contexploration

Etter at det ble klart at Barack Obama ble demokratenes presidentkandidat, har han sakte men sikkert skrinlagt sin kritikk av den amerikanske troppeoppbygningen i Irak. I sommer fjernet kampanjestaben til Obama referansene til hans surge-motstand fra nettsiden hans. Troppeoppbygningen og den nye strategien til general David Petraeus har redusert volden dramatisk, noe selv krigsmotstanderne i Iraq Body Count anerkjenner. Selv om Obama var motstander av troppeoppbygningen, hadde det vært meningsløst av han å forsøke å fortie at man er i ferd med å vinne krigen mot terroristene i Irak.

Når republikanerne har kritisert Obama for å mangle utenrikspolitisk erfaring (han kom først inn i Senatet i januar 2005) har Obama svart: “Hva hjelper erfaring, dersom man mangler dømmekraft?” Dette er en legitim innvending. Erfaring hjelper selvsagt ikke hvis man gjentatte ganger tar feil eller inntar standpunkter på bakgrunn av dunkle motiver. Debatten bør dreie seg om hvem av kandidatene som besitter den beste dømmekraften. Obama bruker dømmekraftargumentet fordi han er overbevist om at han hadde rett da han gikk imot Irak-krigen i 2003. Krigen var en “dum krig,” som han uttrykte det. Nå har Obama valgt en visepresidentkandidat som av norsk presse har blitt fremstilt som et slags varp på grunn av hans erfaring. Men ingen norske kommentatorer har tatt seg bryet med å spørre om senator Joseph R. Bidens dømmekraft holder mål.

Biden om Irak-krigen i 2003
Dersom Biden hadde fått viljen sin, hadde USA og Storbritannia gått inn i Irak, beseiret den irakiske hæren, saumfart landet etter kjemiske og biologiske våpen, og deretter trukket seg ut igjen, fornøyd med at nye FN-inspektører nå var på plass. Du spør deg kanskje om ikke det var et element som manglet i denne likningen? Hva var egentlig forskjellen på Bidens plan og den første Gulf-krigen i 1991? Den gang ble også Irak beseiret, inngikk våpenhvile, ble avvæpnet, og diktatoren fikk fortsette ved makten? Hvor lenge varte den idyllen? Joe Biden mente at målet med en militær intervensjon i Irak måtte være å stanse Iraks masseødeleggelsesprogram, ikke et regimeskifte for å velte diktaturet.

I Bidens støtte til Irak-krigen i 2003 var demokratiargumentet fraværende. For han var det bare Amerikas egeninteresse som gjaldt. Det irakiske folket fikk seile sin egen sjø.

Biden var motstander av regimeskifte, noe han fortsatt er. Da han i den første primærvalgkampdebatten i april 2007 snakket om sikkerhetspolitikk, sa Biden: “Vi må skrinlegge forkjøpskrig som en strategi, og vi må skrinlegge kravet om regimeskifte. I stedet må vi snakke om forebygging, vi må lytte og snakke sammen før kriser utvikler seg, og dessuten: Vi må bevege oss i en retning hvor vi snakker om forandring, ikke regimeskifte.” I boken Promises to Keep fra 2007 [s 354] skrev Biden at han i 2004 ønsket å stoppe arbeidet med å “bygge demokratiske institusjoner i Irak.” Han mente dette var “vidløftige målsettinger som vi ikke hadde rett til å tre ned over dette skjøre landet.” Hvor god dømmekraft i utenrikspolitikken har Biden, dersom han tror at det ikke spiller noen rolle om et land er et tyranni eller et demokrati, så lenge staten ikke truer USA?

Biden og “the Surge”
Etter hvert som sikkerhetsvakuumet etter intervensjonen i 2003 ledet til terrorangrep og militser som drev etnisk rensning i Irak, foreslo McCain og flere av de nykonservative at man måtte støtte general Petraeus sin plan om en troppeoppbygning i Irak. Denne diskusjonen pågikk i årsskifte 2006-2007, og i ettertid kan dette tenkes å bli sett på som den avgjørende fasen av krigen i Irak. Joe Biden gikk hardt ut mot troppeoppbygningen: Han fikk i januar 2007 fremmet en resolusjon i Senatet som sa at “det er ikke i USAs interesse å trappe opp vårt militære engasjement i Irak”. Troppeoppbygningen var feil strategi, sa Biden. Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved Bidens dømmekraft hva gjaldt hans motstand mot troppeoppbygningen.

Men den hendelsen som gir mest grunn til bekymring var feiden knyttet til den såkalte Biden-Brownback-resolusjonen. Dette var et initiativ fra Joe Biden og akademikeren Leslie H. Gelb. Etter at det ble holdt frie valg i Irak, fremmet de irakiske folkevalgte formelt en invitasjon til koalisjonsstyrkene hvor de ba om deres tilstedeværelse inntil sikkerhetssituasjonen var stabilisert. Dette var nødvendig for at FN kunne godkjenne de utenlandske styrkenes nærvær (det er forlengelsen av denne avtalen mellom USA og Irak som har vært i nyhetene den siste uken). En konsekvens av invitasjonen har selvsagt vært at dersom de folkevalgte i Irak ber USA om å forlate landet øyeblikkelig, vil ikke USA ha noe annet valg enn å gjøre retrett.

Bidens "oppdelingsplan"
Dette er et helt sentralt poeng: Det utgjør forskjellen på en lovlig militær tilstedeværelse og en illegal okkupasjon. President Bush har gjentatte ganger sagt at USA vil følge en eventuell henstilling om tilbaketrekning fra irakiske styresmakter. Slike forsikringer er på sin plass. Irakerne er følsomme overfor innblanding i politiske forhold. Frykten for å bli overstyrt fra Washington D.C. er stor. I tillegg hersker det i Midtøsten en underliggende mistanke om at USAs egentlig bedriver et slags korstog mot islam (en teori som også blir spredt av europeiske venstrepopulister). Vi husker irakernes sterke protester mot forslaget om å endre det irakiske flagget.

Det er her resolusjonen til Biden og Gelb kommer inn i bildet. Resolusjonen ba om en tilbaketrekning av de fleste amerikanske styrker i løpet av 2008; en større diplomatisk innsats rettet mot Iraks despotiske naboer og en plan om å dele opp Irak i autonome soner etter etniske skillelinjer. Den ikkebindende resolusjonen ble mer eller mindre ignorert da den ble lagt frem i 2006, men i Irak-krigens mørkeste periode, sensommeren 2007, ble den utrolig nok vedtatt av Senatet med 75 mot 23 stemmer.

Overstyring
Reaksjonene fra irakerne lot ikke vente på seg. Hvilken rett hadde vel amerikanske politikere til å dele opp Irak etter eget forgodtbefinnende? Hva med å spørre de irakiske politikerne om sitt syn på saken? Dersom Biden hadde spurt, hadde han funnet ut av viljen til å holde Irak samlet er overveldende, både blant sunnier og shiaer. Noen dager senere ble det holdt en stor pressekonferanse i Baghdad med ni politiske grupper til stede hvor resolusjonen ble fordømt. Det ble til og med satt i verk et lovinitiativ for å forhindre en oppdeling av landet. Flott arbeid, Biden!

Meningsmålinger viser at amerikanske velgere anser den svake økonomien som det viktigste temaet i valgkampen, og her har Obama større troverdighet enn McCain. Men ved at Obama valgte Biden som visepresidentkandidat, vil demokratenes standpunkter til Irak-krigen igjen havne i søkelyset. Etter hvert som situasjonen forbedres i Irak, vil det bli stilt spørsmålstegn ved dømmekraften til Obama-Biden. Visepresidentvalget var ment å gi Obamas kampanje vind i seilene. I stedet kommer Irak tilbake og hjemsøker demokratene. Hva skjer dersom utenrikspolitikk igjen blir valgkampens viktigste tema?

Relatert: McCain undergraver Amerikas storhet. Samlesiden om Irak.

Da Biden 10.10.2002 stemte for resolusjonen som godkjente Irak-krigen, sa han: "...But this resolution does not make Saddam's removal its explicit goal. To have done so, in my view, would run the risk of alienating other countries who do not share that goal and whose support we need to disarm Iraq and possibly to rebuild it. And it would significantly weaken our hand at the United Nations."

Posted by contexploration at 08:09 AM | Permalink

Under forrige ukes verdidebatt med pastor Rick Warren ved Saddleback Church i California gjentok den republikanske presidentkandidaten John McCain at han mener USA var “grunnlagt på jødisk-kristne verdier.” Som en begrunnelse for hans iver for demokratispredning sa McCain at det var “våre kristne prinsipper som dikterer” at vi må jobbe for at alle mennesker i verden skulle kunne leve fri fra undertrykkelse. Under sitt forsvar av Georgia, sa McCain at det var viktig å forsvare Georgia som “et av de første landene til å ta til seg kristendommen som sin offisielle religion.”

Det kan virke som om McCains forkjærlighet for kristendommen stanger mot USAs sekulære prinsipper. I fjor oppstod det en aldri så liten skandale etter at McCain ble intervjuet av nettstedet Beliefnet. Han sa at “jeg må nok si meg enig i at [den amerikanske] Konstitusjonen etablerer USA som en kristen nasjon.” Senere modererte han utsagnet med å si at USA var grunnlagt på “jødisk-kristne verdier, som grunnlovsfedrene oversatte til det som i praksis er menneskeverd og menneskerettigheter.”

Men sitatene fra Saddleback tyder på at McCain fortsatt anser USA som en kristen nasjon, og at han til og med bruker kristendom som et argument i hans utenrikspolitiske håndtering av Georgia-konflikten. McCain appellerer til en slags kristen solidaritet med Georgia. Dersom McCain blir president kan denne ordbruken på sikt bidra til å undergrave hele hans forsøk på å skape et tettere samarbeid mellom verdens demokratier.

For det første er også Russland, Georgias nemesis, et av de første landene i verden til å ta til seg kristendommen som sin offisielle religion. Hva godt har kommet ut av det? Har den russisk-ortodokse kirke bidratt til å gjøre Russland mindre autoritært eller mindre militaristisk? For det andre er det motbydelig å skulle argumentere for kristen solidaritet mellom stater. Det er realpolitisk – egoistisk. Tanken er helt i tråd med Samuel Huntingtons spådom om at fremtiden kommer til å være preget av “krig” mellom sivilisasjoner.

Jeg har hatt sansen for McCain nettopp som følge av at han bryter med denne tanken: Han har vektlagt at frihet er en universell lengsel. Han ser for seg ikkevestlige stater som Japan, India og Brasil som viktige medlemmer i et fremtidig Forbund av demokratier. Han har sagt at han ønsker å sparke ut autoritære Russland fra G8 og i stedet inkludere demokratiske Brasil og India. Alle antydninger om kristen solidaritet vil undergrave slike forsøk, for ikke å snakke om hvilke negative følger det vil få for krigen mot terror: De som hevder USAs demokratispredning er et skjult korstog vil kunne ta McCains utsagn til inntekt for sin konspirasjonsteori.

For det tredje er McCains tolkning av den amerikanske Konstitusjonen historisk feil. Det står ingen ting om kristendom i konstitusjonen. I stedet for å fremheve at USAs storhet ligger i at den amerikanske staten er frigjort i fra religion og én bestemt etnisitet, saboterer McCain det mangfoldige bildet av Amerika. Hva var fordelene med å etablere et ugjennomtrengelig skille mellom religion og stat? Jo, alle borgere slapp statlig innblanding i deres livssyn; Etiske føringer fra “Gud” ble ignorert; All lovgivning måtte begrunnes rasjonelt og ikke med basis i “hellige” bøker eller såkalte profeter; Staten fikk ikke lov til å favorisere visse trossamfunn over andre; Staten sparte økonomiske utgifter til trossamfunn; Den politiske innflytelsen til overtroiske sekter som ikke spredde kunnskap, men som i stedet forfektet falske påstander om universet, engler, guder og mirakler ble så og si annullert over natten.

Logikken i avsnittet over lar seg også overføre til etnisitet. Amerika ble etablert av utvandrere av forskjellig nasjonalitet. De flyktet fra et kontinent hvor etnisk rene samfunn var idealet, noe som hadde kastet Europa inn i krig etter krig. USA har ikke noe mål om kulturell ensartethet. Det finnes ingen amerikansk “kulturkanon.” For de som flytter til USA holder det å lære seg språket, respektere andres frihet, jobbe hardt og være lovlydig. Hva slags kulturelle preferanser man foretrekker forblir en privatsak. Stater etablert med basis i én etnisitet – slik som for eksempel nasjonalstater – skaper på sin side en rekke problemer: Minoriteter utsettes for krav om kulturell assimilering; Proteksjonisme og mistenksomhet legger hindringer for samarbeid med nabostater med en rivaliserende etnisk sammensetning; Integrasjon av innvandrere blir gjort unødig vanskelig; Venstre- og høyrepopulister kan alltid spille på nasjonalisme for å styrke sin oppslutning.

Er det ikke mer sannsynlig at konflikten i Kaukasus bunner i at Georgia har skapt en stat som representerer det motsatte av USA? Georgia er et ferskt demokrati, men landet har de siste årene blitt forbundet med en sterk nasjonalisme. Denne nasjonalismen er en form for prinsippløs stammelojalitet. Dersom en stat er nøytral hva gjelder kultur og tro, oppstår det sjelden separatisme. Unntaket er når separatistene nettopp ønsker seg en ny, religiøs stat eller en ny, etnisk ren stat. Den beste garantien for et fritt samfunn er derfor en stat som er nøytral hva gjelder kultur og religion.

En slikt sekulær og kulturløs stat får selvsagt ingen ting å si for den reelt, levende kulturen og åndeligheten som borgerne dyrker. Saddleback Church er i så måte et levende bevis på at religiøsiteten blomstrer utmerket i sekulære samfunn. Uten én eneste dollar i økonomisk støtte fra staten har kirken vokst fra å være en liten sekt grunnlagt av 25-åringen Rick Warren i 1979, til å bli et megakompleks med over 20.000 medlemmer i 2008. McCain fridde til Warrens menighet ved å fremstille USA som en kristen nasjon. I prosessen kan han ha svekket sin internasjonal stilling, gitt ammunisjon til de som ser USA som en sjåvinistisk korsfarerstat og åpnet opp for at Obama i sin landsmøtetale førstkommende torsdag kan fremstå som det mangfoldige USAs sanne representant.

Les også Staten trenger ingen kultur.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Robert Kaiser har skrevet et godt portrett av den republikanske presidentkandidaten John McCain for Washington Post. Kaiser gjør et forsøk på å få frem McCains selvbilde, hans psyke. McCain innrømmer i samtale med Kaiser at merkelappen “romantisk fatalist” er en karakteristikk som passer han. En fatalistisk innstilling kan hjelpe en person til å bevare et realistisk utsyn, men en romantisk fatalist vil kombinere dette med en forkjærlighet for bravur, for tragedie og for oppofrelser for det man er glad i. Når McCain kritiserer seg selv er han nådeløs: “Da jeg løy [om mitt standpunkt til konføderasjonsflagget] brøt jeg et løfte jeg hadde gitt meg selv. Jeg hadde vært en ussel feiging. Jeg hadde satt mine egne ambisjoner høyere enn plikten til å tjene mitt land. Det var det som gjorde løgnen min utilgivelig.” Selvinnsikt er en dyd, men det usunt å hate seg selv. Mange søker å oppveie selvhatet sitt ved å underkaste seg andres vilje. Slik kan de, overfor seg selv, hevde at de “soner” en slags straff for at de er så forferdelige som de (tror at de) er. McCain påpeker hele tiden at han i alle årene siden han vervet seg for militæret har “tjent landet sitt” – også i Kongressen og i Senatet. Det er tilsynelatende en oppofrende innstilling, men det er noe gledesløst over en slik profesjonell fedrelandskjærlighet. Man skal være på vakt overfor de som søker politiske verv for å bedrive en form for terapi.

Obama, derimot, holder motet oppe, selv når han dummer seg ut. Han har forlatt flere av sine standpunkter fra primærvalgkampen: Han har på diskret vis endret sitt syn på frihandelsavtalen Nafta, kampanjefinansiering, kirken sin, troppeoppbygningen i Irak og overvåkningsloven FISA. Vinglingen synes ikke å plage han det spor. Heller ikke hans velgere reagerer. Obamas popularitet forblir uendret. Når McCain ombestemmer seg skjer det tilsynelatende etter en smertefull selvransakelse, slik som i spørsmålet om global oppvarming eller amerikansk intervensjon på Balkan. I tillegg benytter McCain gjerne anledningen til å rette et par velrettede spark mot seg selv.

Svakheten med Kaisers artikkel er at han ikke får frem hvorfor McCain har et annet syn på konflikt enn Obama, og dette er et sentralt skille mellom de to presidentkandidatene. Under helgens utspørring av McCain og Obama ved Saddleback Church i California ble begge spurt om de trodde ondskap eksisterte. Går det an å bekjempe ondskap? Obama svarte at han naturligvis trodde ondskap eksisterte. Historien beviste det. Han la til at han likevel ikke var så naiv at han trodde mennesket var i stand til å utrydde ondskap, det var det bare “Gud som kunne gjøre,” men vi mennesker kunne være redskaper i Hans kamp, la Obama til. McCain ble spurt det samme spørsmålet, og svarte ved å vise til de to jentene med Downs syndrom som al-Qaida festet eksplosiver på og lokket inn på to markeder i Baghdad. Terroristene sprengte bombene ved hjelp av fjernkontroll. Jentene og 91 sivile irakere ble slaktet. Dette var ren ondskap, sa McCain. Og, ja, la han til: Ondskap kan utryddes, “slik vi nå er i ferd med å beseire al-Qaida i Irak”.

Obama ville ha følt at en slik språkbruk hadde virket enøyd. Er det ikke på grensen til stormannsgalskap å tro at ondskap kan ryddes fra jordens overflate? På dette sentrale punktet er ikke McCain fatalistisk. Det krevde også en viss fantasikraft, før krigen i 2003, å se for seg at Irak kunne omdannes til å bli en demokratisk stat i hjertet av Midtøsten, en stat hvor de ulike etniske gruppene levde side om side i fred. Republikanere som Dick Cheney og George Bush Senior (samt John McCain selv) mente på begynnelsen av nittitallet at dette bare var en innbilning. Men lærdommene fra de vellykkede intervensjonene i Bosnia og Kosovo – og kalddusjen 11. september 2001 – må ha vekket til live fantasikraften deres. De skrinla sine reservasjoner: Med ett trodde de at et demokratisk Irak uten Saddam var oppnåelig. Obama var på sin side en halvhjertet motstander av krigen i 2003. Selv i dag, etter troppeoppbygningens suksess, ser han ikke ut til å tro på et fritt Irak. Demokrati er i hvert fall ikke et vilkår for hans tilbaketrekningsplan. På tross av Obamas retorikk om “håp,” så kan det virke som om han ikke har særlig håp for demokratiet i Irak.

Både Obama og McCain vant primærvalgkampene som et direkte resultat av Irak-krigen. Obama gikk i mot krigen, i motsetning til de andre demokratene, slik som Hillary Clinton og fredsprisvinner Al Gore. Obama vant krigsmotstandernes støtte på et tidspunkt hvor krigen virket tapt. John McCain satset hele sitt kandidatur på troppeoppbygningen i 2007. Hans popularitet har økt i takt med strategiens suksess. Kaiser skriver at McCain ikke har et klart definert mål for suksess i Irak. Her tar Kaiser feil. I sin store utenrikspolitiske tale i Los Angeles i mars i år sa McCain: “Suksess i Irak og Afghanistan betyr etablering av fredelige, stabile, velstående, demokratiske stater som ikke truer sine naboer og som bidrar i kampen mot terroristene.”

På et tidspunkt under utspørringen ved Saddleback Church sa McCain at han ville forsikre tilhørerne at han som president ville forfølge Osama bin Laden til “helvetes porter” for å stille han til ansvar for 11. september-massakren. Hvor enn modig dette løftet lyder, kan man også finne undertoner av selvplaging. Det kan godt være McCain er bedre i stand til å bekjempe ondskap. Kanskje han til og med er i stand til å fakke Osama bin Laden. Spørsmålet er hvor villig det amerikanske folket er til å slå følge til helvetes porter, etter fem år med krig og fire tusen døde amerikanske soldater.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Den folkevalgte irakiske regjeringen fremmet i juli sivilt søksmål mot en rekke utenlandske bedrifter for en domstol i Manhattan. De krever til sammen rundt 10 milliarder dollar i erstatning fordi bedriftene betalte bestikkelser til Saddam Hussein for å vinne kontrakter under Olje-mot-mat-programmet. Irak har leid inn det hardtslående advokatfirmaet Maney and Purrington. Stevningen innleder med følgende ord: “Korrupsjonen i FNs Olje-mot-mat-program har blitt beskrevet som det største finansielle svindelen i verdenshistorien, men følgende for den irakiske sivilbefolkningen var mye mer alvorlig enn økonomisk tap. Korrupsjonen av FN-programmet gikk ut over det irakiske folkets liv og helse.” Utenlandske bedriftene tjente gode penger under FN-programmet. Saddam styrket sin stilling internasjonalt, mens den irakiske sivilbefolkningen fortsatt måtte leve under hans redselsregime.

Olje-mot-mat-skandalen er den mest alvorlige korrupsjonssaken i FNs historie. På nittitallet vedtok FN sanksjoner mot Irak som følge av brudd på FN-vilkårene for våpenhvilen i 1991 etter den første Gulf-krigen [FN- resolusjonene 686, 687, 688 og Sikkerhetsrådets resolusjon 1373.]. Saddam Hussein fortsatte å forfølge minoriteter og arrestere opposisjonelle. Bare i løpet av året 1997 henrettet diktatoren 1.500 politiske fanger, i følge FNs spesialrapportør Van der Stoel. Irak finansierte terroristgrupper i hele Midtøsten. Irak var forpliktet til å returnere krigsfanger til sine naboland, Iran og Kuwait, men brøt denne forpliktelsen. Irak førte FNs våpeninspektører bak ryggen. En farse med inspeksjoner, trusler, sanksjoner og resolusjoner gjennom nittitallet ble resultatet.

De humanitære forholdene i Irak ble forverret. For å lette på sanksjonene, ble derfor i 1996 innført en ordning kalt Olje-mot-mat-programmet. FN ga Irak lov til å selge en viss mengde olje mot at inntektene skulle settes til side for å importere medisin og mat. Det hele skulle overvåkes av FN. Men både selskapene som skulle selge irakisk olje, og selskapene som Irak importerte humanitære varer ved hjelp av, ble det overlatt til Saddam å plukke ut. Dette åpnet for korrupsjon.

Firmaene som fikk i oppdrag å selge oljekvoter på vegne av Iraks oljedepartement, betalte penger under bordet tilbake til diktaturet. Regimet krevde også oppfinnsomme “avgifter” fra selskapene som skulle levere medisin og mat til Irak. Volcker-granskningen fra 2005 fant at rundt 1,8 milliarder dollar ble ført tilbake til Irak på denne måten [PDF]. Saddam brukte bestikkelsene på megalomaniske prosjekter. Han bygget nye, luksuriøse palasser. Hans sadistiske sønn, Uday, fikk cash til å finansiere sitt playboyliv. Saddam fengslet og torturerte opposisjonelle i ly av oppmerksomheten rettet mot våpeninspeksjonene. Sanksjonene var ment å stanse Saddam, og Olje-mot-mat-programmet var ment å lette sanksjonene. Men diktaturet bestod. Saddam skjønte at viljen i det internasjonale samfunnet til å kaste han fra makten ble svekket, dag for dag.

I tillegg skaffet Saddam seg internasjonal støtte ved å dele ut verdipapirer med rett til å selge irakisk olje til vennligsinnede individer, blant annet i FN. Volcker-granskningen avdekket for første gang hvem Irak tilgodeså med sine kontrakter og gaver. Hundrevis av firmaer og enkeltpersoner var involvert. Rundt en tredel av oljeeksporten under Olje-mot-mat-programmet gikk til russiske selskaper. Saddam ga den franske innenriksministeren Charles Pasqua rettigheter til å omsette 12 millioner fat olje, noe som raskt kunne gi en profitt på et par millioner dollar.

Tidligere FN-ambassadør og Frankrikes representant i Sikkerhetsrådet Jean-Bernard Merimee var også involvert i svindelen. Fra 2001 av var han spesialrådgiver for Kofi Annan. 11 millioner fat var hans pris. Saddam brukte disse gavene som en måte å sikre diktaturets overlevelse på. I mars 2003 var Russland og Frankrike med på å torpedere en ny FN-resolusjon som hadde fastslått at Irak hadde forspilt sin “siste sjanse” til å rette seg etter FN.

Den kjente, britiske fredsaktivisten George Galloway mottok verdipapirer fra Irak som ga han rett til å selge olje via FN-programmet. Verdipapirene overførte han til den jordanske forretningsmannen Fawwaz Zureiqat. Zureiqat solgte rettighetene videre til ulike oljeselskaper, mot at de betalte bestikkelser tilbake. Disse pengene satte Zureiqat inn på konto til Galloways kone, Galloways talsmann og til Galloways britiske stiftelse ved navn Mariam Appeal. Denne stiftelsen ble opprettet for å skaffe medisinsk behandling til en irakisk jente, Mariam Hamza. Men bare én tiendedel av de innsamlede pengene gikk til henne. Resten brukte Galloway på kampanjevirksomhet for å heve sanksjonene. I praksis drev Galloway lobbyvirksomhet for Saddam.

Det sveitsiske firmaet Cotecna fikk en viktig FN-kontrakt gjennom Olje-mot-mat-programmet. Firmaet skulle overvåke at alt gikk riktig for seg hva gjaldt importen av de humanitære varene. Hvorfor fikk firmaet jobben? Vel, kan én av grunnene ha vært at Kofi Annans sønn, Kojo, jobbet for firmaet? Den 28. november 1998 møttes Kofi og Kojo på Hotel de Crillon i Paris. Kojo var i Paris på oppdrag fra Cotecna, og fra firmaets egne papirer kommer det frem at det ble avholdt et møte med generalsekretæren om en mulig kontrakt på samme tid og sted. Kojo og Kofi nekter begge for at Cotecna ble diskutert. Kofi hevdet at han ikke en gang visste hva sønnen jobbet med.

Rett etter Paris-møtet ga FN kontrakten til Cotecna. Før møtet i Paris hadde Kojo kjøpt seg en splitter ny Mercedes etter å ha mottatt deler av beløpet fra en Cotecna-direktør. Var bilen et insentiv for å få avtalen i havn? Kojo registrerte kjøpet i sin fars navn. Generalsekretæren hevdet at han ikke godkjente dette, og at han ikke kjente til at Cotecna betalte depositumet for bilen. Men i FN fant Volcker-granskningen et notat til Kofi skrevet av hans personlige assistent, Wagaye Assebe [PDF s 230]. Hun spurte generalsekretæren om hun skulle klarere at bilen til Kojo ble anskaffet i Kofis navn, slik Mercedes-forhandleren krevde? Og det ble den. Ved å bruke Kofis navn fikk Kojo kjøpt bilen til diplomatrabatt, og den kunne shippes til Ghana tollfritt. Kojo sparte 20.644 dollar.

Flere FN-topper har blitt tiltalt eller dømt i USA og Frankrike som følge av Olje-mot-mat-skandalen. Volcker-granskningen fant at både Benon Sevan og Alexander Yakovlev mottok bestikkelser fra Saddams regime. Sevan var FNs sjef for Olje-mot-mat-programmet under Annans tid som generalsekretær. Han sørget for at kontrakter for salg av irakisk olje ble gitt til et firma drevet av Fakhry Abdelnour, en egyptisk fetter av tidligere FN-generalsekretær Boutros Boutros Ghali. Penger ble betalt under bordet tilbake til Sevan via Boutros Boutros Ghalis svigerbror, Efraim “Fred” Nadler. Sevan cashet inn 160.000 dollar. Dette var penger som skulle ha gått til mat og medisiner for irakerne.

Bestikkelsene som Saddam fikk gjennom Olje-mot-mat-programmet, brukte han ikke bare på luksus, men på opprustning. I følge Duelfer-rapporten fra 2004, greide Irak å smugle inn gigantiske rakettmotorer uten at FN reagerte [PDF s. 11]. Irak anskaffet aluminiumsrør til kortdistanseraketter i strid med Sikkerhetsrådets resolusjoner, såkalte Al-Samoud og Al-Fat’h raketter. (Amerikansk og britisk etterretning feiltolket aluminiumsrørene som et ledd i en plan for urananrikning.)

Hadde det ikke vært for at USA og Storbritannia til slutt stablet på beina en koalisjon for å fjerne Saddam med makt, er det tvilsomt om Olje-mot-mat-korrupsjonen hadde blitt avdekket i det hele tatt. Volcker- og Duelfer-granskningene kunne bruke det falne, irakiske regimets dokumenter som kilde.

En versjon av denne teksten stod i Bergens Tidende den 04.08.2008. Tegn et abonnement på BT her.

Charles Duelfer i Iraq Survey Group skrev: "Strategien til det irakiske regimet var så vellykket, at sittende medlemmer av Sikkerhetsrådet aktivt tok del i virksomhet som undergravde Sikkerhetsådets egne resolusjoner." [s. 11] Medlem av det irakiske presidentrådet, tidligere utenriksminister, Tariq Aziz, sa følgende til amerikanske avhørere i fangenskap: "Frankrike og Russland hadde sikret seg kontrakter verdt millioner av dollar i Irak, med en gjensidig forståelse om at deres standpunkt hva gjaldt sanksjoner mot Irak ville være til Iraks fordel. I tillegg hadde franskmennene interesse av å oppheve sanksjonene for å beskytte sine [eksisterende] handels- og tjenesteavtaler i Irak. Franskmennene ønsket å styrke sin internasjonale stilling som medlem av Sikkerhetsrådet, de ønsket å kunne bruke sitt veto for å vise at de fortsatt hadde makt." [Iraqi Perspectives Project, PDF, s. 28]

Da Kofi Annan gikk av som generalsekretær i FN sa han til BBC at Irak-krigen for å fjerne Saddam var ulovlig. Den irakiske ambassadøren til Canada kom med en krass respons. Kofi Annan igangsatte FNs granskning av korrupsjonsanklagene først ett år etter at Saddam Hussein hadde blitt fjernet fra makten. Norge kjente til misbruk av Olje-mot-mat-programmet, men holdt kjeft. Se også samlesiden om Irak.

Posted by contexploration at 08:07 AM | Permalink

I forkant av Irak-krigen i 2003, offentliggjorde amerikanske og britiske myndigheter etterretningsmapper som hevdet at Saddam var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen. I etterkant av krigen ble det ikke funnet kjemiske eller biologiske våpen i Irak. Etterretningstabbene undergravde tilliten til amerikanske og britiske myndigheter. Deler av etterretningsmaterialet har likevel vist seg å ha hold. Under avhør i Irak har mange av ba’ath-toppene forklart hva planene til Saddam var. I tillegg har granskningen av Olje-mot-mat-skandalen gitt oss innblikk i det irakiske diktaturets strategi.

I samtaler med amerikanske avhørsoffiserer sa Saddam at han med vilje sendte ut tvetydige signaler om masseødeleggelsesvåpen, blant annet for å avskrekke Iran. Frem mot 2003 fortsatte han arbeidet med å utvikle mellomdistanseraketter. Dersom han hadde akseptert FNs krav om avvæpning av Irak etter den første Gulfkrigen, hadde sanksjonene mot Irak blitt løftet. Men Saddam sa til amerikanerne at han ikke var villig til å bøye seg FN. Da hadde han mistet kontroll. FN krevde rett til å overvåke Iraks militærvesen for å avdekke om Irak restartet sitt masseødeleggelsesvåpenprogram [FN-resolusjonene 707 og 715]. Hva hadde skjedd dersom FN kontinuerlig fikk fortelle verden hvor ufarlig og impotent Irak var? Hvem hadde da fryktet Saddam?

Diktatoren ville ikke gi FN rett til å sette en stopper for hans militære ambisjoner. FN innså på sin side at sanksjonsregimet på nittitallet ledet til store lidelser for sivilbefolkningen i Irak. I stedet for å spille med åpne kort overfor Sikkerhetsrådets krav om avvæpning, særlig resolusjon 687, valgte diktatoren å satse på konfrontasjon og eksponering av de inhumane FN-sanksjonene. Saddam brukte den irakiske befolkningens humanitære situasjon som en brekkstang for å få på plass Olje-mot-mat-programmet i 1996. Han antok at sanksjonene før eller siden ville bli opphevet.

Funnet av nervegass på raketter i 1998 og bombingen av irakiske militæranlegg under Operation Desert Fox, ledet til at FNs våpeninspektører (UNSCOM) ble trukket ut i all hast. Uten våpeninspektører på bakken mistet verden oversikten over hva som skjedde inne i Irak. Dette skapte både spekulasjoner om våpenprogram som viste seg å være fiktive, samtidig som at andre aktiviteter ikke ble oppdaget. FN-sanksjonene bestod. Diktatoren skulle forhindres fra å skaffe seg hard valuta til å ruste opp slik at han igjen kunne gå til krig. Hadde det ikke vært for misbruket av Olje-mot-mat-programmet, ville ikke Saddam ha kunnet importere nye våpen. Duelfer-rapporten fra 2004 beskriver effekten av Olje-mot-mat-programmet slik: “Saddam investerte sine voksende valutareserver i gjenoppbyggingen av sitt militærindustrielle kompleks. Irak anskaffet nye flerbruksvarer og materialer [for våpenproduksjon], og etablerte en rekke nye militære forsknings- og utviklingsprosjekter.” [Duelfer, s. 57, PDF]

I desember 2001 fryktet amerikanske myndigheter at “De siste irakiske våpeninnkjøp … antyder mulige forberedelser for et anrikningsprogram for uran.” En rapport fra CIA i august 2002 konkluderte med at Iraks siste aktiviteter pekte mot at atomvåpenprogrammet var startet opp på ny. Et viktig element var irakisk import av aluminiumsrør som CIA trodde skulle brukes til urananrikning. Det amerikanske etterretningsapparatet antok at dersom Irak ønsket å restarte sitt atomvåpenprogram, ville de være i stand til å produsere nok kjernefysiske materiale for atomvåpen i løpet av fem til syv år. Om Irak skulle være i stand til å smugle inn slikt materiale fra utlandet, ville de kunne produserer atomvåpen i løpet av ett år.

Misforståelsen ble belyst i en rapport i fra den amerikanske Senatkommisjonen for etterretning [PDF]. Militærets etterretningstjeneste støttet opp under analysen fra CIA, men det amerikanske energidepartementet bestred vurderingen: Aluminiumsrørene som Irak hadde skaffet seg var ikke for urananrikning, men for våpenraketter. Duelfer-rapporten konkluderte i ettertid med at energidepartementet hadde rett: Irak utviklet kortdistanseraketter, såkalte Al-Samoud II og Al-Fat’h raketter. Irak rakk å produsere 76 Al Samud II raketter før krigen i mars 2003. Det er viktig å få frem at Saddam uansett ikke hadde rett til å skaffe seg nye raketter under Olje-mot-mat-programmet. Hva skulle han med raketter med en rekkevidde på over 185 km? Duelfer-rapporten fortalte at Irak lykkes med å smugle inn rakettmotorene uten å bli oppdaget.

På den ene siden ønsket Saddam at omverdenen og irakerne skulle frykte han. Man kan kanskje si at hele hans makt var basert på frykt. Han ønsket derfor ikke å spille med åpne kort overfor FN-inspektørene. På den andre siden jobbet Saddam for å få FN-sanksjonene opphevet, slik at han igjen kunne bygge opp sitt militærapparat. Men sanksjonene ville jo ikke bli opphevet før Saddam la alle kortene på bordet. Situasjonen var fastlåst. Operation Desert Fox i 1998 jaget ut FN-inspektørene. Olje-mot-mat-programmet var en bastardløsning som åpnet opp en luke for Saddam til å ruste opp og øke sin innflytelse i Sikkerhetsrådet. Men diktatoren undervurderte klimaskiftet etter terrorangrepene i New York og Washington D.C. 11. september 2001. Den fornyede fokus på mulige trusler fra Midtøsten og Irak gjorde at Saddam i september 2002 motvillig måtte godta nye våpeninspektører fra FN (UNMOVIC). Da var det for sent. Tålmodigheten til USA og Storbritannia var i ferd med å ta slutt.

Videre lesning: Les om Norges rolle i Olje-mot-mat-skandalen. Se også samlesiden om Irak.

Posted by contexploration at 08:04 AM | Permalink

Iraq Survey Group var ledet av Charles Duelfer og lette etter masseødeleggelsesvåpen i Irak etter krigen i 2003. I deres rapport fra 30.september 2004 står det følgende: “Etter hvert som man vant erfaring med Olje-mot-mat-programmet, fant Irak ut at utdeling av rettigheter til å selge irakisk olje var en glimrende måte å vinne innflytelse på. Irakisk olje var priset betydelig under markedspris, dermed ble retten til å føre ut en tanker med irakisk olje verdt store penger. Mens Irak, grunnet FN-sanksjonene, formelt var forhindre fra å motta cash [for oljesalget], kunne prisdifferansen komme oljekontraktørene til gode. Saddam demonstrerte igjen sin måte å vinne innflytelse på ved å distribuere rettigheter til å hente ut irakisk olje til vennligsinnede som jobbet for å heve FN-sanksjonene. Saddam hadde en tosidig tilnærming til sitt mål. På den ene siden fremhevet han lidelsene til den irakiske sivilbefolkningen og argumenterte for at sanksjonene var uetiske. På den andre siden ga han sine internasjonale støttespillere og FN-byråkrater lukrative rettigheter til å selge irakisk olje … Strategien til det irakiske regimet var så vellykket, at sittende medlemmer av Sikkerhetsrådet aktivt tok del i virksomhet som undergravde Sikkerhetsådets egne resolusjoner.” [CIA, 2004, s. 11, PDF]

Den mest enigmatiske opplysningen i dette avsnittet fra Duelfer var følgende: “Irakisk olje var priset betydelig under markedspris.” Hvorfor var dette tilfellet? Var ikke oljeeksporten overvåket av FN? Var det ikke FN som fastsatte prisen for salg av irakisk olje? Et eget team av FN-overvåkerne hadde ansvaret for å sørge for at prisen for salg av olje under Olje-for-mat-programmet var korrekt. Disse overvåkerne la frem sine anbefalinger for Sanksjonskomiteen for Irak, en komité som godkjente forslagene uten å stille nærmere spørsmål.

Gruppen av FN-overvåkere som fastsatte oljeprisen var sammensatt av fire personer: Én nordmann, én amerikaner, én franskmann og én russer. Overvåkernes oppdrag tok slutt, én etter én. Russland blokkerte utnevnelsen av nye medlemmer av gruppen. Oljeprisen ble etter hvert bestemt av én person alene: Den russiske FN-overvåkeren Alexandre Kramar. Han satt med ansvaret fra juni 1999 til august 2000.

Mysteriet om hvorfor oljeprisen var satt så lavt er nå oppklart. Avhopperen Sergei Tretyakov avslørte i mars i år at Alexandre Kramar var en skjult agent for den russiske etterretningsorganisasjonen SVR. Prisen ble konsekvent satt for lavt av Kramar, noe som ga en umiddelbar gevinst for alle som diktatoren Saddam Hussein tilgodeså med sine oljekontrakter. Saddam ga russiske presidentrådgivere og medlemmer av presidentrådet kontrakter for salg av 85 millioner fat olje. Slik sikret diktatoren seg støttespillere i FNs sikkerhetsråd, støttespillere som skulle hindre militær intervensjon og jobbe for opphevingen av saksjonene.

Svindelen var så vellykket for russerne at Putin-regjeringen ga Kramar en æresutnevning som takk for sin rolle i operasjonen, i følge London Times. Olje-mot-mat-programmet var ment å lette situasjonen for sivilbefolkningen i Irak. Kramar satte oljeprisen for lavt, noe som gjorde at Irak fikk mindre penger til å kjøpe mat og medisiner. Som i de andre korrupsjonssakene i FN i tilknytning til Olje-mot-mat-programmet, var det den irakiske befolkningen som måtte betale prisen i form av økte lidelser. Da det ble tale om militær intervensjon i 2003, signaliserte Russland og Frankrike at de ville legge ned veto i Sikkerhetsrådet.

Videre lesning: Les om Norges rolle i Olje-mot-mat-skandalen. Saddams presidentsekretær fortalte: "For å skaffe seg internasjonal støtte, ga regimet andre aktører en økonomisk interesse i regimets overlevelse. Et eksempel er utdelingen av kontanter til en høytstående offiser i den russiske etterretningstjenesten. I følge ‘Abd Hamid Mahmud Al Khatab Al Nasiri (Saddams presidentsekretær) fikk Tariq ‘Aziz (visestatsminister, tidligere utenriksminister) og ‘Abbas Al Kunfadhi (ambassadør til Russland) i stand en utbetaling av 15-20 millioner dollar til en kvinnelig offiser i den russiske etterretningstjenesten. Hun ønsket på sin side at ’Aziz favoriserte russiske firmaer foreslått av den russiske etterretningstjenesten." [Duelfer-rapporten s. 35]

Posted by contexploration at 07:50 PM | Permalink

Norge, under Stoltenberg I- og Bondevik II-regjeringene, var medlem av FNs sikkerhetsråd i perioden 2001-2002. Et av ansvarene var å ha formannskapet i Sanksjonskomitéen for Irak som overvåket at sanksjonene ble overholdt. Gjorde Norge en god jobb? I regjeringens St.meld. nr. 22 (2002–2003) [PDF] gratulerer Bondevik-regjeringen seg selv og konkluderer med at den norske “omlegginga av sanksjonane førte til betre vareflyt og betre oversyn for eksportørar og importørar.” I realiteten var kollapsen av Olje-mot-mat-programmet med på å opprettholde og ruste opp et av de mest brutale forbryterregimene i nyere historie.

Det stod faktisk ikke nevnt med ett ord i stortingsmeldingen at Irak var et diktatur. Navnet “Saddam Hussein” ble enkelt og greit utelatt. Da korrupsjonen i Olje-mot-mat-programmet ble kjent, toet den norske regjeringen sine hender i en pressemelding: “Ingen lands myndigheter kom til Sanksjonskomitéen med konkrete opplysninger om egne lands selskaper. Det var derfor ikke grunnlag for å foreta en nærmere behandling av dette spørsmålet, som ville forutsette enstemmighet i Sanksjonskomitéen.” Også daværende utenriksminister Thorbjørn Jagland sa han var uten kjennskap til korrupsjonen og misbruket: “Jeg ble aldri orientert om det som utenriksminister.”

Regjeringen skrev tvert i mot at Norge hadde høstet “lovord for effektiv leiing av sanksjonskomiteen for Irak og for leiinga av heile Tryggingsrådet sitt arbeid under presidentskapsmånaden vår i mars 2002.” I ettertid kan man stille seg spørsmål om det var grunn til å være fornøyd med innsatsen. Det virker unektelig noe underlig at Norge skulle ha bidratt til “bedre oversyn,” når situasjonen var verre enn noen sinne. Irakernes lidelser fortsatte. Saddam Hussein rustet opp. Amerikanerne begynte å se krig som siste utvei.

Volcker-granskningen konkluderte med en formulering av et litt annen kaliber: “Generalsekretærens sekretariat, Sikkerhetsrådet og FNs kontraktsparter mislykkes grovt med å overvåke programmets integritet.” Norge kjente til misbruket, men tidde, i følge et hemmeligstemplet notat fra den svenske FN-delegasjonen i januar 2000. Hva hadde skjedd dersom Norge hadde varslet? Hva om Norge hadde krevd en forklaring fra Saddams venner i Sikkerhetsrådet?

Inntektene for salg av irakisk olje under Olje-mot-mat-programmet (1996-2003) ble satt inn på en FN-overvåket konto. Pengene ble avsatt til import av mat og medisiner til Irak. Dette skulle skje under FNs oppsyn. Men programmet ble misbrukt som følge av at FN overlot til Irak å bestemme hvem som skulle få kontraktene. På importsiden sikret Saddam seg bestikkelser fra firmaene som han ga kontrakter for å importere mat og medisiner til Irak. Disse pengene kom naturligvis ikke sivilbefolkningen til gode, men ble brukt på Saddams megalomaniske prosjekter. På eksportsiden ga Saddam oljekontrakter til firmaer og nøkkelpersoner fra “vennligsinnede" land som var villig til å benytte sin påvirkning i FN for å få hevet sanksjonene mot Irak. Mange bedrifter betalte i skjul ekstrabeløp til Saddam for å vinne oljekontraktene, såkalte “surcharges.”

Penger som Saddam på illegalt vis tilegnet seg gjennom Olje-mot-mat-programmet ble brukt til militær opprustning i strid med FN-resolusjonene etter Gulfkrigen i 1991. Irak hadde inngått avtale med FN om å stoppe opprustning, stoppe forfølgelsen av politiske opposisjonelle, ta hensyn til minoriteter og skrinlegge sin støtte til terrorister. Men alle vilkårene for våpenhvilen ble brutt av Irak. I 2002 produserte Irak for eksempel 75 nye Al Samud II-raketter som innebar brudd på FN-restriksjonene. Rakettene hadde en rekkevidde på over 185 km. Saddam fortsatte å finansiere terrorgrupper i de palestinske områdene, i Egypt og i Pakistan. Saddam Husseins spesialutsending for atomspørsmål reiste til Niger i 1999 i et forsøk på å skaffe uran, i følge britiske myndigheter.

FN-byråkratene som overvåket Olje-mot-mat-programmet, slik som Benon Sevan og Alexander Yakovlev, stakk store summer i egen lomme. Sevan var – utrolig nok – sjefen for hele programmet. Generalsekretær Kofi Annan ga for øvrig en viktig kontrakt for overvåkning av Olje-mot-mat-programmet til et firma som hans sønn, Kojo, jobbet for. Annan har hele tiden hevdet at han ikke visste at sønnen jobbet for Cotecna. Volcker-granskningen fant ikke konkrete bevis mot Annan, selv om det har blitt klart at far og sønn hadde et møte i Paris rett før firmaet fikk kontrakten.

I 1998 oppstod det en krise da FN oppdaget at Saddam hadde utstyrt raketthoder med nervegass, stikk i strid med FN-resolusjonene etter Gulf-krigen. Bruddet mellom FNs våpeninspektører (UNSCOM) og Irak ledet til at USA og Storbritannia bombet strategiske mål i Irak over fire dager i 1998. Inspektørene ble trukket ut av Irak i all hast. Men bombeaksjonen virket mot sin hensikt. Saddam hadde nå blitt kvitt våpeninspektørene fra FN. Hvordan skulle man vite om FN-resolusjonene ble overholdt? Inspektørene ble ikke sluppet inn igjen før presset mot Irak ble trappet opp i tiden etter 11. september 2001.

Olje-mot-mat-programmet forbedret heldigvis situasjonen for sivilbefolkningen, men korrupsjonen undergravde sanksjonene. Fra 1998 og frem mot 2003 kunne Saddam fritt importere nye våpen. Pengene fikk han fra FNs Olje-mot-mat-program. Sentrale personer i Russland og Frankrike hadde heller ingen interesse av å styrte Saddam, i og med at de tjente gode penger på diktatoren. FN var ute av stand til å holde Saddam i sjakk. Sanksjonene hadde blitt meningsløse. Uroen for hva Saddam kunne finne på var den viktigste begrunnelsen for USA og Storbritannia gikk krig i 2003.

Kofi Annan mener irakerne har det verre nå enn under Saddam. Jan Egeland, i FNs sentrale ledelse, bagatelliserte skandalen: "I forhold til størrelsen på de midler som er håndtert og de programmer som er gjennomført, er trolig FN mindre korrupt enn norske kommuner eller norske politiske partiers lokalorganisasjoner." Se også samlesiden om Irak.

Posted by contexploration at 08:51 AM | Permalink