Det rette
Noen ganger, midt i en roman, skjønner hovedpersonen med ett hva som er det eneste rette handlingsmønsteret videre. Han ser nøyaktig hva han er nødt til å gjøre, hva som fremstår som det mest hensiktsmessige valget. Det er som om Gud selv bryter gjennom tåka og sier til hovedpersonen: “Dette er hva du må gjøre!” Men hvorfor er det slik, at hvis denne åpenbaringen av Det Rette skjer, så skjønner vi umiddelbart at hovedpersonen kommer til å snu og gå en helt annen vei? Hvorfor er det slik at innlysende handlinger er så lite forlokkende for en leser? Hvorfor er det så... kjedelig å gjøre det rette?
I gårsdagens tekst om Spitzer-saken hevdet jeg at selvinnsikt alltid leder til mer frihet for enkeltmennesket. Jeg må nyansere denne påstanden. Jeg har reist nok rundt på denne lille planeten til at jeg innser at ikke alle kulturer stiller det samme kravet til konsistens i ens personlighet som vi gjør i Nord-Europa og USA.
Vi ønsker ikke alltid å gjøre Det Rette, fordi det kan være andre handlingsmønstre som gir mer glede. Dersom dette er sant, blir det samtidig feil det som psykologene og kulturradikalerne alltid har hevdet, at sannheten om oss selv er en forutsetning for lykke? Svaret kommer an på hva man mener med lykke. Det er i hvert fall ikke nødvendigvis mer behagelig. Forbudte handlinger har en tendens til å være mer opphissende.
Forelskelse, for eksempel. Denne form for nærhet med en annen person er noe ytterst privat. Det å begjære et annet menneske med kropp og sjel er en så kontroversiell tilstand at det er på grensen til å være topphemmelig. Selv når vi har å gjøre med en helt ordinær etablering av et monogamt forhold, minner den innledende tilnærmingen og kommunikasjonen mellom partene om en slags dekkoperasjon. Når man er forelsket føler man at man vet noe som ingen andre vet. Det er som om man kjenner en hemmelighet som man mistenker at andre kommer til å få sjokk over å få høre. Det føles kriminelt bra.
Når du er forelsket føler du deg rikere enn alle de rundt deg. Forelskelse er gleden av å fråtse i kjærlighet, på hemningsløst vis sammen med én annen person. Fullstendig fraværende er “solidariteten med de enslige, de ulykkelige.” Det er utvilsomt ganske frekt å være forelsket. Beinharde maoister og kommunister skal helst ikke forelske seg. Hvilken rett har du til å ha det så bra, når verden er så jævlig? Du har selvsagt ingen slik rett. Det står ingenting om kjærlighet i FNs menneskerettighetserklæring. Er det vel ikke også slik med litt hykleri, slik Spitzer forsøkte å praktisere?
Hvis de overnevnte observasjonene viser seg å være allmenngyldige, blir frihetsfølelse til en viss grad koblet til selvbedrag. Menneskene ønsker å ha mulighetene åpne. Vi liker å gå ned gata og vite at vi når som helst kan foreta et valg om hva vi vil gjøre de neste timene, selv om det vi bruker de timene til er noe beint frem tåpelig og uproduktivt. Frihet, også fra våre egne dogmer, vår egen moral, ser til å være en forutsetning for nytelse.
Vi har nemlig en så laber etterspørsel etter selvinnsikt at det er suspekt. Det er merkelig at vi ikke ønsker å lære oss selv bedre å kjenne, slik at vi kan forstå våre handlinger. Vi ønsker ikke å kartlegge alle våre karaktertrekk eller vrenge frem alle våre hemmeligheter i dagslys. Vi er mye mer fordervet enn som så: Vi søker å leve på en måte som gir oss tilfredsstillelse. Innskytelser som gir oss glede ser ut til å være viktigere for oss enn trygghet. For noen deilige, dysfunksjonelle egoister vi er.
Tankespinn: Dette er det tredje og siste innlegget med utgangspunkt i Spitzer-saken. Første del: Siviliasjonen felte Spitzer. Andre del: Til krig mot seg selv.
