Obama – Forandring som vi kan tro på
Den amerikanske presidentkandidaten Barack Obama har nå forandret sitt syn på den nordamerikanske frihandelsavtalen Nafta. Da han drev kampanje mot Hillary Clinton i Midtvesten, i delstater som hadde mistet industriarbeidsplasser i den globale konkurransen, sa han til tilhørerne at Nafta-avtalen hadde vært “ødeleggende” og “en stor tabbe.” På MSNBC's The Tim Russert Show den 1. mars i år sa Obama at han ville kreve reforhandling av avtalen, og dersom ikke kravet ble imøtekommet, måtte USA trekke seg fra avtalen. Slike uttalelser gjorde kanadiske og meksikanske myndigheter nervøse. Det kanadiske konsulatet i Chicago ba om et møte med Obamas økonomiske rådgiver, Aystan D. Goolsbee: Var det hold i de proteksjonistiske truslene fra Obama? spurte kanadierne.
Goolsbee svarte at disse uttalelsene var mer et uttrykk for “politisk posisjonering” enn reelle standpunkter som Obama kom til å forfølge som president. Hint: Valgflesk. Likevel fortsatte Obama å spre falske forhåpninger under valgmøtene i industritunge områder. I praksis utviklet det seg en konkurranse mellom Clinton og Obama om å fremstå som den mest isolasjonistiske kandidaten. Clinton mente at det ikke var USAs oppgave å “sitte barnevakt” mens irakerne utkjempet en borgerkrig. Obama mente at det var feil av USA å bruke penger på å bygge opp Afghanistan og Irak, i stedet for å bruke pengene på å gjøre USA “sterkere.”
Obama utkonkurrerte Clinton som Demokratenes kandidat, og nå har han trukket tilbake kravet om å reforhandle Nafta-avtalen. “Noen ganger under en valgkamp blir retorikken overopphetet og forenklet,” forklarte Obama i et intervju med Fortune Magazine nylig. Ja, det var valgflesk. Meksikanerne og kanadierne kan puste lettet ut. Obama har også snudd i forhold til sin tidligere pastor Wright, en mann som han først sa at han ikke kunne støte fra seg, “like lite som jeg kan støte fra meg min hvite bestemor”. Noen uker senere støtet han likevel pastoren fra seg, og meldte seg ut av kirken han hadde tilhørt i 20 år.
I valgkampen har Obama holdt fast ved at USA må trekke sine styrker ut av Irak i løpet av 16 måneder etter at han blir president. Men dette hadde ledet til en katastrofe for Irak. Sikkerheten hadde raknet. Terroristene hadde blitt styrket. De etniske konfliktene hadde eskalert. Tilbaketrekningsplanen til Obama er simpelthen uansvarlig. Selv hans tidligere utenrikspolitiske rådgiver Samantha Power sier at dette er et standpunkt som Obama ikke nødvendigvis vil føle seg forpliktet av som president.
Obama var en sterk motstander av den amerikanske troppeoppbygningen i Irak (the Surge). Troppeoppbygningen har redusert volden dramatisk. Det var John McCain og de nykonservative som presset president Bush til å starte det som i realiteten var en ny krig for å tette sikkerhetsvakuumet. Men usikkerheten er fortsatt stor. I sommer skal Obama etter planen reise til Irak. Der skal han snakke med amerikanske generaler og irakiske politikere. Det finnes ingen vei utenom for Obama: Han blir nødt til å forandre sitt standpunkt. Vil han innrømme at han tok feil i sin motstand mot troppeoppbygningen?
Men hva vil Obama si om sin opprinnelig motstand i 2003 mot å fjerne Saddam Hussein? Vil han si til irakerne at han mener prisen var for høy? Var det galt av USA å styrte diktaturet og la irakerne velge sine egne ledere gjennom frie valg? Den positive utviklingen i Irak må gjøre inntrykk på Obama. Mest sannsynlig vil han igjen måtte forlate noen av sine mest isolasjonistiske standpunkter. Dette er forandring som vi kan tro på: Forandringen av Obama.
Se også min samleside om Irak.