Er Obama opportunistisk i forhold til religion?
Nøkkelordet for å forstå Obama er håp. I sin bok The Audacity of Hope skriver Obama: “vi ser ikke ut til å være i stand til å finne et felles språk som gjør oss i stand til å diskutere våre felles idealer, for ikke å snakke om de verktøy vi trenger for å realisere disse idealene… Vi trenger en ny type politikk som kan bygge på det som binder oss sammen som amerikanere.” I motsetning til europeiske venstreradikalere mener Obama at vi ikke kan ignorere verdidebattene. “Det er verdispråket som amerikanere anvender for å orientere seg i verden. Det er slike ord som kan inspirere og som kan få folk til å handle.”
Obama er ikke bare religiøs, men verdikonservativ. Han er tilhenger av dødsstraff, han kritiserer fjernsynskanalene for å vise for mye nakenhet og krever at fedre må ta mer ansvar for barna sine. Ekteskap er forbeholdt “mann og kvinne, med Gud som et element i miksen,” som han sa ved Saddleback Forum. Den tidligere Labour-representanten Oona King mener Obamas store prosjekt er å “diagnostisere fenomenet vi kjenner som hat, og komme opp med et botemiddel; at det som forener oss er viktigere enn det som skiller oss fra hverandre.”
Jeg innser at Obamas erfaring i fra Trinity Church i Chicago har gitt han en inspirasjon som han nå forsøker å overføre til politikken. Obama fremstår som den mest inkluderende presidentkandidaten på mange år. For å få etablert velferdsordninger, utdanning til alle og for å løse opp konflikter mellom ulike grupper i samfunnet er evnen til å skape samling avgjørende. Obama vil antakelig være flinkere til å skaffe USA medspillere på den internasjonale arena. Han kan bidra til å redusere antiamerikanismen. I tillegg er Obama usedvanlig skarp. Han skriver godt. Men hans holdning til religion vitner om opportunisme.
Når man diskuterer tro må man først slå fast at religionene ikke er sanne. Det finnes ingen vitenskapelige funn som støtter fablene om profeter, mirakler, guder eller engler. De som hevder at religionen er sann forsøker å få oss til å tro at det som kommer frem i disse fortellingene faktisk har skjedd. Det er historieforfalskning. Men i tillegg til denne gruppen lurendreiere har vi en annen gruppe som tenker: “Vel, religionene er jo ikke nødvendigvis sanne, men vi kan jo anvende disse fortellingene for å oppnå det vi vil.” Obama skriver i The Audacity of Hope:
“Når vi forlater den religiøse diskursen – når vi ignorerer debatten om hva det vil si å være en god kristen, en god muslim, en god jøde; når vi bare diskuterer i negativ forstand, slik som i diskusjonen om når og hvor religion skal få bli praktisert, heller enn i positiv forstand, slik som våre forpliktelser overfor hverandre; når vi skygger unna gudshus og religiøse kringkastere fordi vi antar at vi er uvelkomne – så vil andre steppe inn og fylle vakuumet. Og de som gjør det vil antakelig være de som har det mest trangsynte synet på åndelighet, eller de som på kynisk vis bruker religion for å rettferdiggjøre partihensyn.”
Men hva mener egentlig Obama om religion? I stedet for å snakke prinsipielt om religion, så innser Obama at han kan bruke religion for å oppnå det han vil, ved å diskutere med de troende som om religionene deres faktisk skulle ha vært sanne.
Enkelte på den norske venstresiden har en slik innstilling i forhold til den norske statsreligionen. De mener i fullt alvor at det er hensiktsmessig å justere den norske kristendommen ved å utpeke mer liberale biskoper. Ingen ser ut til å reflektere nærmere over om det er riktig at Ap-folk i regjeringen skal legge føringer på hva Jesus synes om det ene og det andre. Liberaliseringen av kristendommen i Norge understreker kanskje ateistenes poeng om at det er mennesket som skaper religion. Men det er jo fortsatt noen som tror på biskopene når de sier at Jesus var Guds sønn og at Han er den eneste veien til frelse. Hvordan kan man holde folk for narr gjennom å legge politiske føringer for statskirken?
Den norske venstresidens innstilling til nasjonen minner om Obamas innstilling til religion. Redaktøren av den norske Klassekampen har for eksempel skrevet at “hvis venstresida kaster det norske flagget i veikanten, er det nok av andre politiske krefter som vil plukke det opp igjen.” Han mener at dersom “venstresida melder seg ut av kampen om den nasjonale identiteten, vil den overlate en svært viktig politikkarena til høyresida.” Men er det venstresidens oppgave å definere norsk identitet?
Hva har disse innstillingene til felles? Både hva gjelder religion og nasjon er det noen som søker makten til å definere. Det handler om identitet. De som hevder at de vet hva kristendommens sanne budskap egentlig dreier seg om – eller de som hevder at de vet hva det egentlig vil si å være norsk – ønsker å vinne folket over på sin side, ikke ved hjelp av argumenter, men ved en appell om at vi må stå sammen. Man kan for eksempel påstå at et standpunkt er et “godt norsk” standpunkt… Eller at det og det forslaget er i tråd med “våre norske verdier”… “Det norske 'vi' må endres”… Man kan kanskje hevde at “for meg, som kristen, er kravet om utjevning mellom fattige og rike noe som ikke bare er en strategi, men et kall”… Og så videre. Disse utsagnene får en hellig klang. Det handler plutselig om oss, ikke sant.
Du vil vel fortsatt være en av oss?
I stedet for å slå fast at alle mennesker må få ha den kulturen og det livssynet de vil, tar man fatt på oppaven med å forme andre mennesker i ens bilde, som en slags gud. “Hvis vi ikke gjør det, vil andre gjøre det.” Men det er nettopp denne innstillingen som er arrogant, paternalistisk og bedragersk. Det er uetisk å forsøke å installere verdier ved hjelp av fjernkontroll.
Så, nei, Obama. Du tar feil. Det er bedre å ignorere debattene om hva det vil si å være en god kristen, en god muslim, en god jøde. Det er bedre å melde seg ut av kampen om den nasjonale identiteten. Snakk klart i stedet. Forklár hva du mener. Argumentér for det du vil, ut i fra hvem du er. Du former selv dine standpunkter gjennom å lytte, å lese og gjennom å tenke. Ha tillit til at andre mennesker er i stand til å gjøre det samme.
