contexploration

Det finnes mange land i verden som har kjernekraftverk. Sverige og Brasil er to av de. Brasil driver også med anrikning av uran. Både Brasil og Iran sier de kun anriker uran for fredelige formål. Men hva er grunnen til at Det internasjonale atomenergibyrået henger seg slik opp i Irans virksomhet og ikke Brasils? Hvorfor sender ikke atomenergibyrået inspektører til Brasil? Og hvorfor fryser ikke vestlige land kontoene til brasilianske banker og politikere? Hvorfor behandler verdenssamfunnet Brasil og Iran så forskjellig?

Brasil er et demokrati. Brasil finansierer ikke terroristorganisasjoner. Brasil truer ikke med å utslette andre stater i regionen. Brasil samarbeider fullt og helt med atomenergibyrået og verdenssamfunnet. Iran, derimot, er et prestediktatur. Forvaltning og lovgivning i Iran er pålagt å være i samsvar med noen regler som ble diktet opp for hundrevis av år siden, den såkalte sharia, “Guds lov.” Ayatolla Ali Khamenei er Irans ubestridte leder. Han leder Vokterrådet. Dette rådet er sammensatt av seks mannlige prester som ayatollaen selv har valgt ut, pluss seks mannlige jurister utpekt av justisministeren. Og hvem bestemmer hvem som blir justisminister i Iran? Ayatolla Khamenei. Alle presidentkandidater og parlamentsmedlemmer må godkjennes av Vokterrådet. Ved presidentvalget i 2005 ble bare seks av 1.014 kandidater godkjent. Mahmoud Ahmadinejad var prestenes foretrukne kandidat. Han vant valget.

Prestediktaturet finansierer terrorisme. Iran støtter Hizbollah i Libanon, Islamsk Jihad i Israel og sjia-militser i Irak. Det britiske forsvaret fortalte denne uken til The Observer at Iran bistår Taliban militært i Afghanistan. Iran stod bak terroraksjonen mot et jødisk senter i Buenos Aires i 1994. Hundre mennesker døde, alle sivile. En av hovedmennene bak aksjonen var Hizbollah-lederen Imad Mugniyah. Han ble tiltalt for aksjonen i Argentina, men han kom seg tilbake til Midtøsten, hvor han rakk å gjennomføre flere terroraksjoner på oppdrag for Hizbollah og Iran. Mugniyah ble drept i et attentat i februar i år. Gjett hvem som var til stede på begravelsen til denne massemorderen? Irans utenriksminister Manouchehr Mottaki! Men de iranske prestene har også stått bak en aksjon i Norge. Aschehoug utga Salman Rushdies roman Sataniske Vers. Forlagsredaktør William Nygaard ble skutt i ryggen av iranske agenter i Oslo i 1993. Nygaard overlevde. Det var den daværende ayatolla Khomeini som ga ordre om at de som trykket boka måtte drepes.

Det internasjonale atomenergibyrået publiserte 22. februar i år en rapport [PDF] hvor det kom frem at Iran har gjennomført en serie forsøk på bruk av Polonium-210, et materiale som brukes for å utvikle atomvåpen. Iran har også fortsatt sin anrikning av uran. Utenriksansvarlig for Den europeiske union, Javier Solana, overleverte i forrige uke et tilbud om at Iran skulle få kjøpe alt det de trengte av anriket uran i fra Russland mot at de stoppet sitt eget anrikningsprogram. Denne avtalepakken ville sikret at Iran fikk nok uran for sine atomkraftverk, og det ville ha forhindret prestediktaturet fra å skaffe seg atomvåpen – om Iran skrinla sin egen anrikning. Iran takket nei. Irans ledere insisterte samtidig på at de ikke jakter på atomvåpen. Verdenssamfunnet stoler ikke på Iran.

Da Ayatolla Khamenei tidligere denne måneden gjentok sin forsikring om at Iran bare ønsket atomkraft, ikke atomvåpen, la han samtidig til at det hadde vært uheldig om terrorister en dag skulle få tak i en atombombe. “Før eller siden vil internasjonale terrorister få lagt sine hender på atomvåpen og da vil sikkerheten til Verdensarrogansen [Vesten] og alle andre nasjoner bli smadret.” Khameneis advarsel hørtes litt tvetydig ut. Den kom tross alt fra lederen av et regime som har beordret og finansiert terroraksjoner verden rundt, fra Argentina via Norge til Afghanistan. Var det en advarsel, eller en ønskedrøm?

Les flere tekster om Iran.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

I går så jeg Oliver Stones film Nixon. Filmen er naturligvis ikke historisk korrekt, men bærer med seg mange innsikter om maktens natur. Det ligger en ironi i at Nixons insisterende, personlige fromhet presset han inn i et hårreisende, kriminelt misbruk av statsmakten. Filmen dveler mye ved dette. Det er et psykologisk drama. Kona pusher han på hvorfor han ikke tør “åpne” seg. Alt handler bare om deg, mener du, Dick? Å ja? Kritikerne dine bryr seg ikke om å få slutt på krigen, eller om respekt for loven, bare om å ta deg? Nixon følges rundt i rommet av kona. Hun presser han rundt i ringen som en bokser. Nixon står hardnakket fast på at de ønsker å ta han, at de ønsker å rive han i filler, buksprette han, slik at all dritten slynges ut for alle og enhver å se. Det er det de lengter etter! sier han. Hun svarer: Noen ganger lurer jeg på om det ikke er det du ønsker!

På slutten av filmen, når hele Watergate-dekkoperasjonen blir kjent, begynner det virkelig å rakne for Nixon. Støttespillerne faller fra, én etter én. Nixon har under sin tid i Det hvite hus gjort skjulte lydbåndopptak av samtalene i Det ovale kontor. Han avlyttet også telefoner i bygget, også de som ble brukt av familien. Når det lekker ut at det finnes slike bånd, krever spesialaktoren for Watergate-etterforskningen at båndene utleveres. Nixon nekter. Kona blir rasende. Hun konfronterer Nixon, som er travelt opptatt av å gå igjennom opptakene, tilsynelatende dypt rystet over sin egen banning, antisemittisme og skyte-fra-hofta-stil. Kona sier: Du var ikke villig til å åpne deg for dine nærmeste, dine fortroligste, men du tok faen meg lydbåndopptak av dine synder for at hele verden skulle få høre hvilket svin du var! Disse opptakene er deg. Du burde brenne de!

Hun sier i praksis: Hvorfor har du dette syke behovet for å tiltale deg selv? Hvorfor kan du ikke lære deg kunsten av å praktisere litt sunt hykleri, slik alle andre gjør? Hva trenger man en spesialaktor for, når du selv er en eneste stor påtalemyndighet mot deg selv? Du produserer jo til og med dine egne bevis! Du burde brenne disse opptakene! sier hun. Begrav din egen påtalemyndighet! Brenn din gudfryktighet. Bli gjenfødt som et feilbarlig menneske, et menneske av kjøtt og blod. Ikke lukk deg inne. Jeg vil ha deg tilbake.

Filmen avsluttes med at Nixon undertegner sitt avskjedssøknad. Han står foran portrettet av John F. Kennedy i Det hvite hus. “I deg så de den de ønsket at de var. I meg ser de hvem de er…” (Da Barack Obama for en tid tilbake ble spurt om hvordan han så på den elektriske stemningen på massemøtene – entusiasmen, gløden – sa han: “Det er som om jeg bare er en unnskyldning.”) All makt bygger på projeksjon. Ingen mennesker besitter i realiteten makt over andre. Selv en fascistisk tyrann lever på massens nåde. Tyrannen misbruker andre menneskers håp og angst. Man kan spørre seg: Hvor trygt sitter egentlig en diktator? Kan ikke massen når som helst kreve tilbake drømmene de har besjelet han med?

I Inger Østenstad og Hawdan Salih Jafs bok fra Irak etter Saddams fall, gjengir de en samtale mellom sekulære sjiaer i Baghdad. Noen av de tar diktatoren i forsvar: De sier at Saddam umulig kunne ha visst om grusomhetene som ble begått mot kurderne under al-Anfal felttoget. Nei! sier andre: Saddam visste jo alt som pågikk. Men om han visste alt, hvordan har det seg at han plutselig tapte krigen og ble sveket av sine egne soldater? En kvinne mimrer: “Mens Saddam var sterk, applauderte alle han. Nå som han er svak, sviker de han, alle som én.” Hvilken skyld hadde irakerne selv i den makt som Saddam hadde over de? Diskusjonen fortsetter, opphetet. En mann kommer med følgende utbrudd: “Det fantes ingen Saddam! Vi visste ikke hvem han var! Vi oppfant han!” Vi kan kanskje kalle denne mannen en ateist.

I filmen tynges Nixon av makten. En natt ber han om å bli kjørt til Lincoln Memorial, hvor noen studentdemonstranter sover. Bare dager tidligere hadde fire studenter blitt drept ved Ken State i gatekamper med politiet. Noen av studentene spør Nixon hvorfor han ikke bare stopper Vietnam-krigen. Han er jo president! Nixon forsøker å beskrive maktsystemet som et slags vesen, et mørke med en egen bevissthet. Det beste man kan gjøre er å forsøke å “temme” det, mumler han. Ingen er særlig overbevist. At Nixon hadde denne samtalen med demonstrantene klokken fire om natten er en bisarr historisk hendelse, men den fremviser samtidig en genuin kvalitet ved Nixon. Bill Clinton hadde aldri gjort det samme. Nixon hadde malt seg selv inn i et hjørne, og han begynte å bli klar over det selv. På tross av den makten han hadde, følte han seg maktesløs. Hans avgang var frigjørende for Amerika, men også for Nixon selv.

Posted by contexploration at 08:11 AM | Permalink

Det som er så imponerende med Arnfinn Nordbøs kronikk i Aftenposten, er hans evne til å forstå grensen for empati: Han spesifiserer at han ikke ønsker å omvende homofobe kristne, men forbeholder seg retten til å kritisere de – til å uttrykke seg fritt om holdningene som de står for:

“En må kunne tåle uenighet og at folk tror annerledes enn en selv. Dette er en selvfølgelig del av et demokrati og ytringsfriheten, og derfor angriper jeg heller ikke NLM for at de mener homofil kjærlighet er synd, selv om jeg er dypt uenig.”

“Jeg respekterer at andre mener annet enn meg og at de mener jeg lever i synd. Vi kan være enige om å være uenige! Det jeg derimot ikke respekterer, er å bli møtt med hat, sjikane, hets, drapstrusler, utestenging og diskriminering.”

Det er kloke ord. Når Nordbø kritiserer Norsk Luthersk Misjonssamband, gjør han det på en måte som i praksis er det motsatte av misjon: Han aksepterer at han ikke har makt til å endre andre menneskers holdninger, og han har heller ingen interesse av å bruke resten av livet sitt på et slikt prosjekt. Folk må bruke sin egen fornuft.

De som hetset og truet Nordbø da han stod frem som homofil hadde nøyaktig den motsatte innstillingen: Nordbø har vendt seg bort fra Gud... Han havner i helvete... Den som forholder seg likegyldig til andre menneskers skjebne kan like gjerne slå følge med synderen til helvete! Derfor må vi omvende Nordbø... Vi må sørge for at han blir hetero og finner Jesus igjen!

Terroriseringen av Nordbø vitner i praksis om en klam form for nestekjærlighet. Hvorfor kunne ikke de kristne homofobene bare ha latt Nordbø få leve sitt liv i fred? Her rører vi ved en av de mest urovekkende aspektene ved religion. Det er homofobenes nestekjærlighet som har skapt problemene for Nordbø, ikke deres likegyldighet.

Motivasjonen for det hatet som Nordbø har blitt utsatt for, ligger ikke i en djevelsk sadisme, men i en misforstått kjærlighet. Hvor enn sykt det høres ut for oss ateister, er det mange religiøse som faktisk tror at de tjener sin Gud ved å hetse og true andre mennesker.

For noen år siden var jeg ansatt i et multinasjonalt selskap i Oslo. En kveld hvor jeg jobbet overtid kom jeg i prat med en av mine kolleger. Hun fortalte at samboeren hennes ønsket at de skulle gifte seg. Men hun var i tvil. Hvorfor, spurte jeg? Vel, problemet var at han ikke hadde møtt Jesus ennå, og hun ville ikke være alene i himmelen, mens han brant i helvete.

Jeg ble målløs. Hva kan vel jeg gjøre med personer som faktisk har slike forestillinger om livet etter døden? Når jeg møter troende pleier jeg å stille spørsmål som begynner med “hva” og “hvorfor.” Jeg kritiserte ikke min kollega, men lyttet og lot meg fascinere. Jeg har ingen interesse av å omvende noen. De troende danner seg sine holdninger og gjør seg opp sine meninger på samme måte som meg: Ved å lytte, lese, tenke. De bruker sin fornuft. Når de endrer syn, gjør de det på eget initiativ.

Motargumentet er dette: Hvorfor bruker ateister tid på å kritiserer religion, hvis de ikke ønsker å vende folk bort fra religion? Jeg kan bare snakke for meg selv: Jeg er religionsmotstander, men om nitti prosent av befolkningen i dette landet hadde vært religiøse, til forskjell fra de 29 prosent som er det i dag, hva så? Det betyr ingen ting for meg. Jeg er ikke interessert i å endre livssynet deres.

Alle har rett til å ha sitt syn på universet. Jeg har mitt syn på universet. Folk kan kritisere mitt livssyn så mye de vil. Jeg holder bare fast ved den samme retten: Retten til å kritisere deres livssyn. Retten til å kritisere religion. Men jeg ønsker meg en stat som er nøytral hva gjelder livssyn. Jeg ønsker meg en sekulær stat.

Relatert: Helbred staten for religion [2007]. Jeg har gjort små forsøk på å belyse emnet under fanen Stop the love hype.

Posted by contexploration at 08:21 AM | Permalink

Det er snart syv år siden Taliban og al-Qaida ble jaget fra Kabul. Den religiøse bevegelsen har gjort sitt ytterste for å vinne tilbake makten i Afghanistan. Det er på tide med litt selvransakelse for Taliban-eliten. Har de greid å vinne afghanernes tillit? Har man lykkes med å forbedre livet for den gjengse afghaner? Hvorfor har ikke Taliban nådd målsetningen om å gjeninnføre sharia og drive de utenlandske styrkene ut?

Taliban sier at de er religiøse. De sier at Gud ønsker at kvinner skal holde seg på kjøkkenet. Når Taliban brenner ned jenteskoler, tror geriljaen at kanskje at det slår godt an blant afghanerne flest, ettersom de også er religiøse? Men sivilbefolkningen er lite imponert av slike aksjoner. De er ikke tiltrukket av Taliban. Kan det hende at de ser at utdannelse er viktig, selv for jenter? I følge FN har flere millioner gutter og jenter fått skoleplass: Seks ganger så mange afghanske barn går på skole nå i forhold til under Taliban.

De fleste samfunn askyr brutalitet og vold. Da Taliban hadde makten henrettet de opposisjonelle og homser i pausene på fotballkampene i Kabul. Tyver fikk hendene sine amputert. Ledelsen i Taliban mente tydeligvis det var et eller annet fengslende med slike groteske avstraffelser. Hva slags kick fikk talibanerne av dette? Men også etter Talibans nederlag i 2001, har “skyggeregjeringen” holdt på sine tradisjoner. Afghanske soldater og politimenn, samt utenlandske bistandsarbeidere, har blitt tatt til fange og drept av Taliban. Selve slakten skjer som regel ved halshugging. Det hele blir tatt opp med videokamera. Filmene brukes deretter for å rekruttere flere til Talibans “hellige” krig. Men hva slags personer forventer Taliban å tiltrekke seg gjennom å lage slik propaganda? Taliban bør utvide målgruppen. Sadomasochistiske psykopater utgjør en forsvinnende liten andel av den afghanske befolkningen.

I det hele tatt bør Taliban foreta en grundig gjennomgang av sin kommunikasjonsstrategi. Det handler om dialog og tilgang. Det gjelder å få frem budskapet sitt på en måte som skaper forståelse. Andre jihadister har hatt større suksess med å formidle sitt syn. Mulla Krekar ble for eksempel intervjuet av en dyktig journalist i Dagbladet. Uansett om man er enig eller uenig med Krekar, må man innrømme at han ved å snakke med pressen fikk frem sitt misjonsbudskap. Alle og enhver kunne lese intervjuet og forstå hva han står for. Men i Afghanistan er det vanskeligere å forstå hva de “hellige” krigerne vil oppnå. La oss ta et eksempel: Talibans utsendte delegasjon til Hotel Serena, hvor flere vestlige journalister og diplomater oppholdt seg, var ordknapp. En av de norske gjestene som var på hotellet var den samme journalisten som intervjuet Krekar.

Talibans budskap har en tendens til å bli misforstått når de isteden for å snakke med journalister, skyter de.

Omverdenens sympati med Talibans svekkes. Snart er det bare religiøse mørkemenn og mindretallet i SV som har forståelse for Taliban. Heller ikke Talibans søsterorganisasjon, al-Qaida, lykkes med å øke sin appell. Den siste meningsmålingen utført av Pew Research Center, viser at støtten til al-Qaida i Midtøsten er svekket, særlig i Libanon, Jordan og Pakistan.

Tallene kommer kanskje overraskende på Mulla Omar og Osama bin Laden. Har ikke al-Qaida jobbet hardt for å vinne muslimenes oppmerksomhet? Hva med selvmordsbomberne som ble sendt til bryllupsfesten ved SAS-Raddison-hotellet i Amman? Hva med attentatet mot den pakistanske presidentkandidaten? Hva med angrepet på den danske ambassaden i Islamabad? Og viktigst av alt: Al-Qaida har gjort sitt ytterste for å styrke bilbombeindustrien i Irak. Dette er al-Qaidas suksessliste. Verdens muslimer er likevel ikke imponert. Hva har gått galt?

Giverlandskonferansen for Afghanistan ble avholdt denne helgen. Talibans fiender skal donere millioner av dollar til afghanerne. Taliban ligger dårlig an i forhold til å oppdrive tilsvarende summer til sivilbefolkningen. Taliban taper i konkurransen om å vinne afghanernes hearts and minds. I desember 2007 sa bare 13% av afghanerne at de støtter Taliban. Det lukter for mye av en “oss/dem”-tankegang. Taliban bør afghanisere innsatsen sin.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

I påsken hørte jeg en sprø gudstjeneste fra Nordstrand kirke kringkastet på statskanalen NRK. Den naturlige konsekvensen av nedbyggingen av statskirken, burde være en gradvis avvikling av privilegier som gir prester rett til å forkynne på statlige radio- og fjernsynskanaler: Religionene gir et feilaktig bilde av universet. De sprer usannheter om mirakler, profeter og guder. De hevder at den eneste veien til frelse er å følge morallovene nedfelt i nettopp deres religion. Hvorfor skal staten støtte de i sin misjon? Hvordan hadde dette fungert ellers i samfunnet? Skulle vi for eksempel ha nedlagt Meteorologisk Institutt og overlatt værmeldingen til spådamer? Skulle vi ha likestilt astrologi med astrofysikk på norske universiteter? Skulle helsevesenet sende deprimerte pasienter til scientologene i stedet for til psykologene? Men hva gjelder det viktigste av alt – universets opprinnelse, rett og galt, våre dypeste verdier – overlater staten gladelig mikrofonen til religiøse ledere.

Nylig ble det bestemt at alle religioner skal sidestilles i forhold til NRK. Et muslimsk trossamfunn har allerede fått innvilget sin søknad om å få kringkaste fra moskeen. I stedet for å rette opp feilen som ble gjort da statskirken fikk monopol på å spre sine røverhistorier, tilkjenner man altså alle andre religioner den samme retten. I stedet for å rette opp én tabbe, har staten lagt fundamentet for utallige nye. Det samme har skjedd i forhold til statsstøtten til trossamfunnene. En livssynsnøytral stat fordrer et krystallklart skille mellom stat og religion. Da kan naturligvis ikke staten finansiere trossamfunn. Men når den evangelisk-lutherske statskirken ikke lenger får monopol på å motta finansiering, har man i stedet for å skille stat og religion, integrert alle religioner i staten. Nå skal det grunnlovsfestes at alle religioner skal få millioner av kroner i offentlig støtte, på lik linje. Hvem er det som tror at slik støtte vil bidra til mer integrasjon, til mer fellesskap? Religionene skaper alltid mer elendighet og mer splittelse.

Multinasjonalisme
Et liknende resonnement dukket også opp i debatten i forkant av årets 17. mai-feiring. Enkelte krevde å få gå i barnetog med andre lands flagg, for liksom å feire andre nasjonale kulturer på lik linje med den norske. Den tradisjonelle 17. mai-feiringen stod under press. Det så ut som om enkelte ville ha en 17. mai-feiring hvor folk marsjerte fra hver sin side av byen med forskjellige flagg, sang forskjellige nasjonalsanger i kano, kledde seg i hijab og bunad, kalott og kors, munkekapper og lederhosen – alle stolte av sine gruppesymboler. 17. mai kunne ha blitt en eneste stor festival hvor folk markerte sine eksentriske særegenheter, som i en Coca-Cola-reklame! I debatten før 17. mai ledet denne skremselsvisjonen om en “multinasjonaldag” mange til å samles om den éne nasjonen: Alle burde bruke norske flagg, og feire den norske grunnloven, mente de. Og jeg må innrømme at en slik holdning tross alt var bedre enn alternativet.

Det er ikke til å unngå at ulike mennesker er følelsesmessig knyttet til ulike symboler. Jeg blander meg ikke bort i folks festivaler, heller ikke nordmenns. Men på tilsvarende vis som gudstjenestene på NRK blir verre jo flere religioner som får forkynne, er parallelle “nasjonalismer” verre enn den éne nasjonalismen som i utgangspunktet motiverte etableringen av den norske nasjonalstaten. I innvandringsdebatten hører man ofte at “vi må bevege oss bort i fra en ‘oss/dem’-tankegang.” Alle må inkluderes i et nytt, norsk “vi” hevdes det. Men hva legger man i et “vi”? Mange mener felles kultur og moralverdier må inkluderes i kriteriene for hva som utgjør et vi-fellesskap. Men er det nødvendig? Hadde du satt pris på å måtte endre din kultur og dine verdier for å bli akseptert som fullverdig borger? Målet for integrasjon bør ikke være å kreve lojalitet til den nasjonale kulturen, men lojalitet til samfunnet vårt – til lovene, til pluralismen, til moderniteten. Man må respektere andres frihet. Dersom man ikke aksepterer friheten, kan man ikke leve i Europa.

Integrasjon
Integrasjonen av mennesker med en annen kulturell bakgrunn går tregt i Norge. Særlig i Oslo ser man at enkelte innvandrergrupper er overrepresentert i forhold til kriminalitet, vold, voldtekter og trygdesvindel. I tillegg finnes det noen som holder på tradisjoner som kjønnsdiskriminering, henteekteskap, omskjæring av gutter og jenter. I et forsøk på å styrke lojaliteten og borgerånden, innførte regjeringen frivillige statsborgerseremonier i 2006. Jeg inviterte meg selv med på en slik seremoni som ble avholdt i Rådhuset i Oslo en søndag før jul. Fylkesmannen i Oslo og Akershus skal ha ros for å ha lagt opp til en overdådig seremoni, med mat og drikke til alle tilstedeværende etterpå. De elegante vertene fra Fylkesmannen sørget for at arrangementet forløp knirkefritt. Mange hadde møtt opp, høytidsstemt.

Men jeg fikk også en følelse av at ikke alle de nye statsborgerne tok arrangementet alvorlig. Et fåtall stilte opp i joggesko og jeans. På landsbasis var det dessverre bare ti prosent av de 14.400 utlendingene som ble norske statsborgerne i fjor som takket ja til å delta i seremonien. Burde det ikke være et minstekrav for å få statsborgerskap at du faktisk gidder å møte opp når staten inviterer til et arrangement til din ære? Eller er man bare opptatt av å få norsk pass? Amerikanske statsborgerseremonier er ikke halvparten så påkostede. Ofte avholdes de i idrettshaller. Men de er obligatoriske. De er med på å bygge en stolthet knyttet til det å være amerikaner. Du blir ikke bedt om å skrinlegge din gamle kultur, men du får tydelig vite at du nå har forpliktelser overfor landet ditt. Du er med på å gjøre USA sterkere.

Staten Norge fremstår fortsatt som kulturelt norsk og evangelisk-luthersk. Innvandrerne mistenker kanskje at det å love troskap til staten likevel aldri vil gjøre de til fullverdige medlemmer i majoritetsbefolkningens øyne. Løsningen ligger ikke i å knytte staten til flere kulturer, eller til flere religioner. Selvsagt skal man lære seg norsk og kjenne norsk historie, men det som vil lette integrasjonen er en nøytral, sekulær stat, krystallklare plikter og rettigheter. Statlig finansiering av trossamfunn og misforstått multikulturalisme gjør vondt verre. Det trengs et skarpere definert forhold mellom stat og borger. Obligatoriske statsborgerseremonier er et steg i riktig retning.

Posted by contexploration at 08:09 AM | Permalink

Det har vært en gledelig uke for USA. Landet har fått to lovende presidentkandidater. Barack Obama har sikret seg de siste, avgjørende delegatene. Jeg har reist mye til USA de siste årene. Mine venner har alle, uten unntak, snakket varmt om både Obama og McCain, lenge før det ble klart at disse to skulle vinne frem som sine partiers respektive kandidater.

Obama har ført en rederlig, men konturløs kampanje, i mine øyne. Det ble mye tom retorikk om forandring, om å “finne sammen for å løse våre felles problemer.” I hans tale ved Hampton University, for eksempel, snakket han om å utvide Nurse-Family programmet med sykepleierbesøk til vordende mødre og etablere et 5-E Youth Service korps som skulle “engasjere ressurssvake forstadsungdommer i energibesparende, miljøvennlig utdannings- og arbeidstiltak.” Han ønsket å utvide det amerikanske tilbudet til eks-fanger, Second Chance Act. I tillegg ville han bruke femti millioner dollar ekstra til jobbtrening. Han ønsket en sterkere offentlig subsidiering av pendling gjennom Jobs Access and Reverse Commute programmet. Det bør satses mer på å styre investeringer inn i “kvinneeide” og “minoritetseide” småbedrifter. Obama snakker ofte om å “fikse” helsevesenet, men i sin tale i Hampton fortalte han ikke hva hans plan skulle gå ut på – bare hva den skulle resultere i.

Er det slike tiltak som skal bidra til sosial utjevning i USA? Forslagene virker halvhjertede. Det høres ut som noe Chavez kunne pønsket ut. Før øvrig har enkelte delstater innført universell helseforsikring allerede, slik som Massachusetts og Pennsylvania. (I Massachusetts var det guvernøren Mitt Romney som fikk ordningen på plass.) Det er lettere å få grep på personen Obama enn konturene av politikeren Obama. Det er frustrerende for en politisk interessert person å lese taler og bøker uten å finne noe substansielt. Hvordan skal Obama bidra til å redusere fattigdommen og volden i USA?

Karakterstyrke
Det som gjør meg stolt av samfunnet jeg lever i er solidariske og liberale prinsipper som har blitt forsvart av generasjon etter generasjon av norske politikere. Teknologi, kapital, fagforeninger, utdanningsreformer og økonomiske rettigheter er kanskje ikke samtaleemner som får blodet til å bruse, men å mestre disse utfordringene er grunnlaget for vår velferd og konkurransedyktighet. Det er ikke karismatiske politikere som har skapt velferdsstaten. Det Obama brenner for er verken politikk eller juss. Han holder på med noe helt annet. Han jobber med sosialpsykologi. Han forsøker å formidle sine innsikter om håp, frykt, tillit, hat, generøsitet og resignasjon.

Obamas kjenner til Amerikas skyggeside. Etter at ble utdannet fra college valgte han å drive veldedighetsarbeid i Chicago. Han har sett hverdagen til de som lever i rennesteinen. Obama er ung, han er ikke en del av det statiske miljøet i Washington. Han er flink til å vinne gode folk over på sitt lag. Han har en serie rådgivere som på et tidlig tidspunkt samlet seg rundt han av overbevisning, ikke av egeninteresse. Hans fortrolige – som Samantha Power – ble involvert i hans kampanje flere år før han hadde vunnet sitt første primærvalg.

Selvhøytidelig
Kommunikasjonsevner er ikke nødvendigvis et tegn på at man er en god politiker. Når man først vurderer Obamas utstrålning, må man også trekke frem hans svake sider. Han har utvist en usedvanlig dårlig dømmekraft i forhold til religion. Det kan koste han presidentvalget. Mye skyldes hans bånd til kirken som han snart kommer til å ta avstand fra. I likhet med de fleste av oss er Obama en sentimental kar...

Da han var gjest på Oprah Show var han uutholdelig selvopptatt. Han er opportunistisk. Han går ikke av veien for å spille på populisme. Han er åpenbart preget av narsissisme. Se for eksempel denne formuleringen i Obamas Hampton-tale:

Folk i Chicago pleide å spørre meg hvorfor vi ikke var i stand til å samles og foreta de nødvendige grepene i dette samfunnet, slik at vi kunne gjøre arbeidet som kreves med å samle landet. De sa til meg: 'Du virker som en flott ung mann. Du har alle disse flotte resultatene å vise til. Du har jobbet med veldedighet. Du underviser i jus. Du er en borgerrettighetsadvokat. Hvorfor vil du skitne til hendene dine ved å gå inn i politikken?' Jeg forstod spørsmålet, og kynismen. Vi har følelsen av at politikk i dag har blitt en egen business, ikke et kall.

Jeg er imponert over at folk i Chicago hadde for hånden et komplett resymé over Obamas karriere. Du er for edel for denne verden, Barack!

Endre ståsted?
Obama lå lengre til venstre politisk enn Hillary Clinton. Men han lå til høyre for Richardson, den demokraten som stod mitt politiske grunnsyn nærmest (minus Irak!). Utenrikspolitiske standpunkter pleier å være en viktig test for en politiker. Det finnes knapt noe annet tema som avslører en politikers karakterstyrke, ens evne til å ta prinsipielle valg. Obama har dessverre spilt på proteksjonisme og nasjonalsjåvinisme i sin kampanje. Og hver gang det har blitt stilt spørsmålstegn ved hans skjønn, har han vagt å holde en “oppklarende” tale med et dusin amerikanske flagg i bakgrunnen, noe du kan merke deg neste gang han er i hardt vær.

Likevel, skal vi ta amerikanske politikeres utsagn i valgkampen seriøst? Guvernør Bush brukte mer eller mindre de samme isolasjonistiske argumentene som Obama i kampanjen mot Gore i år 2000, men det var president Bush som endte opp med å bli en svoren tilhenger av militær intervensjon for å bekjempe tyranni og beskytte USAs sikkerhet. Obama kan også snu på flisa. Ved flere anledninger har Obamas egne rådgivere drevet brannslukking og sagt at vi har å gjøre med valgflesk, ikke reelle standpunkter. I hvilken grad skal vi vurdere en politiker ut i fra valgløfter? Og i hvilken grad må vi nøye oss med å stole på karakterstyrke?

Tillit
John McCain har gjort et forsøk på å tilby nye tanker i forhold til internasjonalt samarbeid. McCain sa i sin utenrikspolitiske tale at Russland måtte sparkes ut av G8 og erstattes av statene India og Brasil. Verdens demokratiske stater burde samles i et Forbund av demokratier. Han er mot proteksjonisme, mot isolasjonisme og han er mot å overlate Irak til borgerkrig. Vi må bekjempe religiøse terrorister, ikke forhandle med de. Noen av hans rådgivere mener at amerikanske og utenlandske soldater burde ha brukt makt for å få nødhjelp inn i Irrawaddy-deltaet i Burma.

På talerstolen er McCain keitete. Han har ingen karisma. Jeg så den første partidebatten med McCain tidlig i 2007. Han ble akterutseilt. Noen uker senere stod det en artikkel på trykk i Washington Post som i praksis var en nekrolog over kampanjen hans. Det var april 2007. Konfliktene innad i teamet til McCain resulterte i at mange av hans rådgivere trakk seg. Det ble hvisket om at han var humørsyk. Når McCain forsøker å smile er det forferdelig å se på. Han har det stiveste smilet siden Nixon. Hans tale samme dag som Obama vant sin nominasjon var elendig.

Irak reddet McCain
I mai 2007 så hans Irak-strategi (“the Surge”) ut til å mislykkes fullstendig. De fleste mente at amerikanerne måtte planlegge en hastig evakuering fra Baghdad, slik de forlot Saigon med halen mellom beina. Baker-Hamilton-kommisjonen, tidligere sikkerhetsrådgiver Kissinger, samt flertallet av amerikanske velgere mente at USA måtte starte tilbaketrekningen fra Irak og inngå fred med Iraks tyranniske naboer. Men i stedet fulgte Bush rådet til McCain og de famøse nykonservative. Presidenten sendte flere soldater til Irak i et forsøk på å tette sikkerhetsvakuumet.

Troppeoppbygningen begynte sakte men sikkert å virke. I desember 2007 sa general Petraeus at antallet voldsepisoder hadde falt 60 prosent siden mars. Det er selvsagt muligheter for at hele forsøket på å erstatte diktatur med demokrati i Irak vil strande. Men McCains strategi ser ut til å lykkes, så langt. Nå kan han hevde – med rette – at USA har oppnådd mer fred i Irak ved gjøre det motsatte av hva Obama har foreslått: Etter troppeoppbygningen har volden blitt halvert i Irak. Obamas strategi hadde derimot ledet til et nederlag for USA og et helvete for irakerne.

Falske forhåpninger?
Hvor mye skal vi stole på McCains valgløfter? Er det en fare for at McCain også kan komme til å invertere sin utenrikspolitikk dersom han blir president? For meg virker det urealistisk, må jeg innrømme. Jeg stoler på hans karakterstyrke. Fra og med nittitallet har han vært en resolutt tilhenger av å spre frihet og demokrati i verden. Det er hadde skremt vettet av meg om han hadde endt opp som en isolasjonist. Selvsagt kan jeg ta feil.

Det var interessant å se forskjellen på kampanjene til Obama og McCain i industristerke områder i Midtvesten. Arbeidsledigheten her er stor. Industrien taper i den globale konkurransen. Da Obama reiste til disse statene sa han at han ville reforhandle frihandelsavtalen Nafta og etablere tollmurer for å beskytte nasjonal industri. McCain sa det motsatte: De truede industriarbeidsplassene var tapt for godt. Man måtte satse på nye bedrifter, ny teknologi. Det var slik industriarbeidsplassene i sin tid ble skapt. Amerikanerne må ha tro på seg selv og fremtiden. Spartan up! McCain har inntatt upopulære standpunkter. Han har stått fast på sine prinsipper. Han gjør ikke forsøk på å gi falske forhåpninger.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Onsdag stilte både Barack Obama og Hillary Clinton opp for konferansen til American Israel Public Affairs Committee i New York. De holdt lange, følelsesladede taler om sin identifikasjon med jødenes historie. Det var ikke måte på hvor varme venner de var av dette lille landet på syv millioner innbyggere i Midtøsten. Og det skulle ikke være noen tvil om at Obama eller Clinton ville gjøre hva som helst for å forsvare Israels sikkerhet. Terroraksjonene mot Israel ble fordømt på det sterkeste.

La oss et øyeblikk forestille oss at det denne uken hadde vært et terrorangrep mot en av Israels ambassader: Er det noen som er i tvil om at både Obama og Clinton hadde gått av skaftet med fordømmelser av angrepet? Men hva gjelder et lite land i Skandinavia - et frihetselskende land som har støttet amerikanere i det radikale prosjektet for å spre demokrati, et land som er kjent for sin toleranse og åpenhet - har verken McCain, Obama eller Clinton funnet ambassadebombingen i Islamabad fortjent til et eneste ord av støtte. Hvor er solidariteten med Danmark?

President George W. Bush har heldigvis fordømt angrepet. Danskene har vært urokkelige i møte med kravet om at tegnerne og redaktørene burde straffeforfølges. Selvsagt ikke, sier Danmark. Da hadde vi jo ikke lenger hatt ytringsfrihet. Da tegningene først ble brukt for å oppildne til hat mot Danmark, burde norske aviser ha trykket faksimiler av de for at leserne skulle forstå konteksten. Mange kviet seg. Redaktørene hevdet at tegningene ikke var journalistisk relevante, noe som åpenbart var feil. I realiteten fryktet de for sikkerheten til sine ansatte. I Sverige tok utenriksminister Laila Freivalds like godt på seg oppgaven med å dele ut drapstrusler på vegne av religiøse terrorister. Men hjalp det?

Selvsagt kommer religion og religiøse figurer til å bli kritisert og parodiert av europeiske kunstnere i fremtiden. Lars Vilks har tegnet et par skisser av den såkalte profeten. Det samme har Jan O. i Trondheim. Slike tegninger har blitt trykket på nytt i flere aviser i Danmark, i Nerikes Allehanda i Sverige, i Agderposten og Adresseavisen i Norge. Vårt samfunn sikrer friheten til å ytre seg provoserende med ord og bilder. Mange blir provosert av en bok som Mulla Krekars Med egne ord. Der skriver Krekar at sharia må gå foran norsk lov. Boken er en hån mot alle som brenner for kvinners rettigheter. Mange blir også provosert av innholdet i Koranen og Bibelen. Kanskje de to bøkene burde forbys, ettersom de inspirerer vold og faenskap rettet mot frafalne, homofile og dansker? Selvsagt ikke. Ytringsfriheten gjelder alle.

Det er en illusjon at det vil være til gavn for muslimske europeere om man skulle avskaffe friheten til å kritisere religion. For det første har alle muslimene jeg har snakket med ristet på hodet over kravet om at tegnerne må straffes. “Selvsagt må vi leve med slike banale tegninger,” er deres holdning. Det er bare fundamentalister som ikke tåler kritikk på lik linje med andre voksne. For det andre vil en innskrenkning av retten til å kritisere religion også ramme muslimske europeere. Hva med Sooreh Heera, som skulle stille ut sine bilder i Haag? Hun kom fra Iran, og parodierte mullaenes forfølgning av homser ved å fremstille profeten som homo. Big deal?

Kuratoren av Gemeentemuseum sensurerte flere av bildene av frykt for terror. Men ved å ta stilling for fundamentalistene, tok museet stilling mot Sooreh Heera. Det er ikke til å tro at mange ser ut til å mene at det er fornuftig å bøye seg for totalitære krefter. Vi har jo allerede nøkkelen til å sikre et mangfoldig samfunn. Dilemmaene løses enkelt og greit ved å sette enkeltmennesket i sentrum: Muslimer skal ikke ha rettigheter i kraft av å være en (innbilt) ensartet gruppe, men enhver muslimsk person skal ha ytringsfrihet på lik linje med alle andre borgere. Det er demokrati og likhet for loven som har gjort at Europa har trukket til seg så mange mennesker fra andre deler av verden. Her kan vi ytre oss fritt og holde på vårt livssyn, så lenge vi ikke utøver vold mot våre medborgere - eller truer de på livet.

Posted by contexploration at 07:55 AM | Permalink

Myndighetene i Pakistan har et medansvar for det som i praksis har blitt en kampanje mot ytringsfriheten i Danmark og Norge. Etter et initiativ fra Den islamske konferanse, fremmet Pakistan et resolusjonsforslag i FN. Den pakistanske representanten som la frem forslaget fordømte de som stod bak trykkingen av de “rasistiske” karikaturtegningene av Muhammed. Med hjelp av land som Kina, Cuba og Russland ble resolusjonen vedtatt av FNs Menneskerettighetsråd: Medlemsstatene av FN måtte innføre og håndheve lover som gjorde det straffbart å ærekrenke religion, het det i resolusjonen.

Hvordan kunne FN finne på å vedta en slik resolusjon? Etter gjenopptrykkingen av Westergaards tegning tok statene som er sammensluttet i Den islamske konferanse initiativ for å innskrenke ytringsfriheten i Danmark og Norge. Konferansen vedtok i mars 2008 en uttalelse rettet mot FN hvor det het at publiseringen av de “blasfemiske karikaturtegningene av profeten Muhammed” var én av flere hendelser i Europa som utgjorde “diskriminering mot muslimer og islam.” Den islamske konferanse mente derfor det var en forpliktelse for alle stater å “innføre de nødvendige lover for å forby hat på bakgrunn av nasjonalitet, rase eller religion som innebærer en oppfordring til diskriminering, forakt eller vold.” Hele hensikten til initiativet var å endre rettstilstanden i land som Danmark og Norge. [“Statement on Islamophobia Issued by the OIC Ambassadorial Group at the UN in New York on 29 February 2008”]

Den islamske konferanse fremmet deretter to resolusjoner for FNs Menneskerettighetsråd for å pålegge medlemsstatene å “ta affære for å forby” slike ytringer, og for at FN skulle pålegges å rapportere om “ulovligheter” (A/HRC/7/L.15 og A/HRC/7/L.39). Menneskerettighetsrådet er FNs høyeste organ for menneskerettigheter. Pakistans representant i rådet, Imran Ahmed Siddiqui, snakket på vegne av Den islamske konferanse. Han sa følgende da han la frem resolusjonen: “Alle de som var ansvarlige for de rasistiske karikaturtegningene og hatsdokumentarfilmen gjemte seg bak ytringsfriheten. Vi kan ikke la hat og rampestreker trumfe ytringsfriheten.” Det faktum at forsøket på å drepe Westergaard utløste gjenopptrykkingen, ble imidlertid ikke nevnt av Pakistans representant. [UN Human Rights Council, 28.03.2008]

Begge resolusjonene ble vedtatt av Menneskerettighetsrådet i mars 2008. Resolusjonen A/HRC/7/L.15 slo fast at det ikke skal være lov å “ærekrenke religion.” Blant landene som stemte for var Russland, Kina og Cuba, tre autoritære stater som vet å innskrenke ytringsfriheten. Blant landene som stemte i mot var Brasil, India, Canada og alle EU-landene. [“Racism, racial discrimination, xenophobia and related forms of intolerance, follow-up to and implementation of the Durban declaration and programme of action" 27.03.2008]

Da al-Qaida-nestlederen Ayman al-Zawahiri tidligere i år krevde at de som trykket karikaturtegninger av Muhammed måtte straffes, var det ikke annet enn hva man kan forvente av en religiøs fanatiker – en huleboer, en massemorder. Situasjonen ble unektelig litt mer foruroligende da FN og Pakistan også krevde straff av tegnerne og redaktørene. Burde vi følge henstillingen til FN og Pakistan? Burde vi arrestere redaktørene av Agderposten og Jyllands-Posten, sette Lars Vilks, Knut Westergaard og Vebjørn Selbekk bak lås og slå? Burde de skandinaviske landene avvikle ytringsfriheten hva gjelder religion?

I utenriksminister Jonas Gahr Støres utenrikspolitiske redegjørelse i mai, nevnte han at Norge er kandidat for FNs Menneskerettighetsråd. Han mener dialog og tilgang er veien å gå. Oppgaven er formidabel. Under rådets sesjon i mars fant man ingen grunn til å kritisere Kinas forfølgning av kinesiske opposisjonelle. Undertrykkingen i Tibet ble ikke nevnt med ett eneste ord. Men “menneskerettighetsbruddene” i Danmark og Norge var grove nok til å gjøre seg fortjent til to resolusjoner. Norge risikerer å gi legitimitet et FN-organ som fremmer interessene til autoritære og despotiske regimer.

Når Pakistans offisielle representanter fremstiller trykkingen av karikaturtegningene som “rasistiske” og som “diskriminering av muslimer” bedriver man historieforfalskning. Pakistan har gitt næring til en hatskampanje mot Danmark og Norge. Landet var ute av stand til å beskytte den danske ambassaden i Islamabad mot religiøse fanatikere. Da karikaturtegningene for første gang ble trykket i Jyllands-Posten, underskrev den pakistanske ambassadøren i Danmark et protestbrev til statsministeren. Ambassadøren forlangte at Danmark måtte ta ut tiltale mot de som trykket tegningene [“take all those responsible to task under the law,” i brev til Anders Foght Rasmussen 12.10.2005].

Pakistan krever at islam må få en særstilling i lovverket i Danmark, samtidig som at man gjør danske borgere til fritt vilt i Pakistan.

BT: En versjon av denne teksten stod i Bergens Tidende den 04.06.2008. Tegn et abonnement på BT her. Relatert: Hvorfor trykket Jyllands-Posten karikaturtegninger av Muhammed? Senatet i Pakistan vedtok 26. februar 2008 en enstemmlig resolusjon som fordømte gjenopptrykkingen av tegningene. Hitchens: Støtt Danmark, i fra 2006. I et fritt samfunn må alle ideologier og religioner tåle kritikk og harselas. Danmarks toleranse og kjærlighet til friheten er selve grunnlaget for at det bor såpass mange jøder, buddhister, muslimer og ateister i landet.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Barack Obama er en overtroisk kar. Han sier at han personlig har blitt oppsøkt av Gud ånd: “Da jeg knelte ved korset ved Trinity United Church of Christ, kjente jeg Guds ånd omfavne meg. Jeg henga meg selv til Hans vilje. Jeg overga meg til Guds plan, og lovet å følge hans sannhet.” På tross av slike stormannsgale tanker om seg selv, er han ikke helt blåst. I dag gjorde han det eneste rette og meldte seg ut av Trinity, den samme kirken hvor han hevdet han ble oppsøkt av “Guds ånd.” Hva har skjedd? Var det ikke “Guds ånd” likevel?

I tjue år var Obama medlem av Trinity, en overtroisk sekt med en antiamerikansk og rasistisk pastor. I sin tale om raserelasjoner i Amerika, sa Obama:

“På tross av hans feil, har [pastor Wright] vært som familie for meg. Han styrket meg i troen, han viet meg og min hustru, han døpte mine barn. Ikke én eneste gang har jeg hørt han snakke nedlatende om andre etniske grupper. Ikke én gang har jeg sett han behandle hvite mennesker med annet enn høflighet og respekt… Jeg vil ikke ta avstand fra han, like lite som jeg vil ta avstand fra det sorte fellesskapet. Jeg kan ikke støte han fra meg, like lite som jeg kan støte fra meg min hvite bestemor...”

En måned senere, etter at Wright hadde eksponert hele sitt rike arsenal av konspirasjonsteorier foran National Press Club i Washington D.C., valgte likevel Obama å støte han fra seg. Store deler av Obamas tale om raserelasjoner i Amerika var med ett bortkastet: Hvorfor skulle Obama forsvare at han fortsatt var medlem av denne kirken? Hadde det ikke vært bedre å melde seg ut, først som sist?

I sitt brev til Trinity’s nye pastor Moss, skriver Barack og Michelle Obama:

“Vi har avsluttet vårt medlemskap ved Trinity… Vi er triste for å ha måttet ta denne beslutningen. I Trinity-kirken møtte jeg Jesus.”

(Her er det vel Barack som fører pennen.)

“Det var her vi giftet oss, det var her våre barn ble døpt… Men som du vet, har vårt forhold til kirken blitt forverret av de splittende uttalelsene til pastor Wright.”

Likevel, da Obama møtte pressen og skulle gi en begrunnelse for sin utmeldelse, sa han:

“Jeg vil ikke ta avstand fra kirken, og jeg bryr meg ikke om mennesker som ber meg om å ta avstand fra den… Det er ikke en kirke som fortjener å bli tatt avstand fra.”

Hørt den før? Jeg har startet nedtellingen til Obama tar avstand fra kirken.

Budskapet som denne kirken har stått for opp igjennom årene er sjokkerende, uvitenskaplig og kvalmende moralistisk. Slik går det når man i fullt alvor hevder at veien til frelse går gjennom “Jesus Kristus, Guds sønn.” Hvilke bevis har man for en slik avsindig påstand? Ingen, naturligvis.

Er det noen som i fullt alvor tror at Obama har møtt Jesus? Er det noen som tror på Obama når han sier at han har blitt omfavnet av “Guds ånd”?

De troende sier at de vet at Gud eksisterer, at de vet at veien til frelse går gjennom nettopp deres profet, og derfor føler de seg kallet til å belære alle oss andre om hva slags moralverdier som “Gud” har nedfelt for menneskeheten. De snakker usant, alle som en. Hvis du av en eller annen grunn er medlem av et trossamfunn som hevder noe slikt, har du et forklaringsproblem.

Religion har blitt et fullstendig unødvendig handikap for Obama. Han har endelig kommet til fornuft og meldt seg ut av kirken.

Relatert: 12.05.2008: Hvorfor er Obama konfliktsky?
Obamas pastor hetset drapsoffer.
05.05.2008: Problemene tårner seg opp for Obama
For øvrig: 85 prosent av nordmenn er medlemmer av den norske statskirken. Skjema for utmelding (PDF). Skjema sendes menigheten du sogner til. Ring Kirkerådet på telefon 23081200 hvis du ikke vet hvilken menighet du tilhører.

Posted by contexploration at 05:44 PM | Permalink