Du er et krek, men jeg tilgir deg
Jeg liker å anse meg selv som en kulturradikaler, men det betyr ikke at jeg mangler fullstendig takt og tone. Hva er vel mindre elegant enn hensynsløse forretningsmenn som tråkker andre på tærne på t-banen? Det kan også være greit å huske fornavnene til de man har en samtale med. Det handler om elementær folkeskikk. Man stanser ikke noen på gaten for å spørre om tiden ved å dra tak i jakken deres. Og dersom man inviterer noen hjem bør man vise et minimum av høflighet overfor sine gjester.
En kjent teknikk for å oppnå makt over andre er å terrorisere de psykisk, for deretter å tilby de trøst og omsorg. Offeret stiller sjelden spørsmålstegn ved det faktum at frelsen kommer fra samme person som var den som påførte pinslene til å begynne med. Dette er en teknikk som blant annet benyttes av konedengere og psykopatiske ledere.
Hvordan hadde du reagert om du hadde blitt invitert hjem til meg på middag, for deretter å bli skjelt ut på det groveste? I det du tok steget over dørstokken hadde jeg langet ut en tirade for å bryte deg ned psykisk. Jeg hadde kalt deg for udugelig og ondskapsfull. Jeg hadde påpekt hvordan hele ditt vesen er gjennområttent, at du er en skitten løgner som egentlig ikke fortjener det minste respekt. Men så har det seg likevel slik at jeg har et eksepsjonelt stort hjerte. På tross av din ynkelige natur skal jeg vise nåde. Jeg skjenker deg respekt og gir deg muligheten til å vinne tilbake litt verdighet ved at du følger mine befalinger.
Dette hadde i sannhet vært en lite sivilisert måte å ønske noen velkommen på. Men slik er det å ta steget innenfor Guds hus, Den Norske Kirke. Etter å ha satt deg ned på benken, blir du bedt om å stemme i syndsbekjennelsen, som lyder slik:
"Hellige Gud, Himmelske Far. Se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte. For Jesu Kristi skyld, ha langmodighet med meg. Tilgi meg alle mine synder og gi meg å frykte og elske deg alene."
Gjennom syndsbekjennelsen stempler Kirken deg som full av skavanker og jævelskap. Deretter tilbyr Kirken nåden. I følge kristendommen sendte Gud sin sønn til jorden for å pine han til døde, som sonoffer for dine synder, hvorpå Jesus stod opp fra de døde, fløy opp til himmelen som en supermann, og derfor burde du hate deg selv og elske Gud.
Hvis dette hadde vært en historisk sannhet, hadde det betydd at Gud var en maktsyk, sadistisk diktator.
Jeg liker ikke å være gjest i Guds hus og bli fortalt at jeg er en synder, at jeg kjenner lysten til det onde i mitt hjerte og at jeg har krenket Gud. Det er råttent gjort. Hva skal jeg be om tilgivelse for? Syndsbekjennelsen er en form for utpressing. Det finnes ikke noe vakkert i konseptet, ikke en gang som poesi. Dersom Kirken hadde fremstilt dette som en uskyldig, skjønnlitterær fortelling, hadde historien likevel vært barbarisk. Guds menneskeofring hadde provosert meg grenseløst. Jeg hadde kastet fra meg boken i sinne.
Til og med Kirken selv har innsett at det er problematiske sider ved syndsbekjennelsen. Det pågår nå en prosess internt for å få den fjernet. Sokneprest Geir Hansen har skrevet et notat som drøfter syndsbekjennelsen. Han spør hvordan kirken skal kunne etablere en annen tilbedelsespraksis – hvordan man skal kunne legge opp til en gudstjeneste som fungerer bedre "etter intensjonen." Dette er kanskje et dilemma for de kristne, men det er fullstendig uinteressant for meg.
Jeg har null respekt for forsøkene på å myke opp religiøs ideologi. Om det er en eldre hetero mann eller en lesbisk kvinne som står på prekestolen og babler i vei spiller heller ingen rolle for meg: Budskapet til kristendommen er det samme, uansett hvem som fremfører det.
Prestene hevder at de vet at Gud eksisterer. De hevder at han skapte universet, at Gud har sendt sin sønn til jorden for å dø, og at våre synder skal tilgis og vi skal skjenkes evig liv ved å akseptere Jesus som vår frelser. Disse påstandene er det selvsagt ikke noe hold i.
Det hadde vært et interessant eksperiment å starte en gudstjeneste med en bekjennelse av en litt annen karakter:
"Jeg vet ikke om Gud eksisterer. Jeg vet ikke om Gud skapte jorden og om Han har skapt deg og meg. Jeg vet heller ikke om Gud har muligheten til å gripe inn i livet her på jorden ved hjelp av ekstraordinære virkemidler som mirakler, profeter eller gjennom å svare på våre bønner."
Men hvem hadde vel valgt å bøye seg for kirken etter en slik innrømmelse? Hvorfor skulle man da følge kirkens påbud?
