havard simensen

Harris viser til en appell Palin holdt i en kirke i forbindelse med at en gruppe soldater fra Alaska skulle sendes til Irak. Palin sa:

“Pray for our military. He’s gonna be deployed in September to Iraq. Pray for our military men and women who are striving to do what is right also for this country – that our leaders, our national leaders are sending them out on a task that is from God – that’s what we have to make sure we are praying for – that there is a plan, and that that plan is God’s plan. So, bless them with prayers of protection over our soliders.” [5:53 minutter ut i videoen.]”

Dette utsagnet ble fordreid av amerikanske medier (og deretter norske medier, selvsagt). Sarah Palin mener Irak-krigen var “Guds plan,” skrev de. Men Palin kom med en oppfordring om å be for soldatene, for oppdraget. Hun sier til menigheten at de må be for at oppdraget måtte være i samsvar med Guds plan, noe som er noe annet enn å si at Irak-krigen var Guds plan.

New York Times greide til og med å formidle denne skrønen på lederplass! Harris antar at Palin mener Bibelens Gud “bevisst styrer” verdenhistoriens forløp. Han har ikke tillit til Palin. Hun kan umulig ha nok kunnskap om “ikkespredning av atomvåpen, krigene i Irak og Afghanistan, klimaendringene, en ustø økonomi, russisk ekspansjonisme, Kinas vekst, truende epidemier, islamisme på alle fronter, et dysfunksjonelt FN, forfallet i amerikanske skoler, svikt i energitilgang og infrastruktur, samt internettsikkerhet”.

Harris er så skarpskodd at han antakelig vet mye om alle disse emnene. Han har sikkert det rette pandemiske vokabularet og brannmur på Mac’en sin. Så hvorfor er han ute av stand til å korrekt gjengi hva Palin sa i kirken? Men som alle vet: Det er republikanerne og Palin som er “dumme,” mens liberalere som Harris er smarte, mer orienterte, mer medfølende og har større kulturforståelse.

Harris skriver at det som er rystende med Sarah Palins kandidatur er hvordan hun representerer en kombinasjon av “selvtillit og ignoranse.” Ved Palin har “vår politikks idioti omsider satt hele vår amerikanske nasjon i fare.” Harris mener rett og slett at om McCain og Palin vinner, vil USA stå i fare for å “forene hele verden mot oss.” La oss håpe at “mer reflekterte” (”more thoughtful”) mennesker får bestemme vår sivilisasjons skjebne, avslutter han.

Jeg synes ikke Palins kandidatur er rystende. Jeg synes holdningene til Harris er rystende. Harris skriver at vi ønsker oss “elitepiloter, elitesoldater, eliteatleter, eliteforskere” men hva gjelder politikk, tar vi til takke med middelmådighet. Men forskjellen mellom medisin og politikk er jo innlysende. Vi ønsker ikke at en bussjåfør skal drive med hjernekirurgi ved våre sykehus, men vi ønsker naturligvis at en bussjåfør skal ha lik rett til å stemme på sin foretrukne kandidat ved et stortingsvalg. Og bussjåføren skal selvsagt kunne stille til valg for politiske verv. Hans – eller hennes – ønsker for samfunnet skal veie like mye som alle andres ønsker. Dersom Harris argumenterer mot at en person som Palin skal kunne nomineres til en viktig stilling i vårt samfunnssystem, argumenterer han i praksis mot folkestyre som sådan.

Teksten til Harris i Newsweek utviser faktisk en manglende forståelse for demokrati. Det gamle Hellas var selvsagt ikke et demokrati i nærheten av det vi assosierer med ordet i dag, men mange av prinsippene ble introdusert allerede den gang. Enkelte verv i det gamle Hellas – demokratiet “vugge” – ble til og med fordelt ved loddtrekning. Slik skulle alle gode borgere innse at de hadde en plikt til å holde seg orientert. “Sportsreportere” og “vitenskapsmenn” var i samme båt: Alle borgere hadde ansvar for samfunnets vel og ve. Det er nettopp dette som er demokratiets kjerne. Like rettigheter til å bli hørt – lik rett til å få sin stemme telt.

En person som Barack Obama, tidligere redaktør av Harvard Law Review, er en politiker etter Sam Harris’ smak. Obama er utdannet jurist ved et eliteuniversitet. Han vet å drøfte pro et contra. Han har utgitt to elegante, velskrevne bøker. Sjekk denne tittelen: The Audacity of Hope... Obama spiller golf, ikke hockey. Han skjønner at årsaken til at så mange amerikanere “tviholder på Gud og våpen” er frykten for globaliseringen – deres møte med en usikker fremtid. Obama er vel mannen som burde besitte den riktige dømmekraften for vår tids store utfordringer?

La oss se på Obamas syn på Irak-konflikten, for eksempel. Obama gikk i mot krigen i 2003. Obama sa at han mente krigen var “en dum krig.” Hadde Obama fått viljen sin i 2003, hadde Saddam Hussein fortsatt vært diktator i dag. Et stabilt, irakisk diktatur som finansierte terrorisme og provoserte frem FN-sanksjoner som rammet den irakiske sivilbefolkningen... Hadde det gjort verden til et tryggere sted i 2008?

Men også på et senere tidspunkt utviste Obama en tvilsom dømmekraft i forhold til Irak: Han gikk i mot “the surge” – troppeoppbygningen som ble debattert i årsskiftet 2006/2007. Obama sa i januar 2007 at vi ikke kan “tre en militær løsning ned over det som faktisk har blitt en borgerkrig”:

“Vi kan sende 15.000 flere soldater, 20.000 flere soldater, 30.000 flere soldater... Jeg kjenner ingen eksperter på regionen eller militæroffiserer som jeg har snakket med på tomannshånd som tror dette kommer til å gi utslag på bakken.”

President George W. Bush lyttet ikke til Obama. Han lyttet ikke til alle som hevdet at Irak ikke stod til å redde. President Bush, som gang på gang blir fremstilt som “enøyd” og en “idiot” av slike som Harris, lyttet i stedet til McCain, general Petreaus og de nykonservative som argumenterte for at sikkerhetsvakuumet i Irak måtte tettes. Hadde det ikke vært for “the surge,” hadde Irak blitt propellert inn i en fullskala borgerkrig. Hvordan kunne Obama ta slik feil, han som er så smart og velutdannet?

Obama hadde muligheten til å rette opp noen av sine feilslutninger ved å utpeke en visepresident som hadde bedre dømmekraft i Irak-spørsmålet enn han selv. Han valgte Joe Biden, til irakernes fortvilelse. For hvem av demokratene har vel tabbet seg ut mer enn Joe Biden? Biden var for krigen i 2003, men han mente at målet med intervensjonen var å stanse Iraks masseødeleggelsesprogram, ikke velte diktaturet:

“...But this resolution does not make Saddam's removal its explicit goal. To have done so, in my view, would run the risk of alienating other countries who do not share that goal and whose support we need to disarm Iraq and possibly to rebuild it. And it would significantly weaken our hand at the United Nations.”

I boken Promises to Keep fra 2007 skrev Biden at han i 2004 ønsket å stoppe arbeidet med å “bygge demokratiske institusjoner i Irak.” Han mente dette var “vidløftige målsettinger som vi ikke hadde rett til å tre ned over dette skjøre landet” [s 354].

Det mest imperialistiske forslaget om en løsning av Irak-spørsmålet var Bidens tredelingsplan for landet, den såkalte Biden-Brownback-resolusjonen. Her skulle en amerikaner i Washington D.C. foreslå å dele opp Irak i tre etniske soner, uten å spørre irakerne om hva de synes!

I dagene før Obama utpekte Biden, ble alle referansene til Bidens tredelingsplan fjernet fra hans nettside joebiden.com, noe som Reidar Visser ved Nupi oppdaget. Obamas folk skjønte nok at Biden hadde dummet seg ut. Men de valgte altså likevel Biden som sin “erfarne” visepresidentkandidat. Biden-planen var en komplett fiasko som skapte mistro til USA og averterte en statsløsning basert på de diametralt motsatte prinsippene som USA selv er bygget på: Etnisk homogenitet i motsetning til etnisk nøytralitet. Det er som Biden mener at amerikanerne er såpass siviliserte at de mestrer sameksistens. Irakerne, derimot…

I etterkant av utnevnelsen av Biden, ser det likevel ut til at Biden har hatt visse tilbakefall. På Meet the Press den 8. september gjenopplivet Biden utrolig nok sine drømmer om en storstilt “løsning” på Irak-spørsmålet. Reidar Visser har en skrevet en gjennomgang av Bidens forslag her. Biden ser faktisk ut til å visualisere ikke bare en myk oppdeling av Irak, men en slags myk “avvikling” av Irak, hvor fragmentene deretter skal “integreres i regionen,” hva nå enn det betyr.

Vissers konklusjon:

“[De amerikanske] demokratene vil miste troverdighet i hele den arabiske verdenen hvis disse forslagene får utfolde seg.”

Men Obama var jo smart da han utpekte Biden, var han ikke? Det er jo republikanerne som er dumme. Det vet jo alle.

Denne helgen skrev Dexter Filkins en rørende artikkel om å returnere til Irak etter troppeoppbygningen. Filkins bodde i Irak de første tre årene etter Baghdads fall. (Jeg har omtalt hans dystre rapporter tidligere på denne nettsiden.) Da han reiste i fra Irak i 2006 fryktet han at kampen var tapt, at ondskapen hadde vunnet. Men nå har det blitt gjort store fremskritt. Det er uvirkelig, mener Filkins. Han kommer med flere interessante betraktninger om “the surge.”

Filkins intervjuer en iraker i Sadr City, Baghdads mest notoriske nabolag:

“'Vi er normale folk, vi er vanlige mennesker, som mennesker over alt i verden' sa Aziz al-Saiedi til meg mens vi satt på en benk i Sadr City, en bydel som nylig ble frigjort fra Mahdi-militsens grep. Det myldret av mennesker i den spartanske parken. 'Vi ønsker oss bare det samme som alle andre i denne verden ønsker seg.'”

Irakere? Kan irakerne ønske seg fred og frihet? Dette kommer kanskje overraskende på reflekterte tenkere som Obama, Biden og Harris. Disse intellektuelle er jo i stand til å drøfte for og imot! De mente krigen for å erstatte en diktatur med et demokrati var “dum”! De fryktet den enfoldige “Bush-doktrinen” som ikke utviste nok sensitivitet overfor kulturforskjeller, og som ikke tok i betraktning Iraks kompliserte forhistorie… Nei, da hadde det vel vært bedre med en miks av diplomati, forhandlinger med Saddam, våpeninspektører fra FN og IAEA, og hva med å innføre noen FN-sanksjoner overvåket av Sikkerhetsrådet... I Sikkerhetsrådet sitter det jo for øvrig smarte nordmenn med formannskapet i Sanksjonskomitéen for Irak...

Jeg venter fortsatt på at Barack Obama skal si seg villig til å forsvare det skjøre demokratiet i Irak. Det ser ut til å være vanskelig for han. Obama får heller ikke særlig drahjelp fra støttespillere som Sam Harris. Men det er kanskje litt i overkant optimistisk å håpe at Harris skal støtte tanken om folkestyre i Irak, enn så lenge han sliter med å se verdien av folkestyre i USA.