Demokrati - bare for Vesten?
Krig skaper alltid sivile lidelser og får uoversiktlige politiske følger. Én av de uforutsette konsekvensene av Irak-krigens fomlende start kan ha vært et mentalitetsskifte hos den amerikanske presidenten, hevder en tidligere undersekretær for forsvarssjef Donald Rumsfeld. Da presidenten var i Bangkok nylig var det ingen som hevet øyebrynene over at han valgte å oppsøke burmesiske dissidenter. Presidentfrue Laura Bush møtte Dr Cynthia Maung, en menneskerettighetsaktivist som driver en klinikk for burmesiske flyktninger i Mae Sot. Møtene ble utførlig omtalt i thailandske aviser. Bush sa i sin tale at demokratibølgen i Asia har “motbevist skeptikerne som hevdet at ’asiatiske verdier’ var uforenlig med frihet… Higen etter frihet er uavhengig av land og religion.”
Talen i Bangkok ble holdt dagen før den olympiske åpningsseremonien i Beijing. Kinesiske myndigheter hadde håpet at presidenten ville nedtone sin kritikk av Kina. I motsetning til de puerile, vestlige Tibet-demonstrantene som før OL gjorde sitt ytterste for å demonisere Kina uten å ta seg bryet med å nevne at tusenvis av kinesiske fritenkere sitter bak lås og slå for å være i opposisjon til styresmaktene, sa Bush at USA “mener at det kinesiske folket fortjener fundamentale friheter, noe som er alle mennesker rett.” Bush fordømte Kinas fengsling av politiske dissidenter, menneskerettighetsaktivister og religiøse aktivister: “Vi legger press for åpenhet og rettferdighet, ikke fordi vi ønsker å tre våre oppfatninger ned over andre, men fordi vi ønsker at det kinesiske folket skal få uttrykke sine.”
Ordbruken til Bush har blitt invertert i løpet av hans åtte år som president. Han drev valgkamp mot Al Gore høsten 2000 som en isolasjonist. Var det ikke Bush som sa at det var feil for USA å måtte “sitte barnevakt” for borgerkrigene i Bosnia og Kosovo? Var det ikke Bush som sa at Amerika måtte avstå fra å drive “nasjonsbygging” for andre land? Den gangen var det ingen krasse utspill rettet mot Slobodan Milošević eller Kim Jong-Il, ingen håndsutrekning til demokrater i Burma. Hvordan endte George W. Bush med å bli en forkjemper for å spre demokratiet til alle verdens hjørner? Én teori har nylig blitt lagt frem av tidligere undersekretær for det amerikanske Forsvarsdepartementet, Douglas Feith. I hans bok om Irak-krigen, War and Decision, kritiserer han Bush for å fokusere for mye på demokratiprosjektet i Irak.
Feith er en konservativ republikaner. Han mener at man ikke kan legitimere krig i et krav om å erstatte tyranni med demokrati. For USA var det tilstrekkelig å identifisere Saddam Hussein som en trussel mot amerikanske interesser, mente han. Irak-krigen var selvforsvar i hans øyne. Da Saddam ble kastet fra makten, etter tre ukes invasjon i april 2003, var målet oppnådd. Feith og hans sjef, tidligere forsvarssjef Donald Rumsfeld, var tilhengere av såkalt “hurtigkrig.” USA skulle umiddelbart overføre makten til et styringsråd sammensatt av irakerne og amerikanske offiserer. Både Rumsfeld og Feith advarte mot nasjonsbygging.
I likhet med den kjente akademikeren Francis Fukuyama mener Feith at samfunn uten institusjoner ikke nødvendigvis er modne for demokrati. “Visse forutsetninger må være på plass: politiske institusjoner; inkludert et uavhengig rettsvesen; fri presse; flere maktsentra som kan holde hverandre i sjakk; kulturelle institusjoner som får frem verdien av konflikthåndtering gjennom kompromiss og flertallsavgjørelser.” Fukuyama formulerer på sin side utfordringen slik: “Autoritære samfunnsarkitekter må noen ganger foretrekkes fremfor svake og ineffektive demokrater.”
Feith mener naturligvis at demokrati ideelt sett var å foretrekke fremfor en ny diktator i Irak, men han mener at dette ikke burde ha vært en av USAs mål med krigen. Irakerne kunne gjerne ha fått en ny diktator – så lenge han var USA-vennlig og skrinla masseødeleggelsesprogrammene, synes å være hans holdning. Han skriver i War and Decision at Bush faktisk vant krigen i og med at han fikk fjernet en viktig trussel mot USAs strategiske interesser. Bush burde derfor, i etterkant av krigen, insistert på at seieren var i havn, i stedet for å peke fremover mot nye målsettinger. Det er her de fantomske masseødeleggelsesvåpnene kommer inn i bildet. Feith mener at presidenten begynte å bruke demokratiargumentet for fullt etter at det ble klart at man ikke kom til å finne masseødeleggelsesvåpen i Irak. Demokratiiveren var med andre ord en slags avledningsmanøver, i følge Feith.
I boken har Feith satt opp en tabell [PDF] som sammenlikner hvor ofte Bush snakket om demokrati i Irak i motsetning til truslene som Saddam representerte i form av masseødeleggelsesvåpen og terrorstøtte. Feith identifiserer en slående endring av retorikken til Bush i løpet av sommeren 2003: Det var på dette tidspunktet spredning av demokrati ble skjøvet høyest opp på presidentens agenda. Dette var et kalkulert forsøk på å skifte fokus fra bort i fra de manglende masseødeleggelsesvåpnene, skriver Feith. Men ved at Bush endret retorikken, ble ikke det amerikanske folket forklart at krigen faktisk var vunnet. I stedet ble Irak-prosjektet målt opp i mot de nye visjonene til Bush om å spre demokrati i Midtøsten. Resultatet ble at “mange amerikanere mistet troen på at suksess var mulig, eller at det var verdt prisen,” mener Feith.
Det er riktig at demokratispredning for alvor ble propellert inn i Bush-administrasjonens agenda først etter Baghdads fall. Motivene for dette vil alltid kunne debatteres. Riktignok nevnte Bush allerede i sin tale om rikets tilstand i 2002 at USA måtte ta parti med alle som arbeidet for demokrati og frihet, hvor enn de måtte befinne seg i verden. Feith skriver at Bush adopterte demokratispredning som en doktrine fordi han innså at han hadde brukt feil begrunnelse for krigen. Men kan ikke sannheten like gjerne være at Bush i Irak erkjente at han hadde hatt mer rett enn han først hadde antatt? Under Bush-administrasjonen har USA intervenert militært i Afghanistan, Liberia og Irak. Det har blitt holdt frie valg i disse landene. USA har også økt støtten til de som jobber for demokrati i land som Libanon, Ukraina, Georgia og Burma.
Feith og Fukuyamas vilkår for regimeskifte vil neppe vinne gehør blant de burmesiske demokratene, for eksempel. Skal det bare være godt organiserte diktaturer som blir funnet verdig en internasjonal innsats for å fremskynde folkestyre? Skulle Aung San Suu Kyi og de burmesiske dissidentene heller ha spilt på lag med militærjuntaen for å utvikle mer effektive institusjoner som de kunne undertrykkes av, i stedet for å etterlyse internasjonal støtte for at det skal avholdes frie valg? Et slikt resonnement har sine svakheter. Demokrati og politisk frihet fremstilles som en bonus i enden av samfunnsevolusjonen. Finnes det én eneste samvittighetsfange i verden som mener det bare er rett og rimelig at de sitter bak lås og slå, enn så lenge regimene de kritiserer ikke har nådd høyt nok opp på Feith og Fukuyamas utviklingsindeks til å “tåle” demokrati? Skal vi lytte til Aung San Suu Kyi, eller skal vi lytte til Feith og Fukuyama?
