contexploration

Stoltenbergs berettigede kritikk av Mugabe aktualiserer spørsmålet om hvordan verdens demokratiske stater skal konfrontere despotiske regimer. Gyldendal lanserte i forrige uke Samantha Powers bok Redningsmannen. Power stilte opp på et dusin intervjuer og debatter i Oslo i forbindelse med lanseringen. Som for så mange andre amerikanske liberalere, var nittitallet en slags oppvåkning for henne. I konflikten i Bosnia kunne hun, som journalist i Sarajevo, observere et apatisk FN. Verdenssamfunnet var ikke i stand til å gripe inn for å stanse folkemord i Bosnia og heller ikke Rwanda. Selv da Nato omsider gikk til krig og satte punktum for overgrepene mot muslimske bosniere i 1995, og senere reddet kosovoalbanerne fra serbisk nasjonalisme i 1999, skjedde disse intervensjonene til dels i strid med folkeretten og til dels i strid med amerikanske liberaleres aversjon mot bruk av militærmakt. Folkeretten stod i konflikt med behovet for å sikre menneskerettighetene til de som ble truet av etnisk rensning. Samantha Power var blant de mange amerikanske demokrater som ivret for humanitære intervensjoner, både på Balkan og i Afrika. Enkelte av disse demokratene, slik som Al Gore, ønsket også å fjerne Iraks diktator, Saddam Hussein med militærmakt.

Men republikanerne var skeptiske til president Bill Clintons nyervervede iver. Det var kun en gruppe obskure intellektuelle blant republikanerne – de såkalte “nykonservative” – som støttet Clinton i hans internasjonalistiske linje. George W. Bush, republikansk presidentkandidat i år 2000, mente det var meningsløst at amerikanske soldater måtte “sitte barnevakt” for borgerkriger på Balkan. Han var mot at USA skulle bedrive nasjonsbygging. Amerika hadde vel ingen nasjonale interesser på Balkan, mente Bush. Han gikk til valg som en isolasjonist, i motsetning til demokratenes kandidat, Al Gore. Men etter 11. september 2001 snudde president Bush: Da sendte han amerikanske soldater inn i Afghanistan, Liberia og Irak. Særlig Irak-krigen har vært upopulær. Kaoset i Irak – syntesen av etniske konflikter, religiøs terror og motstandskamp – har på ny sådd tvil om amerikansk militærmakt kan anvendes for humanitære målsettinger.

Den briljante Harvard-professoren Samantha Power ser ut til å ha mistet troen på at USA kan stanse folkemord og bekjempe tyranni ved bruk av militærmakt. Under debatten med Jan Egeland torsdag virket hun resignert. Hun sa at hun var motstander av å sende amerikanske styrker inn i Darfur fordi “folkemord er ille nok, men folkemord pluss ’hellig’ krig er enda verre.” USAs tilstedeværelse hadde fungert som en “magnet on the bad guys” i Afrika (som om jihadistene var tankeløse roboter, uten fri vilje). Situasjonen er fastlåst. Autoritære stater som Kina og Russland har vetorett i FNs Sikkerhetsråd. Evnen til å skape internasjonal oppslutning om militære intervensjoner svinner hen. Hvordan skal vi bidra til å styrte despoter og stanse etnisk rensning dersom FN er handlingslammet? Power hadde ikke noe klart svar. I dag fortsetter overgrepene mot tibetanerne; Militærjuntaen i Burma slår ned på studenter og munker som demonstrerer for frihet; I Darfur ruller den etniske rensningen videre; Diktatoriske stater som Iran og Nord-Korea får lov til å terrorisere innbyggerne i fred og fordragelighet; Despotene trenger ikke frykte at omverdenen løfter en finger for å hjelpe ofrene. Samantha Power sa også hun nå støtter at USA innleder forhandlinger med Iran og Syria. Er visjonen om en ny, demokratisk verdensorden lagt død?

Den internasjonalistiske linjen som så mange amerikanske demokrater omfavnet på nittitallet, har blitt dempet. Det finnes bare én kandidat i det amerikanske presidentvalget som ser ut til å ha tenkt gjennom disse problemstillingene. Han forsøker å tilby løsninger på verdenssamfunnets handlingslammelse. Det autoritære Russland bør sparkes ut av G8 og i stedet erstattes av de demokratiske statene Brasil og India. Det må bygges opp nye, internasjonale institusjoner. Han etterlyser en union av verdens ledende demokratier – et Forbund av demokratier. En slik sammenslutning bør utgjøre kjernen i en ny, global verdensorden, mener han. Slik lyder visjonen til republikaneren John McCain. I sin sentrale utenrikspolitiske tale sa McCain at USA hadde en forpliktelse til å holde løpet ut i Irak. USA måtte sikre at landet forble “en demokratisk stat” i Midtøsten. Han nevnte ikke FN én eneste gang.

Mens demokratene hittil i valgkampen ikke har greid å tenke prinsipielt i utenrikspolitiske spørsmål, på tross av erfarne rådgivere som Samantha Power, så måtte det en republikaner til for å lansere et radikalt program for å styrke demokrati og frihet i verden. Situasjonen fra nittitallet er vendt på hodet. I dag er det Hillary Clinton som ordrett har kopiert George W. Bushs navlebeskuende retorikk i fra 2000-valgkampen. I en debatt nylig, sa hun at det var feil av USA å “sitte barnevakt” mens irakerne utkjempet en borgerkrig. Den eneste løsningen for USA er å trekke seg ut, mente hun. I kontrast til den pessimistiske stemningen på den amerikanske venstresiden, er det gledelig å se en norsk, sosialdemokratisk statsminister med klar tale overfor Zimbabwe. Stoltenberg har ikke mistet gangsynet. Vi kan ikke oppgi drømmen om en verden hvor alle mennesker har rett til å leve i frihet. Det er vår forpliktelse å bekjempe urett. Tyranniske stater utgjør monstrøse skampletter for verden. Noen stater er bare “stater” i navnet: Regimene bygger på rå makt. Det finnes ikke rettferdighet, bare krav om at folket må underkaste seg herskerne. Folkeretten sikrer dessverre suvereniteten til slike bandittstater. Men vi kan ikke vende ryggen til andre menneskers lidelser. Vår felles fremtid avhenger av at vi lykkes med å etablere et internasjonalt rammeverk som setter menneskerettigheter foran despotrettigheter.

Relatert: Paul Berman anmelder Samantha Power i Slate. USAs vaklende demokratispredning, Obamas Irak-strategi – en oppskrift på folkemord, Hvem planla kaoset i Irak? Journalist i New York Times, Barry Bearak, har beskrevet sitt opphold i et fengsel i Zimbabwe.