Er Gordon Brown i stand til å tenke selv?
Noe av det mest nedslående i politikken er skaren av ambisiøse karrierejegere som er ute av stand til å tenke selv. For de genuine politisk interesserte som faktisk er nødt til å lide seg gjennom time etter time – møte etter møte – sammen med disse værhanene, er politikk det nærmeste man kan komme en fulltidsjobb som støttekontakt for kroniske narsissister.
Mange politikere løfter aldri en bok som gir de noe som enkeltmennesker. Deres sosiale liv sammenfaller med deres politiske liv. Derfor risikerer de å bli fanget i spillet. Det blir avgjørende for de å holde på sine verv. De har sjelden et liv utenfor politikken som de kan falle tilbake på. De pålegger seg selv et større press for å forbli ved makten: Politiske standpunkter må justeres for å blidgjøre flertallet, noe som dessverre kan gå ut over integriteten.
I et demokrati er det avgjørende å ha reflekterte personer som stiller til valg. Det holder ikke å ha gode rådgivere og byråkrater med høy utdanning og faglig ballast dersom politikeren mangler dømmekraft. Som de fleste avisredaktører vet er det kun en håndfull politikere som faktisk er i stand til å lese og skrive. (I Norge er det kanskje bare Inge Lønning, Thorbjørn Jagland og Jonas Gahr Støre som formulerer vettige kronikker på egen hånd.) For all del. Vi får de politikerne vi fortjener.
Plagiering
Det kan hende Storbritannias statsminister Gordon Brown er flink med tall. Men med ord blir det bare krøll. På landsmøtet til Labour i september skulle Brown holde sitt livs viktigste tale. For første gang som statsminister skulle han legge frem sine visjoner for Storbritannia. Han skulle presentere seg selv for folket. Han endte opp med å holde en smakløs, nasjonalsjåvinistisk tale komplett blottet for nytenkning. Nå har avisen The Times avslørt at store deler av Browns tale er hentet fra tidligere taler til Bill Clinton, Al Gore, Ted Kennedy og John Kerry. Plagieringen skyldes at Brown benyttet den amerikanske talerskriveren Robert Shrum, samme mann som jobbet for de nevnte Demokratene.
Browns tale var fylt opp av sentimentalt hylkeri av en karakter som vi må tilbake til Bill Clinton får å se maken til. Han henviste til sin mor og far, til verdiene som familien hadde innprentet i han (familieverdier, viktigheten av hardt arbeid, å være pliktoppfyllende og alltid forsøke å gjøre det rette), påtatt ydmyket (enkelte hevder at jeg er for seriøs, og at jeg jobber for hardt), pompøse besvergelser (jeg lover dere her i kveld at jeg skal jobbe for dere hver eneste dag og at jeg aldri kommer til å svikte dere), forsøk på å vise storsinnet inkludering (i dette århundret har vi ikke råd til å kaste bort noens talent), og billige, psykologiske ”trigger-formuleringer” (la oss slå fast følgende). Alle disse elementene finner man i de andre talene som Shrum har vært involvert i.
Sjåvinisme
Men én del av talen hadde i alle fall Gordon Browns personlige signatur, nemlig forsøket på å rette en utstrakt hånd til britiske nasjonalsjåvinister. Brown snakket om hvor viktig det var å være stolt av sin britiskhet. Han vektla verdien av at "britiske arbeidere skulle få britiske jobber". Vårt nasjons stolthet er "våre britiske soldater". Utlendinger som begår lovbrudd må umiddelbart deporteres, sa han.
Da Brown var finansminister under statsminister Tony Blair, kom han for øvrig flere ganger med tilgjorte innspill for å styrke den mystiske briskheten. Han truet også med ny folkeavstemning om britisk medlemskap i Den europeiske union hver gang europeerne forsøkte å gjøre samarbeidet mer forpliktende og overnasjonalt. Brown er tydeligvis glad i ordet "britisk" – han liker helst å uttale det med en litt skummel mine. Hele 27 ganger brukte han ordet i talen til Labour-landsmøtet.
Gordon Brown utstråler mindreverdighetskomplekser. Det vitner om manglende dømmekraft at Brown fant det for godt å bruke den udugelige taleskriveren Robert Shrum. Trodde Brown virkelig ikke at plagieringen av Clinton, Gore og Kerry kom til å bli oppdaget? Hvor dum går det an å bli? Hva vil egentlig Brown med sitt virke som politiker?
Spørsmålet forblir ubesvart.
Epilog: Det var med en viss uro at jeg i forbindelse med denne teksten kontrollsjekket alle talene til Jens Stoltenberg fra år 2000 og frem til i dag. Arbeiderpartiet er antakelig det norske partiet som står meg nærmest, og jeg forventet å oppdage de samme populistiske knepene som hos Gordon Brown. Heldigvis fant jeg ikke så mange. I talen fra landsmøtet i 2002 kom riktignok Stoltenberg med noen unødvendige besvergelser om å "hver dag dette året kjempe for" det ene og det andre, noe Brown også gjorde. Men ellers var det mye bra.
Talene til Stoltenberg formildet en overraskende positiv innstilling til internasjonalisering, noe som ikke er selvsagt gitt det politiske klima som råder i dag. Den viktigste talen holdt Stoltenberg kanskje som partileder foran stortingsvalget i 2005. Denne talen til Ap-landsmøtet var god, og personlig likte jeg formuleringene om privatskoler og sosial ulikhet. (I denne talen benyttet for øvrig Stoltenberg ordet "norsk" ved kun to anledninger.) Og selvsagt gikk jeg gjennom mine egne politiske tekster også. Jeg vil ikke påstå at jeg har lykkes med å skrive spesielt elegant eller innsiktsfullt. Jeg har i hvert fall funnet flere pinlige gjentakelser og billige triks. Så her kommer noen løfter for fremtiden. La oss slå fast følgende: Jeg skal hver dag dette året kjempe for å unngå ordene "stolt" og "modig". Når jeg verdsetter noe som en annen person har skrevet skal jeg bruke et annet adjektiv enn "glimrende". Jeg kommer aldri til å svikte dere!
