid vært skeptisk til regimeskifte. I sin gjennomgang av Saddams brudd på FN-resolusjoner foran Sikkerhetsrådet i februar 2003, nevnte Powell riktignok at Irak var en brutal “politistat” og at Saddam “viste forakt for menneskets verd.” Men hans fremstilling konsentrerte seg om masseødeleggelsesvåpnene, ikke frigjøringen av Irak. To-og-tyve sider om masseødeleggelsesvåpen og terror, men bare tre avsnitt om tragedien irakerne hadde gjennomgått.

Ordene “demokrati” og “diktatur” ble faktisk ikke nevnt av Powell. Overfor FN burde Powell ha lagt mer vekt på at undertrykkingen av irakerne faktisk også utgjorde brudd på FN-resolusjonene. Det var som om han mente at det ikke spilte noen rolle om Irak var et tyranni eller et folkestyre. Sikkerhetsrådet hadde etter Gulf-krigen pålagt Irak å respektere minoriteter og frigi opposisjonelle gjennom FN-resolusjon 686, 687, 688 og Sikkerhetsrådets resolusjon 1373. Men Saddam ga blaffen i disse. Bare i løpet av året 1997 henrettet diktatoren 1.500 politiske fanger, i følge FNs spesialrapportør Van der Stoel.

Den amerikanske politikeren som Powell står nærmest i sin tenkning hva gjelder Irak er antakelig demokraten Joe Biden. Barack Obama har utpekt Biden til sin visepresidentkandidat. Biden mente i 2002 at USA burde la Saddam få beholde makten etter at USA hadde avvæpnet han. Biden var i likhet med Powell motstander av troppeoppbygningen i Irak ('the surge'). Også her viste Powell dårlig dømmekraft.

Irakerne gikk gjennom et helvete etter at Saddam Hussein kom til makten i 1979. Alt som skjedde siden den gang hadde diktaturet som selve “roten” til konfliktene. Jo tidligere man hadde innsett det, jo bedre i stand hadde man blitt til å komme frem til rett motgift: Regimeskifte.

Relatert:
Se sjefsoversetter ved Nürenberg, Richard Sonnenfeldt, drøfte tyranni og fascisme.

Det var Madeleine Albright som på nittitallet lanserte forslaget om et Forbund av demokratier, a League of Democracies. Les Madeleine Albright fra New York Times, juni 2008: “At the heart of the debate is the question of what the international system is. Is it just a collection of legal nuts and bolts cobbled together by governments to protect governments? Or is it a living framework of rules intended to make the world a more humane place? We know how the government of Myanmar would answer that question, but what we need to listen to is the voice — and cry — of the Burmese people.”

Sidehenvisninger:
Madeleine Albright: Madam Secretary, s 181-182
James Mann: The Rise of the Vulcans, s 184-186, 193-194
Sadako Ogata: The Turbulent Decade, 41-43

Se også min samleside om Irak.

Posted by håvard simensen at 07:35 AM | Permalink

General James A. “Spider” Marks holdt tidligere i år et foredrag om Operation Iraqi Freedom ved University of Maryland, USA [mp3]. Under invasjonen var Marks en tostjerners general på bakken. Han var militær etterretningsansvarlig for infanteristene. Hans foredrag er et knusende oppgjør med tidligere forsvarssjef Donald Rumsfelds plan om en “hurtigkrig” i Irak.

Arbeidet med å legge planer for en mulig krig begynte for general Marks’ vedkommende sommeren 2002. Men det var først én uke før krigsutbruddet i mars 2003 at han fikk den endelige beskjeden om at USA kom til å gå til aksjon. Et av de største problemene var at de amerikanske styrkene måtte basere seg på teknisk etterretning – det vil si satellittovervåkning og avlytting. USA hadde ingen agenter på innsiden av Irak.

Oppdraget som det amerikanske militæret fikk av Det hvite hus i mars 2003 var enkelt og greit: “Fjern Saddam fra makten og uskadeliggjør hans masseødeleggelsesvåpenskapasitet.” All planlegging sprang ut fra denne målsettingen. General Marks forklarer hvordan krigen hadde sett helt annerledes ut om oppdraget hadde gått ut på “å bytte ut” Saddam med et annet styresett, i stedet for bare å “fjerne” han. Han mener imidlertid ikke at et endret oppdrag (fra hurtigkrig til en større plan om å erstatte diktatur med tålmodig nasjonsbygging) hadde forskjøvet tidspunktet for krigsutbruddet. Planleggingen av rekonstruksjonen av Irak hadde skjedd parallelt med planleggingen av krigen – men med flere aktører og med større kraft.

Oppgaven som USA stod overfor i mars 2003 var uansett utfordrende nok: Irak hadde den fjerde største hæren i verden. Likevel: Tre uker etter at krigen brøt ut, lykkes amerikanske styrker i å nå frem til Baghdad. Det var en stor bragd. Vi husker alle bildene av statuen av Saddam som ble revet ned på torget. Etter hvert som de amerikanske styrkene kom på plass i landet, ble jakten på masseødeleggelsevåpnene intensivert. Men hvor var de? Diktaturets masseødeleggelseskapasitet var jo hovedbegrunnelsen for å gå til krig. Det skapte bekymring da det etter hvert gikk opp for amerikanerne hvor lite de egentlig visste om Iraks våpenprogrammer.

Den militære etterretningen deltok i avhørene av baathisttoppene. General Marks selv avhørte blant annet tidligere utenriksminister Tariq Aziz. Etter hvert satte man sammen et helt annet bilde av det Colin Powell og George W. Bush trodde var sannheten om Iraks masseødeleggelsesvåpen:

Saddam hadde hatt våpen. Han kvittet seg med våpnene på midten av nittitallet, han lot verden tro at han fortsatt hadde masseødeleggelsesvåpen, blant annet for å avskrekke Iran. Saddam beholdt likevel kapasiteten til å gjenoppstarte masseødeleggelsesvåpens-programmene.

Da dette ble klart skjønte general Marks at oppdraget som de hadde blitt gitt av Rumsfeld faktisk var utført. (Noe også underdirektør i forsvarsdepartementet, Douglas Feith, konkluderte med i sin bok.) Saddam var jo styrtet. Masseødeleggelsesvåpnene var ikkeeksisterende. Irak var avvæpnet. Dette var sommeren 2003. Hva nå? General Marks var 6. juni 2003 i møte med forsvarssjefen i Pentagon. Rumsfeld sa at USA skulle trekke alle sine soldater ut i løpet av desember 2003. Alle skulle være hjemme til jul. General Marks var rystet over naiviteten. Det var ting som skjedde i Irak som tydet på at dette var noe optimistisk...

General Marks mener Rumsfelds plan om hurtigkrig ledet til at USA gikk inn med altfor få divisjoner. Han spør: “Hvorfor gikk vi ikke inn med overveldende styrke? Hvorfor fulgte ikke hærens rekonstruksjonsteam i kjølvannet av invasjonsstyrkene?” Rumsfelds plan var ikke bare “hurtigkrig,” men “billigkrig.” Mange amerikanske offiserer med erfaring i fra Bosnia var urolige. De visste at det var like viktig med en klar plan for gjenoppbyggingsfasen som selve kamphandlingene. Hva var årsaken til at planleggingen var så elendig? Først i februar 2003 ble det satt sammen et eget team i Pentagon som skulle planlegge en eller annen form for gjenoppbygging.

General Marks tar et oppgjør med av-baathifiseringspolitikken – hvor tidligere toppledere av partiet til Saddam ikke skulle få lov til å inneha høye stillinger i det nye, frie Irak. (Jeg har tidligere uttrykt meg positivt til av-baathifisering, men Marks sitt vitnesbyrd har omsider fått meg til å endre syn her, av rent praktiske årsaker.) Hundretusener av offiserer og militære som var medlemmer av baath-partiet forente krefter med al-Qaida og det skapte en følelse blant mange irakere av at de nye styresmaktene var “anti-sunni.”

USA burde ha gått inn med overveldende makt, med all tilgjengelig militær kapasitet, mener general Marks. Han kritiserer ikke bare hvordan Bush-administrasjonen tok for lett på oppgaven i Irak, men også hvordan krigen ble solgt på hjemmebane: Den amerikanske befolkningen ble aldri fortalt at dette kom til bli blodig alvor, at USA kom til å gå inn i en kostbar krig, med de oppofrelser det måtte medføre – i døde soldater, i dollar, i mental innstilling... General Marks sier:

“Vår nasjon er fortsatt ikke i krig, selv om vi faktisk er i krig. Oppofrelsene blir ikke betalt av samfunnet som helhet. La oss gjøre krigen til hele vårt samfunns krig. Det skal ikke være en liten gruppe som betaler prisen, i form av menneskelige tap eller i form av politisk mot.”

På bakgrunn av general Marks foredrag får man inntrykk av at det i praksis var to Irak-kriger. Den første var Rumsfelds hurtigkrig som tok til i mars 2003. Den andre Irak-krigen begynte med troppeoppbygningen som Bush beordret i januar 2007. I ettertid kan vi se at den avgjørende diskusjonen fant sted i Washington D.C. i årsskiftet 2006-2007. Det er vanskelig å sette ord på hvor viktig den debatten var. Hvordan hadde verden sett ut dersom Irak hadde ligget i grus, og USA hadde lidd et ydmykende nederlag i hjertet av Midtøsten?

Det var mange som mente krigen i Irak var tapt. Demokratene Joe Biden og Barack Obama gikk imot planene om “the surge.” De krevde i januar 2007 i stedet at USA måtte forlate Irak. Fatalismen ble også delt av mange republikanere. James A. Baker og de andre republikanerne i Iraq Study Group mente at nedtrapping og “mer diplomati” var svaret. Tidligere utenriksminister Colin Powell sa Irak var tapt og at troppeoppbygningen kom til å mislykkes.

General Marks er en militær tenker. Han mener diktatoren Saddam måtte fjernes, men han er ikke spesielt opptatt demokratispredningsargumentet, selv om han mener nasjonsbygging burde ha vært en del av oppdraget som president Bush ga det amerikanske militæret helt fra starten av. På slutten av sitt foredrag sier General Marks:

“Vi skulle ha hatt troppeoppbygningen – the surge – i mars 2003. Hvorfor ventet vi til 2007?”

Storbritannias tidligere statsminister Winston Churchill sa en gang: “Amerika gjør alltid det rette – etter først å ha utprøvd alle andre alternativer.”

Relatert:

- Les hvordan fredsprisvinner Al Gore argumenterte for Irak-krigen.

- USAs vaklende demokratispredning.

- Nye dokumenter fra Irak viser at Saddam støttet terroristorganisasjoner.

- Hvem planla egentlig kaoset i Irak?

- Hva mente norske politikere om Irak-krigen?

- Spekulasjonene er i full gang om Colin Powell vil erklære sin støtte til Obama på Meet the Press søndag.

Posted by håvard simensen at 08:42 AM | Permalink

I fjor innrømmet Pave Benedikt XVI at læren om limbo var en skrøne. Den katolske kirke konstruerer mange interessante læresetninger om ting den umulig kan ha kunnskap om. Kirken hevder den vet hva som skjer med oss etter at vi dør. Katolske prester har tidligere hevdet at spedbarn som døde før de rakk å bli døpt ikke kom til himmelen, men havnet i “limbo.” Det var Augustin som diktet opp limboteorien. Teorien ble medtatt i kirkens teologiske fundament ved kirkemøtet i Kartago i 418. Senere ble den kodifisert nærmere i Lyon i 1274 og Firenze i 1438-1445. Limbotilstanden i dødsriket ble fremstilt som et sted mellom himmelen og helvete.

Det er selvfølgelig like tullete for en prest å si at alle udøpte spedbarn kommer til Gud i himmelen etter døden som å si at alle udøpte spedbarn haver i limbo. Vi kan ikke vite noe om dette. De som hevder at de vet, snakker ikke sant. Pave Benedikt XVI sier at han er Jesu Kristi vikar på jorden, autorisert forhandler av Guds frelse. Han er en av de mest uærlige religiøse lederne i verden i dag. På Pavens reise til Brasil i fjor skapte han trøbbel for kirken. Utad, på folkemøtene, sa han at kristendommen overhodet ikke var misjonerende overfor urbefolkningen i Latin-Amerika. Kristendommen medførte kun en renselse av indianernes kultur, sa han. Kristendommen var visstnok noe som indianerne i det stille hadde “lengtet etter, uten å vite det selv,” som han formulerte det.

Men innad i kirken, på private møter med brasilianske ungdommer og biskoper, kom han med formaninger om at katolikkene måtte gå ut og omvende alle folkeslag, frelse de: “Jeg sender dere ut for den store misjonen om å omvende unge menn og kvinner som har latt seg forlede, som sauer uten en hyrde.” Paven gjentok det kristne budskapet om å gå ut og gjøre disipler av alle nasjoner. Biskopene måtte “instruere folk i troen og i kristen moral.” Paven spurte: “Følger dere Guds påbud? Har dere oppdaget at dette er den eneste veien til lykke?”

Paven hevder kristendommen er overlegen andre religioner fordi den skiller mellom tro og politikk. Men det som gjør den katolske kirke spesielt problematisk i dagens Europa er jo nettopp at Pavens trosfeller ikke skiller mellom stat og politikk. Paven er statsleder for sin egen stat, Vatikanstaten. Vatikanet har reell, folkerettslig status. Som følge av Paven har sin egen stat, kan han skjule ettersøkte kriminelle. Kardinal Bernard Law fra Boston, som flyttet pedofilie, katolske prester fra den ene stillingen til den andre uten å varsle myndighetene, unnslapp amerikansk politi og lever nå i Vatikanstaten, under Pavens beskyttelse mot rettslig forfølgelse.

Videre blander Paven seg direkte inn i politikk. I 2006 kritiserte han Den europeiske union for å ha utelatt kristendommen fra konstitusjonsforslaget. Men dersom religion og politikk er ment å være atskilt, kan selvsagt ikke én religion ha en spesiell status i en grunnlovstraktat? Problemet kjenner vi så altfor godt fra den norske, luthersk-evangeliske statskirken.

Norske katolikker tapper for øvrig statskassen for millioner av kroner hvert år. Oslo Katolske Bispedømme fikk for eksempel utbetalt 12.550.818 kroner av staten i 2006. Om katolikkene hadde støttet et skille mellom stat og religion hadde katolikkene selvsagt avvist statstilskudd. Å avvise økonomiske gaver fra staten er vanlig praksis for trossamfunn som ønsker å være uavhengig av offentlig innblanding.

Tidligere i år leste jeg en sørafrikansk gangsterroman, Acid Alex av Al Lovejoy. Fortelleren, Alex, opplever en brutal oppvekst i et dysfunksjonelt fosterhjem. Han vokser opp og blir en hardbarket narkosmugler. Livet til Alex går en dag på en smell. I en blanding av sorg og rus innser han plutselig at han ikke er hatet av alt og alle, slik han har trodd. Han er ikke uten verdi. Han blir overbevist om at han blir elsket betingelsesløst av Gud. Dette må ha vært det sentrale budskapet til Jesus, innser Alex. “Alle kommer til himmelen.” Selv de mest usle mennesker som lever i fattigdom og desperasjon vil finne trøst i å bli kjent med Alex’ Gud, i motsetning til den Gud som den sørafrikanske kirken messet om. Alex ender opp som en frilans misjonær i townshipene.

Som ateist er jeg vel diskvalifisert til å vurdere alle de fantastiske teoriene om hva som skjer med oss etter at vi dør. Men dersom man først tror på en kjærlighetens Gud, synes jeg det er merkelig å hevde at bare noen utvalgte mennesker kvalifiserer for å slippe inn i Guds rike. Enten må Guds kjærlighet være betingelsesløs, eller så opererer man i mine øyne med et gudsbilde som grenser mot sadisme. Det er derfor ikke vanskelig for meg å sympatisere med Einar Gelius og andre som i dag taler på vegne av de marginaliserte, i opposisjon til den katolske kirkes paternalistiske hierarki og Pavens rigide dogmer. Pavekirkens makt er maskert som guddommelig, selv om den åpenbart er menneskeskapt.

I en situasjon av uutholdelig smerte og fortvilelse, burde det ikke overraske at noen tar sitt liv. Men denne uken fikk vi beskjed om at en person vi kjente hadde gjort slutt på livet etter en tung tid. Nyheten etterlot oss i sjokk. Mitt livssyn gir ingen trøst i en slik situasjon. Mennesker kommer til verden og faller bort i et rasende tempo. Vår korte tilværelse finner sted i det som minner om et metallisk hulrom. Naturen virker nådeløs. På bakgrunn av mitt livssyn hadde jeg allikevel ikke diktet opp en teori om et slikt desillusjonert univers og hevdet at myten var sann. Kunnskap handler ikke om hvordan jeg tror eller skulle ønske at verden var, men hva vi kan vite om verden.

La oss forestille oss en ateistisk lege ved en fødestue på et sykehus. Et foreldrepar mister sin nyfødte, på tross av desperate bønner til Gud og på tross av at de har levd fromme liv. Legen vil ikke kunne gi et meningsfullt svar på hvorfor barnet døde, annet enn å vise til de naturlige årsakene. En ateist vil heller ikke hevde at det hjelper å be til Gud for barnet sjel. Selv om vi liker å si at vi lever i et sekulært samfunn, er et slikt svar fra en offentlig lege ikke nødvendigvis standarden.

Nylig ble jeg tipset om et svar som ble gitt av en prest til en 13-årig jente på et offentlig støttet nettfora for ungdom. Jenta lurte på om det var sant at hennes mor ikke kom til Gud etter døden, ettersom hun ikke var troende. Presten svarte:

“Alle mennesker vil få sin mulighet, og i enkelte kirkesamfunn tror de at Gud ikke har hjerte til å la mennesker gå fortapt, slik at alle som ønsker å ta imot hans invitasjon til å være med i himmelriket vil komme inn. De som da er for onde til å kunne være i Guds nærvær og derfor ikke ønsker å komme inn, de vil Gud utslette. Jeg vet ikke om dette var ok eller ikke for deg å høre, men det du kan gjøre er jo å be for din mor, Gud hører våre bønner, det kan du i alle fall være trygg på!”

En kristen prest vil kanskje måtte hoste opp noe slikt. Men denne jenta ble ikke akkurat kvitt sin tvil. Hun tror jo fortsatt at himmel og helvete eksisterer. Hun tror at det hjelper å be til Gud! Vi kan være rimelig sikker på at foreldrene som før i tiden mistet sine spedbarn også ba til Gud da barnet var sykt. Du kan selv tenke deg den angst som de måtte hanskes med når deres nyfødte døde før de rakk å bli døpt. De trodde jo faktisk på prestene da de påstod at de kjente Guds vilje på jorden. I tillegg til sorgen over å ha mistet et barn, måtte de hanskes med prestenes løgn om at barnas sjel var atskilt fra Guds kjærlighet.

Ateistiske leger og psykologer vil neppe dikte opp slike fabler, verken for å oppnå makt eller for å gi trøst. De burde heller ikke gi andre svar på verdens gåter enn de vitenskapen kan antyde. Vi er i det hele tatt kommet nærmere naturen selv, hvor enn vakker eller grusom vi synes at den er.

Relatert: Paven har tilsynelatende dyptpløyende kunnskap om himmel og helvete. Overfor Santa Feliciia-menigheten ved Fidene i Roma sa han i mars 2007 at helvete eksisterte og varer evig for de som lukker sitt hjerte for Gud.

Posted by håvard simensen at 02:00 PM | Permalink