contexploration

Vi lever i samfunn tuftet på rasjonalitet. Vår væremåte utvikler seg som resultat av argumenter som løftes frem i lyset. Interesser settes opp mot hverandre. Våre handlingsmønstre i det offentlige liv har som forutsetning en slags vilje til kommunikasjon. Man tør ikke kommunisere noe hvis man risikerer å bli utsatt for fordømmelse som resultat. Det er grunn til å tro at mange sannheter fremdeles ikke er akseptert, dermed heller ikke kommunisert, forstått og lagt til grunn som gyldig argument egnet til å påvirke samfunnet. Heldigvis. Dette kan like gjerne være til fellesskapets beste. En sunn dose hykleri smører samfunnsmaskineriet.

Intet folkeslag i verden er mer villig til å endevende sine samfunnslederes privatliv enn amerikanerne. Tilsynelatende tar de affære med sine traumer med en ufravikelig overbevisning om at sannheten må frem i lyset. Amerikanerne vil ha ledere med karakterstyrke. Allmuen krever innsyn for å kunne ha tillit. Hemmelighetskremmeri tar de avstand fra. Det å nekte å utlevere sitt privatliv oppfattes som gammeldags og usunt. Amerikanerne er frie og tolerante. De bryter tabuene. Og ikke minst ønsker amerikanerne å saumfare sine folkevalgtes familieverdier. Politikere med en machoseksualitet som løper løpsk er for eksempel noe som sjelden slår godt an blant amerikanske velgere.

Frontlinjen
Det finnes gode grunner til å unngå full utlevering av den mannlige machoseksualiteten, rent rasjonelt. En viss diskresjon er faktisk noe som selv amerikanerne er avhengige av, på tross av at de hele tiden sier at de ønsker åpenhet. Mystikk er en del av spillet, noe av det som får kjønnsmarkedet til å fungere. Forførelsen lever. Verden vil bedras. Menn og kvinner vil lulles inn i fantastiske forestillinger om det perfekte forholdt – ’till death do us part. Vi du egentlig vite den fulle sannheten om din partner? Også amerikanerne forbeholder seg retten til å holde visse ting skjult i sin påtatte åpenhetskultur.

Resultatet blir hykleri. Det er en fornuftig respons, alt tatt i betraktning, men altså på kollisjonskurs med tidens ånd. Guvernør Spitzer og alle andre som blir involvert i sex-skandaler befinner seg i stormens øye, de er på frontlinjen for det funksjonelle hykleri. Ansvarlige for samfunnets vel og vel, viser det seg at disse lederne likevel avstår fra å etterleve tidens standard for god oppførsel til punkt og prikke. I skjul rydder de seg en intimsfære bak fasadene hvor de forholder seg til sin egen virkelighet og ikke blir totalt oppslukt av massens forventninger om hvem de burde være.

For disse lederne å faktisk være slik de utgir seg for å være, hadde jo innebåret et enda mer alvorlig bedrag. Jeg snakket med en tidligere medarbeider av Bill Clinton som sa: “Mot slutten av arbeidsdagen kunne man se blikket hans flakke rundt i møterommet. Han så seg alltid rundt etter pussy.” Men Clinton ville naturligvis aldri ha eksponert et slikt karaktertrekk for folket i et intervju eller i en tale. “I want to run for president in order to serve my country and meet hot chicks.” Dersom amerikanske politikere svarte til velgernes puritanske forventninger om hvem de burde være – som om de var ett hundre prosent familiekjære homies – hadde de alle endt opp som fundamentalistiske populister.

Sivilisasjon
Mannlig machoseksualitet – dette at mektige menn med mulighet benytter seg av sine fortrinn til å skaffe det de dypest sett vil ha, nemlig attraktive kvinner som i sin tur vil ha de, vel og merke hvis de er vinnerne – er opplagt en skandaløs atferd i vår tid. For en mannlig samfunnsleder – en politiker – å argumentere åpent og ærlig for at denne atferden er legitim, er overhode ikke rasjonelt. Vi skjønner det alle sammen. Verken Clinton eller Spitzer er idioter.

Men kan et slikt moderat hykleri i privatlivet avvikles uten samtidig å ta et grunnleggende oppgjør med selve samfunnsåndens hykleri – kravet om at lederne må ha en plettfri karakter – slik det er innebygd i den amerikanske, politiske kultur? Nei. Et slikt oppgjør faller ikke på noen enkeltperson å ta. Det er nå en gang slik at menn tenner på kvinner. Menn med makt og penger vil – gisp! – ofte ha kvinner som er unge og vakre. Menn som har lykkes i livet, føler kanskje dette sterkere. Disse vinnerne har mye å “gi” kvinner, og det de kan “gi” kan også bidra til at de “får” det de vil ha i en byttehandel. En slik utveksling av tjenester vil som regel skje i smug, slik som når en samfunnstopp betaler en luksusprostituert for sex.

Er dette en fryktelig sannhet? Naturligvis. Men ikke desto mindre sann. Det er kanskje et resultat av den sterkestes rett, som over alt ellers i naturen. Men en samfunnsgavnlig utvikling – ja, faktisk hele vår sivilisasjon – innebærer en gradvis bevegelse bort fra det vi anser som det naturlige, bort fra slike sannheter – i hvert fall de sider av den som ikke passer utviklingens agenda. Det er ikke tilfeldig at nettopp machoseksualiteten til mektige menn har blitt for dunkel til å tåle dagens lys. Slik atferd har for mye av den sterkestes rett i seg til å gå hånd i hånd med betingelsene for en sunn samfunnsutvikling.

Ubehaget i kulturen
På denne bakgrunn er det forståelig om en mannlig samfunnsleder kan oppleve sin seksuelle appetitt som en byrde. Han skjønner at det er galt å ha det begjæret som han har. Han vil kanskje til og med gjøre forsøk på å sette kjepper i hulene for seg selv, kriminalisere seg selv, så å si. Samtidig er han ikke så ulik alle andre organismer i naturen som heller ikke kan noe for at de har det begjæret de har. Spitzer og andre politikere i det amerikanske samfunnet som har kjempet seg frem til vinnerposisjoner – ofte ved å tale de svakestes sak – havner altså i den klemma at de ikke kan kjempe for sin egen sak som resultat. De kan umulig stå med rak rygg og høste fruktene av sin innsats for å utøve makt. De må enten bli hyklere eller forlate politikken.

Samfunnsfellesskapet er avhengig av borgernes oppslutning om systemet. Moderne samfunn forsøker å legge forholdene til rette for at barn fødes og vokser opp til å bli produktive borgere, arbeidstakere, skattebetalere, foresatte, gode naboer. Vi ønsker gode oppvekstvilkår for barn. Evolusjonspsykologenes teori går ut på at kvinner er “programmert” til å oppsøke ressurssterke menn som kan sikre dem selv og deres avkom. Men vi kan kanskje si at det moderne velferdssamfunnet har overtatt deler av denne rollen og tilrettelegger livet bedre, slik at kvinner ikke er avhengig av mannlige formyndere. Dette er bra for samfunnets overlevelse og vekst. Nøkkelen ligger i å avlaste de som er mest tynget av familiepliktene. Kvinner blir mer produktive for samfunnet. Kvinner har i dag mer eller mindre samme mulighet for livsutfoldelse som menn tradisjonelt har hatt.

I prestestyrte samfunn som Iran og Saudi-Arabia, derimot, blir kvinner holdt utenfor. De kan ikke bidra i samfunnslivet eller økonomien på samme vis som i Vesten. Samfunnstoppene i disse landene ser likevel ikke på sin egen kultur som kvinnefiendtlig. De mener tvert i mot at de har etablert et kjønnsrollemønster som utviser mer respekt for kvinnenes ære. Prestene innbiller seg at de har skapt en større grad av solidaritet i samfunnet, men i realiteten tenker de ikke kollektivt nok. Autoritære samfunn sakker akterut. De taper i den globale konkurransen. Strømmen av politiske og økonomiske flyktninger til vestlige land vitner om dette. De mekanismer som hemmer vestlige maktmenns mulighet til å ta seg til rette uten å hykle, er de samme som vitner om Vestens sivilisasjon. Sigmund Freud spådde at sivilisasjonen ville skape større og større ubehag for individet, jo høyere grad av utvikling vi oppnådde. Spitzer-saken viste oss ett tilfelle der Freud hadde rett.

Serie: Denne teksten er den første av tre i en serie med utgangspunkt i Spitzer-saken. Andre del: Til krig mot seg selv. Tredje del: Det rette.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

De seneste årene har vi blitt påminnet om tragedien i Rwanda gjennom en serie filmer og dokumentarer. Folkemordet fikk gå sin gang takket være at FN-soldatene trakk seg ut av landet. Igjen og igjen har vi blitt fortalt at vestlige land gjennom sin unnfallenhet hadde et medansvar for borgerkrigen som kostet opp mot 800.000 sivile livet. Det er sterke ord, men det finnes gode grunner til å argumentere slik. Historien har vist at verdenssamfunnet kan sette en stopper for etnisk rensning. Ingen etniske grupper i verden står fritt til å systematisk gå løs på mennesker med en annen bakgrunn. Menneskerettigheter må gå foran nasjonal suverenitet.

Verdenssamfunnet grep inn etter at serbiske militser gikk amok ved å drepe åtte tusen muslimske bosniere i Srebrenica. Det samme skjedde noen år senere, da den serbiske nasjonalisten Slobodan Milošević startet sin kampanje for å rense Kosovo. Nato gikk til aksjon, på tross av at FNs sikkerhetsråd ikke ville gi sin godkjenning. Kosovo-aksjonen var en riktig intervensjon. Det samme var intervensjonen i Liberia i august 2003 da amerikanske og afrikanske AU-soldater gikk inn for å stanse voldsspiralen. Noen ganger må man dessverre bruke militærmakt for å sette en stopper for en konflikt, på samme vis som at politiet i en rettsstat er avhengig av å kunne ty til makt for å pågripe voldelige personer.

Obamas plan
Den demokratiske presidentkandidaten Barack Obama har lovet å trekke alle amerikanske styrker ut av Irak i løpet av 2009 dersom han blir president. Obama sier at dette vil gjøre “slutt på krigen.” Men som alle vet er det ikke amerikanske soldater som er skyld i de høye sivile dødstallene i Irak: Bombeangrepene mot markedene og den etniske rensningen er det religiøse terrorister og etniske militser som står bak. Tvert i mot har den endrede taktikken til amerikanerne redusert intensiteten av “krigen,” men ved å følge motsatt anbefaling av Obama: Den amerikanske troppeoppbygningen er årsaken til at volden i Irak har blitt halvert i løpet av 2007.

Den irakiske regjeringen kan når som helst be koalisjonsstyrkene om å forlate landet, en henstilling som USAs president George W. Bush har sagt at han vil etterkomme. Foreløpig er imidlertid verken de folkevalgte eller befolkningen i Irak tilhengere av at styrkene trekkes ut. Alle skjønner hva resultatet ville ha blitt – bortsett fra Obama. Gjennom troppeoppbygningen er man på god vei til å stanse det som var et tilløp til borgerkrig etter at al-Qaida sprengte Samarra-moskeen i 2006. Å utløse borgerkrig var planen til al-Qaida-leder al-Zarqawi. Den amerikanske generalen Petraeus skjønte at sikkerhetsvakuumet i Irak måtte tettes. Dersom Obama blir president og trekker USA ut av Irak neste år vil sikkerheten forverres. Det vil bryte ut kamper mellom de sekteriske militser. Resultatet vil bli folkemord.

Dialog?
Obama sier på sin side at han tror borgerkrig i Irak etter tilbaketrekningen vil kunne forhindres gjennom “nødhjelp og diplomati.” Det kan virke noe naivt. I etterkant av uttalelsen om å trekke ut styrkene måtte hans briljante eks-rådgiver Samantha Power drive brannslukking. Hun fortalte mediene at planen var “best-case scenario,” og at man naturligvis ikke kunne forvente at Obama i Det hvite hus ville bygge sin politikk på utsagn som han hadde kommet med som presidentkandidat.

Tidligere i kampanjen har Obama kritisert den såkalte Bush-doktrinen om forkjøpskrig: Amerikansk militærmakt bør ikke anvendes i strid med et annet lands suverenitet uten provokasjon mot USA, mener Obama. Men i en debatt som jeg så mens jeg var i USA nylig, sa han likevel at han som president ville ha sendt amerikanske tropper inn i Pakistan for å ta Osama bin Laden, noe som utvilsomt utgjør militær intervensjon, selv om al-Qaida ikke er en del av det pakistanske statsapparatet. Obama satte ingen vilkår om FN-samtykke. En av Obamas favoritt-termer er “dialog,” men i Pakistan-scenariet satte han ikke særlig lit til diplomati. Hillary Clinton sa i den samme debatten at hun aldri hadde beordret en slik aksjon uten eksplisitt godkjenning fra den pakistanske presidenten.

Retorikk
Det kan virke som om Obama vingler i utenrikspolitiske spørsmål, slik Hillary Clinton også har gjort. Da Obama holdt folkemøter i Ohio sa han at han ville kreve reforhandling av North American Trade Agreement (Nafta) for å frede amerikanske industriarbeidsplasser. Hvis ikke, truet han med å trekke seg fra avtalen. Dette skapte bekymring. Den kanadiske generalkonsulen i Chicago kontaktet staben til Obama. Mente Obama virkelig det han sa? Var dette en ny, proteksjonistisk linje? Obamas økonomiske rådgiver Austan D. Goolsbee beroliget kanadierne ved å si at uttalelsen måtte tolkes som “posisjonering,” ikke politikk. Dette var en diskré måte å si at man her hadde med valgflesk å gjøre, ikke seriøse standpunkter.

Hillary Clintons kritikk av Obama har hele tiden gått på at han kommer med mange inspirerende ord, men har liten politisk tyngde. I kontrast forsøker Clinton å fremstille seg selv som den erfarne kandidaten som er best skikket for Det hvite hus (bortsett fra når hun begynner å gråte av selvmedlidenhet for åpent kamera i New Hampshire). Obamas kandidatur er fundert på amerikanernes håp om forandring. Han distanserer seg fra det politiske miljøet i Washington. Obama pleier å si at ord har mye å si. Han viser til formuleringer i Uavhengighetserklæringen og talene til Martin Luther King, Jr. Valgkampmottoet til Obamas er “Forandring som vi kan tro på.” Men Obamas ord bør man ikke tro på, noe irakerne kan prise seg lykkelig over.

Obs. Jeg har skrevet om Obama og religion her. Obama feiger unna et oppgjør med sin pastors rasistiske retorikk.

Posted by contexploration at 08:19 PM | Permalink

Etter et par dager med vandring på kryss og tvers av et øde fjell, med sol, stillhet og en generell følelse av sjokk over at jeg gikk til det skritt å spenne på meg skiene for første gang på ti år, blir vi en dag rammet av snøstorm. Vi holder oss innendørs på hytta. På mystisk vis blir batteriene på iPoden min flate. Jeg blir nødt til å sette på radioen. Det er formiddag, og mens jeg forsøker å få fart i ilden i peisen hører jeg den umiskjennelige orgelmusikken vrenge seg sakte men sikkert ut av høytalerne. Det er familiegudstjeneste fra Nordstrand på NRK P1, palmesøndag [16.03.2008]. Før jeg vet ordet av det er jeg inne i galskapens verden.

Lyden av barnekor og orgel sender meg tilbake i tid, til tiden da jeg var barn og ble dratt inn i kirken. Jeg minnes skolegudstjenester og min egen konfirmasjon. Jeg minnes de hvite kjolene vi måtte ikle oss, og den trettiårige presten min som påstod at han verken rørte kvinner eller seg selv. I stedet for å melde seg for terapeutisk behandling, ble han utnevnt til prest i statskirken, lønnet av skattebetalerne. Denne jomfruguruen ble satt til å undervise oss tenåringer om kjærlighet og hva som var ansett som anstendig oppførsel. Da jeg satt foran peisen på fjellet og lyttet til statskanalens gudtjeneste, kjente jeg på ny at frustrasjonen bygget seg opp i meg.

Presten på radioen sier at Jesus red inn i Jerusalem for å bli drept. Det var en plan bak det hele, hevder presten: “Slik skulle Jesus med sin død gjøre ende på han som hadde dødens makt. Djevelen.” Jesus, som Guds sønn, måtte ikle seg en menneskekropp for å bli som sine “brødre og søstre.” Deretter måtte han dø på korset. Han bar alle verdens synder på sine skuldre, slik at de som tror at han var Guds sønn skal få evig liv.

Uten forvarsel synger et barnekor:

“Suddelidu-suddelideia-deiiia.”

En begeistret, ung kvinne tar ordet og forklarer hva påsken egentlig betyr for de kristne. Alle jødene var i byen for å feire påske. Da Jesus kom, viftet folket med palmegrener, slik som vi vifter med det norske flagget. Mange trodde at Jesus var Messias, den nye kongen. Han ble tatt i mot som en helt. De la palmegrener på bakken, “slik vi ruller ut den røde løperen for den norske kongen i dag.” Folket hadde sett Jesus utføre mirakler. En gang serverte Jesus mat til fem tusen personer, selv om han bare hadde fem brød og to fisk til rådighet. Men det som var mest utrolig var at han vekket Lazarus til live etter at han hadde vært død i fire dager.

Det var ikke tilfeldig at Jesus valgte å ri inn i Jerusalem på et esel. “Han gjør akkurat det som en profet hadde sagt at Jesus skulle gjøre. Jesus rir inn på et esel for å understreke at han er Messias.” Da Jesus satte seg på eselet ga han folket rett da de ropte: ’Hosianna, velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge’. Jesus ble tatt i mot som en konge. Han var konge og er konge, sier kvinnen på radio. Jesus vet at dette er siste del av hans oppdrag på Jorden. Han forsøker å forberede disiplene.

“Det må ha vært vanskelig for de som var der denne dagen å skjønne konsekvensene og dybden av det Jesus sier. Men i ettertid har vi forstått at det Jesus sa var nødvendig. Det var nødvendig i forhold til alt det som skjedde med Jesus i påsken.”

På dette tidspunktet begynner barnekoret på nytt å hyle:

“DEN SOM ELSKER SITT LIV SKAL MISTE DET. OG DEN SOM HATER SITT LIV I DENNE VERDEN HAN SKAL BERGE DET OG FÅ EVIG LIV.”

Jeg hører en baby komme med et skrik i bakgrunnen. Koret fortsetter:

“HVIS IKKE HVETEKORNET FALLER I JORDEN OG DØØØØØØØØRR, BLIR DET BARE DET ENE KORN.”

“MEN HVIS DET DØR SÅ BÆRER DET LIIIIIV.”

Dette budskapet, sunget av en gruppe jenter, gjør at det går kaldt nedover ryggen på meg. Har Jesus sagt at det er bedre å forakte livet og i stedet elske Gud i det hinsidige? Det blir opp til de kristne å forklare hva hvetekornsmetaforen går ut på. Hva er moralen? Jeg trodde kanskje ikke at nordmenn som skrudde på radioen en søndag måtte finne seg i å bli møtt med statssubsidiert jihad-retorikk.

Det er tydeligvis et eller annet suspekt med livsglede i kristendommen. Hvorfor blir vi bedt om å feire døden til Jesus? Terroristen Osama bin Laden har gjentatte ganger brukt merkelige vendinger om døden i sine islamistiske taler. Han sier at Vesten vil tape i kamp mot hans “hellige” krigere. Terroristene “elsker døden høyere enn dere elsker livet.” Hva er det han mener? Et svar finner vi Koranen, 3:169-171 [min oversettelse]:

“Ikke anse de av oss som har blitt drept i hellig krig som døde. Nei, de lever sammen med Gud. De blir staselig oppvartet. De nyter godt av det som Gud har skjenket de. De gleder seg over den ære og påskjønnelse som Gud har gitt de, og de setter pris på at Gud ikke kommer til å tilkjenne de vantro slike belønninger.”

Hvis du elsker døden, og ofrer livet ditt i krig for Gud, skal du med andre ord leve i overdådig luksus i det hinsidige, som om du var gjest på The Ritz. Når du er død kan du endelig slappe av og nyte de godene du lot være å nyte mens du levde. Jeg tenker på konfirmasjonspresten min, og de kroppslige gledene som han anså som syndige. Slike gleder kunne han jo alternativt ha utforsket sammen med andre mennesker i dette livet, i stedet for å lengte etter en eller annen amorøs forening med Gud etter døden.

Jeg vet ikke om barna som deltok på gudstjenesten i Nordstrand kirke faktisk trodde på det de ble fortalt. Trodde de at de måtte prise Gud fordi han “ofret” sin egen sønn ved å la han korsfeste? Trodde de at de stod i gjeld til kirken, bare fordi en stakkars predikant ble drept av romerne for to tusen år siden? Kjøpte de påstanden om at et allmektig vesen sendte sin sønn til jorden for at han skulle bli drept – for deres skyld?

Jeg hadde aldri vært i stand til å dikte opp noe så forskrudd som kristendommen. Påskens røverhistorie om offerlammet blir av prester, biskoper og politikere fremstilt som om det skulle være noe positivt! Det er til og med slik at vi har grunnlovsfestet at staten vår skal være kristen. Hvert å betaler norske borgere tre milliarder kroner for å finansiere kirken.

Vi forsøker å lure barn til å tro på fabler. Vi skremmer de med fortellinger om fortapelse. Vi fremstiller menneskeofringen av Jesus som nødvendig og vakker. Naturlovene må vike for mirakler. Vi blir opplært til å bøye oss for den guddommelige kongemakten. Denne skrønen blir kringkastet til folket. I vårt land har vi grunnlovsfestet galskap.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Vi står i fare for å blir fraranet vår gudstro om vi ikke sørger for å skape en lysning for religion i offentligheten. Vår kjærlighet til Gud er ingen en skitten hemmelighet som vi skal gjemme innen husets fire vegger. Vi burde i stedet tre ut av skapet med hevet hode og vise verden hvor vi står. Åh, hvilken glede er det vel ikke å kjenne Gud! Det å følge Gud er som å stige inn i en vandrehall. Ta steget innenfor, og du vil forstå. Hvordan kan sekulærekstremistene uttale seg om noe som de aldri selv har prøvd? Du kan ikke stå utenfor og kritisere våre religiøse følelser. Det eneste som vi troende ber om, er å få utvide denne vandrehallen litt, slik at de som står på utsiden kan få et gløtt av det lyset vi bades i. Men på tross av trusselen fra sekulærekstremistene, finnes det vårtegn. Stadig oftere er religion på alles lepper. Vi ser en fornyet interesse for den hellige stad, vårt begivenhetsrike sentra for tre verdensreligioner. Reis dit selv – nyt atmosfæren av intens nestekjærlighet.

Vi kan glede oss over Fylkesmannens nylig offentliggjorte statistikk for statstilskudd til trossamfunn i Oslo og Akershus i 2007. Den viser at statens utbetalinger til religion har blitt doblet fra 1997 og frem til i dag. Ja, vi kan kanskje si at norske politikere anerkjenner at religion er dobbelt så viktig nå som for ti år siden. Hundre millioner kroner i året får vi tildelt, og det bare i disse to fylkene. Vi burde heller ikke kimse av at statsreligionens trosopplæringsreform Størst av alt har fått økt sitt tilskudd til 125 millioner kroner i 2008. Det er som kjent mye som vitenskapen ikke kan gi oss svar på. Barn og ungdom har godt av å bli opplært i alternative fremstillinger av virkeligheten.

Integreringsmotstand
Et annet vårtegn er at religion vinner innpass i europeisk matvareindustri. Rituell slakting i tråd med Guds befalinger gjør at både kylling, sau og storfe kan drepes uten bedøvelse. Tidligere fikk man ikke lov til å drepe dyret ved å skjære over halsen på det. Men nå kan vi endelig begynne å legge disse rigide sekulærdogmene om såkalt dyrevelferd til side for en sterkere lov: Guds ord. Jeg tillater meg å spørre: Hvorfor har det tatt så lang tid å anerkjenne våre ritualer? Den bedøvelsen som man så lenge har pålagt slakterindustrien i Europa har ikke ledet til annet enn integrasjonsvansker for oss troende. Vi kan kanskje kalle det en form for diskriminering. Men nå er alt dette heldigvis i ferd med å snu. Takk Gud!

Ikke bare har vi ryddet plass for Gud på slakteriene, men også på sykehusene. For ikke mange år tilbake holdt norske sykehus fast ved den barbariske praksisen med å la nyfødte guttebarn beholde sin forhud. Men etter hvert som religion har fått større plass i samfunnet, har vi endelig fått anledning til å fullbyrde Guds plan for penishodet. Det å skjære i barns penis er en fin måte å ære Gud på. Selv om fjorårets undersøkelse i tidsskriftet British Journal of Urology hevdet at menns sensitivitet i sengehalmen ble svekket ved omskjæring, er Guds bestemmelser klare og tydelige: Less is more. Ja, kan vi ikke i det minste enes om at det er bedre å redusere intensiteten på den fronten, og i stedet kanalisere begjæret inn mer konstruktiv aktivitet. Slik som bønn, eller studier? Skal man være en god medisinstudent, for eksempel, kan man ikke bli forledet av for mye tilfredsstillelse.

Varslerplikt
Det er på tide å rette fokus på menneskerettighetenes skjøre fundament. Hvorfor skal vi bøye oss for disse rettighetene, når de åpenbart er skrevet av mennesker selv? Uten Gud vil vi aldri vite forskjellen på rett eller galt. Nei, da er det bedre med våre profeter. Hva med profeten som steg ned fra Sinaifjellet med Guds ti bud? I forkant av denne hendelsen var menneskeheten rådløs. Tenk på alle de tusener av år hvor vi gikk rundt og trodde det var legitimt å drepe og stjele! Hvordan skulle vi ha greid å kommet oss ut av bakevja, med mindre Gud hadde grepet inn og vist vei?

Eller hva med den hellige profeten fra Nasaret som åpenbarte helvetesildens realitet for oss? Hvor hadde vel sivilisasjonen befunnet seg, dersom vi hadde gått glipp av denne helt sentrale opplysningen? Tenk på alle de menneskene som før profetens avsløring våknet opp i dødsriket stående til livet i glødende lava mens de ble skoldet av kokende vann? Profeten hadde varslerplikt! Og til spott for skeptikerne tok han like godt av seg sandalene og spankulerte på vannet – før han fløy opp til Guds himmel som en rakett. Hva har de sekulære ekstremistene å stille opp med? Kunne Einstein eller Darwin fly, kanskje?

Profetrettigheter
For ikke å snakke om den tredje og mest ærbare profeten. Fred være med han. Han fikk i oppdrag å fortelle oss, én gang for alle, hva slags ambisjoner Gud hadde for oss. Hans bragder på slagmarken taler mer enn tusen ord. Gud belønnet han ved å skjenke han tolv koner. Hvis ikke det er imponerende, vet ikke jeg. Profeten hadde det beste av to verdener: Han hadde den fintfølende kraften til en Conan og klokskapen til en Joseph Ratzinger. Men selv etter at profeten mottok sin velfortjente påskjønnelsen for tro tjeneste, mistet han ikke fokus. Hans hode var alltid fylt av stemmen til Guds erkeengel. Hvordan hadde det vel gått, om ikke profeten lærte oss hva som var sømmelig atferd for våre døtre? Hvem tviler vel ikke på at kontakten mellom vantro og troende hadde skutt fart, dersom ikke profeten hadde beordret at ingen av våre kvinner fikk gifte seg med de gudsløse, skilsmissebefengte ateistnoldusene vi ser rundt oss i samfunnet? Heldigvis er vi forskånet fra en sådan skjebne. Lovet være Gud i himmelen.

Så la oss alle ta advarselen om sekularisering på alvor, samtidig som at vi anerkjenner våre landevinninger. Dersom menneskerettighetene skal gå foran Guds lov, får vi et problem. Ta for eksempel ytringsfriheten: Hva slags frihet er egentlig det? Tenk på den usle, danske alkisen som – ustraffet! – fikk tegne profeten. Er han klar over at han i tillegg til å fornærme profeten selv har fornærmet tre, fire – ja, kanskje ti milliarder troende? Det snakkes i sannhet mye om menneskerettigheter. Men hva med profetens rettigheter? Den danske tegnerens “ytringsfrihet” reduserer jo profetens frihet til å slippe å bli avbildet. Det følger ettertrykkelig av adekvat teologisk tolkning av det er forbudt å avbilde profeten. Hvilken ynkelig svertekampanje Danmark har iverksatt mot oss. Ikke det at jeg har sett disse blasfemiske karikaturtegningene selv. Norske redaktører forskåner meg fra slikt sekulærekstremistisk tøv. Jeg lever et fromt liv. Takk Gud for at jeg abonnerer på Aftenposten.

Relatert: War-Torn Middle East Seeks Solace In Religion, The Onion.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Hvorfor påpekte ikke norske anmeldere feilene i Christopher Hitchens bok God Is Not Great? Hitchens blir i forsvarsposisjon helt fra starten av, og selv om han vier et par kapitler på Opplysningstiden og vitenskap, må denne pamfletten nødvendigvis bli mer av et angrep på noe skadelig enn et forsvar for noe konstruktivt. Boken hadde aldri blitt skrevet om ikke fenomenet religion eksisterte. Hvis man parallelt leser en bok som Why Truth Matters, skrevet av Ophelia Benson og Jeremy Stangroom, vil man få mer ut av religionskritikken til Hitchens. Den viktigste innvendingen mot religion er jo at historiene ikke er sanne. Det er i første rekke vitenskap som har smadret religionenes autoritet.

Jeg har hatt sansen for mye av det Hitchens har skrevet, men jeg har også kritisert han. Jeg var uenig i hans argument om at islamistene er i ferd med å vinne kampen om Europa som følge av ”demografi og kulturell masochisme.” Min innvending var banal: Barn av ikkemuslimske europeere kan velge å bli muslimer like mye som barn av muslimer kan velge å bli sekulære. Jeg kommer aldri til å anse et barn født i Europa av muslimske foreldre som en trussel mot samfunnet.

Hitchens bok inneholdt en del faktafeil. I den amerikanske førsteutgaven het det at ”Orthodox Jews conduct congress by means of a hole in the sheet.” Dette er en vandrerhistorie. Setningen er fjernet i den engelske utgaven. (For den engelske utgaven ble for øvrig undertittelen også endret fra ”How religion posions everything” til ”The case against religion”.)

Hitchens støttet seg på biografen Isaac Deutscher da han skrev om et opphetet møte i Oslo i 1936 mellom Trotskij og ”utenriksminister Trygve Lie” (God is not Great s 157). Men Lie var på dette tidspunktet justisminister, ikke utenriksminister. Og Trotskijs anklage mot den norske regjeringen er gjengitt annerledes av Deutscher enn av Trotskij selv.

Deutscher siterer Trotskij slik:

”This is your first act of surrender to Nazism in your country. You will pay for this. You think yourself free and secure to deal with a political exile as you please. But the day is near – remember this! – the day is near when the Nazis will drive you from you country, all of you.”

Trotskijs egen versjon:

“You are paving the road for fascism. If the workers of Spain and France don’t save you, you and your colleagues will be émigrés in a few years like your predecessors, the German Social Democrats.”

Det er viktig å påpeke at det heller ikke bare var “pro-Nazi” grupperinger som presset den norske regjeringen til å utvise Trotskij, slik Hitchens skrev: Norske kommunister, beordret av Stalin, krevde også at arbeiderpartiregjeringen måtte kaste Trotskij ut av landet. Sovjet la press på norsk sjøfartsindustri. Det ble hvisket om boikott. Trotskij var etterhvert kommet i den situasjon at han provoserte både venstre- og høyrefascister.

Dette burde de norske anmelderne ha oppdaget. De var dessverre mer opptatt av å stemple Hitchens som en fundamentalist.

En annen feil i God is not Great er påstanden om at ”mange israelske, religiøse domstoler” i Israel har stadfestet at ikke-jødiske pasienter ikke skal få medisinsk behandling på sabbaten. Feilen ble avdekket i en debatt med rabbiner Shmuley Boteach.

Relatert: Er Hitchens en ateistisk fundamentalist? Redaktøren i Klassekampen diktet opp et helt sitat for å sverte Hitchens i en kommentarartikkel.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

I dette videoklippet kan du se Timothy Garton Ash be Ayaan Hisri Ali om unnskylding fordi han kalte henne en "Enlightenment fundamentalist" i New York Review of Books. Denne karakteristikken angrer han på. Det burde han også gjøre.

Ønsker Ayaan Hirsi Ali å forby religiøse bøker? Argumenterer Ayaan Hirsi Ali for å arrestere religiøse europeere fordi de bekjenner seg til avvikende forestillinger? Krever Ayaan Hirsi Ali at alle andre må ha det samme livssynet som henne? Insisterer Ayaan Hirsi Ali på at religiøse dogmer må følges slavisk? Svaret på alle disse spørsmålene er nei.

Hvordan kan man da kalle henne en fundamentalist? Vel, fordi man har tatt feil, selvsagt. Ayaan Hirsi Ali står på ytringsfrihetens side. Hun forsvarer retten til å si det man vil – til å bekjenne seg til det man vil.

I Norge har vi også de som hevder at samfunnet er under press fra "den fundamentalistiske ateismen" eller "den sekulære ekstremismen." En og annen avisredaktør snakker også om "sekularismen som totalitær ideologi." Men hvor er disse ekstremistene og fundamentalistene? Lever de under jorda?

Jeg har ennå til gode å møte en motstander av religion som insisterer på å tre sitt personlige livssyn ned over hodene på alle andre i samfunnet. Hver gang jeg kommer over de overnevnte uttrykkene som Timothy Garton Ash brukte, vet jeg derfor at jeg har å gjøre med et skribent som mangler forståelse for det liberale demokratiet. Jeg håper uttrykkene blir anvendt i lang tid fremover. Det er fint at folk markerer hvor de står.

Relatert: Pascal Bruckner skrev en tekst som påpekte viktigheten av Ayaan Hirsi Alis prosjekt, i motsetning til den arrogante avfeiningen av henne som Timothy Garton Ash og andre har stått for.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Morgenbladets redaktør mener Gerd-Liv Valla var en stor politisk leder. Hva er godt politisk lederskap? En sak som ofte trekkes frem fra Gerd-Liv Vallas lederperiode var at hun i september 2006 fikk stanset Stoltenbergregjeringens forsøk på å reformere sykelønnsordningen. Sykefraværet i Norge er for høyt. Dette er bekymringsverdig med tanke på alle de som er syke. I tillegg er det et problem at sykefraværet påfører både arbeidsgivere og folketrygden unødvendig høye utgifter. Ordningen koster staten 26 milliarder i året. En stor del av sykefraværet må forklares med at arbeidsmiljøet på mange arbeidsplasser er for belastende. Det er i første rekke arbeidsplassens oppgave å rydde opp i dette.

Historien er full av eksempler på at gode sosialdemokrater må tenkte nytt for å beholde velferdsordningene. Stoltenbergs forslag til sykelønnsreform gikk ut på å utvide arbeidsgiverperioden, slik at arbeidsgiverne skulle få insentiv for å legge forholdene til rette for et bedre arbeidsmiljø. Hvis ikke, ville de tape penger. Etter reformen skulle arbeidsgiver pålegges å betale 20 prosent av sykepengeutgiftene fram til seks måneder av sykefraværet, og 10 prosent av utgiftene de resterende seks månedene. Dette ble torpedert av LO-leder Gerd-Liv Valla - som også var sentralstyremedlem av Arbeiderpartiet. (For øvrig var også NHO, som arbeidsgiverorganisasjon, motstander av reformplanen.)

LO-lederens håndtering av sykelønnssaken vitnet ikke om god politisk dømmekraft. Vallas motstand medførte at regjeringen ble fratatt et verktøy for å få ned sykefraværet.

Én organisasjon som kunne ha hatt godt av insentiver for å finne ut hvorfor sykefraværet var så høyt, var nettopp Landsorganisasjonen. Dersom LO som arbeidsgiver ble tvunget til å bære større andel av utgiftene når de ansatte ble syke, ville ledelsen ha hatt gode grunner til å undersøke årsakene til sykefraværet i LO. Hvordan stod det egentlig til med arbeidsmiljøet i LO?

Under Vallas ledelse var det flere som ble syke. Takket være Ingunn Yssens oppsigelse kjenner vi i dag til problemene, men disse kom frem på tross av Vallas ledelse, ikke som følge av hennes egne initiativ. Yssen varslet om ukulturen i LO ved å offentliggjøre sitt oppsigelsesbrev. Fryktkulturen i LO har nå blitt bekreftet av flere ulike rapporter: Undersøkelsesutvalget for Yssen-Valla-konflikten, den parallelle, arbeidspsykologiske rapporten til Right Management, samt Statens arbeidsmiljøinstitutts (STAMI) arbeidsmiljøkartlegging av LO.

Fra granskningsutvalgets rapport, side 143 og 147:

"Utvalget mener eksemplene gir et bilde av et usunt arbeidsmiljø og mener adferden [til Valla] må anses som negative handlinger mot Yssen."

"Utvalget finner det i den forbindelse ikke tvilsomt at det er Vallas ledelse av Yssen som har vært trakasserende."

"Både Yssens fastlege og de sakkyndige som har bistått utvalget, har lagt til grunn at trakasseringen har påført Yssen helseskade og funksjonssvekkelse."

STAMI undersøkte arbeidsmiljøet i LO fra november 2006 til april 2007:

"Etter det Dagbladet erfarer svarer rundt ti prosent av LOs ansatte at de selv er blitt utsatt for mobbing eller trakassering i løpet av det siste halve året. Det gjør LO til en versting-bedrift blant de arbeidsplassene STAMI har undersøkt."

Ledelse handler også om samsvar mellom liv og lære. En leder er avhengig av tillit i organisasjonen. For en politisk leder er det særdeles viktig med forutsigbarhet og klare standpunkter. Lederens ord blir kontinuerlig målt opp mot lederens praktiske ledelse av organisasjonen. Lykkes Valla?

Fra Gerd-Liv Vallas 1.mai-tale, Youngstorget 2006:

"Jeg oppfordrer nå regjeringen til å ratifisere ILO-konvensjonen som sikrer at alle norske kvinner får ammefri med lønn. Og gjøre det nå!"

Fra Ingunn Yssens notat etter møte med Valla 9. desember 2005:

"Det oppsiktsvekkende er at hun anklaget meg for nærmest å ha brutt kontakten ved å bli gravid. ’Hyggelig for deg, men vanskelig for meg og LO’ som hun sa. ’Er ammepausen snart over. Du kommer jo sent og går tidlig. Det tar seg ikke ut’."

Valla skal også ha gitt uttrykk for skuffelse over Yssens graviditet ved flere andre anledninger etter utløpet av svangerskapspermisjonen, se side 144 i granskningsutvalgets rapport.

Fra Gerd-Liv Vallas åpningstale ved LO-kongressen 2005:

"[Lønnsøkninger for ledere] er ikke lederskap. Det er kollektiv ufornuft fra samfunnstopper som til stadighet krever moderasjon fra oss! De håver inn lønn, bonuser, opsjoner og skattelette i bøtter og spann! …Vi er lei av grådige ledere uten samfunnsansvar!"

Deler av venstresiden liker å gjøre narr av økonomer og advokater ved å kalle de for "blårussen" og liknende. I sin bok Prosessen forteller Valla om en episode under høringene i granskningsutvalget. Hun snakket med utvalgets leder, advokat Fougner, i en pause. Ettersom Valla slet med ryggproblemer, fortalte Fougner at han også hadde hatt problemer med ryggen. Han anbefalte en romaskin. Valla spurte hvor mye det kostet. Fougner svarte 12-13.000 kroner. Vallas kommentar:

"Oi, det var mye penger. Men det er kanskje ikke mer enn tre-fire timers arbeid inne i den salen der?"

Selv tjente LO-lederen 900.000 kroner i året. I boken kaller hun Fougner for "Høyremannen."

Fra Vallas åpningstale ved LO-kongressen 2005:

"Vi vil ha arbeid til alle – men vi må videre. Vi må ville ’det gode arbeid’. Vi vil at det skal bli like fint å jobbe som å danse. Men hva ser vi? Arbeidslivet er blitt mer brutalt."

Fra side 129 i granskningsutvalgets rapport:

"[En av de tillitsvalgte i LO] hadde ved en anledning i oktober 2005 avslått en anmodning fra media om å kommentere Vallas lederstil. Dette ble meddelt LOs administrasjon. Kort tid etter ble han innkalt til Valla, som ga uttrykk for at han burde ha sagt at hun hadde en god lederstil. Da han sa at det kunne han ikke, fordi medlemmene hadde klaget på lederstilen hennes, ble hun sint og forlangte å få vite hvilke medlemmer som mente dette. Han opplevde dette som et ureglementerte forsøk på både å instruere en tillitsvalgt og få frem konfidensielle opplysninger. De tillitsvalgte gjorde det til en regel aldri å ha møter med Valla alene."

LO-sekretær Ellen Stensrud fortalte forfatter Torstein Tranøy om Vallas kontrollbehov, se boken Vallas fall. Valla hadde skjelt ut Stensrud da hun fant ut at hun ikke var invitert på Stensruds femtiårsdag. Valla mente at slike invitasjoner måtte vurderes som en politisk handling. Stensrud var sjokkert over at Valla hadde skaffet seg kopi av den private gjestelisten. Et slikt kontrollbehov kommer også til uttrykk i Vallas egen bok Prosessen hvor Valla beskriver at hun noterte seg hvilke forbundsledere i LO som ikke sendte henne blomster da hun hadde bursdag mens granskningen av Yssen-saken pågikk, se side 89.

Gerd-Liv Valla i FagInfo Nyhetsbrev 14.02.2006:

"Nærhet handler om å være til stede når medlemmene trenger det, vite hva som opptar dem, tale deres sak, løse små og store problemer og få til forbedringer i lønns- og arbeidsvilkår."

Granskningsutvalgets rapport:

"Utvalget finner det godtgjort at Yssen ved flere anledninger er blitt utsatt for uakseptabel utskjelling fra Valla, både i en-til-en situasjoner og i samtaler med flere til stede. Ved dette er grensen for akseptabel lederatferd overskredet."

Gerd-Liv Valla ledet LO på en måte som gjorde medarbeiderne syke. Hun torpederte en reform som forsøkte å gjøre arbeidstakerne friskere. Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved om hun var en stor politisk leder.

For venstresiden burde det være et mål å jobbe for å flate ut hierarkiene, også i arbeidslivet. Demokratiske prinsipper kan anvendes i det private såvel som i det offentlige. På gode arbeidsplasser er samhandlingen så god at man mister oversikten over hvem som på papiret står som ledere. Makt- og lønnsutjevning er ofte en forutsetning for å få et slikt arbeidsmiljø.

Da Gerd-Liv Valla var leder av LO likte hun å legge innvendinger mot hennes lederstil død med kommentaren: "Jeg er LO-leder!" Når først Valla hadde bestemt seg, måtte de andre underkaste seg. I granskningsutvalgets rapport får man inntrykk av at Valla trodde at det å være leder innebar at hun stod hevet over sine medarbeidere.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Terje Osmundsen er gift med tidligere statsråd Manuela Ramin-Osmundsen. Noen dager før hun trakk seg, sendte han en e-post til flere personer i nettverket til barne- og likestillingsministeren hvor han appellerte om støtte til sin kone. Deler av e-posten er gjengitt av Dagbladet.

Osmundsen never at ektefellen verken ble trodd av Graver-utvalget i UDI-saken eller av VG i trafikkuhell-saken. Manuela Ramin-Osmundsen ble heller ikke trodd av pressen da hun sa at hun ikke var omgangsvenn av Ida Hjort Kraby. Terje Osmundsen gir ektefellens versjon av disse hendelsene. Han føler at hun blir mistenkeliggjort. Men Dagbladets journalister tar feil når de skriver at han antyder rasisme.

De aktuelle setningene i e-posten fra Osmundsen går som følger:

”Hver og en får vurdere om det er noe mønster i de tre episodene - og hvor de først starter - som like godt kunne ha rammet en norsk mann eller kvinne. Jeg frykter at usiviliserte krefter er i ferd med å gjøre stor skade. Hvis det sivile samfunn noen gang har en rolle å spille, så må det være nå.”

Den første setningen er kronglete skrevet. Det finnes to tolkninger. Den ene er at Osmundsen spør om det er et mønster i episodene, og at han etter den innskutte biten (”og hvor de først starter”) presiserer at episodene like godt kunne ha rammet en hvilken som helst annen person.

Den andre tolkningen er at Osmundsen mener at leseren må vurdere om det er mønster, og at han deretter spør: ”Kunne dette mønsteret like gjerne ha rammet en norsk mann eller kvinne?” Osmundsen antyder i så fall at Manuelas utenlandske opprinnelse kan ha påvirket kritikken hun har blitt utsatt for – en ”underliggende og skrittvis nedbrytning av tilliten til hennes ord,” som han formulerer det.

Men forskjellsbehandling på bakgrunn av opprinnelse er uansett noe helt annet enn diskriminering på bakgrunn av hudfarge – ”rasisme.” Terje Osmundsen har ikke antydet ”rasisme,” noe han også benektet da han ble direkte spurt av VG. Det er Dagbladets journalister som leser ”rasisme” inn i e-posten. Det er urettferdig overfor Osmundsen.

Dette minner om en ordveksling fra våren 2006, da det ble kjent at Manuela Ramin-Osmundsen ikke var norsk statsborger mens hun var UDI-direktør. Fremskrittspartiets formann Carl I. Hagen advarte mot å ha utenlandske borgere i toppsjiktet av norsk utlendingsforvaltning. Selv om Hagen feilaktig trodde at direktørstillingen i UDI var en embetsmannsstilling, fremmet han synspunkter som i det store og det hele var i tråd med Grunnlovens ordlyd: Paragraf 12 og 92 sier at embetsmenn og statsråder er nødt til å være norske statsborgere.

Carl I. Hagen sådde tvil om Manuela Ramin-Osmundsens lojalitet på bakgrunn av hun var fransk statsborger. Men han sådde ikke tvil om hennes kvalifikasjoner fordi hun hadde en annen hudfarge. Hans uttalelse ble likevel stemplet som ”rasisme.” Stortingsrepresentant Afshan Rafiq sa at ”dette viser at Carl I. Hagen aldri kan bli fri for rasisme.” Dagsavisen hadde en lederartikkel som hevdet det samme. Utenriksminister Jonas Gahr Støre sa at Hagens utsagn var ”fremmedfiendtlighet og grenset mot rasisme.”

Etter Hagens uttalelse var det – helt konkret – politikere og lederskribenter som ”antydet” rasisme, men jeg kan ikke huske at noen i Dagbladet påpekte det.

Diskriminering på bakgrunn av hudfarge er svært krenkende. På tilsvarende vis vil en person feilaktig beskyldt for hets på bakgrunn av hudfarge oppleve påstanden som sjikane. I tillegg kan man mistenkeliggjøre andre ved å hevde at de har kommet med slike feilaktige anklager. Det avgjørende er hva som faktisk har blitt sagt. Man må gå konkret til verks når man møter anklager knyttet til ordet ”rasisme.”

*

Jeg har tidligere kritisert Manuela Ramin-Osmundsens korte tid i UDI-ledelsen. Men det var norske mediers håpløse umodenhet som var skyld i at hun ble hauset opp som en slags ikon for innvandrere da hun kom med i regjeringen. Hennes arbeid burde bedømmes på bakgrunn av det hun fikk utrettet – som et individ. Hun representerer ingen andre enn seg selv.

Jeg fikk sansen for det hun forsøkte å få til som statsråd. Hun tok blant annet opp at det var komplett uakseptabelt å fysisk avstraffe barn (noe ørefiksentusiasten Aslam Ahsan tydeligvis ikke har glemt). I tillegg rettet hun søkelyset på voldelige kvinner som slår menn og barn. Dette temaet har vært dysset ned, og det står respekt av at hun trakk det frem i lyset.

Manuela Ramin-Osmundsen burde overlatt ansettelsen av barneombud til en settestatsråd, men hun har blitt utsatt for en disproporsjonal fordømmelse i mediene. Da hun gikk av fikk hun slengt en masse beskyldninger mot seg om at hun hadde ”sveket” hele det norske folk, at hun hadde vært en dårlig ”rollemodell” for innvandrere og at hun hadde begått en ”politisk dødssynd.” I tillegg ble ektemannen beskyldt for å ”antyde rasisme.”

Ikoniseringen av henne ble foretatt av mediene selv. Når de senere river sitt eget glansbilde i filler, står det til hennes ære at hun var uten skyld i denne delen av farsen. Jeg kommer ikke på en eneste situasjon hvor hun forsøkte å smykke seg med sin bakgrunn. Et fungerende multikulturelt samfunn får vi først når ingen tillegges slike symbolske forpliktelser. På dette området var Manuela Ramin-Osmundsen en pionér. Forhåpentligvis kommer mediene slentrende etter.

Posted by contexploration at 08:03 AM | Permalink

De siste par ukene har jeg fulgt med på pressemeldingene til det iranske nyhetsbyrået IRNA. Hva skriver de om gjenopptrykkingen av karikaturtegningen av Muhammed i Danmark? Iranske politikere mener dette er nok et eksempel på vestens krig mot islam. Iranerne krever at europeerne etablerer lover som beskytter profeten. Det pakistanske parlamentet har vedtatt en resolusjon hvor det antydes at danskene kan ha trykket bombeturbantegningen i “et forsøk på å provosere noen personer til å ty til voldelige handlinger,” melder IRNA. Tegningene har ikke bare provosert muslimer i Danmark, men også de 1,3 milliarder andre muslimene i verden.

Så hvorfor gidder jeg å følge med på pressemeldingene til IRNA? Fordi de ikke ved én eneste anledning har nevnt hvorfor den ene tegningen ble trykket på nytt i Danmark: Forsøket på å drepe tegneren Kurt Westergaard. Det passer ikke inn i propagandaen til det iranske prestediktaturet å nevne denne helt avgjørende opplysningen. Allerede nå, to år etter den første publiseringen i Jyllands-Posten, har det blitt etablert en konspirasjonsteori: Tegningene er et ledd i krigen mot islam.

Denne myten blir ikke bare spredt av fundamentalistene selv, men – utrolig nok – også av medier i Vesten som har sine røtter på venstresiden. Det norske magasinet Ny Tid hadde i mars i fjor en lang oppsummering av karikaturstriden. Artikkelen hadde tittelen Muhammed og røverhistoriene. Artikkelen utvider bakgrunnsstoffet for opptøyene og drapstruslene, men den har også en tendisiøs fremstilling. I mine øyne er dette et forsøk fra Ny Tid på å omskrive samtidshistorien.

Ny Tid forsøker å fremstille Jyllands-Postens og Magazinets publisering av tegningene som hets av muslimer, mens tegningene i realiteten var en test av dansk selvsensur. Dette er to vidt forskjellige ting. Det første er diskriminering av en bestemt gruppe troende, det andre er en legitim belysning av religiøs ideologi og ytringsfrihet.

1. Hvorfor trykket Jyllands-Posten Muhammedtegninger?
September 2005 dukket det opp en debatt i dansk presse med utgangspunkt i Kåre Bluitgens vansker med å finne en tegner som var villig til å illustrere hans barnebok om Muhammed. Tre tegnere sa nei av frykt. På dette tidspunktet hadde man drapet på Theo van Gogh friskt i minne. Bluitgen fant omsider en tegner som ville illustrere hans barnebok, men vedkommende insisterte på å forbli anonym. Nyhetsbyrået Ritzau hadde en samtale med Bluitgen, og en journalist sendte ut en artikkel om hans problemer den 16. september. Artikkelen til Ritzau utløste en debatt om man hadde innarbeidet spesielle mekanismer for selvsensur overfor islam i Danmark. Hvorfor vegret danske kunstnere seg for å berøre islam, men ikke andre religioner?

En av avisene som dekket denne debatten var Jyllands-Posten. Redaksjonen stilte seg tvilende til om det eksisterte selvsensur blant danske tegnere, slik Bluitgen antydet. Kulturredaktør Flemming Rose skrev derfor et brev til tegnerne i Danske Bladtegnere med følgende invitasjon:

“Kære bladtegner

Vi skriver til dig i forlængelse af sidste uges offentlige debat om afbildingen af profeten Mohammed og ytringsfriheden i forbindelse med en børnebog af Kåre Bluitgen, hvor flere tegnere angiveligt har sagt nej tak til at tegne Mohammed af frygt for konsekvenserne. Morgenavisen Jyllands-Posten står på ytringsfrihedens side. Vi vil derfor gerne invitere dig til at tegne Mohammed, som du ser ham. Resultatet vil blive offentliggjort i avisen den kommende weekend. (...).

Jeg ser frem til at høre fra jer.

Med venlig hilsen

Flemming Rose
Kulturredaktør
Morgenavisen Jyllands-Posten”

Det er viktig å merke seg at Flemming Rose skrev at de innsendte tegningene ville bli trykket. Mange av tegningene som avisen mottok, var tegnernes harselering over Jyllands-Posten selv: Tegnerne snudde det samme spørsmålet mot redaksjonen: “Er dere lammet av selvsensur? Vil dere trykke tegninger som gjør narr av Jyllands-Posten?” Men Rose holdt sitt ord, og alle innsendte tegninger kom på trykk.

Ny Tids artikkel rettet opp Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekks versjon i boken Truet av islamister, om at Jyllands-Posten publiserte tegningene utelukkende fordi avisen mente ytringsfriheten var truet. Sannheten er at Jyllands-Posten ville finne ut om den var truet. Og var det egentlig kun tolv av 40 tegnere i Danske Bladtegnere som “tok oppfordringen” om å tegne, slik Selbekk hevdet? Ny Tid siterer en tegner som takket nei til invitasjonen fordi han mente det hele var en provokasjon, og en annen som følte seg misbrukt i etterkant fordi tegnerne ikke ble forespeilet hva de hadde begitt seg ut på.

Det var 44 medlemmer av Danske Bladtegnere på dette tidspunktet. Det danske fagbladet Journalisten har gått gjennom responsen på Roses brev: 5 tegnere var ikke lenger aktive tegnere, 6 mottok aldri brevet, 1 kunne ikke, 15 ønsket ikke å tegne, da de enten var motstandere av ideen eller mente honoraret var for lavt, 2 ønsket ikke å uttale seg til Journalisten, 3 kom man ikke i kontakt med, 12 sa ja til oppfordringen. De sistnevntes tegninger ble offentliggjort i Jyllands-Posten noen dager senere i bilaget KulturWeekend.

Flemming Rose fikk dermed testet påstanden om det eksisterte selvsensur blant tegnerne, og hans konklusjon etter å ha mottatt tolv tegninger var at det lovet godt for ytringsfriheten. Til Journalisten sa Rose at de mange bidragene var et “positivt statement for ytringsfriheden.”

Roses artikkel ved den opprinnelige publikasjonen av tegningene 30. september 2005 kan du lese her. Uten å lese denne artikkelen, vil man aldri forstå karikaturstriden.

I artikkelen til Rose heter det blant annet:

“Det moderne, sekulære samfund afvises af nogle muslimer. De gør krav på en særstilling, når de insisterer på særlig hensyntagen til egne religiøse følelser. Det er uforeneligt med et verdslig demokrati og ytringsfrihed, hvor man må være rede til at finde sig i hån, spot og latterliggørelse. Det er bestemt ikke altid lige sympatisk og pænt at se på, og det betyder ikke, at religiøse følelser for enhver pris skal gøres til grin, men det er underordnet i sammenhængen. Det er således ikke tilfældigt, at folk i totalitære samfund ryger i fængsel for at fortælle vittigheder eller afbilde diktatorer kritisk. Det sker som regel med henvisning til, at det krænker folkets følelser. I Danmark er det ikke kommet så vidt, men de anførte eksempler viser, at vi er på vej ind på en glidebane, hvor ingen kan forudsige, hvad selvcensuren vil ende med. Derfor har Morgenavisen Jyllands-Posten opfordret medlemmer af danske bladtegneres forening til at tegne Muhammed, som de ser ham.”

Ny Tid tok i samme slengen affære med Per Edgar Kokkvold, som i forordet til Selbekks bok Truet av islamister skrev at tegningene var “tenkt som et satirisk oppgjør ikke med Muhammed, men med dem som terroriserer og dreper i Muhammeds navn.” Ny Tid skrev at det snarere dreide seg om et oppgjør med “danske imamer og danske muslimer som ’insisterer på særlig hensynstagende til egne religiøse følelser.’”

Så hvem hadde rett? Sannheten ligger et sted i mellom Kokkvolds og Ny Tids versjon. Flemming Rose skrev faktisk at tegningene var en utfordring til “noen muslimer” som avviser det sekulære samfunnet, ikke et oppgjør med “danske imamer og danske muslimer,” slik Ny Tid hevdet. Forskjellen er ikke uvesentlig.

I tillegg hadde naturligvis hver av de tolv tegnerne sin egen motivasjon. Kurt Westergaard, som tegnet Muhammed med bombeturban, sa at hans personlige motivasjon var terrorisme som henter spirituell ammunisjon fra islam. Hans tegning var ikke rettet mot muslimer generelt.

For øvrig har det blitt gjort et poeng ut av at en innsendt Jesus-tegning av Christoffer Zieler ikke ble trykket av Jyllands-Posten i 2003. Dette brukes som et bevis på at Jyllands-Posten egentlig ikke driver med religionskritikk, men islamhets. Nå trykker aldri avisene alt det de mottar av innsendt materiale, men det må likevel påpekes at Kurt Westergaard flere ganger har hatt Jesus-karikaturer på trykk i Jyllands-Posten, og dette lenge før bråket om Muhammedkarikaturene. Westergaard, i likhet med Kåre Bluitgen, bedriver klassisk, kulturradikal religionkritikk. Likevel fremstilles de av mange som deltakere i en konspirasjon mot muslimer.

2. Hvem er Kåre Bluitgen?
Ny Tid skriver at Kåre Bluitgen: “slo gjennom som islam-kritiker i 2002 med et forslag om å ’stenke Koranen med menstruasjonsblod’.” Videre kalles hans barnebok om ’Koranen og Muhammeds liv’ for Bluitgens “anti-islamske barnebok”. Slik får man inntrykk av at Bluitgen er en person som er drevet av hat mot islam.

Bluitgen er en sosialist bosatt på Nørrebro med sin familie, midt i konfliktsonen mellom religiøs, patriarkalsk kultur og den toleranse som Danmark er kjent for. Han bok i fra 2002, Til gavn for de sorte, var et klassisk, kulturradikalt oppgjør med overtro. Boken var kontroversiell. Danske PEN tildelte Kåre Bluitgen Heibergprisen i 2003. Bluitgen forklarer i boken hvorfor tidligere generasjoner av danske radikalere så seg nødt til å utfordre kristendommen gjennom kritikk og harselas. Men hovedtemaet i boken til Bluitgen er endringene som skjedde i bydelen Nørrebro utenfor København da muslimske fundamentalister på 1990-tallet begynte å tre sine patriarkalske verdier ned over hodet på andre muslimer og fastboende dansker i strøket. Sekulære muslimer som var integrerte og hadde samkvem med dansker ble utsatt for trakassering.

Det er riktig å kalle Bluitgen for en motstander av religion, slik alle kulturradikalere bør være. Det er derimot feil av Ny Tid å fremstille han som en person som utelukkende er motstander av islam. (Du kan for øvrig lese et intervju med han her.) Barneboken hans om Muhammed følger derimot Koranens egen fortelling. Det er feil av Ny Tid å kalle denne boken for “anti-islamsk."

Det som Ny Tid med rette trekker frem som et grelt eksempel fra Til gavn for de sorte, er en avsindig oppfordring til venstresiden mot slutten av boken. Han foreslår en rekke stunts for å utfordre de muslimske fundamentalistene på Nørrebro, hvorav ett av forslagene er følgende:

“Venstrefløjen skal gå i offensiven. Gå i optog ned ad Nørrebrogade i København klædt i burkha, chador, tørklæder og lange frakker slæbende på en vognpark af klap- og barnevogne for til sidst at kaste det hele i en container på Blågårds Plads og stænke Koranen med menstruationsblod.”

Dette er usmakelig og barnslig. Det er religionskritikk på nivå med mullaløfting og Otto Jespersens bibelbrenning.

3. Kampanje mot muslimer?
Ny Tid mener for øvrig at turbantegningen er ekstra ille fordi den har “selve den islamistiske trosbekjennelsen” plassert i bombeturbanen, og fordi Magazinet publiserte Muhammedfaksimilen på “tilgivelsesdagen som markerer avslutningen på pilegrimsreisen til Mekka.” Mener Ny Tid at det hadde vært bedre å vente til neste uke med å trykke satiriske tegninger av Muhammed? “Det er derfor mange oppfattet tegningen som om den ikke rettet seg mot terrorister, men i praksis mot muslimer som kan gjenkjenne sin personlige tro i Muhammeds tente bombeturban” skrev Ny Tid.

Dette endrer ikke tegningens karakter vesentlig. Det hadde vel fortsatt blitt opptøyer og drapstrusler om tegneren bare hadde tegnet Muhammed med en bombe i en turban uten trosbeskjennelsen? Men, som jeg har nevnt tidligere: Ny Tid forsøker å lede oss til å tro at tegningene inngår i en kampanje mot muslimer.

4. Billedforbudet står ikke i Koranen
Ny Tid oppklarer videre at billedforbudet mot å tegne Muhammed ikke står i Koranen, slik Selbekk hevdet, men i haditer. Videre siteres en dansk imam ved navn Fatih Alev, som mener billedforbudet selvfølgelig ikke gjelder for ikke-muslimer. Så da burde vel tegningene egentlig ikke ha vært noe problem, da?

En interessant sammentreff er for øvrig at Fatih Alev også er sitert i Kåre Bluitgens bok Til gavn for de sorte:

“Der er kun én sandhed. Og der er tale om et budskab på verdensplan. Islamismen er på fremmarch i verden og er nu også i Vesten. Vesten hjælper selv til ved ikke at have sørget for at reproducere sig nok, så man må åbne dørene. Men det er ikke tilfældigt. Det hele er et led i Guds plan." - Fatih Alev.

5. Ambassadørenes brev til den danske statsministeren
Ny Tid viser til flere eksempler på upresise gjengivelser av ambassadørbrevet [PDF] i norsk presse. Brevet fra ambassadørene til Tyrkia, Iran, Egypt, Algerie, Libya, Palestina, Marokko, Bosnia, Indonesia, Pakistan og Saudi-Arabia protesterte ikke bare mot tegningene, men mot det de oppfattet som et negativt klima i Danmark spesielt rettet mot islam. Ny Tid skriver: Det var snarere “det generelle islamfiendtlige og rasistiske klimaet i Danmark, som påvist av FN, som ambassadørene ønsker et møte om.”

Dette er ikke helt korrekt, da “rasisme” ikke ble nevnt i brevet fra ambassadørene. Og at noe slikt skal være “påvist av FN” er selvsagt et påfunn fra Ny Tid. Hadde Danmark vært et “rasistisk” land, hadde danskene drevet storstilt hets av mennesker på bakgrunn av hudfarge. Det er ikke tilfellet. Karikaturtegninger hadde brodd mot “noen muslimer” som avviser det sekulære samfunnet.

Dessuten, skriver Ny Tid, forlangte ambassadørene ikke en offentlig beklagelse fra avisen, slik det ble hevdet i en NTB-melding. Det er riktig, men problemet var jo at ambassadørene kom med et mye mer alvorlig krav: De forlangte at statsministeren måtte ta ut tiltale mot de som trykket Muhammedkarikaturene (“take all those responsible to task under the law”).

Dette er utelatt i Ny Tids alternative fortelling.

Det var også feil av NTB å bruke betegnelsen “muslimske lands ambassadører.” mener Ny Tid. Dette er jeg enig i. Ingen land er “muslimske.” Et geografisk avgrenset areal kan ikke tro på Gud. (Men den samme Ny Tid-journalisten er vel den i Norge som har brukt betegnelsen “muslimske land” mest av alle. Se for eksempel her, her, her, her og her.)

6. Var Magazinet og Selbekk skyld i bråket som fulgte?
Ny Tid ønsker å gi Magazinet en vesentlig del av skylden for karikaturbråket fordi de trykket tegningene på nytt i en periode hvor “saken kunne bli løst,” hva nå enn det betyr. Ny Tid siterer i denne forbindelse Stormuftien i Jerusalem, Ekrima Sarbi, som sa at “vi begynte først for alvor å reagere etter den norske offentliggjøringen av tegningene. Det er fordi vi i flere måneder var tålmodige overfor Danmark og fordi vi håpet saken ville bli løst i all stillhet.”

Jeg ser frem til å høre hvordan Stormuftien hadde tenkt å “løse” denne saken. Stormuftien er ikke kjent som en stor venn av besinnelse og diplomati.

Israel må renses for jøder, mener han. Selvmordsbombere mot Israel er også helt greit. Til Al-Ahram sa han:

“Martyren er heldig, fordi engler tar han med til sitt bryllup i paradis… Jeg snakket med en ung mann som sa: Jeg ønsker å gifte meg med kvinnene med sorte øyne i paradis! Den neste dagen døde han martyrdøden. Jeg er sikker på at hans mor er fylt med glede over hans himmelske bryllup. En slik sønn er en slik mor verdig.” (28.10.2001)

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink