havard simensen

Jeg har en venn som av og til blir med når vi spiller fotball på løkka. Han scorer aldri. Han er faktisk den eneste jeg kjenner som innrømmer at han ikke skjønner poenget med å lage mål. I stedet setter han pris på fine dragninger, samhandling, humoristiske episoder og han liker å løpe rundt på gress i de forhistoriske treningsbuksene sine. Tilsynelatende får han et eller annet kick av dette tidsfordrivet, som om vi var på picnic. Det er suspekt. Jeg kom til å tenke på han etter å ha sett Barcelona mot Manchester United i går.

Hva er det Barcelona holder på med? Det mest innarbeidede trikset for spillerne ser ut til å være å gjøre et byks fremover, samtidig som at man slår ballen tilbake til midtstopperne. Jeg så flere av spillerne på Barca gjøre denne “angrepsfinten” i går. I stedet for å gå på kontring, så finter de kontring. I stedet for å gå innenfor motstanderens sekstenmeter med ballen, så finter de at de gjør det. Jeg forventet nesten å se Andres Iniesta drible seg tilbake til egen keeper mens United-spillerne stormet tilbake i forsvar.

Barcelona har ikke noe system, spillerne løper i ring, de nekter å skyte, de legger irrasjonelle pasninger på kryss og tvers av banen. Hjemmepublikumet buer de ut. Men spillerne bryr seg ikke. De virket tilfredse etter kampslutt, som om de hadde oppnådd en eller annet okkult bragd ved å spille 0-0. Hva får Barcelona ut av denne forledningsfotballen? De finter til og med sitt eget hjemmepublikum. Og meg!

Hva med stålkonstruksjonene som står borte ved dødlinja på Camp Nou? Burde de demonteres? Aldri har et lag spilt mer gnostisk enn det Barcelona har gjort denne sesongen. De har innført en helt ny kultur som står i fare for å frike oss ut. En kultur som dyrker uforutsigbarhet og tryllekunst. En slags sort magi. Det handler om alt annet enn det å få en fotball til å ende i nettet. Gud forby!

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink

Christopher Hitchens kan være en krass skribent og debattant. Hva gjelder kampen mot religiøse terrorister, slik som de vi finner i al-Qaida, er han nådeløs: Han ønsker ingen dialog. De bør bekjempes. Jeg har kritisert Hitchens tidligere for sleivete enkeltutsagn, både her på denne nettsiden og i Aftenposten. Men boken hans, God Is Not Great, er en god bok. Jeg fant ikke mange feil i den.

Braanen skrev tirsdag en kommentarartikkel i Klassekampen om “De nye ateistene,” hvori han nevner Hitchens. Der påsto Braanen følgende:

Eller som Christopher Hitchens skriver i “God Is Not Great”: “Jeg synes sivilisasjonens fiender bør bankes, drepes og beseires, og jeg ber ikke om unnskyldning for det.”

Men Hitchens skriver ikke noe slikt i God Is Not Great. Det er sitatfusk fra redaktøren av Klassekampen. Han har vel ikke lest God Is Not Great, og han satser på at ingen kontrollsjekker det han skriver.

Braanen har jukset tidligere også. For et par år siden plantet han like godt et helt sitat i det såkalte Euston-manifestet. Kreativt!

Braanen skrev:

I oppropet [Euston-manifestet] heter at i stedet for “picking through the rubble of the arguments over intervention", så er venstresidas oppgave “å hjelpe, ikke motarbeide den amerikanske okkupasjonen av Irak”.

De som leste Braanens kommentarartikkel, trodde naturligvis at det stod i Euston-manifestet at man ønsket at venstresida skulle “hjelpe, ikke motarbeide den amerikanske okkupasjonen av Irak.” Men dette stod ikke noe steder i manifestet. Det var sitatfusk.

I samme kommentarartikkel skrev Braanen også:

Det fundamentalt nye er at manifestet langt på vei overtar Bush-regimets og de nykonservatives politiske dagsorden: Kampen mot islam og islamisme (eller islamofascisme som det heter) som det store overordnete spørsmålet i vår tid, et spørsmål som kan sammenlignes med kampen mot fascismen på 1930-tallet.

Det står ingen ting om en slik dagsorden i manifestet. Hva skriver manifestet spesifikt om “kampen mot islam”? Ingen ting. Men om islamistisk terrorisme, står det følgende:

We are opposed to all forms of terrorism. The deliberate targeting of civilians is a crime under international law and all recognized codes of warfare, and it cannot be justified by the argument that it is done in a cause that is just. Terrorism inspired by Islamist ideology is widespread today. It threatens democratic values and the lives and freedoms of people in many countries. This does not justify prejudice against Muslims, who are its main victims, and amongst whom are to be found some of its most courageous opponents. But, like all terrorism, it is a menace that has to be fought, and not excused.

Relatert: Braanen forvrengte også standpunktene til den danske politikeren Abdol-Hamid under en debatt på Mono i november 2007. Se Hans Rustad referat.

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink

Det amerikanske forsvarsdepartementet finansierer en storstilt gjennomgang av dokumenter fra Irak under Saddam Husseins styre. Institute for Defense Analyses har offentliggjort en foreløpig rapport kalt “Saddam and Terrorism: Emerging Insights from Captured Iraqi Documents” [PDF]. Rapporten er utarbeidet som ledd i et pågående arbeid som har til hensikt å dra lærdommer fra Irak-krigen.

Rapporten baseres på diktaturets egne arkiver. Amerikanske etterretningsorganisasjoners materiale og vurderinger er ikke medtatt. Rapporten bygger på en gjennomgang av over 600.000 irakiske dokumenter og tusenvis av timer med lydopptak som koalisjonsstyrkene fikk fatt i etter frigjøringen av Irak. Referert er flere, sentrale irakiske dokumenter.

Ingen direkte forbindelse mellom al-Qaida og Saddam ble funnet. Rapporten slår imidlertid fast at båndene mellom Saddam Husseins regime og andre terroristorganisasjoner i Midtøsten var sterke. Samarbeidet var motivert av at Irak og terroristene hadde felles fiender: USA, Israel og rivaliserende, autoritære stater i Midtøsten. Men rapporten viser at de fleste terroraksjonene som den irakiske staten støttet og beordret, var rettet mot irakiske borgere i inn- og utland: Irakiske demokrater og kurdiske opposisjonelle.

Det irakiske regimet hadde et eget program for trening av terrorister, hvor man blant annet fikk opplæring i å lage bilbomber og bruke vester som brukes i selvmordsoppdrag. Den paramilitære gruppen Fedayeen Saddam drev terroristopplæring i Irak. Gruppen var ledet av Saddams sønn, Uday Hussein, en kjent sadist som stod klar til å overta makten etter Saddam. (Denne reportasjen fra Time dokumenterer Udays grusomheter: Han voldtok mindreårige jenter og torturerte irakiske landslagsspillere etter at de røk ut av VM-kvaliken i 1994.) I 1999 fikk ti av Fedayeen-rekruttene i oppdrag å reise til London for å være parat til selvmordsoppdrag. Disse oppdragene skulle omfatte bomber og snikmord mot fienden, som i dette tilfellet var irakiske demokrater i eksil. “Velsignede juli” var kodenavnet for operasjonen som Uday bestilte. Heldigvis lykkes ingen av aksjonene i Europa, så vidt rapportens forfattere kjenner til.

En selvmordsaksjon mot irakiske dissidenter i Qum, Iran, skal det imidlertid ha lykkes for Saddams regime å gjennomføre. Bilbombene som regimet bygde, skulle anvendes i sivile strøk. Det såkalte “Martyrprosjektet” rekrutterte selvmordsbombere som regimet skulle anvende mot fiendtlige mål, særlig Israel. Denne treningen av selvmordsbombere ble igangsatt så tidlig som i 1998. En av de som melder seg for selvmordsaksjoner skriver i et brev til en direktør i det irakiske regimet: “Gud har sagt at man skal man skal forberede seg på å terrorisere fienden. Gud fortalte sannheten.”

En irakisk enke som mistet mannen i en selvmordsaksjon i Nord-Irak 19. juni 2000, beordret av Saddam, skrev et brev til staten der hun krevde utbetalt pensjon for mannens død. Av andre aksjoner mannen hadde deltatt i, nevner hun: Plassering av bilbombe foran hovedkvarteret til kommunistpartiet i de kurdiske områdene; Bilbombe mot president Mitterands kone Danielle da hun besøkte Halsabajah i de kurdiske områdene i juli 1992 (hun unnslapp eksplosjonen); Forgiftning av irakiske opposisjonelle på regimets ordre. Saddam var dypt involvert i å forsøke å drepe de kurdiske demokratene.

Rapporten lister opp terrorgruppene som Irak støttet under Saddam: Abu Nidals gruppe, Palestine Liberation Front, Force 17, Renewal and Jihad Organization, Abu Dawoud, Islamsk Jihad (Egypt), Islamsk Ulam (Pakistan), Det afghanske islamistpartiet (Afghanistan) og Jam’iyat Ulama (Pakistan). I mars 1992 skrev Saddam et notat hvor han mente at islamistiske terrorister foreløpig bare skulle støttes økonomisk. Saddams drøm om å være leder for en panarabisk superstat sammenfalt til en viss grad med islamistenes visjon om et grenseløst kalifat styrt av sharia. I teorien er naturligvis disse visjonene uforenlige, men i praksis har alle diktaturer de samme trekk. De som sikler etter tyranni vil alltid søke sammen. Mørket strekker seg mot mørket. (Men etter hvetebrødsdagene vil de slåss seg i mellom om tronen.)

Hva gjelder samarbeid med terrorgruppen “Muhammeds Hær” i Kuwait, skrev en irakisk etterretningsmann i et internt drøftningsnotat at den var underlagt Osama bin Laden, men at “målsettingene deres sammenfaller med våre, men under et annet navn, noe som kan være med på å kamuflere gruppen.” En egen irakisk gruppe i Saudi-Arabia (“Enhet 999”) hadde som mål å planlegge terrorangrep mot den saudi-arabiske kongefamilien, amerikanske interesser og oljeinstallasjoner.

Et langt dokument skrevet av Saddams personlige sekretær i 1993 fastslår at Iraks såkalte “sekulære” regime har sammenfallende interesser med religiøse terrorister. Både hva gjelder slike islamistgrupper i Egypt og Afghanistan, ble det lagt føringer for hva slags form samarbeidet med Irak skulle ha. Visestatsminister og senere utenriksminister (og venn av George Galloway), Tariq Aziz, skrev brev til Islams jihad i Egypt hvor han appellerte til et samarbeid om “opprørsaksjoner rettet mot den egyptiske regjeringen.” Irak trente sudanesiske krigere i Irak. I januar 1993, da USA ledet en humanitær aksjon i Somalia, ba Saddam om at det ble nedsatt en gruppe som skulle “jakte på amerikanere på arabisk jord, spesielt i Sudan.” I 2001 ble det vedtatt at Irak skulle opprette en treningsleir for terror i Sudan.

Hamas støttet Saddam. I år 2002 ble det arrangert til sammen 13 konferanser i Irak med deltakelse fra palestinske terrororganisasjoner. Dette var radikale grupperinger i opposisjon til Fatah og Arafat. Flere av disse terroristene fikk opplæring i treningsleire i Irak. Det går frem av et lydbåndopptak fra den første Gulf-krigen at Saddam Hussein forventet støtte fra palestinske terrororganisasjoner. Etter al-Qaidas massakre av sivile i New York og Washington D.C. den 11. september 2001, tok en representant for Hamas kontakt med Saddam og opplyste at de var klare for å bistå Irak i en eventuell konfrontasjon med USA. Hamas hadde 35 væpnede terrorceller blant flyktninger over hele verden. Disse cellene var “i Frankrike, Sverige, Danmark og andre steder.” Hamas ble en støttespiller for Saddam, og Irak ga penger til de etterlatte familiemedlemmene til palestinske selvmordsbombere.

Abu al-Abbas, lederen av Den palestiske frigjøringshæren (Palestine Liberation Front) hadde et spesielt varmt forhold til Irak. Han fikk utstedt eget diplomatisk pass fra irakerne, og var en viktig kontakt mellom Irak og de palestinske terroristene i Hamas, i følge rapporten. I et referat fra et møte mellom Abu al-Abbas og irakerne, summerte man opp hva Abu al-Abbas hadde bistått Irak med under den første Gulf-krigen: Brannangrep mot den japanske ambassaden i Manila, brannangrep mot American Airlines kontor i Filippinene, plassering av bombe ved amerikansk base i Izmir, plassering av bombe på oljeledning til en amerikansk base i Spania, etablering av et lag som var i stand til å utføre aksjoner i Saudi-Arabia. Det kan stilles spørsmål om denne skrytelisten fra møtet var reell, men uansett viser den at terroristene var opptatt av å vinne Saddams gunst.

Terroraksjoner mot demokrater og bistandsarbeidere: Terroraksjoner i de kurdiske områdene, som etter den første Gulfkrigen i praksis hadde vunnet autonomi, var prioritert av Saddams regime. Blant annet gjengis det i rapporten en liste over suksessrike angrep fra 1993, hvor man hadde lykkes med et bombeangrep mot et sykehus og lykkes med å ta livet av utenlandske bistandsarbeidere, blant annet en belgisk representant for Handicap International. I 1995 sprengte irakiske terrorister bilen til to svenske journalister i Nord-Irak. Journalistene overlevde. Terrorangrepene tvang organisasjonen Leger uten grenser ut av de kurdiske områdene, noe agentene feiret som en stor seier. Uday Hussein skrev i 2001 et brev til sin far hvor han fortalte at han hadde beordret en aksjon i de kurdiske områdene: Udays menn sprengte bilen til amerikanske bistandsarbeidere som jobbet for FN.

Den irakiske forbryterstatens samarbeid med terrorister over flere tiår var dessverre et grimt forvarsel for tiden som ville komme i det øyeblikk Saddam ble jaget fra makten. I etterkant av intervensjonen i 2003 har de irakiske demokratene, Saddams fiender, kommet i posisjon gjennom frie valg, mens ba'ath-pampene lever under jorda. Terroraksjonene som vi har sett i Irak de siste fem årene savner sidestykke. Saddam skjønte at bilbomber og selvmordsangrep var enkle og effektive våpen for å skape frykt og kaos. Nå har hans arvtakere formalisert alliansen med religiøse terrorgrupper. Den dag i dag samarbeider al-Qaida åpent med ba'athistene. Forskjellen er at terroren i Irak – samt i land som Israel, Palestina, Egypt og Pakistan – ikke lenger er statsstøttet av de irakiske myndighetene.

Før Irak-krigen i 2003 ble det fremmet flere påstander om Saddams regime som senere har blitt avkreftet. Noen påstander har imidlertid blitt fastholdt.

Hva gikk 45-minutterspåstanden ut på? "...Formuleringen av 45-minutterspåstanden i den britiske etterretningsmappen var så generell at det var uklart om den viste til slagmarksvåpen eller missiler. Satt sammen med de andre påstandene i mappen var tolkningen om at Saddam kunne angripe Vesten med missiler utstyrt med masseødeleggelsesvåpen innen 45 minutter én av flere mulige tolkninger."

Forsøkte Saddam å skaffe uran i fra Niger? "...Da Irak drev sitt atomprogram på 1980-tallet, kjøpte Saddam uran fra Niger. Under hele 1990-tallet mistenkte FNs atombyrå (IAEA) at Irak ville starte opp sitt atomprogram på nytt. I 2002 fanget britisk etterretning opp et brev fra Iraks "atomdiplomat" Wissam al-Zawahiri som avslørte at Irak jaktet på uran fra Niger."

Se også min samleside om Irak.

Posted by håvard simensen at 08:01 AM | Permalink

Jeg kan bare forsøke å forestille meg hvordan den politiske og seksuelle oppvåkningen på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet må ha artet seg. For en psykedelisk tid! Hippiene og de politiske venstreradikalerne var to ulike solidaritetsbevegelser som hadde mye til felles, på tross av de åpenbare ulikhetene. Begge grupper var motstandere av eiendomsretten. De mente at det liberale demokratiet var låst fast til borgerlig konservatisme, en falsk og undertrykkende livsstil. Radikalere var mer intellektuelle, mens hippiene var mer seksuelt tilfredsstilt.

Frigjøringen fra tradisjonelle verdier som beat-poetene i USA og kulturradikalerne i Norden var pionérer for, ble dratt ut i det ekstreme av hippiene. Disse ungdommene i USA og Europa praktiserte et hemningsløst kjønnsliv, de foretok en slags kollektiv samfunnsutmelding. Men på tross av sin uttalte, grenseløse solidaritet, var hippiene late og egoistiske. De snakket med avsky om det moderne livet, som de selv nøt godt av, og de tok knapt ansvar sine egne handlinger i det hele tatt. Aldri i menneskehetens historie har det vel eksistert en sekt som har hauset opp kjærligheten mer enn hippiene. For hippiene var kjærligheten en blanding av seksuell ukritiskhet og den mest grøtete åndelighet tenkelig. De trodde kjærlighet var en slags overordnet naturrettighet. De mente at de hadde rett til å være ruset på kjærlighet – til enhver tid.

Samtidig med denne pinlige hippie-russetiden gjorde studentene i Paris opprør, og gateprotestene mot Vitenamkrigen ledet til en rå politisk radikalisering av deler av venstresiden. I Europa utviklet det seg subgrupper som omfavnet en absolutt likhetstankegang. Disse radikalerne greide det kunststykke å idealisere Sovjetunionen og Røde Khmer. Mange av aktivistene var akademikere. (Det er bare intellektuelle som er i stand til å rettferdiggjøre venstrefascistiske regimer.) For kommunistene og 1970-tallets radikalere sammenfalt deres visjon om kjærlighet med “saka,” og som alt annet blant disse regeltro tørrpinnene, var de i besittelse av et arsenal av dogmatisk litteratur om emnet. Marx skrev jo i sitt kommunistiske manifest at han ønsket å avskaffe eiendomsretten. Han var vel for kjærligheten, da? Kjærligheten er jo grenseløs. Den skyr faste rammer. Eller?

Det er et komisk drama som utspiller seg i Lukas Moodysons film Tilsammans. I et sosialistisk bokollektiv i 1970-tallets Sverige, bor den godslige Göran sammen med kjæresten, Lena. Hun spør han om de kan ha et åpent forhold, som jo seg hør og bør i den frie sosialismens ånd. For hvorfor skulle ikke radikalernes kritikk av den private eiendomsretten også omfatte den monogame “eiendomsretten” til ens partner? Göran svarer Lena: “Ja men… jag vill ju va' med dig!” Det høres unektelig eiesykt ut, noe også Göran innser. Derfor lar han seg overtale. Lena tar seg godt til rette i luken av seksuelt anarki. Til slutt sprekker det for Göran. “Du får inte trampa på mig mer!” Han blir fly forbanna og kaster kjæresten ut av kollektivet.

Bokollektivet i filmen Tillsammans ble etablert med universell kjærlighet som ideal – vi skal alle være tillsammans, ingen private eiendeler, ingen sjalusi. Dette naive håpet blir deretter opphøyet til et slags ufravikelig dogme. Som i alle andre organisasjoner som misforstår og hyper kjærligheten, innser deltakerne etter hvert at målsettingen er urealiserbar. Man kan ikke oppnå universell kjærlighet foruten gjennom tvang og selvfornektelse. Når medlemmene av bokollektivet aksepterer dette, vinner de tilbake sin fornuft. Utviklingen i bokollektivet korresponderer hundre prosent med evolusjonen til helt ordinære, sosialistiske studiesirkler.

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink

Noen ganger, midt i en roman, skjønner hovedpersonen med ett hva som er det eneste rette handlingsmønsteret videre. Han ser nøyaktig hva han er nødt til å gjøre, hva som fremstår som det mest hensiktsmessige valget. Det er som om Gud selv bryter gjennom tåka og sier til hovedpersonen: “Dette er hva du må gjøre!” Men hvorfor er det slik, at hvis denne åpenbaringen av Det Rette skjer, så skjønner vi umiddelbart at hovedpersonen kommer til å snu og gå en helt annen vei? Hvorfor er det slik at innlysende handlinger er så lite forlokkende for en leser? Hvorfor er det så... kjedelig å gjøre det rette?

I gårsdagens tekst om Spitzer-saken hevdet jeg at selvinnsikt alltid leder til mer frihet for enkeltmennesket. Jeg må nyansere denne påstanden. Jeg har reist nok rundt på denne lille planeten til at jeg innser at ikke alle kulturer stiller det samme kravet til konsistens i ens personlighet som vi gjør i Nord-Europa og USA.

Vi ønsker ikke alltid å gjøre Det Rette, fordi det kan være andre handlingsmønstre som gir mer glede. Dersom dette er sant, blir det samtidig feil det som psykologene og kulturradikalerne alltid har hevdet, at sannheten om oss selv er en forutsetning for lykke? Svaret kommer an på hva man mener med lykke. Det er i hvert fall ikke nødvendigvis mer behagelig. Forbudte handlinger har en tendens til å være mer opphissende.

Forelskelse, for eksempel. Denne form for nærhet med en annen person er noe ytterst privat. Det å begjære et annet menneske med kropp og sjel er en så kontroversiell tilstand at det er på grensen til å være topphemmelig. Selv når vi har å gjøre med en helt ordinær etablering av et monogamt forhold, minner den innledende tilnærmingen og kommunikasjonen mellom partene om en slags dekkoperasjon. Når man er forelsket føler man at man vet noe som ingen andre vet. Det er som om man kjenner en hemmelighet som man mistenker at andre kommer til å få sjokk over å få høre. Det føles kriminelt bra.

Når du er forelsket føler du deg rikere enn alle de rundt deg. Forelskelse er gleden av å fråtse i kjærlighet, på hemningsløst vis sammen med én annen person. Fullstendig fraværende er “solidariteten med de enslige, de ulykkelige.” Det er utvilsomt ganske frekt å være forelsket. Beinharde maoister og kommunister skal helst ikke forelske seg. Hvilken rett har du til å ha det så bra, når verden er så jævlig? Du har selvsagt ingen slik rett. Det står ingenting om kjærlighet i FNs menneskerettighetserklæring. Er det vel ikke også slik med litt hykleri, slik Spitzer forsøkte å praktisere?

Hvis de overnevnte observasjonene viser seg å være allmenngyldige, blir frihetsfølelse til en viss grad koblet til selvbedrag. Menneskene ønsker å ha mulighetene åpne. Vi liker å gå ned gata og vite at vi når som helst kan foreta et valg om hva vi vil gjøre de neste timene, selv om det vi bruker de timene til er noe beint frem tåpelig og uproduktivt. Frihet, også fra våre egne dogmer, vår egen moral, ser til å være en forutsetning for nytelse.

Vi har nemlig en så laber etterspørsel etter selvinnsikt at det er suspekt. Det er merkelig at vi ikke ønsker å lære oss selv bedre å kjenne, slik at vi kan forstå våre handlinger. Vi ønsker ikke å kartlegge alle våre karaktertrekk eller vrenge frem alle våre hemmeligheter i dagslys. Vi er mye mer fordervet enn som så: Vi søker å leve på en måte som gir oss tilfredsstillelse. Innskytelser som gir oss glede ser ut til å være viktigere for oss enn trygghet. For noen deilige, dysfunksjonelle egoister vi er.

Tankespinn: Dette er det tredje og siste innlegget med utgangspunkt i Spitzer-saken. Første del: Siviliasjonen felte Spitzer. Andre del: Til krig mot seg selv.

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink

Før skrev kulturradikalere pamfletter for å avvæpne religionens dogmer. I dag må vi passe på at ikke driftige kriminalitetsbekjempere får snikinnført den samme moralismen gjennom et sekulært lovverk. Mens psykologien i forrige århundret beskjeftiget seg med en vill underbevissthet hvor menneskets lengsler manifesterte seg i forvrengte drømmebilder, minner mediene i dag om en gigantisk «underbevissthet», like hysterisk som vårt indre kaos. Det at norske lesere har blitt vevd inn i privatlivet til en amerikansk guvernør som de færreste av oss en gang visste navnet på, vitner om at medieverdenen på finurlig vis appellerer til oss ved å fôre oss med skandaler og pikante detaljer. Det er som om vi drømmer med åpne øyne.

Eliot Spitzer var guvernør for delstaten New York. Etter å ha studert ved Princeton og Harvard Law School, ble han etter hvert valgt til statsadvokat for delstaten New York. I USA blir lederen av påtalemyndigheten i mange delstater valgt direkte av folket. Dette leder til høylytte valgkamper hvor det gjelder å fremstå som den sterkeste kandidaten. Den tøffeste kriminalitetsbekjemperen vinner. Spitzer ble en høyt profilert delstatsadvokat, en stjerne blant Demokratene, en god venn av Hillary Clinton. Han vant anerkjennelse for sitt iherdige arbeid for å sette en stopper for hvitsnippkriminaliteten på Wall Street. Han er gift og har tre barn. Da han i januar 2008 ble valgt til guvernør tok han initiativ til en rekke nye lover, de fleste relatert til det amerikanerne kaller «the War on Crime».

Kneble etterspørselen
En av sakene han syntes å være opptatt av, både som delstatsadvokat og guvernør, var å slå ned på sex-handelen. I 2004 tok han affære overfor et reisebyrå basert i Queens kalt Big Apple Oriental Tours. Byrået formidlet kontakt og reiser mellom amerikanske menn og prostituerte i Sørøst-Asia. Spitzer fikk stengt nettsiden til byrået og brakte bakmennene for retten. Han fremstilte aksjonen som en stor seier. Dette var første gang man fikk stoppet en organisasjon som drev sex-turisme med base i USA, hevdet han.

For hjelpeorganisasjonene som jobbet med ofre for menneskesmugling og sex-turisme ble Spitzer en helt. Da han ble guvernør, vant disse interessegruppene hans øre med et radikalt forslag om kriminalisering av sex-kjøp. Etterspørselen måtte angripes. Taina Bien-Aimé i organisasjonen Equality Now, sa følgende: «Spitzer var den eneste som skjønte det. I motsetning til hundrevis av andre politikere og representanter for påtalemyndigheten». Loven ble vedtatt i 2007. Maksimumsstraffen for sex-kjøp ble hevet fra tre måneder til ett års fengsel.

Skandalen
Skandalen sprakk mandag før påske. Det kom frem at Spitzer hadde kjøpt sex fra en kvinne som jobbet for et eskortebyrå på Manhattan. I forbindelse med et møte i Washington D.C., booket han to hotellrom. På det ene rommet installerte han den prostituerte. Hun ble sendt med tog fra New York. Han punget ut med 23.000 kroner i cash for å ligge med henne. (Hun fikk betalt halvparten av pengene selv, den andre halvparten fikk eskortebyrået). I ettertid har det kommet frem at han også tidligere benyttet seg av eskortetjenesten. Til sammen skal han ha betalt firmaet over 80.000 kroner.

Enkelte religiøse moralister bruker sin skamfølelse til å nedfelle moralske dogmer som de hevder stammer fra Gud. Det er ikke nok for disse teologene å undertrykke sin egen seksualitet: De ønsker å innskrenke sex-livet til alle andre også. Spørsmålet de stiller seg er: «Hvordan hadde vel verden sett ut, dersom andre mennesker fikk anledning til å nyte godt av de gledene jeg selv har forsaket?»

Men slik form for moralisme er ikke begrenset til de troende. Også en ambisiøs, amerikansk guvernør - i tospann med en selvrettferdig allmue - kan få vedtatt regler som innskrenker seksualiteten. Hvem vet hva Spitzer tenkte, da han bestemte seg for at det eneste rette var å gå til aksjon mot etterspørselen? Visste han at han også gikk til kamp mot sine egne drifter? Loven som han fikk vedtatt, rettet seg spesifikt mot slike som han selv: Frustrerte menn som kjøper sex for å få utløp for sin kåthet.

Frigjort?
Denne lille historien revitaliserer en serie spørsmål knyttet til moralisme og frihet. Prostitusjon er en aktivitet som stadig flere vestlige land nå forsøker å kriminalisere. Forbud mot sex-kjøp omfavnes av politikere og representanter for ordensmakten. Men kriminalisering er ikke nødvendigvis et tegn på fremskritt, selv om intensjonen kan fremstå som edel nok. Det går også an å få bukt med den moderne slavehandelen (à la den vi så i filmen Lilja 4 Ever) uten at man behøver å arrestere alle som kjøper sex.

Likevel trenger man ikke underslå at de verdikonservative har et poeng når de sier at etterspørselen etter prostitusjon er uttrykk for en seksualitet løsrevet fra kjærlighet. Denne analysen er faktisk også kulturradikal. Hans Jæger beskrev problematikken godt i Fra Kristianiabohemen fra 1885. Han mente imidlertid at seksualitet og kjærlighet ikke kunne forenes ved tvang - slik som religiøse dogmer og moralistiske lover gjør forsøk på. Det hjelper ikke å kriminalisere sex-kjøp. Det finnes ingen kollektive løsninger på personlige kvaler. Et godt eksempel er loven som Spitzer fikk innført i New York. Spitzer gikk til krig mot seg selv.

I USA og Europa lever vi det man kaller «seksuelt frigjorte» samfunn. Men er det ikke da mistenkelig at fjernsynskanalene og avisene hele tiden virker så opptatt av sex? Vitner ikke dette om at vi lever i en kultur som fortsatt sliter med å akseptere menneskets natur? Hvis vi hadde hatt et så avslappet forhold til seksualiteten vår, hvorfor kjøper stadig flere unge menn sex? Hvorfor sprer nettpornoen om seg? Vi reflekterer sjelden over det. Hvis vi skulle ha gjort det, måtte vi ha vendt blikket innover.

På samme vis som i Hans Jægers tid, må vi holde fast ved troen på at sannheten alltid frigjør. Den frykt for nærhet mellom mennesker som de verdikonservative setter fingeren på, skyldes kanskje at vi ikke kjenner oss selv. Ved å lære mer om oss selv, vil vi lettere kunne akseptere andre. Dette vil på sikt også frarøve prostitusjonen mye av dens appell, fordi hele markedet for kjøp av sex lever av mørket, av skam. Selvinnsikt, opplysning, er den eneste oppskriften på hvordan vi kan skape mer «varme i samfunnet» - slik moralistene etterlyser. Men for å komme dit må vi gå motsatt vei. Spitzer-skandalen viser at moralistene har misforstått. De går feil vei.

Serie: En versjon av denne teksten stod i Bergens Tidende den 07.04.2008. Tegn et abonnement på BT her. Dette er det andre innlegget av tre med utgangspunkt i Spitzer-saken. Første del: Siviliasjonen felte Spitzer. Tredje del: Det rette.

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink

Our democratic societies were founded on words of tremendous effect: Without the vocabulary of the Declaration of Independence, the American Constitution and the Universal Declaration of Human Rights, it is difficult to imagine what our world would have looked like today. But note: In these documents there is no obligation to love one another, or to believe in any God. Equality before the law is not the result of emotional pleas to show loyalty. The fundamental rights enshrined in the above-mentioned texts are the result of an understanding of the limits of politics. Americans are patriots not because they are asked to be so, but because the foundation of their republic was one of the few momentous accomplishments of humanity. The Declaration of Independence and the Constitution are worthy of patriotism. To administer this legacy is the privilege of American politicians. In the business of politics, principled thinking should triumph emotion, as was done when the United States of America was born.

Barack Obama’s speech on race was an event that both manifested his strengths and exposed his shortcomings. For Obama, it had become a matter of urgency to explain his association with an anti-American and xenophobic pastor. For the public, Obama’s speech was an opportunity to study if he was ready to face criticism head-on. But instead of a clear response to the questions concerning his association with Reverend Wright, he held a more of a sermon than a speech. Obama talked about the history of race animosities in America. He cited Christianity’s ‘obligations to love one another, to care for the sick and lift up the poor.’ He quoted the demand found in all religions ‘that we do unto others as we would have them do unto us.’ He talked about moving beyond race and finding a ‘common stake in each other,’ about letting politics reflect that spirit as well. In one part of the speech he insisted that Americans must fix their public school system, because the children who suffer from lack of proper education are not ‘their’ kids, they are America’s kids, and ‘we will not let them fall behind in a 21st century economy.’ The speech was an attempt to spark patriotism, to remind Americans of the project that they have in common: To bring about a more perfect union with justice and liberty for all. For that to happen, it is necessary to move beyond prejudices that hamper progress, Obama said.

Embracing Christ
Obama is a religious man and he refers to his faith, Christianity, in his campaign. This is what he said in another speech at the Building a Covenant for a New America conference, back in June 2006: ‘You need to embrace Christ precisely because you have sins to wash away – because you are human and need an ally in this difficult journey. It was because of these newfound understandings that I was finally able to walk down the aisle of Trinity United Church of Christ on 95th Street in the Southside of Chicago one day and affirm my Christian faith.’ Obama said that ‘kneeling beneath that cross on the South Side, I felt that I heard God’s spirit beckoning me. I submitted myself to His will, and dedicated myself to discovering His truth.’

In what way can religion help transform American society? In today’s climate of revitalized mystification, some writers in the US claim that ‘religious feelings’ must be protected as something sacred – as some kind of supersensitivity. Also, many on the European Left say that religion furnishes an individual with an unshakeable conviction, a semantic core, which helps him or her withstand the pressures of the occultist phenomenon of ‘Neo-Liberalism.’ These leftists say that a new solidarity movement consisting of leftists and religious forces should challenge today’s capitalism. I disagree wholeheartedly.

Building societies that provide opportunities for all does neither require religion nor political leaders that inspire. A highly capitalist country like England was able to put in place universal health care, including dentistry, without any star struck political leadership. Similarly, in the Nordic social democracies we have social benefits, paid maternal leave, free education through university level, free health care and unprecedented degrees of social equality. Social mobility is in fact more prevalent in Norway and Denmark than in the United States, according to a recent study from LSE. Despite a dreary cultural climate, and extremely uninteresting politicians, the Nordic countries have been able to establish a social order that combines strong market economies with social justice.

Solidarity
There is a perception in the US that the quality of a politician is somehow strengthened by religious devotion. Religious leaders claim that religion help create a more just society. But comparisons of public religiosity and social justice in Western countries fail to show any relation between faith and solidarity. On the contrary, it appears that the more religious the population is, the less qualified society is to reduce the gap between rich and poor. (Scandinavian countries have the world’s most nonreligious populations.) In a study of foreign aid – both private and governmental support – the Centre for Global Development found that ‘the least church-going rich countries’ give the most money to development in poor countries. Apparently, the practice of charity, benevolent giving, words of solidarity and calls for us to love our fellow man in the name of religion does not necessarily materialize in policies. One can perfectly well have a social just system without any proclaimed obligation for all to love one another. Economic benefits, job creation, rights to free healthcare and education have not been put in place through empathy, but through a simple rationale: We want a socially just society because we want everybody to have the opportunity to live a good life. There is no need to ground justice in any supernatural obligation.

This is not to say that our culture does not need explorations of what love is. Of course we need inspiration. For that, we’ve got novels, movies and music. We’ve got Shakespeare, Hollywood and, yes, we have religious fairytales that provide some people with comfort. We have writers, composers and preachers that remind us of what it means to be human. In all cultures we need narratives that open our eyes to our common reality. In modern capitalist economies our fates are in fact more entwined than in traditional societies. The work of our fellow man is essential to the survival and functioning of our own lives, so our cohesion ought to be stronger. Like we say in Scandinavia: ‘We are all in the same boat.’ Recognition of citizenry is often built through such culturally transmitted catch phrases – through words. Yes, even a politician’s words can sometimes provoke such revelations. But then, we all know that a politician will say anything to get elected. The actual power of a politician in office to create unity is, and ought to be, limited. Most of the work of a politician consists of manoeuvring in order to find compromises and build effective policies. Politicians cannot make us love one another.

Unity through faith?
What did Obama’s speech on race have to do with politics, after all? The tasks of the president of the United States seem to me to be very different from that of a reverend attempting to make people ‘come together’ or to ‘show compassion for those who suffer.’ In his speech, Obama did not explain to voters why he – for twenty years – continued to frequent a church that had the opposite message of that of unity. Reverend Wright was a divider, not a uniter. Obama’s campaign so far has been more successful at articulating the longing for harmony found in every person, and manifested in every religion, rather than actually outlining policies for how social change, real social justice, is to come about. (His attempts at policy-making have been unimpressive.) His campaign slogan ‘Change we can believe in’ appears to be a perfect one for Obama: It means nothing specific. It is faith-based. Believe in me, and change will follow. Unfortunately, such words have little to do with the hard work required to establish a more social just society.

The strategy of Nordic social democrats has been to work toward more or less the same vision of social justice that religious leaders claim to yearn for, but by using a diametrical opposite rhetoric: We must ourselves build a free, just and prosperous society. God is of no importance in this regard. Justice must be achieved in this life, not in an imagined afterlife. If you become unemployed or sick, society will provide for you through cold, bureaucratic measures, not through artificial charity. The state can only provide you with rights, services and money. Empathy must come from elsewhere. The sentences above can scarcely be regarded as inspirational. But such disillusionment usually creates an environment for sane political judgements. I just cannot imagine a successful Scandinavian politician claiming to be ‘beckoned by God’s spirit,’ encouraging citizens to ‘love one another’ and being a member of a church with a racist revered.

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink