Han hadde verden i sine hender
I går så jeg Oliver Stones film Nixon. Filmen er naturligvis ikke historisk korrekt, men bærer med seg mange innsikter om maktens natur. Det ligger en ironi i at Nixons insisterende, personlige fromhet presset han inn i et hårreisende, kriminelt misbruk av statsmakten. Filmen dveler mye ved dette. Det er et psykologisk drama. Kona pusher han på hvorfor han ikke tør “åpne” seg. Alt handler bare om deg, mener du, Dick? Å ja? Kritikerne dine bryr seg ikke om å få slutt på krigen, eller om respekt for loven, bare om å ta deg? Nixon følges rundt i rommet av kona. Hun presser han rundt i ringen som en bokser. Nixon står hardnakket fast på at de ønsker å ta han, at de ønsker å rive han i filler, buksprette han, slik at all dritten slynges ut for alle og enhver å se. Det er det de lengter etter! sier han. Hun svarer: Noen ganger lurer jeg på om det ikke er det du ønsker!
På slutten av filmen, når hele Watergate-dekkoperasjonen blir kjent, begynner det virkelig å rakne for Nixon. Støttespillerne faller fra, én etter én. Nixon har under sin tid i Det hvite hus gjort skjulte lydbåndopptak av samtalene i Det ovale kontor. Han avlyttet også telefoner i bygget, også de som ble brukt av familien. Når det lekker ut at det finnes slike bånd, krever spesialaktoren for Watergate-etterforskningen at båndene utleveres. Nixon nekter. Kona blir rasende. Hun konfronterer Nixon, som er travelt opptatt av å gå igjennom opptakene, tilsynelatende dypt rystet over sin egen banning, antisemittisme og skyte-fra-hofta-stil. Kona sier: Du var ikke villig til å åpne deg for dine nærmeste, dine fortroligste, men du tok faen meg lydbåndopptak av dine synder for at hele verden skulle få høre hvilket svin du var! Disse opptakene er deg. Du burde brenne de!
Hun sier i praksis: Hvorfor har du dette syke behovet for å tiltale deg selv? Hvorfor kan du ikke lære deg kunsten av å praktisere litt sunt hykleri, slik alle andre gjør? Hva trenger man en spesialaktor for, når du selv er en eneste stor påtalemyndighet mot deg selv? Du produserer jo til og med dine egne bevis! Du burde brenne disse opptakene! sier hun. Begrav din egen påtalemyndighet! Brenn din gudfryktighet. Bli gjenfødt som et feilbarlig menneske, et menneske av kjøtt og blod. Ikke lukk deg inne. Jeg vil ha deg tilbake.
Filmen avsluttes med at Nixon undertegner sitt avskjedssøknad. Han står foran portrettet av John F. Kennedy i Det hvite hus. “I deg så de den de ønsket at de var. I meg ser de hvem de er…” (Da Barack Obama for en tid tilbake ble spurt om hvordan han så på den elektriske stemningen på massemøtene – entusiasmen, gløden – sa han: “Det er som om jeg bare er en unnskyldning.”) All makt bygger på projeksjon. Ingen mennesker besitter i realiteten makt over andre. Selv en fascistisk tyrann lever på massens nåde. Tyrannen misbruker andre menneskers håp og angst. Man kan spørre seg: Hvor trygt sitter egentlig en diktator? Kan ikke massen når som helst kreve tilbake drømmene de har besjelet han med?
I Inger Østenstad og Hawdan Salih Jafs bok fra Irak etter Saddams fall, gjengir de en samtale mellom sekulære sjiaer i Baghdad. Noen av de tar diktatoren i forsvar: De sier at Saddam umulig kunne ha visst om grusomhetene som ble begått mot kurderne under al-Anfal felttoget. Nei! sier andre: Saddam visste jo alt som pågikk. Men om han visste alt, hvordan har det seg at han plutselig tapte krigen og ble sveket av sine egne soldater? En kvinne mimrer: “Mens Saddam var sterk, applauderte alle han. Nå som han er svak, sviker de han, alle som én.” Hvilken skyld hadde irakerne selv i den makt som Saddam hadde over de? Diskusjonen fortsetter, opphetet. En mann kommer med følgende utbrudd: “Det fantes ingen Saddam! Vi visste ikke hvem han var! Vi oppfant han!” Vi kan kanskje kalle denne mannen en ateist.
I filmen tynges Nixon av makten. En natt ber han om å bli kjørt til Lincoln Memorial, hvor noen studentdemonstranter sover. Bare dager tidligere hadde fire studenter blitt drept ved Ken State i gatekamper med politiet. Noen av studentene spør Nixon hvorfor han ikke bare stopper Vietnam-krigen. Han er jo president! Nixon forsøker å beskrive maktsystemet som et slags vesen, et mørke med en egen bevissthet. Det beste man kan gjøre er å forsøke å “temme” det, mumler han. Ingen er særlig overbevist. At Nixon hadde denne samtalen med demonstrantene klokken fire om natten er en bisarr historisk hendelse, men den fremviser samtidig en genuin kvalitet ved Nixon. Bill Clinton hadde aldri gjort det samme. Nixon hadde malt seg selv inn i et hjørne, og han begynte å bli klar over det selv. På tross av den makten han hadde, følte han seg maktesløs. Hans avgang var frigjørende for Amerika, men også for Nixon selv.