Hvorfor kan ikke Gud være ren virkelighet?
Even Gran i Fri Tanke har skrevet en god oppsummering av en debatt som har rast i Morgenbladet. Litteraturviteren Terry Eagleton anmeldte Richard Dawkins bok The God Delusion i London Review of Books i fjor høst. Dawkins bok er en nøktern drøftelse av religion i lys av hva vitenskapen per dags dato kan fortelle oss om naturen og universet. Dawkins foretar en religionskritikk som i første rekke tester religionenes påstander og tilbyr noen mulige psykologiske forklaringsmodeller for hvordan gudstro oppstod. Personlig synes jeg The God Delusion med fordel kunne ha vært krassere i sin kritikk av det verdisystem som religionene representerer, men boken tilbyr uansett noen nyttige oppdateringer for de av oss som ikke følger vitenskapen forløpende.
Dawkins bok ble utgitt på norsk i år under tittelen Gud – en vrangforestilling. Jeg kjente ikke til at Morgenbladet hadde oversatt Terry Eagletons anmeldelse før jeg leste Grans gjennomgang. (Det forundrer imidlertid ikke at Morgenbladet trykket Eagletons tekst. Jeg husker jeg lo da jeg leste den på LRBs nettsider og jeg burde skjønt at nettopp et slikt desperat forsvar for religion var noe som ville falle i smak hos Morgenbladets kristne redaktør. I følge Morgenbladets lederartikler er det viktig å forsvare religionene mot “sekularismen som totalitær ideologi.”)
På den ene siden handler Eagletons anmeldelse om å ufarliggjøre religion. Dawkins tar utgangspunkt i hva de hellige tekstene faktisk sier. Men Eagleton påstår at Dawkins har misforstått fullstendig. Eagleton skriver at “Guds transcendens og usynlighet er det han er,” ikke det som står i bøkene. Når Gud presenteres som Skaperen av universet, slik som i Bibelen, bør ikke dette leses bokstavelig, mener Eagelton. Det kan forstås som at Gud “holder allting sammen gjennom sin kjærlighet.” Gud muliggjør vår eksistens, skriver Eagleton. Dessuten finnes det jo religiøse vitenskapsmenn som er uenige med Dawkins, og det må jo bety at religion kan ha noe for seg.
Eagleton gjør et forsøk på å viske ut forskjellene mellom religion og vitenskap ved å omdefinere religion. Han påpeker at de troende ikke nødvendigvis forholder seg til en personlig Gud: “Gud er svaret på hvorfor det er noe i stedet for ingenting.” I tråd med deismen kan man kanskje – hvis man er snill – tolke Eagleton dit hen at han bare mener at Gud er ren virkelighet. Gud er med andre ord bare verden slik den er. Gud er selve naturen. Universet er den eneste manifestasjonen vi har av Gud.
Dette er selvsagt en definisjon av religion som mange er uenige i, men hva om vi forsøker å ta den som et utgangspunkt og ser hvor den leder hen? Eagleton kunne med fordel ha tatt et steg videre og sagt at vi ved å forske på naturen tilegner oss kunnskap om Gud. Dette hadde vært i tråd med de uttalte intensjonene til Francis Bacon, for eksempel – mannen bak den hypotetisk-deduktive metode. Videre må en slik innhenting av kunnskap om Gud/naturen nødvendigvis benytte den samme metodikken som vi bruker ellers når vi leter etter svar: Vitenskap. Gjennom forskning, årsakssammenheng og etterprøvbarhet lærer vi naturen å kjenne. Dawkins er vitenskapsmann og hans bok handler om å erkjenne verdien av vitenskap i motsetning til overtro.
Betyr dette at Eagleton mener at Dawkins faktisk har helt rett?
Stopp en halv! Dette er absolutt ikke hva Eagleton mener. Eagleton sier på den ene siden at Gud er virkelighet, men på den andre siden mener han også at Gud et det som vi ikke kan vite. Gud er alt vi vet pluss “transcendens”. Gud er det synlige, men også det usynlige. Vi kan altså likevel ikke tilegne oss kunnskap om Gud gjennom vitenskap. Eagleton hevder at “Jesus var åpenbaringen av Gud som en venn og elsker, ikke en dommer.” Eagleton forteller oss med andre ord at han kjenner Guds natur. Gud vil rett og slett bare at vi elsker han. Det som ikke vitenskapen kan gi svar på, kan vi spørre Eagleton om.
Det er praktisk.
Da jeg jobbet med to tekster om Ahmadinejads reise til USA, oppdaget jeg flere liknende forsøk på å forene tro og vitenskap. Den iranske presidenten holdt en tale ved Columbia University hvor han gjorde sitt ytterste for å slå an en forsonende tone mellom prestediktaturet som han representerte og den kunnskapstørsten som de unge studentene i salen (angivelig) har. Ahmadinejad sa at vitenskap ikke bare handler om hva vi kan fastslå gjennom forskning, men også det vi ikke vet – “all skjult virkelighet.” En av de største urettene som menneskeheten hadde gjort mot vitenskapen var å “begrense den til forskningsfunn gjennom eksperimenter,” mente han. For å finne svar må vi enkelt og greit vende oss mot de hellige profetene som lærer oss om “den rene ånds virkelighet og den gode atferds virkelighet”:
“Den fysiske tilblivelsen av universet er bare én av fortellingene om verdens skapelse … Gud kjenner til all virkelighet. Alle vitenskapsmenn er elsket av Gud. Jeg håper en dag at disse vitenskapsmennene og forskerne vil styre verden og Gud selv vil ankomme med Moses og Kristus og Muhammed for å sammen herske over verden og føre oss nærmere rettferdighet.”
Even Gran oppsummerte sakens kjerne i et innlegg i Morgenbladet. Hans resonnement gjaldt Eagleton, men kan like gjerne anvendes overfor Ahmadinejad:
“Uten uavhengige argumenter for Guds eksistens blir teologiske diskusjoner om hans natur, hans hensikter, hans immanens, at Gud ’bare ønsker å få elske oss’ [slik Eagleton skriver] bare en irrelevant haug med ord. Vitenskap om noe som ikke finnes og som derfor ikke kan undersøkes er meningsløst. Hvis religionen er sann bør den kunne empirisk sannsynliggjøres, for ellers har vi ingen mulighet til å vite om den er sann. Filosofisk logikk kan ikke bevise et faktum uten empiri. Hvis religionen sannsynliggjøres empirisk er den et faktum som andre fakta, hvis ikke er religiøs tro bare en dårlig unnskyldning for å holde fast på en ide som er feil eller som man ikke kan vite om er riktig.”
Videre lesning: Morgenbladet og karikaturstriden. Se min samleside om religion.
