Olje-mot-mat gjorde det mulig for Saddam å ruste opp
I forkant av Irak-krigen i 2003, offentliggjorde amerikanske og britiske myndigheter etterretningsmapper som hevdet at Saddam var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen. I etterkant av krigen ble det ikke funnet kjemiske eller biologiske våpen i Irak. Etterretningstabbene undergravde tilliten til amerikanske og britiske myndigheter. Deler av etterretningsmaterialet har likevel vist seg å ha hold. Under avhør i Irak har mange av ba’ath-toppene forklart hva planene til Saddam var. I tillegg har granskningen av Olje-mot-mat-skandalen gitt oss innblikk i det irakiske diktaturets strategi.
I samtaler med amerikanske avhørsoffiserer sa Saddam at han med vilje sendte ut tvetydige signaler om masseødeleggelsesvåpen, blant annet for å avskrekke Iran. Frem mot 2003 fortsatte han arbeidet med å utvikle mellomdistanseraketter. Dersom han hadde akseptert FNs krav om avvæpning av Irak etter den første Gulfkrigen, hadde sanksjonene mot Irak blitt løftet. Men Saddam sa til amerikanerne at han ikke var villig til å bøye seg FN. Da hadde han mistet kontroll. FN krevde rett til å overvåke Iraks militærvesen for å avdekke om Irak restartet sitt masseødeleggelsesvåpenprogram [FN-resolusjonene 707 og 715]. Hva hadde skjedd dersom FN kontinuerlig fikk fortelle verden hvor ufarlig og impotent Irak var? Hvem hadde da fryktet Saddam?
Diktatoren ville ikke gi FN rett til å sette en stopper for hans militære ambisjoner. FN innså på sin side at sanksjonsregimet på nittitallet ledet til store lidelser for sivilbefolkningen i Irak. I stedet for å spille med åpne kort overfor Sikkerhetsrådets krav om avvæpning, særlig resolusjon 687, valgte diktatoren å satse på konfrontasjon og eksponering av de inhumane FN-sanksjonene. Saddam brukte den irakiske befolkningens humanitære situasjon som en brekkstang for å få på plass Olje-mot-mat-programmet i 1996. Han antok at sanksjonene før eller siden ville bli opphevet.
Funnet av nervegass på raketter i 1998 og bombingen av irakiske militæranlegg under Operation Desert Fox, ledet til at FNs våpeninspektører (UNSCOM) ble trukket ut i all hast. Uten våpeninspektører på bakken mistet verden oversikten over hva som skjedde inne i Irak. Dette skapte både spekulasjoner om våpenprogram som viste seg å være fiktive, samtidig som at andre aktiviteter ikke ble oppdaget. FN-sanksjonene bestod. Diktatoren skulle forhindres fra å skaffe seg hard valuta til å ruste opp slik at han igjen kunne gå til krig. Hadde det ikke vært for misbruket av Olje-mot-mat-programmet, ville ikke Saddam ha kunnet importere nye våpen. Duelfer-rapporten fra 2004 beskriver effekten av Olje-mot-mat-programmet slik: “Saddam investerte sine voksende valutareserver i gjenoppbyggingen av sitt militærindustrielle kompleks. Irak anskaffet nye flerbruksvarer og materialer [for våpenproduksjon], og etablerte en rekke nye militære forsknings- og utviklingsprosjekter.” [Duelfer, s. 57, PDF]
I desember 2001 fryktet amerikanske myndigheter at “De siste irakiske våpeninnkjøp … antyder mulige forberedelser for et anrikningsprogram for uran.” En rapport fra CIA i august 2002 konkluderte med at Iraks siste aktiviteter pekte mot at atomvåpenprogrammet var startet opp på ny. Et viktig element var irakisk import av aluminiumsrør som CIA trodde skulle brukes til urananrikning. Det amerikanske etterretningsapparatet antok at dersom Irak ønsket å restarte sitt atomvåpenprogram, ville de være i stand til å produsere nok kjernefysiske materiale for atomvåpen i løpet av fem til syv år. Om Irak skulle være i stand til å smugle inn slikt materiale fra utlandet, ville de kunne produserer atomvåpen i løpet av ett år.
Misforståelsen ble belyst i en rapport i fra den amerikanske Senatkommisjonen for etterretning [PDF]. Militærets etterretningstjeneste støttet opp under analysen fra CIA, men det amerikanske energidepartementet bestred vurderingen: Aluminiumsrørene som Irak hadde skaffet seg var ikke for urananrikning, men for våpenraketter. Duelfer-rapporten konkluderte i ettertid med at energidepartementet hadde rett: Irak utviklet kortdistanseraketter, såkalte Al-Samoud II og Al-Fat’h raketter. Irak rakk å produsere 76 Al Samud II raketter før krigen i mars 2003. Det er viktig å få frem at Saddam uansett ikke hadde rett til å skaffe seg nye raketter under Olje-mot-mat-programmet. Hva skulle han med raketter med en rekkevidde på over 185 km? Duelfer-rapporten fortalte at Irak lykkes med å smugle inn rakettmotorene uten å bli oppdaget.
På den ene siden ønsket Saddam at omverdenen og irakerne skulle frykte han. Man kan kanskje si at hele hans makt var basert på frykt. Han ønsket derfor ikke å spille med åpne kort overfor FN-inspektørene. På den andre siden jobbet Saddam for å få FN-sanksjonene opphevet, slik at han igjen kunne bygge opp sitt militærapparat. Men sanksjonene ville jo ikke bli opphevet før Saddam la alle kortene på bordet. Situasjonen var fastlåst. Operation Desert Fox i 1998 jaget ut FN-inspektørene. Olje-mot-mat-programmet var en bastardløsning som åpnet opp en luke for Saddam til å ruste opp og øke sin innflytelse i Sikkerhetsrådet. Men diktatoren undervurderte klimaskiftet etter terrorangrepene i New York og Washington D.C. 11. september 2001. Den fornyede fokus på mulige trusler fra Midtøsten og Irak gjorde at Saddam i september 2002 motvillig måtte godta nye våpeninspektører fra FN (UNMOVIC). Da var det for sent. Tålmodigheten til USA og Storbritannia var i ferd med å ta slutt.
Videre lesning: Les om Norges rolle i Olje-mot-mat-skandalen. Se også samlesiden om Irak.
