Joe Biden - Et skuffende valg av Obama
Etter at det ble klart at Barack Obama ble demokratenes presidentkandidat, har han sakte men sikkert skrinlagt sin kritikk av den amerikanske troppeoppbygningen i Irak. I sommer fjernet kampanjestaben til Obama referansene til hans surge-motstand fra nettsiden hans. Troppeoppbygningen og den nye strategien til general David Petraeus har redusert volden dramatisk, noe selv krigsmotstanderne i Iraq Body Count anerkjenner. Selv om Obama var motstander av troppeoppbygningen, hadde det vært meningsløst av han å forsøke å fortie at man er i ferd med å vinne krigen mot terroristene i Irak.
Når republikanerne har kritisert Obama for å mangle utenrikspolitisk erfaring (han kom først inn i Senatet i januar 2005) har Obama svart: “Hva hjelper erfaring, dersom man mangler dømmekraft?” Dette er en legitim innvending. Erfaring hjelper selvsagt ikke hvis man gjentatte ganger tar feil eller inntar standpunkter på bakgrunn av dunkle motiver. Debatten bør dreie seg om hvem av kandidatene som besitter den beste dømmekraften. Obama bruker dømmekraftargumentet fordi han er overbevist om at han hadde rett da han gikk imot Irak-krigen i 2003. Krigen var en “dum krig,” som han uttrykte det. Nå har Obama valgt en visepresidentkandidat som av norsk presse har blitt fremstilt som et slags varp på grunn av hans erfaring. Men ingen norske kommentatorer har tatt seg bryet med å spørre om senator Joseph R. Bidens dømmekraft holder mål.
Biden om Irak-krigen i 2003
Dersom Biden hadde fått viljen sin, hadde USA og Storbritannia gått inn i Irak, beseiret den irakiske hæren, saumfart landet etter kjemiske og biologiske våpen, og deretter trukket seg ut igjen, fornøyd med at nye FN-inspektører nå var på plass. Du spør deg kanskje om ikke det var et element som manglet i denne likningen? Hva var egentlig forskjellen på Bidens plan og den første Gulf-krigen i 1991? Den gang ble også Irak beseiret, inngikk våpenhvile, ble avvæpnet, og diktatoren fikk fortsette ved makten? Hvor lenge varte den idyllen? Joe Biden mente at målet med en militær intervensjon i Irak måtte være å stanse Iraks masseødeleggelsesprogram, ikke et regimeskifte for å velte diktaturet.
I Bidens støtte til Irak-krigen i 2003 var demokratiargumentet fraværende. For han var det bare Amerikas egeninteresse som gjaldt. Det irakiske folket fikk seile sin egen sjø.
Biden var motstander av regimeskifte, noe han fortsatt er. Da han i den første primærvalgkampdebatten i april 2007 snakket om sikkerhetspolitikk, sa Biden: “Vi må skrinlegge forkjøpskrig som en strategi, og vi må skrinlegge kravet om regimeskifte. I stedet må vi snakke om forebygging, vi må lytte og snakke sammen før kriser utvikler seg, og dessuten: Vi må bevege oss i en retning hvor vi snakker om forandring, ikke regimeskifte.” I boken Promises to Keep fra 2007 [s 354] skrev Biden at han i 2004 ønsket å stoppe arbeidet med å “bygge demokratiske institusjoner i Irak.” Han mente dette var “vidløftige målsettinger som vi ikke hadde rett til å tre ned over dette skjøre landet.” Hvor god dømmekraft i utenrikspolitikken har Biden, dersom han tror at det ikke spiller noen rolle om et land er et tyranni eller et demokrati, så lenge staten ikke truer USA?
Biden og “the Surge”
Etter hvert som sikkerhetsvakuumet etter intervensjonen i 2003 ledet til terrorangrep og militser som drev etnisk rensning i Irak, foreslo McCain og flere av de nykonservative at man måtte støtte general Petraeus sin plan om en troppeoppbygning i Irak. Denne diskusjonen pågikk i årsskifte 2006-2007, og i ettertid kan dette tenkes å bli sett på som den avgjørende fasen av krigen i Irak. Joe Biden gikk hardt ut mot troppeoppbygningen: Han fikk i januar 2007 fremmet en resolusjon i Senatet som sa at “det er ikke i USAs interesse å trappe opp vårt militære engasjement i Irak”. Troppeoppbygningen var feil strategi, sa Biden. Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved Bidens dømmekraft hva gjaldt hans motstand mot troppeoppbygningen.
Men den hendelsen som gir mest grunn til bekymring var feiden knyttet til den såkalte Biden-Brownback-resolusjonen. Dette var et initiativ fra Joe Biden og akademikeren Leslie H. Gelb. Etter at det ble holdt frie valg i Irak, fremmet de irakiske folkevalgte formelt en invitasjon til koalisjonsstyrkene hvor de ba om deres tilstedeværelse inntil sikkerhetssituasjonen var stabilisert. Dette var nødvendig for at FN kunne godkjenne de utenlandske styrkenes nærvær. Det er forlengelsen av denne avtalen mellom USA og Irak som har vært i nyhetene den siste uken. En konsekvens av invitasjonen har selvsagt vært at dersom de folkevalgte i Irak ber USA om å forlate landet øyeblikkelig, vil ikke USA ha noe annet valg enn å gjøre retrett.
Bidens "oppdelingsplan"
Dette er et helt sentralt poeng: Det utgjør forskjellen på en lovlig militær tilstedeværelse og en illegal okkupasjon. President Bush har gjentatte ganger sagt at USA vil følge en eventuell henstilling om tilbaketrekning fra irakiske styresmakter. Slike forsikringer er på sin plass. Irakerne er følsomme overfor innblanding i politiske forhold. Frykten for å bli overstyrt fra Washington D.C. er stor. I tillegg hersker det i Midtøsten en underliggende mistanke om at USAs egentlig bedriver et slags korstog mot islam (en teori som også blir spredt av europeiske venstrepopulister). Vi husker irakernes sterke protester mot forslaget om å endre det irakiske flagget.
Det er her resolusjonen til Biden og Gelb kommer inn i bildet. Resolusjonen ba om en tilbaketrekning av de fleste amerikanske styrker i løpet av 2008; en større diplomatisk innsats rettet mot Iraks despotiske naboer og en plan om å dele opp Irak i autonome soner etter etniske skillelinjer. Den ikkebindende resolusjonen ble mer eller mindre ignorert da den ble lagt frem i 2006, men i Irak-krigens mørkeste periode, sensommeren 2007, ble den utrolig nok vedtatt av Senatet med 75 mot 23 stemmer.
Overstyring
Reaksjonene fra irakerne lot ikke vente på seg. Hvilken rett hadde vel amerikanske politikere til forelslå å dele opp Irak etter eget forgodtbefinnende? Hva med å spørre de irakiske politikerne om sitt syn på saken? Dersom Biden hadde spurt, hadde han funnet ut av viljen til å holde Irak samlet er overveldende, både blant sunnier og shiaer. Noen dager senere ble det holdt en stor pressekonferanse i Baghdad med ni politiske grupper til stede. Resolusjonen ble kraftig fordømt. Det ble til og med satt i verk et lovinitiativ for å forhindre en oppdeling av landet. Flott arbeid, Biden!
Meningsmålinger viser at amerikanske velgere anser den svake økonomien som det viktigste temaet i valgkampen, og her har Obama større troverdighet enn McCain. Men ved at Obama valgte Biden som visepresidentkandidat, vil demokratenes standpunkter til Irak-krigen igjen havne i søkelyset. Etter hvert som situasjonen forbedres i Irak, vil det bli stilt spørsmålstegn ved dømmekraften til Obama-Biden. Visepresidentvalget var ment å gi Obamas kampanje vind i seilene. I stedet kommer Irak tilbake og hjemsøker demokratene. Hva skjer dersom utenrikspolitikk igjen blir valgkampens viktigste tema?
Relatert: McCain undergraver Amerikas storhet. Samlesiden om Irak.
Da Biden 10.10.2002 stemte for resolusjonen som godkjente Irak-krigen, sa han: "...But this resolution does not make Saddam's removal its explicit goal. To have done so, in my view, would run the risk of alienating other countries who do not share that goal and whose support we need to disarm Iraq and possibly to rebuild it. And it would significantly weaken our hand at the United Nations."
