contexploration

Hvorfor er Barack Obamas syn på troppeoppbygningen i Irak et viktig spørsmål? Obama var motstander av å fjerne Saddam Hussein fra makten i 2003. Da terroristene i al-Qaida og saddamister var i ferd med å rive landet i filler i 2005 og 2006, var spørsmålet følgende: Skulle amerikanerne sende flere soldater til Irak i et desperat forsøk på å gjenvinne sikkerheten, eller skulle de trekke styrkene ut i håp om at kaoset som fulgte ville bli kortvarig? Slik ble troppeoppbygningen debattert i årsskiftet 2006-2007.

Obama var tilhenger av å trekke troppene ut, slik det store flertallet av de amerikanske Demokratene var. Men Bush lyttet ikke til Demokratene, han lyttet heller ikke til Republikanerne i Iraq Study Group som ønsket mer “diplomati.” I stedet fulgte han rådet til John McCain, general Petraeus og de nykonservative: “The Surge” ble igangsatt våren 2007. Det var et dristig forsøk på å stanse voldsspiralen.

Hadde Bush gjort slik Obama ønsket, hadde Irak-krigen sannsynligvis vært en komplett fiasko. De sekteriske oppgjørene hadde eskalert, terroristene hadde vunnet større og større makt, den folkevalgte regjeringen hadde vært ute av stand til å stoppe blodbadet. Begrunnelsen for intervensjonen i Irak var å avvæpne en farlig diktator og erstatte redselsregimet med et stabilt demokrati i hjertet av Midtøsten. Om man skrinla ambisjonene og overlot Irak til terrorister og etniske militser, hadde ikke alt vært forgjeves?

Troppeoppbygningen var en suksess. Obama har den siste uken kommet med gjentatte lovprisninger av troppeoppbygningen, og det var naturlig (slik jeg gjorde her) å anta at han hadde endret sitt standpunkt. Men da Obama fikk flere spørsmål om dette på CBS Evening News tirsdag, holdt han fast ved at han fortsatt mente troppeoppbygningen var feil: “Dersom resultatet av de enorme og vedvarende investeringene i Irak har blitt at vi har fjernet fokus fra den sentrale kampen mot terroristene, så er det et dårlig strategisk valg.” Til Washington Post sa Obama at han fortsatt hadde vært motstander av troppeoppbygningen dersom han den gang hadde visst det han visste i dag.

Men under sin reise i Irak fortsatte Obama likevel å lovprise troppeoppbygningen, en strategi han altså hevder han er motstander av... Dette skaper forvirring. Mer urovekkende er det at Obama ikke ser ut til å anse demokratiet i Irak som verneverdig. Verken i sine intervjuer i Irak, eller i sine taler før og etter reisen til Midtøsten, ser han ut til å sette demokrati i Irak som et vilkår for å trekke amerikanske styrker ut. Hvorfor nevnte han ikke dette i sin store tale om “frihet” i Berlin. Er dette en tilfeldighet? Er Obama villig til å verne demokratiprosjektet i Irak?

Posted by contexploration at 07:15 AM | Permalink

Den libanesiske terroristen Samir Kuntar ble frigitt som et ledd i en fangeutveksling mellom Libanon og Israel i går. Kuntar var medlem av Abu Abbas’ terrororganisasjon ved navn Den palestinske frigjøringsfronten, Palestine Liberation Front. Kuntar hadde blitt dømt for en massakre på en israelsk familie i 1979. Sammen med tre andre medlemmer av PLF snek han seg inn til den israelske kystbyen Nahariya med en gummibåt. Banden drepte to politimenn og to medlemmer av en jødisk familie. Moren til det 4-årige barnet som ble drept av Kuntar mistet også et 2-år gammelt barn i et desperat forsøk på å unnslippe terroristene. Angrepet var et rasistisk angrep i kjent, høyreekstremistisk stil. Oppdraget var: Finn jøder. Drep de.

Palestine Liberation Front fortsatte sin terrorvirksomhet, og gruppen eksisterer også den dag i dag. Den mangeårige lederen som beordret aksjonen til Kuntar, Abu Abbas (Muhammad Zaidan), hadde også ansvaret for kapringen av det italienske criuseskipet Achille Lauro i 1985. Der ble en jødisk turist i rullestol, Leon Klinghoffer, skutt og dumpet over bord av Abbas’ menn. Kapringen skapte forferdelse. Abbas ble tvunget til å forlate basen sin i Tunisia. Han søkte tilflukt i Midtøstens terrorhovedstad, Baghdad.

Der var Abbas selvsagt velkommen. Diktatoren Saddam Hussein beskyttet han mot kravet om utlevering til Italia. Saddam ga til og med Abbas et eget diplomatpass for Irak. Han ble en viktig kontakt mellom Irak og de palestinske terroristene i Hamas, i følge irakiske dokumenter som har blitt funnet i Saddams gamle arkiver (offentliggjort tidligere i sommer av Institue for Defense Analysis.)

I et referat fra et møte mellom Abu Abbas og irakerne, skrøt Abbas av hva PLF hadde bidratt med under den første Gulf-krigen i 1991: Brannangrep mot den japanske ambassaden i Manila, brannangrep mot American Airlines kontor i Filippinene, plassering av bombe ved amerikansk base i Izmir, plassering av bombe på en oljeledning til en amerikansk base i Spania, etablering av en terrorgruppe som skulle utføre aksjoner i Saudi-Arabia. Under frigjøringen av Irak i 2003, forsøkte PLF-lederen å flykte. Abbas ble arrestert av amerikanske styrker i et forsøk på å komme seg over grensen til Syria. Noen måneder senere døde han i fangenskap i Irak.

I ettertid av Irak-krigen i 2003 har man i norske aviser stadig vekk kunnet lese at Saddam Husseins bånd til terrororganisasjoner var en “bløff” som angivelig var diktet opp av president Bush og skruppelløse hauker i det republikanske partiet. Men en jevn strøm av rapporter basert på diktaturets egne arkiver viser at Saddam støttet terror i et omfang som hittil har vært ukjent. Saddams fall innebar irakernes frigjøring, slik Bush spådde i sin tale om rikets tilstand i januar 2003. I tillegg ble verden kvitt en tyrannisk stat som beskyttet Samir Kuntars sjef og finansierte død og fordervelse i hele Midtøsten.

Saddam støttet terrorgrupper over hele Midtøsten. Se også min samleside om Irak.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Mandag skrev den demokratiske presidentkandidaten Barack Obama et innlegg i New York Times: “I de siste 18 månedene etter at president Bush startet troppeoppbygningen, har våre tropper redusert volden på heroisk vis. De nye taktikkene har skapt sikkerhet for den irakiske befolkningen, og sunnigrupper har støtt al-Qaida fra seg – noe som har redusert al-Qaida betraktelig.” Påfallende i innlegget var Obama ikke med ett ord nevnte at han var en sterk motstander av troppeoppbygningen. Hvorfor ble dette utelatt?

Den 14. januar 2007, mens troppeoppbygningen ble debattert, sa Obama at man ikke kunne “tre en militær løsning ned over det som faktisk har blitt en borgerkrig.” Denne innsikten måtte man akseptere, mente Obama “Vi kan sende 15.000 flere soldater, 20.000 flere soldater, 30.000 flere soldater... Jeg kjenner ingen eksperter på regionen eller militæroffiserer som jeg har snakket med på tomannshånd som tror dette kommer til å gi utslag på bakken.”

Obamas plan for Irak var den stikk motsatte av en troppeoppbygning for å tette sikkerhetsvakuumet: “Bare ved å trekke troppene ut kan vi få irakerne til å samles politisk og ta ansvar for sitt eget lands sikkerhet,” sa han i det samme intervjuet. Men nå som troppeoppbygningen til McCain og de nykonservative viser seg å være en suksess, må han skrinlegge sin motstand. I sin store utenrikpolitiske tale i Washington D.C: i går sa Obama: “Alle amerikanere ser positivt på resultatet av troppeoppbygningen.”

Men samtidig kritiserte Obama “vår nåværende strategi.” Det må han nødvendigvis gjøre, ettersom han fortsatt argumenterer for å “avslutte krigen i Irak” i løpet av 16 måneder. Det er naturligvis uhyre komplisert for Obama å anerkjenne at troppeoppbygningen har tettet sikkerhetsvakuumet samtidig som han argumenterer for en tilbaketrekning. Obama la derfor til at prisen hadde vært høy for amerikanske skattebetalere. Irakiske politikere hadde ikke gjort nødvendig fremskritt. Obama mente at “vår nåværende strategi” også forverret situasjonen i Afghanistan og styrket al-Qaida i Pakistan.

Obamas linje frem til mandag denne uken var at intervensjonen i Irak var meningsløs og at den flyttet fokus fra den virkelige krigen i Afghanistan. Men når han nå kritiserer “vår nåværende strategi” – og henviser til både Irak, Afghanistan og Pakistan – skaper det problemer for han. Det var økningen av amerikanske soldater i Irak som skapte fremgangen, noe Obama var motstander av. Kanskje flere soldater også ville ledet til fremgang i Afghanistan? Den republikanske presidentkandidaten McCain ser ut til å mene dette. Han ønsker å overføre de dyrekjøpte lærdommene fra felttoget i Irak til kampen mot Taliban.

Det er verdt å merke seg at Obama i gårsdagens tale i Washington D.C. ikke satte noe krav om at demokratiet i Irak må være sikret før en amerikansk tilbaketrekning. Obama sa: “Virkelig suksess i Irak vil skje når vi overlater Irak til en regjering som tar ansvar for fremtiden – en regjering som forhindrer sekteriske konflikter, og sikrer at al-Qaida ikke blomstrer igjen.” Ikke et ord om demokrati i Irak.

Demokrati har hele tiden vært et sentralt argument i president Bush’ forsvar for Irak-krigen. Han fokuserte på dette i talen om rikets tilstand i 2004, og nevnte det senest i mai i år, hvor Bush sa: “Suksess vil være oppnådd når Irak er et selvstendig demokrati som regjerer effektivt på vegne av dets folk.” John McCain ser også på demokrati i Irak som et suksesskriterium, noe han spesifiserte i sin store utenrikspolitiske tale i mars: “Suksess i Irak og Afghanistan er etableringen av fredelige, stabile, demokratiske stater som ikke utgjør noen trussel mot sine naboer, og som bidrar i kampen mot terroristene.”

I ukene som kommer skal Obama reise til Midtøsten, hvor han blant annet skal besøke Irak. Kanskje han der vil komme på andre tanker? Det hadde vært et fremskritt om han kunne ytre noen ord av støtte til den irakiske regjeringen. Selv om Obama ikke anerkjenner det, så har al-Malaki-regjeringen hatt betydelig suksess med sine fremstøt mot sjiamilitser i både Basra og Baghdad. En rekke irakiske soldater har ofret sine liv i kampene. Når Obama først er i stand til å anerkjenne troppeoppbygningens suksess, vil han kanskje også kunne se verdien av å bistå den demokratisk valgte regjeringen i Irak. Fremskrittene i Irak er skjøre. De irakiske demokratene trenger all den støtte de kan få.

Oppdatering 27.07.2008: Obama sier han fortsatt er motstander av troppeoppbygningen. Forandring vi kan tro på: Forandringen av Obama. Noen sitater fra demokratene i Irak.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Den amerikanske presidentkandidaten Barack Obama har nå forandret sitt syn på den nordamerikanske frihandelsavtalen Nafta. Da han drev kampanje mot Hillary Clinton i Midtvesten, i delstater som hadde mistet industriarbeidsplasser i den globale konkurransen, sa han til tilhørerne at Nafta-avtalen hadde vært “ødeleggende” og “en stor tabbe.” På MSNBC's The Tim Russert Show den 1. mars i år sa Obama at han ville kreve reforhandling av avtalen, og dersom ikke kravet ble imøtekommet, måtte USA trekke seg fra avtalen. Slike uttalelser gjorde kanadiske og meksikanske myndigheter nervøse. Det kanadiske konsulatet i Chicago ba om et møte med Obamas økonomiske rådgiver, Aystan D. Goolsbee: Var det hold i de proteksjonistiske truslene fra Obama? spurte kanadierne.

Goolsbee svarte at disse uttalelsene var mer et uttrykk for “politisk posisjonering” enn reelle standpunkter som Obama kom til å forfølge som president. Hint: Valgflesk. Likevel fortsatte Obama å spre falske forhåpninger under valgmøtene i industritunge områder. I praksis utviklet det seg en konkurranse mellom Clinton og Obama om å fremstå som den mest isolasjonistiske kandidaten. Clinton mente at det ikke var USAs oppgave å “sitte barnevakt” mens irakerne utkjempet en borgerkrig. Obama mente at det var feil av USA å bruke penger på å bygge opp Afghanistan og Irak, i stedet for å bruke pengene på å gjøre USA “sterkere.”

Obama utkonkurrerte Clinton som Demokratenes kandidat, og nå har han trukket tilbake kravet om å reforhandle Nafta-avtalen. “Noen ganger under en valgkamp blir retorikken overopphetet og forenklet,” forklarte Obama i et intervju med Fortune Magazine nylig. Ja, det var valgflesk. Meksikanerne og kanadierne kan puste lettet ut. Obama har også snudd i forhold til sin tidligere pastor Wright, en mann som han først sa at han ikke kunne støte fra seg, “like lite som jeg kan støte fra meg min hvite bestemor”. Noen uker senere støtet han likevel pastoren fra seg, og meldte seg ut av kirken han hadde tilhørt i 20 år.

I valgkampen har Obama holdt fast ved at USA må trekke sine styrker ut av Irak i løpet av 16 måneder etter at han blir president. Men dette hadde ledet til en katastrofe for Irak. Sikkerheten hadde raknet. Terroristene hadde blitt styrket. De etniske konfliktene hadde eskalert. Tilbaketrekningsplanen til Obama er simpelthen uansvarlig. Selv hans tidligere utenrikspolitiske rådgiver Samantha Power sier at dette er et standpunkt som Obama ikke nødvendigvis vil føle seg forpliktet av som president.

Obama var en sterk motstander av den amerikanske troppeoppbygningen i Irak (the Surge). Troppeoppbygningen har redusert volden dramatisk. Det var John McCain og de nykonservative som presset president Bush til å starte det som i realiteten var en ny krig for å tette sikkerhetsvakuumet. Men usikkerheten er fortsatt stor. I sommer skal Obama etter planen reise til Irak. Der skal han snakke med amerikanske generaler og irakiske politikere. Det finnes ingen vei utenom for Obama: Han blir nødt til å forandre sitt standpunkt. Vil han innrømme at han tok feil i sin motstand mot troppeoppbygningen?

Men hva vil Obama si om sin opprinnelig motstand i 2003 mot å fjerne Saddam Hussein? Vil han si til irakerne at han mener prisen var for høy? Var det galt av USA å styrte diktaturet og la irakerne velge sine egne ledere gjennom frie valg? Den positive utviklingen i Irak må gjøre inntrykk på Obama. Mest sannsynlig vil han igjen måtte forlate noen av sine mest isolasjonistiske standpunkter. Dette er forandring som vi kan tro på: Forandringen av Obama.

Se også min samleside om Irak.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink