contexploration

Eliot Spitzer var guvernør for delstaten New York. Etter å ha studert ved Princeton og Harvard Law School, ble han etter hvert valgt til statsadvokat for delstaten New York. I USA blir lederen av påtalemyndigheten i mange delstater valgt direkte av folket. Dette leder til høylytte valgkamper hvor det gjelder å fremstå som den sterkeste kandidaten. Den tøffeste kriminalitetsbekjemperen vinner. Spitzer ble en høyt profilert delstatsadvokat, en stjerne blant Demokratene, en god venn av Hillary Clinton. Han vant anerkjennelse for sitt iherdige arbeid for å sette en stopper for hvitsnippkriminaliteten på Wall Street. Han er gift og har tre barn. Da han i januar 2008 ble valgt til guvernør tok han initiativ til en rekke nye lover, de fleste relatert til det amerikanerne kaller «the War on Crime».

Kneble etterspørselen
En av sakene han syntes å være opptatt av, både som delstatsadvokat og guvernør, var å slå ned på sex-handelen. I 2004 tok han affære overfor et reisebyrå basert i Queens kalt Big Apple Oriental Tours. Byrået formidlet kontakt og reiser mellom amerikanske menn og prostituerte i Sørøst-Asia. Spitzer fikk stengt nettsiden til byrået og brakte bakmennene for retten. Han fremstilte aksjonen som en stor seier. Dette var første gang man fikk stoppet en organisasjon som drev sex-turisme med base i USA, hevdet han.

For hjelpeorganisasjonene som jobbet med ofre for menneskesmugling og sex-turisme ble Spitzer en helt. Da han ble guvernør, vant disse interessegruppene hans øre med et radikalt forslag om kriminalisering av sex-kjøp. Etterspørselen måtte angripes. Taina Bien-Aimé i organisasjonen Equality Now, sa følgende: «Spitzer var den eneste som skjønte det. I motsetning til hundrevis av andre politikere og representanter for påtalemyndigheten». Loven ble vedtatt i 2007. Maksimumsstraffen for sex-kjøp ble hevet fra tre måneder til ett års fengsel.

Skandalen
Skandalen sprakk mandag før påske. Det kom frem at Spitzer hadde kjøpt sex fra en kvinne som jobbet for et eskortebyrå på Manhattan. I forbindelse med et møte i Washington D.C., booket han to hotellrom. På det ene rommet installerte han den prostituerte. Hun ble sendt med tog fra New York. Han punget ut med 23.000 kroner i cash for å ligge med henne. (Hun fikk betalt halvparten av pengene selv, den andre halvparten fikk eskortebyrået). I ettertid har det kommet frem at han også tidligere benyttet seg av eskortetjenesten. Til sammen skal han ha betalt firmaet over 80.000 kroner.

Enkelte religiøse moralister bruker sin skamfølelse til å nedfelle moralske dogmer som de hevder stammer fra Gud. Det er ikke nok for disse teologene å undertrykke sin egen seksualitet: De ønsker å innskrenke sex-livet til alle andre også. Spørsmålet de stiller seg er: «Hvordan hadde vel verden sett ut, dersom andre mennesker fikk anledning til å nyte godt av de gledene jeg selv har forsaket?»

Men slik form for moralisme er ikke begrenset til de troende. Også en ambisiøs, amerikansk guvernør - i tospann med en selvrettferdig allmue - kan få vedtatt regler som innskrenker seksualiteten. Hvem vet hva Spitzer tenkte, da han bestemte seg for at det eneste rette var å gå til aksjon mot etterspørselen? Visste han at han også gikk til kamp mot sine egne drifter? Loven som han fikk vedtatt, rettet seg spesifikt mot slike som han selv: Frustrerte menn som kjøper sex for å få utløp for sin kåthet.

Frigjort?
Denne lille historien revitaliserer en serie spørsmål knyttet til moralisme og frihet. Prostitusjon er en aktivitet som stadig flere vestlige land nå forsøker å kriminalisere. Forbud mot sex-kjøp omfavnes av politikere og representanter for ordensmakten. Men kriminalisering er ikke nødvendigvis et tegn på fremskritt, selv om intensjonen kan fremstå som edel nok. Det går også an å få bukt med den moderne slavehandelen (à la den vi så i filmen Lilja 4 Ever) uten at man behøver å arrestere alle som kjøper sex.

Likevel trenger man ikke underslå at de verdikonservative har et poeng når de sier at etterspørselen etter prostitusjon er uttrykk for en seksualitet løsrevet fra kjærlighet. Denne analysen er faktisk også kulturradikal. Hans Jæger beskrev problematikken godt i Fra Kristianiabohemen fra 1885. Han mente imidlertid at seksualitet og kjærlighet ikke kunne forenes ved tvang - slik som religiøse dogmer og moralistiske lover gjør forsøk på. Det hjelper ikke å kriminalisere sex-kjøp. Det finnes ingen kollektive løsninger på personlige kvaler. Et godt eksempel er loven som Spitzer fikk innført i New York. Spitzer gikk til krig mot seg selv.

I USA og Europa lever vi det man kaller «seksuelt frigjorte» samfunn. Men er det ikke da mistenkelig at fjernsynskanalene og avisene hele tiden virker så opptatt av sex? Vitner ikke dette om at vi lever i en kultur som fortsatt sliter med å akseptere menneskets natur? Hvis vi hadde hatt et så avslappet forhold til seksualiteten vår, hvorfor kjøper stadig flere unge menn sex? Hvorfor sprer nettpornoen om seg? Vi reflekterer sjelden over det. Hvis vi skulle ha gjort det, måtte vi ha vendt blikket innover.

På samme vis som i Hans Jægers tid, må vi holde fast ved troen på at sannheten alltid frigjør. Den frykt for nærhet mellom mennesker som de verdikonservative setter fingeren på, skyldes kanskje at vi ikke kjenner oss selv. Ved å lære mer om oss selv, vil vi lettere kunne akseptere andre. Dette vil på sikt også frarøve prostitusjonen mye av dens appell, fordi hele markedet for kjøp av sex lever av mørket, av skam. Selvinnsikt, opplysning, er den eneste oppskriften på hvordan vi kan skape mer «varme i samfunnet» - slik moralistene etterlyser. Men for å komme dit må vi gå motsatt vei. Spitzer-skandalen viser at moralistene har misforstått. De går feil vei.

Serie: En versjon av denne teksten stod i Bergens Tidende den 07.04.2008. Tegn et abonnement på BT her. Dette er det andre innlegget av tre med utgangspunkt i Spitzer-saken. Første del: Siviliasjonen felte Spitzer. Tredje del: Det rette.