contexploration

Nylig ble det bestemt at alle religioner skal sidestilles i forhold til NRK. Et muslimsk trossamfunn har allerede fått innvilget sin søknad om å få kringkaste fra moskeen. I stedet for å rette opp feilen som ble gjort da statskirken fikk monopol på å spre sine røverhistorier, tilkjenner man altså alle andre religioner den samme retten. I stedet for å rette opp én tabbe, har staten lagt fundamentet for utallige nye. Det samme har skjedd i forhold til statsstøtten til trossamfunnene. En livssynsnøytral stat fordrer et krystallklart skille mellom stat og religion. Da kan naturligvis ikke staten finansiere trossamfunn. Men når den evangelisk-lutherske statskirken ikke lenger får monopol på å motta finansiering, har man i stedet for å skille stat og religion, integrert alle religioner i staten. Nå skal det grunnlovsfestes at alle religioner skal få millioner av kroner i offentlig støtte, på lik linje. Hvem er det som tror at slik støtte vil bidra til mer integrasjon, til mer fellesskap? Religionene skaper alltid mer elendighet og mer splittelse.

Multinasjonalisme
Et liknende resonnement dukket også opp i debatten i forkant av årets 17. mai-feiring. Enkelte krevde å få gå i barnetog med andre lands flagg, for liksom å feire andre nasjonale kulturer på lik linje med den norske. Den tradisjonelle 17. mai-feiringen stod under press. Det så ut som om enkelte ville ha en 17. mai-feiring hvor folk marsjerte fra hver sin side av byen med forskjellige flagg, sang forskjellige nasjonalsanger i kano, kledde seg i hijab og bunad, kalott og kors, munkekapper og lederhosen – alle stolte av sine gruppesymboler. 17. mai kunne ha blitt en eneste stor festival hvor folk markerte sine eksentriske særegenheter, som i en Coca-Cola-reklame! I debatten før 17. mai ledet denne skremselsvisjonen om en “multinasjonaldag” mange til å samles om den éne nasjonen: Alle burde bruke norske flagg, og feire den norske grunnloven, mente de. Og jeg må innrømme at en slik holdning tross alt var bedre enn alternativet.

Det er ikke til å unngå at ulike mennesker er følelsesmessig knyttet til ulike symboler. Jeg blander meg ikke bort i folks festivaler, heller ikke nordmenns. Men på tilsvarende vis som gudstjenestene på NRK blir verre jo flere religioner som får forkynne, er parallelle “nasjonalismer” verre enn den éne nasjonalismen som i utgangspunktet motiverte etableringen av den norske nasjonalstaten. I innvandringsdebatten hører man ofte at “vi må bevege oss bort i fra en ‘oss/dem’-tankegang.” Alle må inkluderes i et nytt, norsk “vi” hevdes det. Men hva legger man i et “vi”? Mange mener felles kultur og moralverdier må inkluderes i kriteriene for hva som utgjør et vi-fellesskap. Men er det nødvendig? Hadde du satt pris på å måtte endre din kultur og dine verdier for å bli akseptert som fullverdig borger? Målet for integrasjon bør ikke være å kreve lojalitet til den nasjonale kulturen, men lojalitet til samfunnet vårt – til lovene, til pluralismen, til moderniteten. Man må respektere andres frihet. Dersom man ikke aksepterer friheten, kan man ikke leve i Europa.

Integrasjon
Integrasjonen av mennesker med en annen kulturell bakgrunn går tregt i Norge. Særlig i Oslo ser man at enkelte innvandrergrupper er overrepresentert i forhold til kriminalitet, vold, voldtekter og trygdesvindel. I tillegg finnes det noen som holder på tradisjoner som kjønnsdiskriminering, henteekteskap, omskjæring av gutter og jenter. I et forsøk på å styrke lojaliteten og borgerånden, innførte regjeringen frivillige statsborgerseremonier i 2006. Jeg inviterte meg selv med på en slik seremoni som ble avholdt i Rådhuset i Oslo en søndag før jul. Fylkesmannen i Oslo og Akershus skal ha ros for å ha lagt opp til en overdådig seremoni, med mat og drikke til alle tilstedeværende etterpå. De elegante vertene fra Fylkesmannen sørget for at arrangementet forløp knirkefritt. Mange hadde møtt opp, høytidsstemt.

Men jeg fikk også en følelse av at ikke alle de nye statsborgerne tok arrangementet alvorlig. Et fåtall stilte opp i joggesko og jeans. På landsbasis var det dessverre bare ti prosent av de 14.400 utlendingene som ble norske statsborgerne i fjor som takket ja til å delta i seremonien. Burde det ikke være et minstekrav for å få statsborgerskap at du faktisk gidder å møte opp når staten inviterer til et arrangement til din ære? Eller er man bare opptatt av å få norsk pass? Amerikanske statsborgerseremonier er ikke halvparten så påkostede. Ofte avholdes de i idrettshaller. Men de er obligatoriske. De er med på å bygge en stolthet knyttet til det å være amerikaner. Du blir ikke bedt om å skrinlegge din gamle kultur, men du får tydelig vite at du nå har forpliktelser overfor landet ditt. Du er med på å gjøre USA sterkere.

Staten Norge fremstår fortsatt som kulturelt norsk og evangelisk-luthersk. Innvandrerne mistenker kanskje at det å love troskap til staten likevel aldri vil gjøre de til fullverdige medlemmer i majoritetsbefolkningens øyne. Løsningen ligger ikke i å knytte staten til flere kulturer, eller til flere religioner. Selvsagt skal man lære seg norsk og kjenne norsk historie, men det som vil lette integrasjonen er en nøytral, sekulær stat, krystallklare plikter og rettigheter. Statlig finansiering av trossamfunn og misforstått multikulturalisme gjør vondt verre. Det trengs et skarpere definert forhold mellom stat og borger. Obligatoriske statsborgerseremonier er et steg i riktig retning.