havard simensen

En relativt uskyldig artikkel i Le Monde Diplomatique Norden fra desember 2007 “Hvem truet Lars Vilks,” tar opp en svikt ved norsk mediedekning av al-Qaida-truslene rettet mot den svenske tegneren Lars Vilks. Journalisten, Kim Bredesen, gjennomgår norske mediers videreformidling av en nyhetsmelding fra Associtated Press. Den opprinnelige meldingen fra AP Kairo presiserte at al-Qaida-talsmannen “Abu Omar al-Baghdadi” ble regnet for å være et dekknavn for å gi legitimitet til al-Qaida i Irak. Denne terrorgruppen bruker ofte “al-Baghdadi” som navnet på sin talsmann, for å gi inntrykk av at terroristene er en irakisk “motstandsbevegelse,” mente amerikanske myndigheter. Informasjonsbiten om al-Baghdadis status ble utelatt av mange norske medier. Dermed ble ikke publikum opplyst om at han var en fiktiv person.Journalisten i Le Monde Diplomatique gjør forsøk på å belyse hvordan et lydbåndopptak på en islamistnettside brukt av terrorister i Irak ender opp med å bli en global nyhetssak. Men samtidig antyder han et dypere komplott:

“Hvis al-Baghdadi i verste fall er resultat av en såkalt 'psy-op', et forsøk fra utenlandsk etterretning på skape grobunn for frykt i en befolkning, stiller antagelig norsk presse svakt. Faktisk er det allerede noen som har hevdet at dette var tilfellet med truslene mot Vilks. I nettmagasinet Counterpunch hevdet nylig skribenten Kristoffer Larsson at truslene mot Vilks stammer ene og alene fra The Search for International Terrorist Entities (SITE) Institute. Ifølge Larsson er dette et institutt som bedriver sionistisk propaganda.”

Det finnes organisasjoner og grupperinger som jobber for å skape bevissthet om terrortrusler blant politikere og befolkningen for øvrig. SITE er en slik organisasjon. SITE holder øye med islamistiske nettsider og oversetter ulike budskap som blir postet der. Denne informasjonen tilbys abonnenter på SITEs tjenester. Abonnentene kan være alt i fra offentlige instanser, mediehus eller private organisasjoner.

Et annet, mer kjent eksempel på en slik organisasjon er MEMRI, basert i Washington D.C. Organisasjonen ble stiftet av en person med bakgrunn i fra israelsk etterretningstjeneste. MEMRI overvåker og oversetter islamistiske nyhetskanaler. De sprer pressemeldinger om det som Hamas, Hizbollah og al-Qaida publiserer. Man vil med andre ord ikke finne stoff om jødisk ekstremisme på MEMRIs nettsider. Man vil ikke bli presentert lydbåndopptak av jødiske rabbinere som forklarer hvorfor det er galt å adoptere ikkejødiske barn, heller ikke vil man lese nyhetsmeldinger når palestinske barn blir skutt av israelske “skarpskyttere.” Det betyr naturligvis ikke at MEMRIs arbeid er verdiløst.

I boken Against All Emenies beskriver Clintons tidligere sikkerhetsrådgiver Richard Clarke hvordan slike private institusjoner og organisasjoner i USA var i stand til å frembringe mer dyptpløyende etterretningsinformasjon enn det offentlige FBI greide. Disse organisasjonene gjør nytte for seg, men det betyr selvsagt ikke at de er upartiske. Artikkelen om truslene mot Lars Vilks i Le Monde Diplomatique hadde imidlertid en videre agenda enn å påpeke dette. I innledningen til artikkelen står det:

“[Drapstrusselen] skulle være en straff for at Vilks hadde tegnet en karikatur av profeten Muhammed, avbildet som hund. Dermed var det duket for en ny runde med diskusjoner i beste sendetid om karikaturtegning, ytringsfrihet og religiøs ekstremisme. Igjen var søkelyset rettet mot Vestens demokratiske verdier kontra islams selvhøytidelighet og intoleranse. Og dette var antagelig det vesentlige ved saken.”

Med andre ord var søkelyset mot Vestens fiender “det vesentlige ved saken.”

Jeg skrev også om truslene mot Lars Vilks i fjor, her på denne nettsiden. Det ble lovet belønning for hans henrettelse, med bonus for å slakte han som et lam. Etter å ha lest artikkelen i Le Monde Diplomatique måtte jeg naturligvis spørre meg: Hadde jeg latt meg bruke av et sionistisk propagandabyrå? Det vises i Le Monde Diplomatique til en artikkel fra nettstedet Counterpunch. Journalisten lar det henge i luften om det som skrives der kan være sant. Vel, er det sant, det som Kristoffer Larsson skrev i Counterpunch, at truslene mot Vilks stammet fra én og samme kilde, The Search for International Terrorist Entities Institute?

Dersom SITE var den eneste kilden til nyhetsmeldingen om al-Qaida-trusselen mot Vilks, ville man forvente at den engelske teksten i engelskspråklige aviser og nyhetsbyråer alle var hentet fra SITEs oversettelse. Men jeg fant raskt ut at det var flere forskjellige oversettelser fra arabisk til engelsk. Dette antydet at ulike nyhetsredaksjoner hadde hatt tilgang lydbåndopptaket på arabisk. Hvordan hadde de fått tak i dette lydbåndopptaket? Fant de opptaket på nettsiden for islamister, eller hadde de blitt tilbudt det fra SITE, slik Counterpunch skriver?

Le Monde Diplomatique omtalte nyhetsmeldingen fra Associated Press. Jeg var for min del interessert i å se hvordan nyhetsmeldingen fra Reuters kom i sirkulasjon. Meldingen fra Reuters var skrevet av kontoret i Stockholm i samarbeid med kontoret i Dubai. Jeg tok kontakt med begge journalistene som var oppført som forfattere. De sa til meg at kontoret i Dubai hadde oppdaget og oversatt lydbåndopptaket. Jeg ringte kontoret i Dubai og spurte hvordan de ble gjort oppmerksom på al-Qaida truslene mot Vilks. Vedkommende jeg snakket med sa at Reuters Dubai overvåket disse nettstedene selv, og de hadde funnet lydbåndopptaket på ett av disse.

Reuters i Dubai sa at lydbåndopptaket med trusselen mot Vilks hadde blitt lagt ut en kort stund – et par timer – og deretter hadde blitt slettet, noe som pleier å være vanlig praksis for al-Qaida i Irak. Spredningen av slike opptak skjer som regel slik: De som er medlemmer av nettforaene laster ned lydbåndopptaket til sine datamaskiner, og videreformidler det senere til andre nettsteder for islamister. Noen uker senere fant jeg for øvrig en versjon av truslene fra “al-Baghdadi” på YouTube.

Kristoffer Larsson i Counterpunch skrev:

“To måneder etter publiseringen har saken gått i glemmeboken. Men det som har blitt klart er at for første gang har angivelige drapstrusler fra al-Qaida gjennom et sionistisk institutt i Amerika funnet veien til [Sverige] kjent for sin fredelige holdning og solidaritet med de undertrykte, med det resultat at det har blitt skapt frykt for muslimsk fundamentalisme som vi nå har blitt fortalt lever i vår midte.”

Dette er ikke sant, men det er mange lesere av Counterpunch og Le Monde Diplomatique Norden som nå antar at det er sant. De går kanskje rundt og tror at det er sionister som har forfalsket drapstruslene mot en svensk kunstner. Hvem har ansvaret for det?

OBS: Jeg sendte e-post til Lars Vilks om denne saken, men fikk ikke svar.

Posted by håvard simensen at 09:53 AM | Permalink

Den kjente ateisten Sam Harris skriver i Newsweek en lang artikkel om fenomenet Sarah Palin, en artikkel som på vågalt vis tar side for elitisme. Palin er en “skjønnhetsdronning/sportsreporter som snublet inn i lokalpolitikken, og som nå kan snuble inn i, eller deise oppå, verdenshistorien.” Palin er “for ordinær,” i følge Harris. Hun mangler “relevant intellektuell erfaring” for å mestre utfordringene i nasjonal politikk. “Sarah Palins kunnskapsløshet er fundert i måten hun har tilbrakt sine 44 år på jorden,” skriver Harris.

Harris viser til en appell Palin holdt i en kirke i forbindelse med at en gruppe soldater fra Alaska skulle sendes til Irak. Palin sa:

“Pray for our military. He’s gonna be deployed in September to Iraq. Pray for our military men and women who are striving to do what is right also for this country – that our leaders, our national leaders are sending them out on a task that is from God – that’s what we have to make sure we are praying for – that there is a plan, and that that plan is God’s plan. So, bless them with prayers of protection over our soliders.” [5:53 minutter ut i videoen.]”

Dette utsagnet ble fordreid av amerikanske medier (og deretter norske medier, selvsagt). Sarah Palin mener Irak-krigen var “Guds plan,” skrev de. Men Palin kom med en oppfordring om å be for soldatene, for oppdraget. Hun sier til menigheten at de må be for at oppdraget måtte være i samsvar med Guds plan, noe som er noe annet enn å si at Irak-krigen var Guds plan.

New York Times greide til og med å formidle denne skrønen på lederplass! Harris antar at Palin mener Bibelens Gud “bevisst styrer” verdenhistoriens forløp. Han har ikke tillit til Palin. Hun kan umulig ha nok kunnskap om “ikkespredning av atomvåpen, krigene i Irak og Afghanistan, klimaendringene, en ustø økonomi, russisk ekspansjonisme, Kinas vekst, truende epidemier, islamisme på alle fronter, et dysfunksjonelt FN, forfallet i amerikanske skoler, svikt i energitilgang og infrastruktur, samt internettsikkerhet”.

Harris er så skarpskodd at han antakelig vet mye om alle disse emnene. Han har sikkert det rette pandemiske vokabularet og brannmur på Mac’en sin. Så hvorfor er han ute av stand til å korrekt gjengi hva Palin sa i kirken? Men som alle vet: Det er republikanerne og Palin som er “dumme,” mens liberalere som Harris er smarte, mer orienterte, mer medfølende og har større kulturforståelse.

Harris skriver at det som er rystende med Sarah Palins kandidatur er hvordan hun representerer en kombinasjon av “selvtillit og ignoranse.” Ved Palin har “vår politikks idioti omsider satt hele vår amerikanske nasjon i fare.” Harris mener rett og slett at om McCain og Palin vinner, vil USA stå i fare for å “forene hele verden mot oss.” La oss håpe at “mer reflekterte” (”more thoughtful”) mennesker får bestemme vår sivilisasjons skjebne, avslutter han.

Jeg synes ikke Palins kandidatur er rystende. Jeg synes holdningene til Harris er rystende. Harris skriver at vi ønsker oss “elitepiloter, elitesoldater, eliteatleter, eliteforskere” men hva gjelder politikk, tar vi til takke med middelmådighet. Men forskjellen mellom medisin og politikk er jo innlysende. Vi ønsker ikke at en bussjåfør skal drive med hjernekirurgi ved våre sykehus, men vi ønsker naturligvis at en bussjåfør skal ha lik rett til å stemme på sin foretrukne kandidat ved et stortingsvalg. Og bussjåføren skal selvsagt kunne stille til valg for politiske verv. Hans – eller hennes – ønsker for samfunnet skal veie like mye som alle andres ønsker. Dersom Harris argumenterer mot at en person som Palin skal kunne nomineres til en viktig stilling i vårt samfunnssystem, argumenterer han i praksis mot folkestyre som sådan.

Teksten til Harris i Newsweek utviser faktisk en manglende forståelse for demokrati. Det gamle Hellas var selvsagt ikke et demokrati i nærheten av det vi assosierer med ordet i dag, men mange av prinsippene ble introdusert allerede den gang. Enkelte verv i det gamle Hellas – demokratiet “vugge” – ble til og med fordelt ved loddtrekning. Slik skulle alle gode borgere innse at de hadde en plikt til å holde seg orientert. “Sportsreportere” og “vitenskapsmenn” var i samme båt: Alle borgere hadde ansvar for samfunnets vel og ve. Det er nettopp dette som er demokratiets kjerne. Like rettigheter til å bli hørt – lik rett til å få sin stemme telt.

En person som Barack Obama, tidligere redaktør av Harvard Law Review, er en politiker etter Sam Harris’ smak. Obama er utdannet jurist ved et eliteuniversitet. Han vet å drøfte pro et contra. Han har utgitt to elegante, velskrevne bøker. Sjekk denne tittelen: The Audacity of Hope... Obama spiller golf, ikke hockey. Han skjønner at årsaken til at så mange amerikanere “tviholder på Gud og våpen” er frykten for globaliseringen – deres møte med en usikker fremtid. Obama er vel mannen som burde besitte den riktige dømmekraften for vår tids store utfordringer?

La oss se på Obamas syn på Irak-konflikten, for eksempel. Obama gikk i mot krigen i 2003. Obama sa at han mente krigen var “en dum krig.” Hadde Obama fått viljen sin i 2003, hadde Saddam Hussein fortsatt vært diktator i dag. Et stabilt, irakisk diktatur som finansierte terrorisme og provoserte frem FN-sanksjoner som rammet den irakiske sivilbefolkningen... Hadde det gjort verden til et tryggere sted i 2008?

Men også på et senere tidspunkt utviste Obama en tvilsom dømmekraft i forhold til Irak: Han gikk i mot “the surge” – troppeoppbygningen som ble debattert i årsskiftet 2006/2007. Obama sa i januar 2007 at vi ikke kan “tre en militær løsning ned over det som faktisk har blitt en borgerkrig”:

“Vi kan sende 15.000 flere soldater, 20.000 flere soldater, 30.000 flere soldater... Jeg kjenner ingen eksperter på regionen eller militæroffiserer som jeg har snakket med på tomannshånd som tror dette kommer til å gi utslag på bakken.”

President George W. Bush lyttet ikke til Obama. Han lyttet ikke til alle som hevdet at Irak ikke stod til å redde. President Bush, som gang på gang blir fremstilt som “enøyd” og en “idiot” av slike som Harris, lyttet i stedet til McCain, general Petreaus og de nykonservative som argumenterte for at sikkerhetsvakuumet i Irak måtte tettes. Hadde det ikke vært for “the surge,” hadde Irak blitt propellert inn i en fullskala borgerkrig. Hvordan kunne Obama ta slik feil, han som er så smart og velutdannet?

Obama hadde muligheten til å rette opp noen av sine feilslutninger ved å utpeke en visepresident som hadde bedre dømmekraft i Irak-spørsmålet enn han selv. Han valgte Joe Biden, til irakernes fortvilelse. For hvem av demokratene har vel tabbet seg ut mer enn Joe Biden? Biden var for krigen i 2003, men han mente at målet med intervensjonen var å stanse Iraks masseødeleggelsesprogram, ikke velte diktaturet:

“...But this resolution does not make Saddam's removal its explicit goal. To have done so, in my view, would run the risk of alienating other countries who do not share that goal and whose support we need to disarm Iraq and possibly to rebuild it. And it would significantly weaken our hand at the United Nations.”

I boken Promises to Keep fra 2007 skrev Biden at han i 2004 ønsket å stoppe arbeidet med å “bygge demokratiske institusjoner i Irak.” Han mente dette var “vidløftige målsettinger som vi ikke hadde rett til å tre ned over dette skjøre landet” [s 354].

Det mest imperialistiske forslaget om en løsning av Irak-spørsmålet var Bidens tredelingsplan for landet, den såkalte Biden-Brownback-resolusjonen. Her skulle en amerikaner i Washington D.C. foreslå å dele opp Irak i tre etniske soner, uten å spørre irakerne om hva de synes!

I dagene før Obama utpekte Biden, ble alle referansene til Bidens tredelingsplan fjernet fra hans nettside joebiden.com, noe som Reidar Visser ved Nupi oppdaget. Obamas folk skjønte nok at Biden hadde dummet seg ut. Men de valgte altså likevel Biden som sin “erfarne” visepresidentkandidat. Biden-planen var en komplett fiasko som skapte mistro til USA og averterte en statsløsning basert på de diametralt motsatte prinsippene som USA selv er bygget på: Etnisk homogenitet i motsetning til etnisk nøytralitet. Det er som Biden mener at amerikanerne er såpass siviliserte at de mestrer sameksistens. Irakerne, derimot…

I etterkant av utnevnelsen av Biden, ser det likevel ut til at Biden har hatt visse tilbakefall. På Meet the Press den 8. september gjenopplivet Biden utrolig nok sine drømmer om en storstilt “løsning” på Irak-spørsmålet. Reidar Visser har en skrevet en gjennomgang av Bidens forslag her. Biden ser faktisk ut til å visualisere ikke bare en myk oppdeling av Irak, men en slags myk “avvikling” av Irak, hvor fragmentene deretter skal “integreres i regionen,” hva nå enn det betyr.

Vissers konklusjon:

“[De amerikanske] demokratene vil miste troverdighet i hele den arabiske verdenen hvis disse forslagene får utfolde seg.”

Men Obama var jo smart da han utpekte Biden, var han ikke? Det er jo republikanerne som er dumme. Det vet jo alle.

Denne helgen skrev Dexter Filkins en rørende artikkel om å returnere til Irak etter troppeoppbygningen. Filkins bodde i Irak de første tre årene etter Baghdads fall. (Jeg har omtalt hans dystre rapporter tidligere på denne nettsiden.) Da han reiste i fra Irak i 2006 fryktet han at kampen var tapt, at ondskapen hadde vunnet. Men nå har det blitt gjort store fremskritt. Det er uvirkelig, mener Filkins. Han kommer med flere interessante betraktninger om “the surge.”

Filkins intervjuer en iraker i Sadr City, Baghdads mest notoriske nabolag:

“'Vi er normale folk, vi er vanlige mennesker, som mennesker over alt i verden' sa Aziz al-Saiedi til meg mens vi satt på en benk i Sadr City, en bydel som nylig ble frigjort fra Mahdi-militsens grep. Det myldret av mennesker i den spartanske parken. 'Vi ønsker oss bare det samme som alle andre i denne verden ønsker seg.'”

Irakere? Kan irakerne ønske seg fred og frihet? Dette kommer kanskje overraskende på reflekterte tenkere som Obama, Biden og Harris. Disse intellektuelle er jo i stand til å drøfte for og imot! De mente krigen for å erstatte en diktatur med et demokrati var “dum”! De fryktet den enfoldige “Bush-doktrinen” som ikke utviste nok sensitivitet overfor kulturforskjeller, og som ikke tok i betraktning Iraks kompliserte forhistorie… Nei, da hadde det vel vært bedre med en miks av diplomati, forhandlinger med Saddam, våpeninspektører fra FN og IAEA, og hva med å innføre noen FN-sanksjoner overvåket av Sikkerhetsrådet... I Sikkerhetsrådet sitter det jo for øvrig smarte nordmenn med formannskapet i Sanksjonskomitéen for Irak...

Jeg venter fortsatt på at Barack Obama skal si seg villig til å forsvare det skjøre demokratiet i Irak. Det ser ut til å være vanskelig for han. Obama får heller ikke særlig drahjelp fra støttespillere som Sam Harris. Men det er kanskje litt i overkant optimistisk å håpe at Harris skal støtte tanken om folkestyre i Irak, enn så lenge han sliter med å se verdien av folkestyre i USA.

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink

Krig skaper alltid sivile lidelser og får uoversiktlige politiske følger. Én av de uforutsette konsekvensene av Irak-krigens fomlende start kan ha vært et mentalitetsskifte hos den amerikanske presidenten, hevder en tidligere undersekretær for forsvarssjef Donald Rumsfeld. Da presidenten var i Bangkok nylig var det ingen som hevet øyebrynene over at han valgte å oppsøke burmesiske dissidenter. Presidentfrue Laura Bush møtte Dr Cynthia Maung, en menneskerettighetsaktivist som driver en klinikk for burmesiske flyktninger i Mae Sot. Møtene ble utførlig omtalt i thailandske aviser. Bush sa i sin tale at demokratibølgen i Asia har “motbevist skeptikerne som hevdet at ’asiatiske verdier’ var uforenlig med frihet… Higen etter frihet er uavhengig av land og religion.”

Talen i Bangkok ble holdt dagen før den olympiske åpningsseremonien i Beijing. Kinesiske myndigheter hadde håpet at presidenten ville nedtone sin kritikk av Kina. I motsetning til de puerile, vestlige Tibet-demonstrantene som før OL gjorde sitt ytterste for å demonisere Kina uten å ta seg bryet med å nevne at tusenvis av kinesiske fritenkere sitter bak lås og slå for å være i opposisjon til styresmaktene, sa Bush at USA “mener at det kinesiske folket fortjener fundamentale friheter, noe som er alle mennesker rett.” Bush fordømte Kinas fengsling av politiske dissidenter, menneskerettighetsaktivister og religiøse aktivister: “Vi legger press for åpenhet og rettferdighet, ikke fordi vi ønsker å tre våre oppfatninger ned over andre, men fordi vi ønsker at det kinesiske folket skal få uttrykke sine.”

Ordbruken til Bush har blitt invertert i løpet av hans åtte år som president. Han drev valgkamp mot Al Gore høsten 2000 som en isolasjonist. Var det ikke Bush som sa at det var feil for USA å måtte “sitte barnevakt” for borgerkrigene i Bosnia og Kosovo? Var det ikke Bush som sa at Amerika måtte avstå fra å drive “nasjonsbygging” for andre land? Den gangen var det ingen krasse utspill rettet mot Slobodan Milošević eller Kim Jong-Il, ingen håndsutrekning til demokrater i Burma. Hvordan endte George W. Bush med å bli en forkjemper for å spre demokratiet til alle verdens hjørner? Én teori har nylig blitt lagt frem av tidligere undersekretær for det amerikanske Forsvarsdepartementet, Douglas Feith. I hans bok om Irak-krigen, War and Decision, kritiserer han Bush for å fokusere for mye på demokratiprosjektet i Irak.

Feith er en konservativ republikaner. Han mener at man ikke kan legitimere krig i et krav om å erstatte tyranni med demokrati. For USA var det tilstrekkelig å identifisere Saddam Hussein som en trussel mot amerikanske interesser, mente han. Irak-krigen var selvforsvar i hans øyne. Da Saddam ble kastet fra makten, etter tre ukes invasjon i april 2003, var målet oppnådd. Feith og hans sjef, tidligere forsvarssjef Donald Rumsfeld, var tilhengere av såkalt “hurtigkrig.” USA skulle umiddelbart overføre makten til et styringsråd sammensatt av irakerne og amerikanske offiserer. Både Rumsfeld og Feith advarte mot nasjonsbygging.

I likhet med den kjente akademikeren Francis Fukuyama mener Feith at samfunn uten institusjoner ikke nødvendigvis er modne for demokrati. “Visse forutsetninger må være på plass: politiske institusjoner; inkludert et uavhengig rettsvesen; fri presse; flere maktsentra som kan holde hverandre i sjakk; kulturelle institusjoner som får frem verdien av konflikthåndtering gjennom kompromiss og flertallsavgjørelser.” Fukuyama formulerer på sin side utfordringen slik: “Autoritære samfunnsarkitekter må noen ganger foretrekkes fremfor svake og ineffektive demokrater.”

Feith mener naturligvis at demokrati ideelt sett var å foretrekke fremfor en ny diktator i Irak, men han mener at dette ikke burde ha vært en av USAs mål med krigen. Irakerne kunne gjerne ha fått en ny diktator – så lenge han var USA-vennlig og skrinla masseødeleggelsesprogrammene, synes å være hans holdning. Han skriver i War and Decision at Bush faktisk vant krigen i og med at han fikk fjernet en viktig trussel mot USAs strategiske interesser. Bush burde derfor, i etterkant av krigen, insistert på at seieren var i havn, i stedet for å peke fremover mot nye målsettinger. Det er her de fantomske masseødeleggelsesvåpnene kommer inn i bildet. Feith mener at presidenten begynte å bruke demokratiargumentet for fullt etter at det ble klart at man ikke kom til å finne masseødeleggelsesvåpen i Irak. Demokratiiveren var med andre ord en slags avledningsmanøver, i følge Feith.

I boken har Feith satt opp en tabell [PDF] som sammenlikner hvor ofte Bush snakket om demokrati i Irak i motsetning til truslene som Saddam representerte i form av masseødeleggelsesvåpen og terrorstøtte. Feith identifiserer en slående endring av retorikken til Bush i løpet av sommeren 2003: Det var på dette tidspunktet spredning av demokrati ble skjøvet høyest opp på presidentens agenda. Dette var et kalkulert forsøk på å skifte fokus fra bort i fra de manglende masseødeleggelsesvåpnene, skriver Feith. Men ved at Bush endret retorikken, ble ikke det amerikanske folket forklart at krigen faktisk var vunnet. I stedet ble Irak-prosjektet målt opp i mot de nye visjonene til Bush om å spre demokrati i Midtøsten. Resultatet ble at “mange amerikanere mistet troen på at suksess var mulig, eller at det var verdt prisen,” mener Feith.

Det er riktig at demokratispredning for alvor ble propellert inn i Bush-administrasjonens agenda først etter Baghdads fall. Motivene for dette vil alltid kunne debatteres. Riktignok nevnte Bush allerede i sin tale om rikets tilstand i 2002 at USA måtte ta parti med alle som arbeidet for demokrati og frihet, hvor enn de måtte befinne seg i verden. Feith skriver at Bush adopterte demokratispredning som en doktrine fordi han innså at han hadde brukt feil begrunnelse for krigen. Men kan ikke sannheten like gjerne være at Bush i Irak erkjente at han hadde hatt mer rett enn han først hadde antatt? Under Bush-administrasjonen har USA intervenert militært i Afghanistan, Liberia og Irak. Det har blitt holdt frie valg i disse landene. USA har også økt støtten til de som jobber for demokrati i land som Libanon, Ukraina, Georgia og Burma.

Feith og Fukuyamas vilkår for regimeskifte vil neppe vinne gehør blant de burmesiske demokratene, for eksempel. Skal det bare være godt organiserte diktaturer som blir funnet verdig en internasjonal innsats for å fremskynde folkestyre? Skulle Aung San Suu Kyi og de burmesiske dissidentene heller ha spilt på lag med militærjuntaen for å utvikle mer effektive institusjoner som de kunne undertrykkes av, i stedet for å etterlyse internasjonal støtte for at det skal avholdes frie valg? Et slikt resonnement har sine svakheter. Demokrati og politisk frihet fremstilles som en bonus i enden av samfunnsevolusjonen. Finnes det én eneste samvittighetsfange i verden som mener det bare er rett og rimelig at de sitter bak lås og slå, enn så lenge regimene de kritiserer ikke har nådd høyt nok opp på Feith og Fukuyamas utviklingsindeks til å “tåle” demokrati? Skal vi lytte til Aung San Suu Kyi, eller skal vi lytte til Feith og Fukuyama?

Posted by håvard simensen at 06:59 AM | Permalink

Nøkkelordet for å forstå Obama er håp. I sin bok The Audacity of Hope skriver Obama: “vi ser ikke ut til å være i stand til å finne et felles språk som gjør oss i stand til å diskutere våre felles idealer, for ikke å snakke om de verktøy vi trenger for å realisere disse idealene… Vi trenger en ny type politikk som kan bygge på det som binder oss sammen som amerikanere.” I motsetning til europeiske venstreradikalere mener Obama at vi ikke kan ignorere verdidebattene. “Det er verdispråket som amerikanere anvender for å orientere seg i verden. Det er slike ord som kan inspirere og som kan få folk til å handle.”

Obama er ikke bare religiøs, men verdikonservativ. Han er tilhenger av dødsstraff, han kritiserer fjernsynskanalene for å vise for mye nakenhet og krever at fedre må ta mer ansvar for barna sine. Ekteskap er forbeholdt “mann og kvinne, med Gud som et element i miksen,” som han sa ved Saddleback Forum. Den tidligere Labour-representanten Oona King mener Obamas store prosjekt er å “diagnostisere fenomenet vi kjenner som hat, og komme opp med et botemiddel; at det som forener oss er viktigere enn det som skiller oss fra hverandre.”

Jeg innser at Obamas erfaring i fra Trinity Church i Chicago har gitt han en inspirasjon som han nå forsøker å overføre til politikken. Obama fremstår som den mest inkluderende presidentkandidaten på mange år. For å få etablert velferdsordninger, utdanning til alle og for å løse opp konflikter mellom ulike grupper i samfunnet er evnen til å skape samling avgjørende. Obama vil antakelig være flinkere til å skaffe USA medspillere på den internasjonale arena. Han kan bidra til å redusere antiamerikanismen. I tillegg er Obama usedvanlig skarp. Han skriver godt. Men hans holdning til religion vitner om opportunisme.

Når man diskuterer tro må man først slå fast at religionene ikke er sanne. Det finnes ingen vitenskapelige funn som støtter fablene om profeter, mirakler, guder eller engler. De som hevder at religionen er sann forsøker å få oss til å tro at det som kommer frem i disse fortellingene faktisk har skjedd. Det er historieforfalskning. Men i tillegg til denne gruppen lurendreiere har vi en annen gruppe som tenker: “Vel, religionene er jo ikke nødvendigvis sanne, men vi kan jo anvende disse fortellingene for å oppnå det vi vil.” Obama skriver i The Audacity of Hope:

“Når vi forlater den religiøse diskursen – når vi ignorerer debatten om hva det vil si å være en god kristen, en god muslim, en god jøde; når vi bare diskuterer i negativ forstand, slik som i diskusjonen om når og hvor religion skal få bli praktisert, heller enn i positiv forstand, slik som våre forpliktelser overfor hverandre; når vi skygger unna gudshus og religiøse kringkastere fordi vi antar at vi er uvelkomne – så vil andre steppe inn og fylle vakuumet. Og de som gjør det vil antakelig være de som har det mest trangsynte synet på åndelighet, eller de som på kynisk vis bruker religion for å rettferdiggjøre partihensyn.”

Men hva mener egentlig Obama om religion? I stedet for å snakke prinsipielt om religion, så innser Obama at han kan bruke religion for å oppnå det han vil, ved å diskutere med de troende som om religionene deres faktisk skulle ha vært sanne.

Enkelte på den norske venstresiden har en slik innstilling i forhold til den norske statsreligionen. De mener i fullt alvor at det er hensiktsmessig å justere den norske kristendommen ved å utpeke mer liberale biskoper. Ingen ser ut til å reflektere nærmere over om det er riktig at Ap-folk i regjeringen skal legge føringer på hva Jesus synes om det ene og det andre. Liberaliseringen av kristendommen i Norge understreker kanskje ateistenes poeng om at det er mennesket som skaper religion. Men det er jo fortsatt noen som tror på biskopene når de sier at Jesus var Guds sønn og at Han er den eneste veien til frelse. Hvordan kan man holde folk for narr gjennom å legge politiske føringer for statskirken?

Den norske venstresidens innstilling til nasjonen minner om Obamas innstilling til religion. Redaktøren av den norske Klassekampen har for eksempel skrevet at “hvis venstresida kaster det norske flagget i veikanten, er det nok av andre politiske krefter som vil plukke det opp igjen.” Han mener at dersom “venstresida melder seg ut av kampen om den nasjonale identiteten, vil den overlate en svært viktig politikkarena til høyresida.” Men er det venstresidens oppgave å definere norsk identitet?

Hva har disse innstillingene til felles? Både hva gjelder religion og nasjon er det noen som søker makten til å definere. Det handler om identitet. De som hevder at de vet hva kristendommens sanne budskap egentlig dreier seg om – eller de som hevder at de vet hva det egentlig vil si å være norsk – ønsker å vinne folket over på sin side, ikke ved hjelp av argumenter, men ved en appell om at vi må stå sammen. Man kan for eksempel påstå at et standpunkt er et “godt norsk” standpunkt… Eller at det og det forslaget er i tråd med “våre norske verdier”… “Det norske 'vi' må endres”… Man kan kanskje hevde at “for meg, som kristen, er kravet om utjevning mellom fattige og rike noe som ikke bare er en strategi, men et kall”… Og så videre. Disse utsagnene får en hellig klang. Det handler plutselig om oss, ikke sant.

Du vil vel fortsatt være en av oss?

I stedet for å slå fast at alle mennesker må få ha den kulturen og det livssynet de vil, tar man fatt på oppaven med å forme andre mennesker i ens bilde, som en slags gud. “Hvis vi ikke gjør det, vil andre gjøre det.” Men det er nettopp denne innstillingen som er arrogant, paternalistisk og bedragersk. Det er uetisk å forsøke å installere verdier ved hjelp av fjernkontroll.

Så, nei, Obama. Du tar feil. Det er bedre å ignorere debattene om hva det vil si å være en god kristen, en god muslim, en god jøde. Det er bedre å melde seg ut av kampen om den nasjonale identiteten. Snakk klart i stedet. Forklár hva du mener. Argumentér for det du vil, ut i fra hvem du er. Du former selv dine standpunkter gjennom å lytte, å lese og gjennom å tenke. Ha tillit til at andre mennesker er i stand til å gjøre det samme.

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink