Hvorfor er Obama konfliktsky?
Det må naturligvis være frustrerende for den amerikanske presidentkandidaten Barack Obama og hans kampanjestab å se forholdet til hans tidligere pastor Jeremiah A. Wright havne i søkelyset, gang på gang. Den første gangen pastoren vakte medienes interesse, i mars i år, sa Obama bare at “de omtalte sitatene” fra Wright var “provoserende og støtende.” Han spesifiserte ikke hvilke sitater fra Wright han siktet til. Kritikken mot Obama og Wright vokste, og i sin lange tale om “raserelasjonene” i USA sa Obama at Wrights uttalelser var “splittende og provoserende” for “både hvite og sorte.” Men hvilke uttalelser siktet han til? Det fikk vi ikke vite denne gangen heller, annet enn at Obama i tilknytning til talen sa at Wrights syn på 11. septemberangrepet var en skam. I det hele tatt så gikk Obama langt i å unnskylde Wright i sin tale: “Jeg kan ikke støte han fra meg, like lite som jeg kan støte fra meg min hvite bestemor...” Men noen uker senere måtte han gjøre nettopp dette. Obama oppdaget at også han hadde grenser.
Mandag 28 april, samme dag som Wright snakket foran National Press Club i Washington D.C., sa Obama at “noen av Wrights kommentarer har støtet meg, og jeg forstår at de også har støtet det amerikanske folket.” Hvilke kommentarer? Det fikk vi ikke vite før dagen etter, tirsdag 29. april. (Dette var altså flere måneder etter at det ble kjent for verden hva slags konspirasjonsteorier som Wright og Obamas kirke står for.) Obama tok omsider avstand fra følgende enkeltuttalelsene fra Wright:
- Den amerikanske regjeringen plantet AIDS i den afroamerikanske befolkningen i et forsøk på folkemord- Wrights skryt av den antiamerikanske lederen av Nation of Islam, Louis Farrakhan
- Wrights sammenlikning av USAs krigføring under Andre verdenskrig med terrorisme
Dette er vel og bra, men Obama har for eksempel ikke kommentert Wrights oppfinnsomme teori om at den amerikanske staten bevisst forer amerikanske barn med narkotika. Mer alvorlig er det at Obama heller ikke har tatt affære med verdensbildet til Wright, et bilde hvor USA er den største trusselen mot verdensfreden. Wright mener USAs utenrikspolitikk er imperialistisk. Obama har ikke kritisert pastoren for sin nedlatende hets av den 18-årige Natalee Holloway som ble drept under klassetur til Aruba.
Dette er spørsmål som den amerikanske befolkningen ønsker å høre kandidatens syn på.
Barack Obamas eks-pastor er inspirert av overtro, konspirasjonsteorier og rasemotsetninger. Obama har i tjue år hatt nære relasjoner til pastoren og hans kirke. Pastoren viet Obama og hans kone. Han døpte deres to barn, og Wright og Obama har vært venner i en årrekke. Da det for første gang ble rettet fokus mot Wrights mange utblåsninger, sa Obama i hans forsvar: “Jeg har selv aldri hørt han komme med nedlatende uttalelser om noen grupper.” Denne unnskyldningen er det ingen som tror på i dag. Og den som innbiller seg at Obamas forhold til Wright ikke kommer til å bli et tema om Obama blir demokratenes presidentkandidat og møter republikaneren McCain i debatt, må være fullstendig naiv.
Obamas konfliktskyhet er tragisk. Hele Wright-skandalen burde være en enkel sak for Obama å løse: Det er bare å gå konkret til verks med å konfrontere alt grumset som hans kirke står for, punkt for punkt (slik jeg på amatørmessig vis har gjort et forsøk på her, på denne nettsiden). Da kunne Obama også markert, klart og tydelig hvor han selv står i alle disse spørsmålene.
Dette burde Obama ha gjort for flere måneder siden. Han har ikke gjort det ennå, og dersom han til slutt bestemmer seg for å gjøre det, kan det allerede være for sent. Hva er årsaken til at han har feiget unna et realt oppgjør med Wright? Vel, dersom Obama skal gjøre det, tvinges han til å snakke konkret om både innenriks- og utenrikspolitikk.
Da er det er lettere å snakke vagt om følelser og messe om dialog og samling i abstrakte termer, som en hvilken som helst prest. Obama ser ut til å håpe at det hele blåser over. Da slipper han å måtte ta stilling til de mange konkrete dilemmaene som politikken rommer.
Det er lett for en politiker å snakke generelt og innta populistiske standpunkt. Verre er det å holde på sine prinsipper, i tykt og tynt. På kort sikt vil en definert kandidat med prinsipper kanskje fremstå som lite fleksibel, lite tilpasningsdyktig. Men på lang sikt kan det hende at amerikanerne har mer tillit til en presidentkandidat som tydelig markerer hvor han står.