Hvorfor var Saddams olje billigere enn annen olje?
Iraq Survey Group var ledet av Charles Duelfer og lette etter masseødeleggelsesvåpen i Irak etter krigen i 2003. I deres rapport fra 30.september 2004 står det følgende: “Etter hvert som man vant erfaring med Olje-mot-mat-programmet, fant Irak ut at utdeling av rettigheter til å selge irakisk olje var en glimrende måte å vinne innflytelse på. Irakisk olje var priset betydelig under markedspris, dermed ble retten til å føre ut en tanker med irakisk olje verdt store penger. Mens Irak, grunnet FN-sanksjonene, formelt var forhindre fra å motta cash [for oljesalget], kunne prisdifferansen komme oljekontraktørene til gode. Saddam demonstrerte igjen sin måte å vinne innflytelse på ved å distribuere rettigheter til å hente ut irakisk olje til vennligsinnede som jobbet for å heve FN-sanksjonene. Saddam hadde en tosidig tilnærming til sitt mål. På den ene siden fremhevet han lidelsene til den irakiske sivilbefolkningen og argumenterte for at sanksjonene var uetiske. På den andre siden ga han sine internasjonale støttespillere og FN-byråkrater lukrative rettigheter til å selge irakisk olje … Strategien til det irakiske regimet var så vellykket, at sittende medlemmer av Sikkerhetsrådet aktivt tok del i virksomhet som undergravde Sikkerhetsådets egne resolusjoner.” [CIA, 2004, s. 11, PDF]
Den mest enigmatiske opplysningen i dette avsnittet fra Duelfer var følgende: “Irakisk olje var priset betydelig under markedspris.” Hvorfor var dette tilfellet? Var ikke oljeeksporten overvåket av FN? Var det ikke FN som fastsatte prisen for salg av irakisk olje? Et eget team av FN-overvåkerne hadde ansvaret for å sørge for at prisen for salg av olje under Olje-for-mat-programmet var korrekt. Disse overvåkerne la frem sine anbefalinger for Sanksjonskomiteen for Irak, en komité som godkjente forslagene uten å stille nærmere spørsmål.
Gruppen av FN-overvåkere som fastsatte oljeprisen var sammensatt av fire personer: Én nordmann, én amerikaner, én franskmann og én russer. Overvåkernes oppdrag tok slutt, én etter én. Russland blokkerte utnevnelsen av nye medlemmer av gruppen. Oljeprisen ble etter hvert bestemt av én person alene: Den russiske FN-overvåkeren Alexandre Kramar. Han satt med ansvaret fra juni 1999 til august 2000.
Mysteriet om hvorfor oljeprisen var satt så lavt er nå oppklart. Avhopperen Sergei Tretyakov avslørte i mars i år at Alexandre Kramar var en skjult agent for den russiske etterretningsorganisasjonen SVR. Prisen ble konsekvent satt for lavt av Kramar, noe som ga en umiddelbar gevinst for alle som diktatoren Saddam Hussein tilgodeså med sine oljekontrakter. Saddam ga russiske presidentrådgivere og medlemmer av presidentrådet kontrakter for salg av 85 millioner fat olje. Slik sikret diktatoren seg støttespillere i FNs sikkerhetsråd, støttespillere som skulle hindre militær intervensjon og jobbe for opphevingen av saksjonene.
Svindelen var så vellykket for russerne at Putin-regjeringen ga Kramar en æresutnevning som takk for sin rolle i operasjonen, i følge London Times. Olje-mot-mat-programmet var ment å lette situasjonen for sivilbefolkningen i Irak. Kramar satte oljeprisen for lavt, noe som gjorde at Irak fikk mindre penger til å kjøpe mat og medisiner. Som i de andre korrupsjonssakene i FN i tilknytning til Olje-mot-mat-programmet, var det den irakiske befolkningen som måtte betale prisen i form av økte lidelser. Da det ble tale om militær intervensjon i 2003, signaliserte Russland og Frankrike at de ville legge ned veto i Sikkerhetsrådet.
Videre lesning: Les om Norges rolle i Olje-mot-mat-skandalen. Saddams presidentsekretær fortalte: "For å skaffe seg internasjonal støtte, ga regimet andre aktører en økonomisk interesse i regimets overlevelse. Et eksempel er utdelingen av kontanter til en høytstående offiser i den russiske etterretningstjenesten. I følge ‘Abd Hamid Mahmud Al Khatab Al Nasiri (Saddams presidentsekretær) fikk Tariq ‘Aziz (visestatsminister, tidligere utenriksminister) og ‘Abbas Al Kunfadhi (ambassadør til Russland) i stand en utbetaling av 15-20 millioner dollar til en kvinnelig offiser i den russiske etterretningstjenesten. Hun ønsket på sin side at ’Aziz favoriserte russiske firmaer foreslått av den russiske etterretningstjenesten." [Duelfer-rapporten s. 35]