contexploration

Intet folkeslag i verden er mer villig til å endevende sine samfunnslederes privatliv enn amerikanerne. Tilsynelatende tar de affære med sine traumer med en ufravikelig overbevisning om at sannheten må frem i lyset. Amerikanerne vil ha ledere med karakterstyrke. Allmuen krever innsyn for å kunne ha tillit. Hemmelighetskremmeri tar de avstand fra. Det å nekte å utlevere sitt privatliv oppfattes som gammeldags og usunt. Amerikanerne er frie og tolerante. De bryter tabuene. Og ikke minst ønsker amerikanerne å saumfare sine folkevalgtes familieverdier. Politikere med en machoseksualitet som løper løpsk er for eksempel noe som sjelden slår godt an blant amerikanske velgere.

Frontlinjen
Det finnes gode grunner til å unngå full utlevering av den mannlige machoseksualiteten, rent rasjonelt. En viss diskresjon er faktisk noe som selv amerikanerne er avhengige av, på tross av at de hele tiden sier at de ønsker åpenhet. Mystikk er en del av spillet, noe av det som får kjønnsmarkedet til å fungere. Forførelsen lever. Verden vil bedras. Menn og kvinner vil lulles inn i fantastiske forestillinger om det perfekte forholdt – ’till death do us part. Vi du egentlig vite den fulle sannheten om din partner? Også amerikanerne forbeholder seg retten til å holde visse ting skjult i sin påtatte åpenhetskultur.

Resultatet blir hykleri. Det er en fornuftig respons, alt tatt i betraktning, men altså på kollisjonskurs med tidens ånd. Guvernør Spitzer og alle andre som blir involvert i sex-skandaler befinner seg i stormens øye, de er på frontlinjen for det funksjonelle hykleri. Ansvarlige for samfunnets vel og vel, viser det seg at disse lederne likevel avstår fra å etterleve tidens standard for god oppførsel til punkt og prikke. I skjul rydder de seg en intimsfære bak fasadene hvor de forholder seg til sin egen virkelighet og ikke blir totalt oppslukt av massens forventninger om hvem de burde være.

For disse lederne å faktisk være slik de utgir seg for å være, hadde jo innebåret et enda mer alvorlig bedrag. Jeg snakket med en tidligere medarbeider av Bill Clinton som sa: “Mot slutten av arbeidsdagen kunne man se blikket hans flakke rundt i møterommet. Han så seg alltid rundt etter pussy.” Men Clinton ville naturligvis aldri ha eksponert et slikt karaktertrekk for folket i et intervju eller i en tale. “I want to run for president in order to serve my country and meet hot chicks.” Dersom amerikanske politikere svarte til velgernes puritanske forventninger om hvem de burde være – som om de var ett hundre prosent familiekjære homies – hadde de alle endt opp som fundamentalistiske populister.

Sivilisasjon
Mannlig machoseksualitet – dette at mektige menn med mulighet benytter seg av sine fortrinn til å skaffe det de dypest sett vil ha, nemlig attraktive kvinner som i sin tur vil ha de, vel og merke hvis de er vinnerne – er opplagt en skandaløs atferd i vår tid. For en mannlig samfunnsleder – en politiker – å argumentere åpent og ærlig for at denne atferden er legitim, er overhode ikke rasjonelt. Vi skjønner det alle sammen. Verken Clinton eller Spitzer er idioter.

Men kan et slikt moderat hykleri i privatlivet avvikles uten samtidig å ta et grunnleggende oppgjør med selve samfunnsåndens hykleri – kravet om at lederne må ha en plettfri karakter – slik det er innebygd i den amerikanske, politiske kultur? Nei. Et slikt oppgjør faller ikke på noen enkeltperson å ta. Det er nå en gang slik at menn tenner på kvinner. Menn med makt og penger vil – gisp! – ofte ha kvinner som er unge og vakre. Menn som har lykkes i livet, føler kanskje dette sterkere. Disse vinnerne har mye å “gi” kvinner, og det de kan “gi” kan også bidra til at de “får” det de vil ha i en byttehandel. En slik utveksling av tjenester vil som regel skje i smug, slik som når en samfunnstopp betaler en luksusprostituert for sex.

Er dette en fryktelig sannhet? Naturligvis. Men ikke desto mindre sann. Det er kanskje et resultat av den sterkestes rett, som over alt ellers i naturen. Men en samfunnsgavnlig utvikling – ja, faktisk hele vår sivilisasjon – innebærer en gradvis bevegelse bort fra det vi anser som det naturlige, bort fra slike sannheter – i hvert fall de sider av den som ikke passer utviklingens agenda. Det er ikke tilfeldig at nettopp machoseksualiteten til mektige menn har blitt for dunkel til å tåle dagens lys. Slik atferd har for mye av den sterkestes rett i seg til å gå hånd i hånd med betingelsene for en sunn samfunnsutvikling.

Ubehaget i kulturen
På denne bakgrunn er det forståelig om en mannlig samfunnsleder kan oppleve sin seksuelle appetitt som en byrde. Han skjønner at det er galt å ha det begjæret som han har. Han vil kanskje til og med gjøre forsøk på å sette kjepper i hulene for seg selv, kriminalisere seg selv, så å si. Samtidig er han ikke så ulik alle andre organismer i naturen som heller ikke kan noe for at de har det begjæret de har. Spitzer og andre politikere i det amerikanske samfunnet som har kjempet seg frem til vinnerposisjoner – ofte ved å tale de svakestes sak – havner altså i den klemma at de ikke kan kjempe for sin egen sak som resultat. De kan umulig stå med rak rygg og høste fruktene av sin innsats for å utøve makt. De må enten bli hyklere eller forlate politikken.

Samfunnsfellesskapet er avhengig av borgernes oppslutning om systemet. Moderne samfunn forsøker å legge forholdene til rette for at barn fødes og vokser opp til å bli produktive borgere, arbeidstakere, skattebetalere, foresatte, gode naboer. Vi ønsker gode oppvekstvilkår for barn. Evolusjonspsykologenes teori går ut på at kvinner er “programmert” til å oppsøke ressurssterke menn som kan sikre dem selv og deres avkom. Men vi kan kanskje si at det moderne velferdssamfunnet har overtatt deler av denne rollen og tilrettelegger livet bedre, slik at kvinner ikke er avhengig av mannlige formyndere. Dette er bra for samfunnets overlevelse og vekst. Nøkkelen ligger i å avlaste de som er mest tynget av familiepliktene. Kvinner blir mer produktive for samfunnet. Kvinner har i dag mer eller mindre samme mulighet for livsutfoldelse som menn tradisjonelt har hatt.

I prestestyrte samfunn som Iran og Saudi-Arabia, derimot, blir kvinner holdt utenfor. De kan ikke bidra i samfunnslivet eller økonomien på samme vis som i Vesten. Samfunnstoppene i disse landene ser likevel ikke på sin egen kultur som kvinnefiendtlig. De mener tvert i mot at de har etablert et kjønnsrollemønster som utviser mer respekt for kvinnenes ære. Prestene innbiller seg at de har skapt en større grad av solidaritet i samfunnet, men i realiteten tenker de ikke kollektivt nok. Autoritære samfunn sakker akterut. De taper i den globale konkurransen. Strømmen av politiske og økonomiske flyktninger til vestlige land vitner om dette. De mekanismer som hemmer vestlige maktmenns mulighet til å ta seg til rette uten å hykle, er de samme som vitner om Vestens sivilisasjon. Sigmund Freud spådde at sivilisasjonen ville skape større og større ubehag for individet, jo høyere grad av utvikling vi oppnådde. Spitzer-saken viste oss ett tilfelle der Freud hadde rett.

Serie: Denne teksten er den første av tre i en serie med utgangspunkt i Spitzer-saken. Andre del: Til krig mot seg selv. Tredje del: Det rette.