Vi kommer aldri til å bli tillsammans
Jeg kan bare forsøke å forestille meg hvordan den politiske og seksuelle oppvåkningen på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet må ha artet seg. For en psykedelisk tid! Hippiene og de politiske venstreradikalerne var to ulike solidaritetsbevegelser som hadde mye til felles, på tross av de åpenbare ulikhetene. Begge grupper var motstandere av eiendomsretten. De mente at det liberale demokratiet var låst fast til borgerlig konservatisme, en falsk og undertrykkende livsstil. Radikalere var mer intellektuelle, mens hippiene var mer seksuelt tilfredsstilt.
Frigjøringen fra tradisjonelle verdier som beat-poetene i USA og kulturradikalerne i Norden var pionérer for, ble dratt ut i det ekstreme av hippiene. Disse ungdommene i USA og Europa praktiserte et hemningsløst kjønnsliv, de foretok en slags kollektiv samfunnsutmelding. Men på tross av sin uttalte, grenseløse solidaritet, var hippiene late og egoistiske. De snakket med avsky om det moderne livet, som de selv nøt godt av, og de tok knapt ansvar sine egne handlinger i det hele tatt. Aldri i menneskehetens historie har det vel eksistert en sekt som har hauset opp kjærligheten mer enn hippiene. For hippiene var kjærligheten en blanding av seksuell ukritiskhet og den mest grøtete åndelighet tenkelig. De trodde kjærlighet var en slags overordnet naturrettighet. De mente at de hadde rett til å være ruset på kjærlighet – til enhver tid.
Samtidig med denne pinlige hippie-russetiden gjorde studentene i Paris opprør, og gateprotestene mot Vitenamkrigen ledet til en rå politisk radikalisering av deler av venstresiden. I Europa utviklet det seg subgrupper som omfavnet en absolutt likhetstankegang. Disse radikalerne greide det kunststykke å idealisere Sovjetunionen og Røde Khmer. Mange av aktivistene var akademikere. (Det er bare intellektuelle som er i stand til å rettferdiggjøre venstrefascistiske regimer.) For kommunistene og 1970-tallets radikalere sammenfalt deres visjon om kjærlighet med “saka,” og som alt annet blant disse regeltro tørrpinnene, var de i besittelse av et arsenal av dogmatisk litteratur om emnet. Marx skrev jo i sitt kommunistiske manifest at han ønsket å avskaffe eiendomsretten. Han var vel for kjærligheten, da? Kjærligheten er jo grenseløs. Den skyr faste rammer. Eller?
Det er et komisk drama som utspiller seg i Lukas Moodysons film Tilsammans. I et sosialistisk bokollektiv i 1970-tallets Sverige, bor den godslige Göran sammen med kjæresten, Lena. Hun spør han om de kan ha et åpent forhold, som jo seg hør og bør i den frie sosialismens ånd. For hvorfor skulle ikke radikalernes kritikk av den private eiendomsretten også omfatte den monogame “eiendomsretten” til ens partner? Göran svarer Lena: “Ja men… jag vill ju va' med dig!” Det høres unektelig eiesykt ut, noe også Göran innser. Derfor lar han seg overtale. Lena tar seg godt til rette i luken av seksuelt anarki. Til slutt sprekker det for Göran. “Du får inte trampa på mig mer!” Han blir fly forbanna og kaster kjæresten ut av kollektivet.
Bokollektivet i filmen Tillsammans ble etablert med universell kjærlighet som ideal – vi skal alle være tillsammans, ingen private eiendeler, ingen sjalusi. Dette naive håpet blir deretter opphøyet til et slags ufravikelig dogme. Som i alle andre organisasjoner som misforstår og hyper kjærligheten, innser deltakerne etter hvert at målsettingen er urealiserbar. Man kan ikke oppnå universell kjærlighet foruten gjennom tvang og selvfornektelse. Når medlemmene av bokollektivet aksepterer dette, vinner de tilbake sin fornuft. Utviklingen i bokollektivet korresponderer hundre prosent med evolusjonen til helt ordinære, sosialistiske studiesirkler.
