contexploration

Lyden av barnekor og orgel sender meg tilbake i tid, til tiden da jeg var barn og ble dratt inn i kirken. Jeg minnes skolegudstjenester og min egen konfirmasjon. Jeg minnes de hvite kjolene vi måtte ikle oss, og den trettiårige presten min som påstod at han verken rørte kvinner eller seg selv. I stedet for å melde seg for terapeutisk behandling, ble han utnevnt til prest i statskirken, lønnet av skattebetalerne. Denne jomfruguruen ble satt til å undervise oss tenåringer om kjærlighet og hva som var ansett som anstendig oppførsel. Da jeg satt foran peisen på fjellet og lyttet til statskanalens gudtjeneste, kjente jeg på ny at frustrasjonen bygget seg opp i meg.

Presten på radioen sier at Jesus red inn i Jerusalem for å bli drept. Det var en plan bak det hele, hevder presten: “Slik skulle Jesus med sin død gjøre ende på han som hadde dødens makt. Djevelen.” Jesus, som Guds sønn, måtte ikle seg en menneskekropp for å bli som sine “brødre og søstre.” Deretter måtte han dø på korset. Han bar alle verdens synder på sine skuldre, slik at de som tror at han var Guds sønn skal få evig liv.

Uten forvarsel synger et barnekor:

“Suddelidu-suddelideia-deiiia.”

En begeistret, ung kvinne tar ordet og forklarer hva påsken egentlig betyr for de kristne. Alle jødene var i byen for å feire påske. Da Jesus kom, viftet folket med palmegrener, slik som vi vifter med det norske flagget. Mange trodde at Jesus var Messias, den nye kongen. Han ble tatt i mot som en helt. De la palmegrener på bakken, “slik vi ruller ut den røde løperen for den norske kongen i dag.” Folket hadde sett Jesus utføre mirakler. En gang serverte Jesus mat til fem tusen personer, selv om han bare hadde fem brød og to fisk til rådighet. Men det som var mest utrolig var at han vekket Lazarus til live etter at han hadde vært død i fire dager.

Det var ikke tilfeldig at Jesus valgte å ri inn i Jerusalem på et esel. “Han gjør akkurat det som en profet hadde sagt at Jesus skulle gjøre. Jesus rir inn på et esel for å understreke at han er Messias.” Da Jesus satte seg på eselet ga han folket rett da de ropte: ’Hosianna, velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge’. Jesus ble tatt i mot som en konge. Han var konge og er konge, sier kvinnen på radio. Jesus vet at dette er siste del av hans oppdrag på Jorden. Han forsøker å forberede disiplene.

“Det må ha vært vanskelig for de som var der denne dagen å skjønne konsekvensene og dybden av det Jesus sier. Men i ettertid har vi forstått at det Jesus sa var nødvendig. Det var nødvendig i forhold til alt det som skjedde med Jesus i påsken.”

På dette tidspunktet begynner barnekoret på nytt å hyle:

“DEN SOM ELSKER SITT LIV SKAL MISTE DET. OG DEN SOM HATER SITT LIV I DENNE VERDEN HAN SKAL BERGE DET OG FÅ EVIG LIV.”

Jeg hører en baby komme med et skrik i bakgrunnen. Koret fortsetter:

“HVIS IKKE HVETEKORNET FALLER I JORDEN OG DØØØØØØØØRR, BLIR DET BARE DET ENE KORN.”

“MEN HVIS DET DØR SÅ BÆRER DET LIIIIIV.”

Dette budskapet, sunget av en gruppe jenter, gjør at det går kaldt nedover ryggen på meg. Har Jesus sagt at det er bedre å forakte livet og i stedet elske Gud i det hinsidige? Det blir opp til de kristne å forklare hva hvetekornsmetaforen går ut på. Hva er moralen? Jeg trodde kanskje ikke at nordmenn som skrudde på radioen en søndag måtte finne seg i å bli møtt med statssubsidiert jihad-retorikk.

Det er tydeligvis et eller annet suspekt med livsglede i kristendommen. Hvorfor blir vi bedt om å feire døden til Jesus? Terroristen Osama bin Laden har gjentatte ganger brukt merkelige vendinger om døden i sine islamistiske taler. Han sier at Vesten vil tape i kamp mot hans “hellige” krigere. Terroristene “elsker døden høyere enn dere elsker livet.” Hva er det han mener? Et svar finner vi Koranen, 3:169-171 [min oversettelse]:

“Ikke anse de av oss som har blitt drept i hellig krig som døde. Nei, de lever sammen med Gud. De blir staselig oppvartet. De nyter godt av det som Gud har skjenket de. De gleder seg over den ære og påskjønnelse som Gud har gitt de, og de setter pris på at Gud ikke kommer til å tilkjenne de vantro slike belønninger.”

Hvis du elsker døden, og ofrer livet ditt i krig for Gud, skal du med andre ord leve i overdådig luksus i det hinsidige, som om du var gjest på The Ritz. Når du er død kan du endelig slappe av og nyte de godene du lot være å nyte mens du levde. Jeg tenker på konfirmasjonspresten min, og de kroppslige gledene som han anså som syndige. Slike gleder kunne han jo alternativt ha utforsket sammen med andre mennesker i dette livet, i stedet for å lengte etter en eller annen amorøs forening med Gud etter døden.

Jeg vet ikke om barna som deltok på gudstjenesten i Nordstrand kirke faktisk trodde på det de ble fortalt. Trodde de at de måtte prise Gud fordi han “ofret” sin egen sønn ved å la han korsfeste? Trodde de at de stod i gjeld til kirken, bare fordi en stakkars predikant ble drept av romerne for to tusen år siden? Kjøpte de påstanden om at et allmektig vesen sendte sin sønn til jorden for at han skulle bli drept – for deres skyld?

Jeg hadde aldri vært i stand til å dikte opp noe så forskrudd som kristendommen. Påskens røverhistorie om offerlammet blir av prester, biskoper og politikere fremstilt som om det skulle være noe positivt! Det er til og med slik at vi har grunnlovsfestet at staten vår skal være kristen. Hvert å betaler norske borgere tre milliarder kroner for å finansiere kirken.

Vi forsøker å lure barn til å tro på fabler. Vi skremmer de med fortellinger om fortapelse. Vi fremstiller menneskeofringen av Jesus som nødvendig og vakker. Naturlovene må vike for mirakler. Vi blir opplært til å bøye oss for den guddommelige kongemakten. Denne skrønen blir kringkastet til folket. I vårt land har vi grunnlovsfestet galskap.