Galskap på påskefjellet
Etter et par dager med vandring på kryss og tvers av et øde fjell, med sol, stillhet og en generell følelse av sjokk over at jeg gikk til det skritt å spenne på meg skiene for første gang på ti år, blir vi en dag rammet av snøstorm. Vi holder oss innendørs på hytta. På mystisk vis blir batteriene på iPoden min flate. Jeg blir nødt til å sette på radioen. Det er formiddag, og mens jeg forsøker å få fart i ilden i peisen hører jeg den umiskjennelige orgelmusikken vrenge seg sakte men sikkert ut av høytalerne. Det er familiegudstjeneste fra Nordstrand på NRK P1, palmesøndag [16.03.2008].
Lyden av barnekor og orgel sender meg tilbake i tid, til tiden da jeg var barn og ble dratt inn i kirken. Jeg minnes skolegudstjenester og min egen konfirmasjon. Jeg minnes de hvite kjolene vi måtte ikle oss, og den trettiårige presten min som påstod at han verken rørte kvinner eller seg selv.
Presten på radioen sier at Jesus red inn i Jerusalem for å bli drept. Det var en plan bak det hele, hevder presten: “Slik skulle Jesus med sin død gjøre ende på han som hadde dødens makt. Djevelen.” Jesus, som Guds sønn, måtte ikle seg en menneskekropp for å bli som sine “brødre og søstre.” Deretter måtte han dø på korset. Han bar alle verdens synder på sine skuldre, slik at de som tror at han var Guds sønn skal få evig liv.
Uten forvarsel synger et barnekor:
“Suddelidu-suddelideia-deiiia.”
En begeistret, ung kvinne tar ordet og forklarer hva påsken egentlig betyr for de kristne. Alle jødene var i byen for å feire påske. Da Jesus kom, viftet folket med palmegrener, slik som vi vifter med det norske flagget. Mange trodde at Jesus var Messias, den nye kongen. Han ble tatt i mot som en helt. De la palmegrener på bakken, “slik vi ruller ut den røde løperen for den norske kongen i dag.” Folket hadde sett Jesus utføre mirakler. En gang serverte Jesus mat til fem tusen personer, selv om han bare hadde fem brød og to fisk til rådighet. Men det som var mest utrolig var at han vekket Lazarus til live etter at han hadde vært død i fire dager.
Det var ikke tilfeldig at Jesus valgte å ri inn i Jerusalem på et esel. “Han gjør akkurat det som en profet hadde sagt at Jesus skulle gjøre. Jesus rir inn på et esel for å understreke at han er Messias.” Da Jesus satte seg på eselet ga han folket rett da de ropte: ’Hosianna, velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge’. Jesus ble tatt i mot som en konge. Han var konge og er konge, sier kvinnen på radio. Jesus vet at dette er siste del av hans oppdrag på Jorden. Han forsøker å forberede disiplene.
“Det må ha vært vanskelig for de som var der denne dagen å skjønne konsekvensene og dybden av det Jesus sier. Men i ettertid har vi forstått at det Jesus sa var nødvendig. Det var nødvendig i forhold til alt det som skjedde med Jesus i påsken.”
På dette tidspunktet begynner barnekoret på nytt å hyle:
“DEN SOM ELSKER SITT LIV SKAL MISTE DET. OG DEN SOM HATER SITT LIV I DENNE VERDEN HAN SKAL BERGE DET OG FÅ EVIG LIV.”
Jeg hører en baby komme med et skrik i bakgrunnen. Koret fortsetter:
“HVIS IKKE HVETEKORNET FALLER I JORDEN OG DØØØØØØØØRR, BLIR DET BARE DET ENE KORN.”
“MEN HVIS DET DØR SÅ BÆRER DET LIIIIIV.”
Dette budskapet, sunget av en gruppe jenter, gjør at det går kaldt nedover ryggen på meg. Har Jesus sagt at det er bedre å forakte livet og i stedet elske Gud i det hinsidige? Det blir opp til de kristne å forklare hva hvetekornsmetaforen går ut på. Hva er moralen?
Jeg vet ikke om barna som deltok på gudstjenesten i Nordstrand kirke faktisk trodde på det de ble fortalt. Trodde de at de måtte prise Gud fordi han “ofret” sin egen sønn ved å la han korsfeste? Trodde de at de stod i gjeld til kirken, bare fordi en stakkars predikant ble drept av romerne for to tusen år siden? Kjøpte de påstanden om at et allmektig vesen sendte sin sønn til jorden for at han skulle bli drept – for deres skyld?
