contexploration

Så hvorfor gidder jeg å følge med på pressemeldingene til IRNA? Fordi de ikke ved én eneste anledning har nevnt hvorfor den ene tegningen ble trykket på nytt i Danmark: Forsøket på å drepe tegneren Kurt Westergaard. Det passer ikke inn i propagandaen til det iranske prestediktaturet å nevne denne helt avgjørende opplysningen. Allerede nå, to år etter den første publiseringen i Jyllands-Posten, har det blitt etablert en konspirasjonsteori: Tegningene er et ledd i krigen mot islam.

Denne myten blir ikke bare spredt av fundamentalistene selv, men – utrolig nok – også av medier i Vesten som har sine røtter på venstresiden. Det norske magasinet Ny Tid hadde i mars i fjor en lang oppsummering av karikaturstriden. Artikkelen hadde tittelen Muhammed og røverhistoriene. Artikkelen utvider bakgrunnsstoffet for opptøyene og drapstruslene, men den har også en tendisiøs fremstilling. I mine øyne er dette et forsøk fra Ny Tid på å omskrive samtidshistorien.

Ny Tid forsøker å fremstille Jyllands-Postens og Magazinets publisering av tegningene som hets av muslimer, mens tegningene i realiteten var en test av dansk selvsensur. Dette er to vidt forskjellige ting. Det første er diskriminering av en bestemt gruppe troende, det andre er en legitim belysning av religiøs ideologi og ytringsfrihet.

1. Hvorfor trykket Jyllands-Posten Muhammedtegninger?
September 2005 dukket det opp en debatt i dansk presse med utgangspunkt i Kåre Bluitgens vansker med å finne en tegner som var villig til å illustrere hans barnebok om Muhammed. Tre tegnere sa nei av frykt. På dette tidspunktet hadde man drapet på Theo van Gogh friskt i minne. Bluitgen fant omsider en tegner som ville illustrere hans barnebok, men vedkommende insisterte på å forbli anonym. Nyhetsbyrået Ritzau hadde en samtale med Bluitgen, og en journalist sendte ut en artikkel om hans problemer den 16. september. Artikkelen til Ritzau utløste en debatt om man hadde innarbeidet spesielle mekanismer for selvsensur overfor islam i Danmark. Hvorfor vegret danske kunstnere seg for å berøre islam, men ikke andre religioner?

En av avisene som dekket denne debatten var Jyllands-Posten. Redaksjonen stilte seg tvilende til om det eksisterte selvsensur blant danske tegnere, slik Bluitgen antydet. Kulturredaktør Flemming Rose skrev derfor et brev til tegnerne i Danske Bladtegnere med følgende invitasjon:

“Kære bladtegner

Vi skriver til dig i forlængelse af sidste uges offentlige debat om afbildingen af profeten Mohammed og ytringsfriheden i forbindelse med en børnebog af Kåre Bluitgen, hvor flere tegnere angiveligt har sagt nej tak til at tegne Mohammed af frygt for konsekvenserne. Morgenavisen Jyllands-Posten står på ytringsfrihedens side. Vi vil derfor gerne invitere dig til at tegne Mohammed, som du ser ham. Resultatet vil blive offentliggjort i avisen den kommende weekend. (...).

Jeg ser frem til at høre fra jer.

Med venlig hilsen

Flemming Rose
Kulturredaktør
Morgenavisen Jyllands-Posten”

Det er viktig å merke seg at Flemming Rose skrev at de innsendte tegningene ville bli trykket. Mange av tegningene som avisen mottok, var tegnernes harselering over Jyllands-Posten selv: Tegnerne snudde det samme spørsmålet mot redaksjonen: “Er dere lammet av selvsensur? Vil dere trykke tegninger som gjør narr av Jyllands-Posten?” Men Rose holdt sitt ord, og alle innsendte tegninger kom på trykk.

Ny Tids artikkel rettet opp Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekks versjon i boken Truet av islamister, om at Jyllands-Posten publiserte tegningene utelukkende fordi avisen mente ytringsfriheten var truet. Sannheten er at Jyllands-Posten ville finne ut om den var truet. Og var det egentlig kun tolv av 40 tegnere i Danske Bladtegnere som “tok oppfordringen” om å tegne, slik Selbekk hevdet? Ny Tid siterer en tegner som takket nei til invitasjonen fordi han mente det hele var en provokasjon, og en annen som følte seg misbrukt i etterkant fordi tegnerne ikke ble forespeilet hva de hadde begitt seg ut på.

Det var 44 medlemmer av Danske Bladtegnere på dette tidspunktet. Det danske fagbladet Journalisten har gått gjennom responsen på Roses brev: 5 tegnere var ikke lenger aktive tegnere, 6 mottok aldri brevet, 1 kunne ikke, 15 ønsket ikke å tegne, da de enten var motstandere av ideen eller mente honoraret var for lavt, 2 ønsket ikke å uttale seg til Journalisten, 3 kom man ikke i kontakt med, 12 sa ja til oppfordringen. De sistnevntes tegninger ble offentliggjort i Jyllands-Posten noen dager senere i bilaget KulturWeekend.

Flemming Rose fikk dermed testet påstanden om det eksisterte selvsensur blant tegnerne, og hans konklusjon etter å ha mottatt tolv tegninger var at det lovet godt for ytringsfriheten. Til Journalisten sa Rose at de mange bidragene var et “positivt statement for ytringsfriheden.”

Roses artikkel ved den opprinnelige publikasjonen av tegningene 30. september 2005 kan du lese her. Uten å lese denne artikkelen, vil man aldri forstå karikaturstriden.

I artikkelen til Rose heter det blant annet:

“Det moderne, sekulære samfund afvises af nogle muslimer. De gør krav på en særstilling, når de insisterer på særlig hensyntagen til egne religiøse følelser. Det er uforeneligt med et verdslig demokrati og ytringsfrihed, hvor man må være rede til at finde sig i hån, spot og latterliggørelse. Det er bestemt ikke altid lige sympatisk og pænt at se på, og det betyder ikke, at religiøse følelser for enhver pris skal gøres til grin, men det er underordnet i sammenhængen. Det er således ikke tilfældigt, at folk i totalitære samfund ryger i fængsel for at fortælle vittigheder eller afbilde diktatorer kritisk. Det sker som regel med henvisning til, at det krænker folkets følelser. I Danmark er det ikke kommet så vidt, men de anførte eksempler viser, at vi er på vej ind på en glidebane, hvor ingen kan forudsige, hvad selvcensuren vil ende med. Derfor har Morgenavisen Jyllands-Posten opfordret medlemmer af danske bladtegneres forening til at tegne Muhammed, som de ser ham.”

Ny Tid tok i samme slengen affære med Per Edgar Kokkvold, som i forordet til Selbekks bok Truet av islamister skrev at tegningene var “tenkt som et satirisk oppgjør ikke med Muhammed, men med dem som terroriserer og dreper i Muhammeds navn.” Ny Tid skrev at det snarere dreide seg om et oppgjør med “danske imamer og danske muslimer som ’insisterer på særlig hensynstagende til egne religiøse følelser.’”

Så hvem hadde rett? Sannheten ligger et sted i mellom Kokkvolds og Ny Tids versjon. Flemming Rose skrev faktisk at tegningene var en utfordring til “noen muslimer” som avviser det sekulære samfunnet, ikke et oppgjør med “danske imamer og danske muslimer,” slik Ny Tid hevdet. Forskjellen er ikke uvesentlig.

I tillegg hadde naturligvis hver av de tolv tegnerne sin egen motivasjon. Kurt Westergaard, som tegnet Muhammed med bombeturban, sa at hans personlige motivasjon var terrorisme som henter spirituell ammunisjon fra islam. Hans tegning var ikke rettet mot muslimer generelt.

For øvrig har det blitt gjort et poeng ut av at en innsendt Jesus-tegning av Christoffer Zieler ikke ble trykket av Jyllands-Posten i 2003. Dette brukes som et bevis på at Jyllands-Posten egentlig ikke driver med religionskritikk, men islamhets. Nå trykker aldri avisene alt det de mottar av innsendt materiale, men det må likevel påpekes at Kurt Westergaard flere ganger har hatt Jesus-karikaturer på trykk i Jyllands-Posten, og dette lenge før bråket om Muhammedkarikaturene. Westergaard, i likhet med Kåre Bluitgen, bedriver klassisk, kulturradikal religionkritikk. Likevel fremstilles de av mange som deltakere i en konspirasjon mot muslimer.

2. Hvem er Kåre Bluitgen?
Ny Tid skriver at Kåre Bluitgen: “slo gjennom som islam-kritiker i 2002 med et forslag om å ’stenke Koranen med menstruasjonsblod’.” Videre kalles hans barnebok om ’Koranen og Muhammeds liv’ for Bluitgens “anti-islamske barnebok”. Slik får man inntrykk av at Bluitgen er en person som er drevet av hat mot islam.

Bluitgen er en sosialist bosatt på Nørrebro med sin familie, midt i konfliktsonen mellom religiøs, patriarkalsk kultur og den toleranse som Danmark er kjent for. Han bok i fra 2002, Til gavn for de sorte, var et klassisk, kulturradikalt oppgjør med overtro. Boken var kontroversiell. Danske PEN tildelte Kåre Bluitgen Heibergprisen i 2003. Bluitgen forklarer i boken hvorfor tidligere generasjoner av danske radikalere så seg nødt til å utfordre kristendommen gjennom kritikk og harselas. Men hovedtemaet i boken til Bluitgen er endringene som skjedde i bydelen Nørrebro utenfor København da muslimske fundamentalister på 1990-tallet begynte å tre sine patriarkalske verdier ned over hodet på andre muslimer og fastboende dansker i strøket. Sekulære muslimer som var integrerte og hadde samkvem med dansker ble utsatt for trakassering.

Det er riktig å kalle Bluitgen for en motstander av religion, slik alle kulturradikalere bør være. Det er derimot feil av Ny Tid å fremstille han som en person som utelukkende er motstander av islam. (Du kan for øvrig lese et intervju med han her.) Barneboken hans om Muhammed følger derimot Koranens egen fortelling. Det er feil av Ny Tid å kalle denne boken for “anti-islamsk."

Det som Ny Tid med rette trekker frem som et grelt eksempel fra Til gavn for de sorte, er en avsindig oppfordring til venstresiden mot slutten av boken. Han foreslår en rekke stunts for å utfordre de muslimske fundamentalistene på Nørrebro, hvorav ett av forslagene er følgende:

“Venstrefløjen skal gå i offensiven. Gå i optog ned ad Nørrebrogade i København klædt i burkha, chador, tørklæder og lange frakker slæbende på en vognpark af klap- og barnevogne for til sidst at kaste det hele i en container på Blågårds Plads og stænke Koranen med menstruationsblod.”

Dette er usmakelig og barnslig. Det er religionskritikk på nivå med mullaløfting og Otto Jespersens bibelbrenning.

3. Kampanje mot muslimer?
Ny Tid mener for øvrig at turbantegningen er ekstra ille fordi den har “selve den islamistiske trosbekjennelsen” plassert i bombeturbanen, og fordi Magazinet publiserte Muhammedfaksimilen på “tilgivelsesdagen som markerer avslutningen på pilegrimsreisen til Mekka.” Mener Ny Tid at det hadde vært bedre å vente til neste uke med å trykke satiriske tegninger av Muhammed? “Det er derfor mange oppfattet tegningen som om den ikke rettet seg mot terrorister, men i praksis mot muslimer som kan gjenkjenne sin personlige tro i Muhammeds tente bombeturban” skrev Ny Tid.

Dette endrer ikke tegningens karakter vesentlig. Det hadde vel fortsatt blitt opptøyer og drapstrusler om tegneren bare hadde tegnet Muhammed med en bombe i en turban uten trosbeskjennelsen? Men, som jeg har nevnt tidligere: Ny Tid forsøker å lede oss til å tro at tegningene inngår i en kampanje mot muslimer.

4. Billedforbudet står ikke i Koranen
Ny Tid oppklarer videre at billedforbudet mot å tegne Muhammed ikke står i Koranen, slik Selbekk hevdet, men i haditer. Videre siteres en dansk imam ved navn Fatih Alev, som mener billedforbudet selvfølgelig ikke gjelder for ikke-muslimer. Så da burde vel tegningene egentlig ikke ha vært noe problem, da?

En interessant sammentreff er for øvrig at Fatih Alev også er sitert i Kåre Bluitgens bok Til gavn for de sorte:

“Der er kun én sandhed. Og der er tale om et budskab på verdensplan. Islamismen er på fremmarch i verden og er nu også i Vesten. Vesten hjælper selv til ved ikke at have sørget for at reproducere sig nok, så man må åbne dørene. Men det er ikke tilfældigt. Det hele er et led i Guds plan." - Fatih Alev.

5. Ambassadørenes brev til den danske statsministeren
Ny Tid viser til flere eksempler på upresise gjengivelser av ambassadørbrevet [PDF] i norsk presse. Brevet fra ambassadørene til Tyrkia, Iran, Egypt, Algerie, Libya, Palestina, Marokko, Bosnia, Indonesia, Pakistan og Saudi-Arabia protesterte ikke bare mot tegningene, men mot det de oppfattet som et negativt klima i Danmark spesielt rettet mot islam. Ny Tid skriver: Det var snarere “det generelle islamfiendtlige og rasistiske klimaet i Danmark, som påvist av FN, som ambassadørene ønsker et møte om.”

Dette er ikke helt korrekt, da “rasisme” ikke ble nevnt i brevet fra ambassadørene. Og at noe slikt skal være “påvist av FN” er selvsagt et påfunn fra Ny Tid. Hadde Danmark vært et “rasistisk” land, hadde danskene drevet storstilt hets av mennesker på bakgrunn av hudfarge. Det er ikke tilfellet. Karikaturtegninger hadde brodd mot “noen muslimer” som avviser det sekulære samfunnet.

Dessuten, skriver Ny Tid, forlangte ambassadørene ikke en offentlig beklagelse fra avisen, slik det ble hevdet i en NTB-melding. Det er riktig, men problemet var jo at ambassadørene kom med et mye mer alvorlig krav: De forlangte at statsministeren måtte ta ut tiltale mot de som trykket Muhammedkarikaturene (“take all those responsible to task under the law”).

Dette er utelatt i Ny Tids alternative fortelling.

Det var også feil av NTB å bruke betegnelsen “muslimske lands ambassadører.” mener Ny Tid. Dette er jeg enig i. Ingen land er “muslimske.” Et geografisk avgrenset areal kan ikke tro på Gud. (Men den samme Ny Tid-journalisten er vel den i Norge som har brukt betegnelsen “muslimske land” mest av alle. Se for eksempel her, her, her, her og her.)

6. Var Magazinet og Selbekk skyld i bråket som fulgte?
Ny Tid ønsker å gi Magazinet en vesentlig del av skylden for karikaturbråket fordi de trykket tegningene på nytt i en periode hvor “saken kunne bli løst,” hva nå enn det betyr. Ny Tid siterer i denne forbindelse Stormuftien i Jerusalem, Ekrima Sarbi, som sa at “vi begynte først for alvor å reagere etter den norske offentliggjøringen av tegningene. Det er fordi vi i flere måneder var tålmodige overfor Danmark og fordi vi håpet saken ville bli løst i all stillhet.”

Jeg ser frem til å høre hvordan Stormuftien hadde tenkt å “løse” denne saken. Stormuftien er ikke kjent som en stor venn av besinnelse og diplomati.

Israel må renses for jøder, mener han. Selvmordsbombere mot Israel er også helt greit. Til Al-Ahram sa han:

“Martyren er heldig, fordi engler tar han med til sitt bryllup i paradis… Jeg snakket med en ung mann som sa: Jeg ønsker å gifte meg med kvinnene med sorte øyne i paradis! Den neste dagen døde han martyrdøden. Jeg er sikker på at hans mor er fylt med glede over hans himmelske bryllup. En slik sønn er en slik mor verdig.” (28.10.2001)