contexploration

Olje-mot-mat-skandalen er den mest alvorlige korrupsjonssaken i FNs historie. På nittitallet vedtok FN sanksjoner mot Irak som følge av brudd på FN-vilkårene for våpenhvilen i 1991 etter den første Gulf-krigen [FN- resolusjonene 686, 687, 688 og Sikkerhetsrådets resolusjon 1373.]. Saddam Hussein fortsatte å forfølge minoriteter og arrestere opposisjonelle. Bare i løpet av året 1997 henrettet diktatoren 1.500 politiske fanger, i følge FNs spesialrapportør Van der Stoel. Irak finansierte terroristgrupper i hele Midtøsten. Irak var forpliktet til å returnere krigsfanger til sine naboland, Iran og Kuwait, men brøt denne forpliktelsen. Irak førte FNs våpeninspektører bak ryggen. En farse med inspeksjoner, trusler, sanksjoner og resolusjoner gjennom nittitallet ble resultatet.

De humanitære forholdene i Irak ble forverret. For å lette på sanksjonene, ble derfor i 1996 innført en ordning kalt Olje-mot-mat-programmet. FN ga Irak lov til å selge en viss mengde olje mot at inntektene skulle settes til side for å importere medisin og mat. Det hele skulle overvåkes av FN. Men både selskapene som skulle selge irakisk olje, og selskapene som Irak importerte humanitære varer ved hjelp av, ble det overlatt til Saddam å plukke ut. Dette åpnet for korrupsjon.

Firmaene som fikk i oppdrag å selge oljekvoter på vegne av Iraks oljedepartement, betalte penger under bordet tilbake til diktaturet. Regimet krevde også oppfinnsomme “avgifter” fra selskapene som skulle levere medisin og mat til Irak. Volcker-granskningen fra 2005 fant at rundt 1,8 milliarder dollar ble ført tilbake til Irak på denne måten [PDF]. Saddam brukte bestikkelsene på megalomaniske prosjekter. Han bygget nye, luksuriøse palasser. Hans sadistiske sønn, Uday, fikk cash til å finansiere sitt playboyliv. Saddam fengslet og torturerte opposisjonelle i ly av oppmerksomheten rettet mot våpeninspeksjonene. Sanksjonene var ment å stanse Saddam, og Olje-mot-mat-programmet var ment å lette sanksjonene. Men diktaturet bestod. Saddam skjønte at viljen i det internasjonale samfunnet til å kaste han fra makten ble svekket, dag for dag.

I tillegg skaffet Saddam seg internasjonal støtte ved å dele ut verdipapirer med rett til å selge irakisk olje til vennligsinnede individer, blant annet i FN. Volcker-granskningen avdekket for første gang hvem Irak tilgodeså med sine kontrakter og gaver. Hundrevis av firmaer og enkeltpersoner var involvert. Rundt en tredel av oljeeksporten under Olje-mot-mat-programmet gikk til russiske selskaper. Saddam ga den franske innenriksministeren Charles Pasqua rettigheter til å omsette 12 millioner fat olje, noe som raskt kunne gi en profitt på et par millioner dollar.

Tidligere FN-ambassadør og Frankrikes representant i Sikkerhetsrådet Jean-Bernard Merimee var også involvert i svindelen. Fra 2001 av var han spesialrådgiver for Kofi Annan. 11 millioner fat var hans pris. Saddam brukte disse gavene som en måte å sikre diktaturets overlevelse på. I mars 2003 var Russland og Frankrike med på å torpedere en ny FN-resolusjon som hadde fastslått at Irak hadde forspilt sin “siste sjanse” til å rette seg etter FN.

Den kjente, britiske fredsaktivisten George Galloway mottok verdipapirer fra Irak som ga han rett til å selge olje via FN-programmet. Verdipapirene overførte han til den jordanske forretningsmannen Fawwaz Zureiqat. Zureiqat solgte rettighetene videre til ulike oljeselskaper, mot at de betalte bestikkelser tilbake. Disse pengene satte Zureiqat inn på konto til Galloways kone, Galloways talsmann og til Galloways britiske stiftelse ved navn Mariam Appeal. Denne stiftelsen ble opprettet for å skaffe medisinsk behandling til en irakisk jente, Mariam Hamza. Men bare én tiendedel av de innsamlede pengene gikk til henne. Resten brukte Galloway på kampanjevirksomhet for å heve sanksjonene. I praksis drev Galloway lobbyvirksomhet for Saddam.

Det sveitsiske firmaet Cotecna fikk en viktig FN-kontrakt gjennom Olje-mot-mat-programmet. Firmaet skulle overvåke at alt gikk riktig for seg hva gjaldt importen av de humanitære varene. Hvorfor fikk firmaet jobben? Vel, kan én av grunnene ha vært at Kofi Annans sønn, Kojo, jobbet for firmaet? Den 28. november 1998 møttes Kofi og Kojo på Hotel de Crillon i Paris. Kojo var i Paris på oppdrag fra Cotecna, og fra firmaets egne papirer kommer det frem at det ble avholdt et møte med generalsekretæren om en mulig kontrakt på samme tid og sted. Kojo og Kofi nekter begge for at Cotecna ble diskutert. Kofi hevdet at han ikke en gang visste hva sønnen jobbet med.

Rett etter Paris-møtet ga FN kontrakten til Cotecna. Før møtet i Paris hadde Kojo kjøpt seg en splitter ny Mercedes etter å ha mottatt deler av beløpet fra en Cotecna-direktør. Var bilen et insentiv for å få avtalen i havn? Kojo registrerte kjøpet i sin fars navn. Generalsekretæren hevdet at han ikke godkjente dette, og at han ikke kjente til at Cotecna betalte depositumet for bilen. Men i FN fant Volcker-granskningen et notat til Kofi skrevet av hans personlige assistent, Wagaye Assebe [PDF s 230]. Hun spurte generalsekretæren om hun skulle klarere at bilen til Kojo ble anskaffet i Kofis navn, slik Mercedes-forhandleren krevde? Og det ble den. Ved å bruke Kofis navn fikk Kojo kjøpt bilen til diplomatrabatt, og den kunne shippes til Ghana tollfritt. Kojo sparte 20.644 dollar.

Flere FN-topper har blitt tiltalt eller dømt i USA og Frankrike som følge av Olje-mot-mat-skandalen. Volcker-granskningen fant at både Benon Sevan og Alexander Yakovlev mottok bestikkelser fra Saddams regime. Sevan var FNs sjef for Olje-mot-mat-programmet under Annans tid som generalsekretær. Han sørget for at kontrakter for salg av irakisk olje ble gitt til et firma drevet av Fakhry Abdelnour, en egyptisk fetter av tidligere FN-generalsekretær Boutros Boutros Ghali. Penger ble betalt under bordet tilbake til Sevan via Boutros Boutros Ghalis svigerbror, Efraim “Fred” Nadler. Sevan cashet inn 160.000 dollar. Dette var penger som skulle ha gått til mat og medisiner for irakerne.

Bestikkelsene som Saddam fikk gjennom Olje-mot-mat-programmet, brukte han ikke bare på luksus, men på opprustning. I følge Duelfer-rapporten fra 2004, greide Irak å smugle inn gigantiske rakettmotorer uten at FN reagerte [PDF s. 11]. Irak anskaffet aluminiumsrør til kortdistanseraketter i strid med Sikkerhetsrådets resolusjoner, såkalte Al-Samoud og Al-Fat’h raketter. (Amerikansk og britisk etterretning feiltolket aluminiumsrørene som et ledd i en plan for urananrikning.)

Hadde det ikke vært for at USA og Storbritannia til slutt stablet på beina en koalisjon for å fjerne Saddam med makt, er det tvilsomt om Olje-mot-mat-korrupsjonen hadde blitt avdekket i det hele tatt. Volcker- og Duelfer-granskningene kunne bruke det falne, irakiske regimets dokumenter som kilde.

En versjon av denne teksten stod i Bergens Tidende den 04.08.2008. Tegn et abonnement på BT her.

Charles Duelfer i Iraq Survey Group skrev: "Strategien til det irakiske regimet var så vellykket, at sittende medlemmer av Sikkerhetsrådet aktivt tok del i virksomhet som undergravde Sikkerhetsådets egne resolusjoner." [s. 11] Medlem av det irakiske presidentrådet, tidligere utenriksminister, Tariq Aziz, sa følgende til amerikanske avhørere i fangenskap: "Frankrike og Russland hadde sikret seg kontrakter verdt millioner av dollar i Irak, med en gjensidig forståelse om at deres standpunkt hva gjaldt sanksjoner mot Irak ville være til Iraks fordel. I tillegg hadde franskmennene interesse av å oppheve sanksjonene for å beskytte sine [eksisterende] handels- og tjenesteavtaler i Irak. Franskmennene ønsket å styrke sin internasjonale stilling som medlem av Sikkerhetsrådet, de ønsket å kunne bruke sitt veto for å vise at de fortsatt hadde makt." [Iraqi Perspectives Project, PDF, s. 28]

Da Kofi Annan gikk av som generalsekretær i FN sa han til BBC at Irak-krigen for å fjerne Saddam var ulovlig. Den irakiske ambassadøren til Canada kom med en krass respons. Kofi Annan igangsatte FNs granskning av korrupsjonsanklagene først ett år etter at Saddam Hussein hadde blitt fjernet fra makten. Norge kjente til misbruk av Olje-mot-mat-programmet, men holdt kjeft. Se også samlesiden om Irak.