Det motsatte av kjærlighet er ikke likegyldighet
Det som er så imponerende med Arnfinn Nordbøs kronikk i Aftenposten, er hans evne til å forstå grensen for empati: Han spesifiserer at han ikke ønsker å omvende homofobe kristne, men forbeholder seg retten til å kritisere de – til å uttrykke seg fritt om holdningene som de står for:
“En må kunne tåle uenighet og at folk tror annerledes enn en selv. Dette er en selvfølgelig del av et demokrati og ytringsfriheten, og derfor angriper jeg heller ikke NLM for at de mener homofil kjærlighet er synd, selv om jeg er dypt uenig.”“Jeg respekterer at andre mener annet enn meg og at de mener jeg lever i synd. Vi kan være enige om å være uenige! Det jeg derimot ikke respekterer, er å bli møtt med hat, sjikane, hets, drapstrusler, utestenging og diskriminering.”
Det er kloke ord. Når Nordbø kritiserer Norsk Luthersk Misjonssamband, gjør han det på en måte som i praksis er det motsatte av misjon: Han aksepterer at han ikke har makt til å endre andre menneskers holdninger, og han har heller ingen interesse av å bruke resten av livet sitt på et slikt prosjekt. Folk må bruke sin egen fornuft.
De som hetset og truet Nordbø da han stod frem som homofil hadde nøyaktig den motsatte innstillingen: Nordbø har vendt seg bort fra Gud... Han havner i helvete... Den som forholder seg likegyldig til andre menneskers skjebne kan like gjerne slå følge med synderen til helvete! Derfor må vi omvende Nordbø... Vi må sørge for at han blir hetero og finner Jesus igjen!
Terroriseringen av Nordbø vitner i praksis om en klam form for nestekjærlighet. Hvorfor kunne ikke de kristne homofobene bare ha latt Nordbø få leve sitt liv i fred? Her rører vi ved en av de mest urovekkende aspektene ved religion. Det er homofobenes nestekjærlighet som har skapt problemene for Nordbø, ikke deres likegyldighet.
Motivasjonen for det hatet som Nordbø har blitt utsatt for, ligger ikke i en djevelsk sadisme, men i en misforstått kjærlighet. Hvor enn sykt det høres ut for oss ateister, er det mange religiøse som faktisk tror at de tjener sin Gud ved å hetse og true andre mennesker.
For noen år siden var jeg ansatt i et multinasjonalt selskap i Oslo. En kveld hvor jeg jobbet overtid kom jeg i prat med en av mine kolleger. Hun fortalte at samboeren hennes ønsket at de skulle gifte seg. Men hun var i tvil. Hvorfor, spurte jeg? Vel, problemet var at han ikke hadde møtt Jesus ennå, og hun ville ikke være alene i himmelen, mens han brant i helvete.
Jeg ble målløs. Hva kan vel jeg gjøre med personer som faktisk har slike forestillinger om livet etter døden? Når jeg møter troende pleier jeg å stille spørsmål som begynner med “hva” og “hvorfor.” Jeg kritiserte ikke min kollega, men lyttet og lot meg fascinere. Jeg har ingen interesse av å omvende noen. De troende danner seg sine holdninger og gjør seg opp sine meninger på samme måte som meg: Ved å lytte, lese, tenke. De bruker sin fornuft. Når de endrer syn, gjør de det på eget initiativ.
Motargumentet er dette: Hvorfor bruker ateister tid på å kritiserer religion, hvis de ikke ønsker å vende folk bort fra religion? Jeg kan bare snakke for meg selv: Jeg er religionsmotstander, men om nitti prosent av befolkningen i dette landet hadde vært religiøse, til forskjell fra de 29 prosent som er det i dag, hva så? Det betyr ingen ting for meg. Jeg er ikke interessert i å endre livssynet deres.
Alle har rett til å ha sitt syn på universet. Jeg har mitt syn på universet. Folk kan kritisere mitt livssyn så mye de vil. Jeg holder bare fast ved den samme retten: Retten til å kritisere deres livssyn. Retten til å kritisere religion. Men jeg ønsker meg en stat som er nøytral hva gjelder livssyn. Jeg ønsker meg en sekulær stat.
Relatert: Helbred staten for religion [2007]. Jeg har gjort små forsøk på å belyse emnet under fanen Stop the love hype.