Obamas strategi – en oppskrift på folkemord
De seneste årene har vi blitt påminnet om tragedien i Rwanda gjennom en serie filmer og dokumentarer. Folkemordet fikk gå sin gang takket være at FN-soldatene trakk seg ut av landet. Igjen og igjen har vi blitt fortalt at vestlige land gjennom sin unnfallenhet hadde et medansvar for borgerkrigen som kostet opp mot 800.000 sivile livet. Det er sterke ord, men det finnes gode grunner til å argumentere slik. Historien har vist at verdenssamfunnet kan sette en stopper for etnisk rensning. Ingen etniske grupper i verden står fritt til å systematisk gå løs på mennesker med en annen bakgrunn. Menneskerettigheter må gå foran nasjonal suverenitet.
Verdenssamfunnet grep inn etter at serbiske militser gikk amok ved å drepe åtte tusen muslimske bosniere i Srebrenica. Det samme skjedde noen år senere, da den serbiske nasjonalisten Slobodan Milošević startet sin kampanje for å rense Kosovo. Nato gikk til aksjon, på tross av at FNs sikkerhetsråd ikke ville gi sin godkjenning. Kosovo-aksjonen var en riktig intervensjon. Det samme var intervensjonen i Liberia i august 2003 da amerikanske og afrikanske AU-soldater gikk inn for å stanse voldsspiralen. Noen ganger må man dessverre bruke militærmakt for å sette en stopper for en konflikt, på samme vis som at politiet i en rettsstat er avhengig av å kunne ty til makt for å pågripe voldelige personer.
Obamas plan
Den demokratiske presidentkandidaten Barack Obama har lovet å trekke alle amerikanske styrker ut av Irak i løpet av 2009 dersom han blir president. Obama sier at dette vil gjøre “slutt på krigen.” Men som alle vet er det ikke amerikanske soldater som er skyld i de høye sivile dødstallene i Irak: Bombeangrepene mot markedene og den etniske rensningen er det religiøse terrorister og etniske militser som står bak. Tvert i mot har den endrede taktikken til amerikanerne redusert intensiteten av “krigen,” men ved å følge motsatt anbefaling av Obama: Den amerikanske troppeoppbygningen er årsaken til at volden i Irak har blitt halvert i løpet av 2007.
Den irakiske regjeringen kan når som helst be koalisjonsstyrkene om å forlate landet, en henstilling som USAs president George W. Bush har sagt at han vil etterkomme. Foreløpig er imidlertid verken de folkevalgte eller befolkningen i Irak tilhengere av at styrkene trekkes ut. Alle skjønner hva resultatet ville ha blitt – bortsett fra Obama. Gjennom troppeoppbygningen er man på god vei til å stanse det som var et tilløp til borgerkrig etter at al-Qaida sprengte Samarra-moskeen i 2006. Å utløse borgerkrig var planen til al-Qaida-leder al-Zarqawi. Den amerikanske generalen Petraeus skjønte at sikkerhetsvakuumet i Irak måtte tettes. Dersom Obama blir president og trekker USA ut av Irak neste år vil sikkerheten forverres. Det vil bryte ut kamper mellom de sekteriske militser. Resultatet vil bli folkemord.
Dialog?
Obama sier på sin side at han tror borgerkrig i Irak etter tilbaketrekningen vil kunne forhindres gjennom “nødhjelp og diplomati.” Det kan virke noe naivt. I etterkant av uttalelsen om å trekke ut styrkene måtte hans briljante eks-rådgiver Samantha Power drive brannslukking. Hun fortalte mediene at planen var “best-case scenario,” og at man naturligvis ikke kunne forvente at Obama i Det hvite hus ville bygge sin politikk på utsagn som han hadde kommet med som presidentkandidat.
Tidligere i kampanjen har Obama kritisert den såkalte Bush-doktrinen om forkjøpskrig: Amerikansk militærmakt bør ikke anvendes i strid med et annet lands suverenitet uten provokasjon mot USA, mener Obama. Men i en debatt som jeg så mens jeg var i USA nylig, sa han likevel at han som president ville ha sendt amerikanske tropper inn i Pakistan for å ta Osama bin Laden, noe som utvilsomt utgjør militær intervensjon, selv om al-Qaida ikke er en del av det pakistanske statsapparatet. Obama satte ingen vilkår om FN-samtykke. En av Obamas favoritt-termer er “dialog,” men i Pakistan-scenariet satte han ikke særlig lit til diplomati. Hillary Clinton sa i den samme debatten at hun aldri hadde beordret en slik aksjon uten eksplisitt godkjenning fra den pakistanske presidenten.
Retorikk
Det kan virke som om Obama vingler i utenrikspolitiske spørsmål, slik Hillary Clinton også har gjort. Da Obama holdt folkemøter i Ohio sa han at han ville kreve reforhandling av North American Trade Agreement (Nafta) for å frede amerikanske industriarbeidsplasser. Hvis ikke, truet han med å trekke seg fra avtalen. Dette skapte bekymring. Den kanadiske generalkonsulen i Chicago kontaktet staben til Obama. Mente Obama virkelig det han sa? Var dette en ny, proteksjonistisk linje? Obamas økonomiske rådgiver Austan D. Goolsbee beroliget kanadierne ved å si at uttalelsen måtte tolkes som “posisjonering,” ikke politikk. Dette var en diskré måte å si at man her hadde med valgflesk å gjøre, ikke seriøse standpunkter.
Hillary Clintons kritikk av Obama har hele tiden gått på at han kommer med mange inspirerende ord, men har liten politisk tyngde. I kontrast forsøker Clinton å fremstille seg selv som den erfarne kandidaten som er best skikket for Det hvite hus (bortsett fra når hun begynner å gråte av selvmedlidenhet for åpent kamera i New Hampshire). Obamas kandidatur er fundert på amerikanernes håp om forandring. Han distanserer seg fra det politiske miljøet i Washington. Obama pleier å si at ord har mye å si. Han viser til formuleringer i Uavhengighetserklæringen og talene til Martin Luther King, Jr. Valgkampmottoet til Obamas er “Forandring som vi kan tro på.” Men Obamas ord bør man ikke tro på, noe irakerne kan prise seg lykkelig over.
Obs. Jeg har skrevet om Obama og religion her. Obama feiger unna et oppgjør med sin pastors rasistiske retorikk.
