contexploration

Osmundsen never at ektefellen verken ble trodd av Graver-utvalget i UDI-saken eller av VG i trafikkuhell-saken. Manuela Ramin-Osmundsen ble heller ikke trodd av pressen da hun sa at hun ikke var omgangsvenn av Ida Hjort Kraby. Terje Osmundsen gir ektefellens versjon av disse hendelsene. Han føler at hun blir mistenkeliggjort. Men Dagbladets journalister tar feil når de skriver at han antyder rasisme.

De aktuelle setningene i e-posten fra Osmundsen går som følger:

”Hver og en får vurdere om det er noe mønster i de tre episodene - og hvor de først starter - som like godt kunne ha rammet en norsk mann eller kvinne. Jeg frykter at usiviliserte krefter er i ferd med å gjøre stor skade. Hvis det sivile samfunn noen gang har en rolle å spille, så må det være nå.”

Den første setningen er kronglete skrevet. Det finnes to tolkninger. Den ene er at Osmundsen spør om det er et mønster i episodene, og at han etter den innskutte biten (”og hvor de først starter”) presiserer at episodene like godt kunne ha rammet en hvilken som helst annen person.

Den andre tolkningen er at Osmundsen mener at leseren må vurdere om det er mønster, og at han deretter spør: ”Kunne dette mønsteret like gjerne ha rammet en norsk mann eller kvinne?” Osmundsen antyder i så fall at Manuelas utenlandske opprinnelse kan ha påvirket kritikken hun har blitt utsatt for – en ”underliggende og skrittvis nedbrytning av tilliten til hennes ord,” som han formulerer det.

Men forskjellsbehandling på bakgrunn av opprinnelse er uansett noe helt annet enn diskriminering på bakgrunn av hudfarge – ”rasisme.” Terje Osmundsen har ikke antydet ”rasisme,” noe han også benektet da han ble direkte spurt av VG. Det er Dagbladets journalister som leser ”rasisme” inn i e-posten. Det er urettferdig overfor Osmundsen.

Dette minner om en ordveksling fra våren 2006, da det ble kjent at Manuela Ramin-Osmundsen ikke var norsk statsborger mens hun var UDI-direktør. Fremskrittspartiets formann Carl I. Hagen advarte mot å ha utenlandske borgere i toppsjiktet av norsk utlendingsforvaltning. Selv om Hagen feilaktig trodde at direktørstillingen i UDI var en embetsmannsstilling, fremmet han synspunkter som i det store og det hele var i tråd med Grunnlovens ordlyd: Paragraf 12 og 92 sier at embetsmenn og statsråder er nødt til å være norske statsborgere.

Carl I. Hagen sådde tvil om Manuela Ramin-Osmundsens lojalitet på bakgrunn av hun var fransk statsborger. Men han sådde ikke tvil om hennes kvalifikasjoner fordi hun hadde en annen hudfarge. Hans uttalelse ble likevel stemplet som ”rasisme.” Stortingsrepresentant Afshan Rafiq sa at ”dette viser at Carl I. Hagen aldri kan bli fri for rasisme.” Dagsavisen hadde en lederartikkel som hevdet det samme. Utenriksminister Jonas Gahr Støre sa at Hagens utsagn var ”fremmedfiendtlighet og grenset mot rasisme.”

Etter Hagens uttalelse var det – helt konkret – politikere og lederskribenter som ”antydet” rasisme, men jeg kan ikke huske at noen i Dagbladet påpekte det.

Diskriminering på bakgrunn av hudfarge er svært krenkende. På tilsvarende vis vil en person feilaktig beskyldt for hets på bakgrunn av hudfarge oppleve påstanden som sjikane. I tillegg kan man mistenkeliggjøre andre ved å hevde at de har kommet med slike feilaktige anklager. Det avgjørende er hva som faktisk har blitt sagt. Man må gå konkret til verks når man møter anklager knyttet til ordet ”rasisme.”

*

Jeg har tidligere kritisert Manuela Ramin-Osmundsens korte tid i UDI-ledelsen. Men det var norske mediers håpløse umodenhet som var skyld i at hun ble hauset opp som en slags ikon for innvandrere da hun kom med i regjeringen. Hennes arbeid burde bedømmes på bakgrunn av det hun fikk utrettet – som et individ. Hun representerer ingen andre enn seg selv.

Jeg fikk sansen for det hun forsøkte å få til som statsråd. Hun tok blant annet opp at det var komplett uakseptabelt å fysisk avstraffe barn (noe ørefiksentusiasten Aslam Ahsan tydeligvis ikke har glemt). I tillegg rettet hun søkelyset på voldelige kvinner som slår menn og barn. Dette temaet har vært dysset ned, og det står respekt av at hun trakk det frem i lyset.

Manuela Ramin-Osmundsen burde overlatt ansettelsen av barneombud til en settestatsråd, men hun har blitt utsatt for en disproporsjonal fordømmelse i mediene. Da hun gikk av fikk hun slengt en masse beskyldninger mot seg om at hun hadde ”sveket” hele det norske folk, at hun hadde vært en dårlig ”rollemodell” for innvandrere og at hun hadde begått en ”politisk dødssynd.” I tillegg ble ektemannen beskyldt for å ”antyde rasisme.”

Ikoniseringen av henne ble foretatt av mediene selv. Når de senere river sitt eget glansbilde i filler, står det til hennes ære at hun var uten skyld i denne delen av farsen. Jeg kommer ikke på en eneste situasjon hvor hun forsøkte å smykke seg med sin bakgrunn. Et fungerende multikulturelt samfunn får vi først når ingen tillegges slike symbolske forpliktelser. På dette området var Manuela Ramin-Osmundsen en pionér. Forhåpentligvis kommer mediene slentrende etter.