Hvor er solidariteten med Danmark?
Onsdag stilte både Barack Obama og Hillary Clinton opp for konferansen til American Israel Public Affairs Committee i New York. De holdt lange, følelsesladede taler om sin identifikasjon med jødenes historie. Det var ikke måte på hvor varme venner de var av dette lille landet på syv millioner innbyggere i Midtøsten. Og det skulle ikke være noen tvil om at Obama eller Clinton ville gjøre hva som helst for å forsvare Israels sikkerhet. Terroraksjonene mot Israel ble fordømt på det sterkeste.
La oss et øyeblikk forestille oss at det denne uken hadde vært et terrorangrep mot en av Israels ambassader: Er det noen som er i tvil om at både Obama og Clinton hadde gått av skaftet med fordømmelser av angrepet? Men hva gjelder et lite land i Skandinavia - et frihetselskende land som har støttet amerikanere i det radikale prosjektet for å spre demokrati, et land som er kjent for sin toleranse og åpenhet - har verken McCain, Obama eller Clinton funnet ambassadebombingen i Islamabad fortjent til et eneste ord av støtte. Hvor er solidariteten med Danmark?
President George W. Bush har heldigvis fordømt angrepet. Danskene har vært urokkelige i møte med kravet om at tegnerne og redaktørene burde straffeforfølges. Selvsagt ikke, sier Danmark. Da hadde vi jo ikke lenger hatt ytringsfrihet. Da tegningene først ble brukt for å oppildne til hat mot Danmark, burde norske aviser ha trykket faksimiler av de for at leserne skulle forstå konteksten. Mange kviet seg. Redaktørene hevdet at tegningene ikke var journalistisk relevante, noe som åpenbart var feil. I realiteten fryktet de for sikkerheten til sine ansatte. I Sverige tok utenriksminister Laila Freivalds like godt på seg oppgaven med å dele ut drapstrusler på vegne av religiøse terrorister. Men hjalp det?
Selvsagt kommer religion og religiøse figurer til å bli kritisert og parodiert av europeiske kunstnere i fremtiden. Lars Vilks har tegnet et par skisser av den såkalte profeten. Det samme har Jan O. i Trondheim. Slike tegninger har blitt trykket på nytt i flere aviser i Danmark, i Nerikes Allehanda i Sverige, i Agderposten og Adresseavisen i Norge. Vårt samfunn sikrer friheten til å ytre seg provoserende med ord og bilder. Mange blir provosert av en bok som Mulla Krekars Med egne ord. Der skriver Krekar at sharia må gå foran norsk lov. Boken er en hån mot alle som brenner for kvinners rettigheter. Mange blir også provosert av innholdet i Koranen og Bibelen. Kanskje de to bøkene burde forbys, ettersom de inspirerer vold og faenskap rettet mot frafalne, homofile og dansker? Selvsagt ikke. Ytringsfriheten gjelder alle.
Det er en illusjon at det vil være til gavn for muslimske europeere om man skulle avskaffe friheten til å kritisere religion. For det første har alle muslimene jeg har snakket med ristet på hodet over kravet om at tegnerne må straffes. “Selvsagt må vi leve med slike banale tegninger,” er deres holdning. Det er bare fundamentalister som ikke tåler kritikk på lik linje med andre voksne. For det andre vil en innskrenkning av retten til å kritisere religion også ramme muslimske europeere. Hva med Sooreh Heera, som skulle stille ut sine bilder i Haag? Hun kom fra Iran, og parodierte mullaenes forfølgning av homser ved å fremstille profeten som homo. Big deal?
Kuratoren av Gemeentemuseum sensurerte flere av bildene av frykt for terror. Men ved å ta stilling for fundamentalistene, tok museet stilling mot Sooreh Heera. Det er ikke til å tro at mange ser ut til å mene at det er fornuftig å bøye seg for totalitære krefter. Vi har jo allerede nøkkelen til å sikre et mangfoldig samfunn. Dilemmaene løses enkelt og greit ved å sette enkeltmennesket i sentrum: Muslimer skal ikke ha rettigheter i kraft av å være en (innbilt) ensartet gruppe, men enhver muslimsk person skal ha ytringsfrihet på lik linje med alle andre borgere. Det er demokrati og likhet for loven som har gjort at Europa har trukket til seg så mange mennesker fra andre deler av verden. Her kan vi ytre oss fritt og holde på vårt livssyn, så lenge vi ikke utøver vold mot våre medborgere - eller truer de på livet.