McCains romantiske fatalisme
Robert Kaiser har skrevet et godt portrett av den republikanske presidentkandidaten John McCain for Washington Post. Kaiser gjør et forsøk på å få frem McCains selvbilde, hans psyke. McCain innrømmer i samtale med Kaiser at merkelappen “romantisk fatalist” er en karakteristikk som passer han. En fatalistisk innstilling kan hjelpe en person til å bevare et realistisk utsyn, men en romantisk fatalist vil ofte kombinere dette med en forkjærlighet for bravur, for tragedie og for oppofrelser.
Når McCain kritiserer seg selv er han nådeløs: “Da jeg løy [om mitt standpunkt til konføderasjonsflagget] brøt jeg et løfte jeg hadde gitt meg selv. Jeg hadde vært en ussel feiging. Jeg hadde satt mine egne ambisjoner høyere enn plikten til å tjene mitt land. Det var det som gjorde løgnen min utilgivelig.”
Selvinnsikt er en dyd, men det usunt å hate seg selv. Mange søker å kamuflere selvbebreidelser som pliktoppfyllelser. Slik kan de, overfor seg selv, hevde at de “soner” en slags straff for at de er så forferdelige som de (tror at de) er. McCain påpeker hele tiden at han i alle årene siden han vervet seg for militæret har “tjent landet sitt” – også i Kongressen og i Senatet. Det er en oppofrende innstilling, men det også et element av noe gledesløst over en slik profesjonell fedrelandskjærlighet.
Obama, derimot, holder motet oppe, selv når han dummer seg ut. Han har forlatt flere av sine standpunkter fra primærvalgkampen: Han har på diskret vis endret sitt syn på frihandelsavtalen Nafta, kampanjefinansiering, kirken sin, troppeoppbygningen i Irak og overvåkningsloven FISA. Vinglingen synes ikke å plage han det spor. Velgerne reagerer ikke heller. Obamas popularitet forblir uendret.
Mens når McCain ombestemmer seg i et politisk spørsmål, skjer det tilsynelatende etter en smertefull selvransakelse, slik som i det skjedde da han omsider erkjente menneskets bidrag til global oppvarming og da han til slutt støttet amerikansk intervensjon mot stor-serbisk nasjonalisme på Balkan. I tillegg benytter McCain gjerne anledningen til å rette et par velrettede spark mot seg selv.
Svakheten med Kaisers artikkel er at han ikke får frem hvorfor McCain har et annet syn på konflikt enn Obama, og dette er et sentralt skille mellom de to presidentkandidatene. Under helgens utspørring av McCain og Obama ved Saddleback Church i California ble begge spurt om de trodde ondskap eksisterte. Går det an å bekjempe ondskap?
Obama svarte at han naturligvis trodde ondskap eksisterte. Historien beviste det. Han la til at han likevel ikke var så naiv at han trodde mennesket var i stand til å utrydde ondskap, det var det bare “Gud som kunne gjøre,” men vi mennesker kunne være redskaper i Hans kamp, la Obama til.
McCain ble spurt det samme spørsmålet, og svarte ved å vise til de to jentene med Downs syndrom som al-Qaida festet eksplosiver på og lokket inn på to markeder i Baghdad. Terroristene sprengte bombene ved hjelp av fjernkontroll. Jentene og 91 sivile irakere ble slaktet. Dette var ren ondskap, sa McCain. Og, ja, la han til: Ondskap kan utryddes, “slik vi nå er i ferd med å beseire al-Qaida i Irak”.
Obama ville ha følt at en slik språkbruk hadde virket enøyd. Er det ikke på grensen til stormannsgalskap å tro at ondskap kan ryddes fra jordens overflate? På dette, sentrale punktet er ikke McCain fatalistisk. Det krevdes også en viss fantasikraft, før krigen i 2003, å se for seg at Irak kunne omdannes til å bli en demokratisk stat i hjertet av Midtøsten, en stat hvor de ulike etniske gruppene levde side om side i fred. Republikanere som Dick Cheney og George Bush Senior (samt John McCain selv) mente på begynnelsen av nittitallet at dette bare var en innbilning. Men lærdommene fra de vellykkede intervensjonene i Bosnia og Kosovo – og kalddusjen 11. september 2001 – må ha vekket til live fantasikraften deres. De skrinla sine reservasjoner: Med ett trodde de at et demokratisk Irak uten Saddam var oppnåelig. Obama var på sin side var en halvhjertet motstander av krigen i 2003. Selv i dag, etter troppeoppbygningens suksess, ser han ikke ut til å tro på et fritt Irak. Demokrati er i hvert fall ikke et vilkår for hans tilbaketrekningsplan. På tross av Obamas retorikk om “håp,” så kan det virke som om han ikke har særlig håp for folkestyre i Irak.
Både Obama og McCain vant primærvalgkampene som et direkte resultat av Irak-krigen. Obama gikk i mot krigen, i motsetning til de andre demokratene, slik som Hillary Clinton og fredsprisvinner Al Gore. Obama vant krigsmotstandernes støtte på et tidspunkt hvor krigen sp ut til å være tapt. John McCain satset hele sitt kandidatur på troppeoppbygningen i 2007. Hans popularitet i forhold til de andre republikanske kanidatene har økt i takt med strategiens suksess.
Kaiser skriver at McCain ikke har et klart definert mål for suksess i Irak. Her tar Kaiser feil. I sin store utenrikspolitiske tale i Los Angeles i mars i år sa McCain: “Suksess i Irak og Afghanistan betyr etablering av fredelige, stabile, velstående, demokratiske stater som ikke truer sine naboer og som bidrar i kampen mot terroristene.”
På et tidspunkt under utspørringen ved Saddleback Church sa McCain at han ville forsikre tilhørerne at han som president ville forfølge Osama bin Laden til helvetes porter for å stille han til ansvar for 11. september-massakren. Hvor enn modig dette løftet lyder, kan man også spørre om en slik dramatisk formulering skremmer bort mange potensielle velgere.
Det kan godt være McCain er bedre i stand til å bekjempe ondskap. Kanskje han til og med er i stand til å ta rotta på Osama bin Laden. Spørsmålet er hvor villig det amerikanske folket er til å slå følge til helvetes porter, etter fem år med krig og fire tusen døde amerikanske soldater.
