contexploration

Det stod faktisk ikke nevnt med ett ord i stortingsmeldingen at Irak var et diktatur. Navnet “Saddam Hussein” ble enkelt og greit utelatt. Da korrupsjonen i Olje-mot-mat-programmet ble kjent, toet den norske regjeringen sine hender i en pressemelding: “Ingen lands myndigheter kom til Sanksjonskomitéen med konkrete opplysninger om egne lands selskaper. Det var derfor ikke grunnlag for å foreta en nærmere behandling av dette spørsmålet, som ville forutsette enstemmighet i Sanksjonskomitéen.” Også daværende utenriksminister Thorbjørn Jagland sa han var uten kjennskap til korrupsjonen og misbruket: “Jeg ble aldri orientert om det som utenriksminister.”

Regjeringen skrev tvert i mot at Norge hadde høstet “lovord for effektiv leiing av sanksjonskomiteen for Irak og for leiinga av heile Tryggingsrådet sitt arbeid under presidentskapsmånaden vår i mars 2002.” I ettertid kan man stille seg spørsmål om det var grunn til å være fornøyd med innsatsen. Det virker unektelig noe underlig at Norge skulle ha bidratt til “bedre oversyn,” når situasjonen var verre enn noen sinne. Irakernes lidelser fortsatte. Saddam Hussein rustet opp. Amerikanerne begynte å se krig som siste utvei.

Volcker-granskningen konkluderte med en formulering av et litt annen kaliber: “Generalsekretærens sekretariat, Sikkerhetsrådet og FNs kontraktsparter mislykkes grovt med å overvåke programmets integritet.” Norge kjente til misbruket, men tidde, i følge et hemmeligstemplet notat fra den svenske FN-delegasjonen i januar 2000. Hva hadde skjedd dersom Norge hadde varslet? Hva om Norge hadde krevd en forklaring fra Saddams venner i Sikkerhetsrådet?

Inntektene for salg av irakisk olje under Olje-mot-mat-programmet (1996-2003) ble satt inn på en FN-overvåket konto. Pengene ble avsatt til import av mat og medisiner til Irak. Dette skulle skje under FNs oppsyn. Men programmet ble misbrukt som følge av at FN overlot til Irak å bestemme hvem som skulle få kontraktene. På importsiden sikret Saddam seg bestikkelser fra firmaene som han ga kontrakter for å importere mat og medisiner til Irak. Disse pengene kom naturligvis ikke sivilbefolkningen til gode, men ble brukt på Saddams megalomaniske prosjekter. På eksportsiden ga Saddam oljekontrakter til firmaer og nøkkelpersoner fra “vennligsinnede" land som var villig til å benytte sin påvirkning i FN for å få hevet sanksjonene mot Irak. Mange bedrifter betalte i skjul ekstrabeløp til Saddam for å vinne oljekontraktene, såkalte “surcharges.”

Penger som Saddam på illegalt vis tilegnet seg gjennom Olje-mot-mat-programmet ble brukt til militær opprustning i strid med FN-resolusjonene etter Gulfkrigen i 1991. Irak hadde inngått avtale med FN om å stoppe opprustning, stoppe forfølgelsen av politiske opposisjonelle, ta hensyn til minoriteter og skrinlegge sin støtte til terrorister. Men alle vilkårene for våpenhvilen ble brutt av Irak. I 2002 produserte Irak for eksempel 75 nye Al Samud II-raketter som innebar brudd på FN-restriksjonene. Rakettene hadde en rekkevidde på over 185 km. Saddam fortsatte å finansiere terrorgrupper i de palestinske områdene, i Egypt og i Pakistan. Saddam Husseins spesialutsending for atomspørsmål reiste til Niger i 1999 i et forsøk på å skaffe uran, i følge britiske myndigheter.

FN-byråkratene som overvåket Olje-mot-mat-programmet, slik som Benon Sevan og Alexander Yakovlev, stakk store summer i egen lomme. Sevan var – utrolig nok – sjefen for hele programmet. Generalsekretær Kofi Annan ga for øvrig en viktig kontrakt for overvåkning av Olje-mot-mat-programmet til et firma som hans sønn, Kojo, jobbet for. Annan har hele tiden hevdet at han ikke visste at sønnen jobbet for Cotecna. Volcker-granskningen fant ikke konkrete bevis mot Annan, selv om det har blitt klart at far og sønn hadde et møte i Paris rett før firmaet fikk kontrakten.

I 1998 oppstod det en krise da FN oppdaget at Saddam hadde utstyrt raketthoder med nervegass, stikk i strid med FN-resolusjonene etter Gulf-krigen. Bruddet mellom FNs våpeninspektører (UNSCOM) og Irak ledet til at USA og Storbritannia bombet strategiske mål i Irak over fire dager i 1998. Inspektørene ble trukket ut av Irak i all hast. Men bombeaksjonen virket mot sin hensikt. Saddam hadde nå blitt kvitt våpeninspektørene fra FN. Hvordan skulle man vite om FN-resolusjonene ble overholdt? Inspektørene ble ikke sluppet inn igjen før presset mot Irak ble trappet opp i tiden etter 11. september 2001.

Olje-mot-mat-programmet forbedret heldigvis situasjonen for sivilbefolkningen, men korrupsjonen undergravde sanksjonene. Fra 1998 og frem mot 2003 kunne Saddam fritt importere nye våpen. Pengene fikk han fra FNs Olje-mot-mat-program. Sentrale personer i Russland og Frankrike hadde heller ingen interesse av å styrte Saddam, i og med at de tjente gode penger på diktatoren. FN var ute av stand til å holde Saddam i sjakk. Sanksjonene hadde blitt meningsløse. Uroen for hva Saddam kunne finne på var den viktigste begrunnelsen for USA og Storbritannia gikk krig i 2003.

Kofi Annan mener irakerne har det verre nå enn under Saddam. Jan Egeland, i FNs sentrale ledelse, bagatelliserte skandalen: "I forhold til størrelsen på de midler som er håndtert og de programmer som er gjennomført, er trolig FN mindre korrupt enn norske kommuner eller norske politiske partiers lokalorganisasjoner." Se også samlesiden om Irak.