contexploration

Frigjøringen fra tradisjonelle verdier som beat-poetene i USA og kulturradikalerne i Norden var pionérer for, ble dratt ut i det ekstreme av hippiene. Disse ungdommene i USA og Europa praktiserte et hemningsløst kjønnsliv, de foretok en slags kollektiv samfunnsutmelding. Men på tross av sin uttalte, grenseløse solidaritet, var hippiene late og egoistiske. De snakket med avsky om det moderne livet, som de selv nøt godt av, og de tok knapt ansvar sine egne handlinger i det hele tatt. Aldri i menneskehetens historie har det vel eksistert en sekt som har hauset opp kjærligheten mer enn hippiene. For hippiene var kjærligheten en blanding av seksuell ukritiskhet og den mest grøtete åndelighet tenkelig. De trodde kjærlighet var en slags overordnet naturrettighet. De mente at de hadde rett til å være ruset på kjærlighet – til enhver tid.

Samtidig med denne pinlige hippie-russetiden gjorde studentene i Paris opprør, og gateprotestene mot Vitenamkrigen ledet til en rå politisk radikalisering av deler av venstresiden. I Europa utviklet det seg subgrupper som omfavnet en absolutt likhetstankegang. Disse radikalerne greide det kunststykke å idealisere Sovjetunionen og Røde Khmer. Mange av aktivistene var akademikere. (Det er bare intellektuelle som er i stand til å rettferdiggjøre venstrefascistiske regimer.) For kommunistene og 1970-tallets radikalere sammenfalt deres visjon om kjærlighet med “saka,” og som alt annet blant disse regeltro tørrpinnene, var de i besittelse av et arsenal av dogmatisk litteratur om emnet. Marx skrev jo i sitt kommunistiske manifest at han ønsket å avskaffe eiendomsretten. Han var vel for kjærligheten, da? Kjærligheten er jo grenseløs. Den skyr faste rammer. Eller?

Det er et komisk drama som utspiller seg i Lukas Moodysons film Tilsammans. I et sosialistisk bokollektiv i 1970-tallets Sverige, bor den godslige Göran sammen med kjæresten, Lena. Hun spør han om de kan ha et åpent forhold, som jo seg hør og bør i den frie sosialismens ånd. For hvorfor skulle ikke radikalernes kritikk av den private eiendomsretten også omfatte den monogame “eiendomsretten” til ens partner? Göran svarer Lena: “Ja men… jag vill ju va' med dig!” Det høres unektelig eiesykt ut, noe også Göran innser. Derfor lar han seg overtale. Lena tar seg godt til rette i luken av seksuelt anarki. Til slutt sprekker det for Göran. “Du får inte trampa på mig mer!” Han blir fly forbanna og kaster kjæresten ut av kollektivet.

Bokollektivet i filmen Tillsammans ble etablert med universell kjærlighet som ideal – vi skal alle være tillsammans, ingen private eiendeler, ingen sjalusi. Dette naive håpet blir deretter opphøyet til et slags ufravikelig dogme. Som i alle andre organisasjoner som misforstår og hyper kjærligheten, innser deltakerne etter hvert at målsettingen er urealiserbar. Man kan ikke oppnå universell kjærlighet foruten gjennom tvang og selvfornektelse. Når medlemmene av bokollektivet aksepterer dette, vinner de tilbake sin fornuft. Utviklingen i bokollektivet korresponderer hundre prosent med evolusjonen til helt ordinære, sosialistiske studiesirkler. I andre land, til andre tider, har man faktisk ikke hoppet av sosialismen før endestasjonen. Da har gode sosialister måttet spørre seg: Hvordan havnet vi i samme selskap som monstrøse gærninger som Pol Pot, Stalin og Mao?

Det å unngå klikkdannelser er et uttalt mål i flere ulike hierarkier. Britiske kostskoler er kjent for sin strenge disiplin. Elevene blir ofte inndelt i lag etter hvilken bygning de sover i – Hus Gul, Hus Blå, Hus Grønn, og så videre. Innad i disse lagene forsøker man å bygge opp patriotismen til fellesskapet. Men klikkdannelser blir hardt slått ned på. Man skal lære seg å vise like mye respekt for alle på sitt lag, selv om du er på lag med en ondsinnet pøbel. Det er viktig å lære barna lojalitet, slik at de ikke utvikler eksklusive vennskap, hevdes det. Hvis du som elev hadde en bestevenn, en sjelefrend som du hele tiden hang sammen med, hvorfor skulle du forbli lojal mot Hus Gul i alt og ett?

Den samme skepsis mot klikkdannelser finner man i hæren. Hæren må nødvendigvis være en organisasjon med klare kommandolinjer for å fungere. Lojaliteten til ledelsen må være så godt som blind. Klikkdannelser undergraver dette kravet. I sin bok om gruppepsykologi skrev Sigmund Freud at hæren undertrykket hat og konkurranse internt gjennom et påbud om indre harmoni og “kjærlighet” til dine kamerater, dine “brødre og søstre.” I stedet projiserer man aggresjonen over på en ytre fiende.

For at dette skal fungere må alle soldatene i prinsippet “elske” alle de andre soldatene i gruppen like mye. Alt er avhengig av illusjonen om lik kjærlighet. Uten den ville hæren gå i oppløsning, skrev Freud. Lojalitetskravene på kostskolene og i hæren er funksjonelle, men det handler ikke om kjærlighet. Ingen kan bli pålagt å elske noe som helst. Vi bør se med skepsis på alle som insisterer så hardt på at de elsker noe.

I kontrast til den formalistiske og dogmatiske kjærligheten, altså et slags kjærlighetspåbud, så finnes jo faktisk kjærligheten. Denne relasjonen oppstår (og falmer) på brutalt vis i forholdet mellom enkeltmennesker – ofte mellom individer som i utgangspunktet absolutt ikke burde ha blitt forelsket. Den største ironi ligger i det faktum at bevegelser som har forsøkt å monopolisere kjærligheten – fascismen, nasjonalismen, religionen, sosialismen – alle i praksis har sett med skepsis på kjærlighet.

For hva er det som skjer når to mennesker elsker hverandre? Livene deres får plutselig en annen tyngde… De ser klart… De avslører kjærlighetshypen…

Lengsel etter kjærlighet skaper håp. Håp leder ofte galt av sted. Lengselen er noe annet enn selve kjærligheten. I kontrast til verden slik vi skulle ønske den var, har vi verden slik den er. Vi kommer aldri til å bli tillsammans.

Stop the love hype.